February 28.–March 26.

Onegin

Intro

Completed

  • / 2 breaks
  • 10 productions/ From February 28. to March 26.
  • Premier February 28. 2014/ Main House

Strong emotions and dramatic destinies are interwoven in Alexander Pushkin’s love story about the cynically aloof popinjay Onegin and the innocent, ardently romantic Tatyana – she hopelessly in love, he at first dismissive and later desperate to win her back. Pushkin’s portrayal of love and conventions in St. Petersburg’s decadent, superficial high society has inspired artists in every genre, including Peter Tchaikovsky in his opera Eugene Onegin.

The legendary choreographer John Cranko has immortalised the drama in the ballet Onegin, considered one of the most gripping of ballets that tell a story, and Pushkin’s world is magnificently recreated in Elisabeth Dalton’s costumes and scenography. But most of all it is the characters that captivate, their longing and vulnerability, intransigence and remorse. When Tatyana and Onegin dance their final pas de deux before she leaves him, not only is it a musical and narrative climax. It is dance at its best.

  • Choreography: John Cranko
  • Music: Peter Tchaikovsky and Kurt-Heinz Stolze
  • Set design and costumes: Elisabeth Dalton
  • Lighting design : Steen Bjarke
  • Music director: Martin Yates
  • Rights holder: Dieter Graefe
  • With : The Norwegian National Ballet and The Norwegian National Opera Orchestra

Trailer Onegin
Lydfil: Introduksjonsforedrag til Onegin med formidlingskonsulent Marianne Oulie Wiik

Mainroles

  • Onegin

    Yoel Carreño
    Playing the following days
    • 2/28/2014
    • 3/8/2014
    • 3/15/2014
    • 3/25/2014
    Dirk Weyershausen
    Playing the following days
    • 3/6/2014
    • 3/11/2014
    • 3/26/2014
    Philip Currell
    Playing the following days
    • 3/7/2014
    • 3/14/2014
    • 3/21/2014
  • Tatjana

    Julie Gardette
    Playing the following days
    • 2/28/2014
    • 3/8/2014
    • 3/15/2014
    • 3/25/2014
    Yolanda Correa
    Playing the following days
    • 3/6/2014
    • 3/11/2014
    • 3/26/2014
    Eugenie Skilnand
    Playing the following days
    • 3/7/2014
    • 3/14/2014
    • 3/21/2014
  • Olga

    Emma Lloyd
    Playing the following days
    • 2/28/2014
    • 3/8/2014
    • 3/25/2014
    Miharu Maki
    Playing the following days
    • 3/14/2014
    • 3/21/2014
    Natasha Jones
    Playing the following days
    • 3/7/2014
    • 3/15/2014
    Chihiro Nomura
    Playing the following days
    • 3/6/2014
    • 3/11/2014
    • 3/26/2014
  • Lenskij

    Lucas Lima
    Playing the following days
    • 2/28/2014
    • 3/8/2014
    • 3/25/2014
    Gakuro Matsui
    Playing the following days
    • 3/7/2014
    • 3/14/2014
    • 3/15/2014
    • 3/21/2014
    Douwe Dekkers
    Playing the following days
    • 3/6/2014
    • 3/11/2014
    • 3/26/2014
  • Gremin

    Scott Casban
    Playing the following days
    • 2/28/2014
    • 3/8/2014
    • 3/15/2014
    • 3/25/2014
    Garrett Smith
    Playing the following days
    • 3/6/2014
    • 3/11/2014
    • 3/26/2014
    Ole Willy Falkhaugen
    Playing the following days
    • 3/7/2014
    • 3/14/2014
    • 3/21/2014

FIRST ACT

First scene: Madame Larina's garden
Madame Larina, her daughter Olga and the nurse are sewing the party dresses for Tatiana's birthday and gossiping about the upcoming festivities. Madame Larina speculates on her daughters' future. Girls from the neighborhood arrive and play an old folk game: whoever looks into the mirror will see her beloved.

Lensky, a young poet engaged to Olga, arrives with a friend from St. Petersburg. He introduces Onegin, who, bored with the city, has come to see if the country can offer him some distraction. Tatiana, full of youthful and romantic fantasies, falls in love with the elegant stranger, so different from the country people she knows. Onegin, on the other hand, sees only a coltish girl who reads too many romantic novels.

Second scene: Tatiana's bedroom
Tatiana, her imagination aflame with impetuous first love, dreams of Onegin and writes him a passionate love letter which she gives to her nurse to deliver.

 

Second act

First scene: Tatiana's birthday party
The provincial gentry have come to celebrate Tatiana's birthday. Onegin finds the company boring. Stifling his yawns, he finds it difficult to be civil; furthermore, he is irritated by Tatiana's letter which he regards merely as an outburst of adolescent love. In a quiet moment, he seeks out Tatiana and, telling her that he cannot possibly love her, destroys her letter. Tatiana's distress, instead of awaking pity, merely increases his annoyance.

Prince Gremin, a distant relative of Madame Larina, joins the party. He is in love with Tatiana and Madame Larina hopes for a brilliant match; but Tatiana, troubled with her own heart, hardly notices her kind relative.

In his boredom Onegin decides to provoke Lensky by flirting with Olga, who light-heartedly joins in the teasing. Lensky takes the matter with passionate seriousness and challenges Onegin to a duel.

Second scene: The duel
Tatiana and Olga try to reason with Lensky, but his high romantic ideals have been shattered by the betrayal of his friend and the fickleness of his beloved; he insists that the duel take place. Before Tatiana's eyes, Onegin kills his friend. 

 

Third act

First scene: St. Petersburg
Years later Onegin, having travelled the world in an attempt to escape from his own futility, returns to St. Petersburg. He is received at a ball in the palace of Prince Gremin. Gremin has married, and Onegin is astonished to recognize in the stately and elegant princess, Tatiana, the uninteresting little country girl whom he once rejected. The enormity of his mistake and loss engulfs him. His life now seems even more aimless and empty.

Second scene: Tatiana's boudoir
Onegin has written to Tatiana revealing his love and asking to see her, but she does not wish to meet him. In vain she pleads with her unsuspecting husband not to leave her alone this evening. Onegin comes and declares his love for her. In spite of her emotional turmoil, Tatiana realises that Onegin's change of heart has come too late. Before his eyes she tears up his letter and orders him to leave her forever.

 

Musikken

Om den musikalske bearbeidelsen
Av Kurt-Heinz Stolze

Kurt-Heinz Stolze

Kurt-Heinz Stolze (1926-1970) jobbet som opera- og ballettrepetitør i Stuttgart, og var John Crankos musikalske rådgiver. Han komponerte egen musikk og orkestrerte og arrangerte musikk til ballett, tv og film. 

John Crankos ballett Onegin og Tsjaikovskijs opera Eugen Onegin har kun det til felles at de begge er bygget over Pusjkins verseroman Jevgenij Onegin. Hva musikken angår, så er det ikke benyttet en eneste takt fra Tsjaikovskijs opera i denne helaftens-balletten, men en sammensetning av mindre kjente Tsjaikovskij-verker, hovedsakelig orkestrert av meg. Min oppgave som musikalsk bearbeider bestod i å dekke den dramatiske handlingen med musikk, som igjen skulle inndeles i større helheter. Musikken skulle følge den dramaturgiske oppbygningen av handlingen og samtidig tilpasse seg den dansante utformingen med korte og lett sammenhengende musikkstykker. Det viste seg at noen av Tsjaikovskijs klaververker var spesielt egnet til dette formålet på grunn av sin enkle formmessige oppbygning, spesielt de fra bind 51 og 53 i komponistens komplette verkutgivelser. Omtrent 3/4 av hele ballettmusikken er hentet fra denne samlingen, som f.eks. Årstidene, opus 37, to arier fra en ukjent opera, et korparti og noen instrumentale verker. En duett fra ouverturefantasien Romeo og Julie ble motivet til hovedtemaet i 1. akts pas de deux mellom Tatjana og Onegin, mens mellomsatsen i det symfoniske diktet Francesca da Rimini danner hoveddelen av 3. akts pas de deux. De store dansenumrene, -vals, mazurka, polonaise osv – er hovedsakelig hentet fra klaverkomposisjonene.

Til den dramatiske oppbygningen av balletten har jeg forsøkt å unngå en alt for løs gruppering av de forskjellige stykkene ved siden av hverandre. Derfor er noen temaer brukt som ledemotiver; de kommer ofte igjen i endret skikkelse både harmonisk og rytmisk. Noen scener er frie variasjoner over allerede siterte temaer. På denne måten har det vært mulig å sette sammen og kombinere enkelte stykker til større formmessige avsnitt, som avviker fra konstruksjonsprinsippene i konvensjonelle "nummerballetter".

Hva orkestreringen angår, var det viktig for meg på den ene siden å ikke forandre så mye på Tsjaikovskijs så typiske orkestrering, på den andre siden å unngå de hyppige tutti-effekter. Av hensyn til handlingen, som i Onegin nesten utelukkende føres av hovedpersonene, synes jeg det var bedre å behandle orkestret mer kammermusikalsk enn det som er tilfellet i Tsjaikovskijs originale balletter, og la utnyttelsen av hele orkestret være forbeholdt de dramatiske høydepunktene og finalene.

St. Petersburg 1820

SANKT PETERSBURG I 1820-ÅRENE

Av Kristian Krohg-Sørensen

Kristian Krohg-Sørensen er Russlandviter, journalist og tegner.

Sankt Petersburg i 1820-årene er arena både for en litterær gullalder og for en dyp politisk konflikt i Det russiske imperiet. Den er Pusjkins, Gogols og senere Lermontovs by – som med sitt harde klima, sine brede avenyer og sine labyrintiske bakgater danner opphav for både mystikk og drama, for euforisk livsglede og bekmørk sjelegransking. 

Da imperiets nye hovedstad ble bygget på begynnelsen av 1700-tallet, var det mange som tvilte på om den noensinne ville overta posisjonen Moskva hadde hatt i flere århundrer. Men da Napoleon røykes ut av Russlands hjerte i 1812, blir Moskva ofret til flammene. Mens tsar Aleksanders soldater driver den franske Grande Armée gjennom Europa, blir triumfene feiret i hovedstaden ved Neva. Sankt Petersburg, en by planlagt ned til minste detalj og tegnet av Europas ledende arkitekter, er nå det "vinduet mot vest" som Peter den store drømte om. 

Alt er likevel ikke helt som det skal i byen som er reist på ei myr i Finskebukta. Mørkt gjørmevann surkler i de venetianske kanalene, den isnende østersjøiske vinden uler mot de barokke fasadene. I de storslagne palassene og overdådige salongene ulmer misnøyen. Russlands adelige er lei av å måtte vie halve livet til å tjene tsaren. Unge offiserer har kommet hjem fra det europeiske felttoget med nye ideer og ideologier. Det diskuteres og skrives, det kokes konspirasjoner og opprørstanker. Disse tankene skal til slutt kulminere i det mislykkede Dekabristopprøret i 1825, der flere liberale offiserer blir arrestert og henrettet.

Disse offiserene hadde blitt kjent med et Europa der ideene fra Den franske revolusjon var i ferd med å spre seg. Sittende på gatekafeene i Paris hadde de gjort seg kjent med opplysningstidens litteratur og filosofi. Da tsaren kalte armeen hjem igjen, ble disse ideene spredt i Sankt Petersburgs salonger og på adelens dansetilstelninger. Mange var kritiske til tsarens gammeldagse autokrati. Sosial mobilitet var nesten fraværende: De livegne bøndene var i praksis slaver av jordeierne. Selv de adelige, som var uendelig mer privilegerte enn bøndene, var slaver av rigide rangshierarkier og sosiale regler. For en ung adelsmann kunne livet fortone seg som en endeløs rekke av ball og fester, der omgangsformer og flørt var strengt kontrollert. Framtidsutsiktene var begrenset til et arrangert ekteskap og tjeneste i et departement i hovedstaden. 

Forutsigbarheten og kjedsomheten i det hele fikk mange unge menn til å søke spenning og fare. Mange oppnådde dette gjennom militærtjenesten: Russlands ekspansjon sørover brakte mange til de vakre, ville fjellandskapene i Kaukasus. Den røffe militære kulturen brakte også med seg tradisjonen med duell – en ekstremsport som var så utbredt blant unge offiserer at tsaren forbød den ved lov. Straffen for den som overlevde en duell, var døden.

Likevel blomstret duellkulturen. Enkelte spekulerte i å fornærme andre for å kunne duellere oftest mulig. Om en mann ble fornærmet, var det nærmest forventet at han skulle utfordre til duell. For å unngå problemer med loven, var det vanlig å møtes ved daggry på et avsidesliggende sted. Sekundanten, vanligvis en god venn av den duellerende, hadde til oppgave å planlegge arrangementet – men uoffisielt var det også han som skulle forsøke å forhindre at duellen fant sted, slik at de to partene kunne forlikes uten at liv gikk tapt. Ofte var opptakten til duell et spill for galleriet, der begge parter nærmest forventet at de ville komme overens før det ble utvekslet skudd eller hugg. 

Selv deltok Aleksander Pusjkin i 29 dueller i løpet av sitt 37 år lange liv. I den siste, der han utfordret den franske offiseren Georges d’Anthes, ble han skutt i magen og døde noen timer senere. d’Anthes hadde angivelig forsøkt å forføre poetens kone Natalia. 

Duellen står sentralt i Pusjkins fortelling Jevgenij Onegin. Også hovedpersonens blaserte kjedsomhet, og skildringene av bylivets tanketomme festliv og det kompliserte koketteriet som ødelegger for den ekte kjærligheten, forteller oss mye om miljøet i Sankt Petersburgs unge sosietet på denne tiden. 

Derfra skal det kanskje ikke så mye fantasi til for å trekke paralleller til vår egen tids ungdomsmiljøer.  

 

 

 

  • Åh, den kjærligheten!

    Monday, March 03, 2014
    Romantikk med en mørk undertone får utfoldelsesmuligheter når Nasjonalballetten nå spiller Onegin.
    Read more
  • Stormende russisk lidenskap

    Sunday, March 02, 2014
    Nasjonalballettens Onegin er en åpenbaring av danserisk hengivenhet. I John Crankos mesterlige koreografi har hvert trinn dramatisk betydning, nitid musikalsk tilpasset.
    Read more

Dates

Completed

  • Scene
    :
    Main House
  • Price
    :
    100 - 595 NOK
  • /
    2 breaks

February 2014

Completed

March 2014

Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed
Completed