Carmen

Fiery, capricious, dramatic and dangerously attractive. 

Intro

  • / 1 intermission
  • / Main House / Opera

This is Seville’s femme fatale, Carmen.Yes, Carmen. We have used a few clichés. Let’s use some more: The world’s best opera! Seductive music! After a rather unsuccessful premiere in 1875, in just a few years Carmen became the most frequently played opera in auditoria the world over. Just as it is today. 

Carmen the gipsy girl turns sergeant Don José’s life upside down. When he meets her outside the cigarette factory where she works, his fate is sealed. He abandons all that is known and safe: job, family and lover, just to be near her. These are the main ingredients of Bizet’s opera. 
This production has enjoyed great success at the Royal Opera House, Covent Garden in London. 

    Characters

    Synopsis

    Act I

    A square in Seville

    While Moralès and his soldiers are chattingabout the passers-by, Micaëla comes lookingfor Don José, a corporal. Moralès explainsthat Don José is in another company thatwill shortly take over the guard, but Micaëladecides not to wait. The new guard led by Zunigaarrives, followed by a swarm of children.Moralès tells Don José that Micaëla was askingfor him. While Zuniga is curious about thetobacco factory women who work nearby, DonJosé is uninterested.The cigarette women come out of the factoryfor a break. Carmen attracts most of theattention, but she tells the men that she willlove only someone who does not love her. Shetosses a flower to Don José who, perturbed bythe gesture, quickly hides it. Micaëla returnswith a letter to Don José from his mother inwhich she forgives him his crime and asks himto return to marry Micaëla.Uproar in the factory spills out into thesquare as Carmen and another woman quarrel.Carmen insolently refuses to answer forher fight, so Zuniga orders her to be imprisoned.Don José is left to guard her, but shepromises to love him if he helps her escape.Don José lets her go and is himself arrested.

    ACT II

    Lillas Pastia’s tavern

    Carmen, Frasquita, Mercédès and the gypsiesare dancing. The victorious torero Escamilloarrives with a crowd of admirers. He is drawnto Carmen but she shows no interest. Thecrowd and soldiers leave.The smugglers Remendado and Dancaïretry to enlist the help of Carmen, Frasquita andMercédès in some of their plans. Carmen refuses:she is in love and waiting for Don José.Incredulous and mocking, the men suggestshe brings Don José with her.Having been released from prison, DonJosé arrives and Carmen dances for him.When he responds to the summons back tobarracks Carmen accuses him of not lovingher. In answer, Don José describes how inprison he treasured the flower she threw athim. If he really loves her, Carmen says, hewill desert the army and go with her to themountains. Zuniga reappears to meet Carmenand he discourages Don José. They fight,but when Remendado and Dancaïre disarmZuniga, José decides to join the smugglers,leaving behind his former life.

    Act III

    In the mountains

    The smugglers rest while a safe route to Sevilleis reconnoitred. Don José is still obsessed withCarmen; she, however, is tired of him but sensesthat he may kill her if she leaves him.Frasquita and Mercédès read their fortunesin the cards; when Carmen joins them she onlyturns up cards that foretell her death. Dancaïreand Remendado return, and the gypsy womenleave, enthusiastic at their task of distractingthe customs officers who have been spotted onthe smugglers’ route. Don José is left to guardthe contraband.Micaëla comes alone looking for Don José. Ashot frightens her and she hides; it was DonJosé firing at an intruder: Escamillo. Havingheard that Carmen no longer loves her soldier,Escamillo has come after her. Enraged at this,Don José appears and challenges Escamillo toa fight. They are interrupted by Carmen herself.Escamillo invites the assembled companyto his next bullfight in Seville and leaves. Stilljealous, Don José threatens Carmen.Micaëla is discovered in hiding. She begsDon José to return to his mother, who is callingfor him. Carmen urges him to go. He is suspiciousof her motives for encouraging him, butwhen Micaëla reveals that his mother is dyingand wants to forgive him, he agrees to returnwith her. Escamillo is heard in the distance.

    Act IV

    Outside a bullring in Seville

    A crowd has gathered to watch the processionbefore the bullfight. Escamillo is accompaniedby Carmen. Her friends Frasquita and Mercédèswarn her that Don José is in the crowd.She decides to wait and talk to him, but whenthey meet he pleads with her to go away withhim. She will not, as she no longer loves him.As the crowd is heard cheering Escamillo’ssuccess at killing the bull, Carmen confessesshe now loves the torero and returns DonJosé’s ring. He kills her.

    Georges Bizet

    Georges Bizet (1838-1875)

    Georges Bizet var et av de musikalske vidunderbarna som leste noter fra fireårsalderen,var en habil pianospiller som seksåring og kunne Mozarts sonater utenat et par år senere. Før han fylte ti var han innskrevet på Konservatoriet i Paris. I 1855 skrev han sitt første storeverk, Symfoni C-dur – som nærmest ble glemt til det ble gjenoppdaget i 1935, og da hyllet som et mesterverk. Bizet begynte sitt virke som operakomponist allerede som ung gutt, men de fleste av arbeidene fra den tiden forkastet han senere. Hans første opera av betydning var Perlefiskerne fra 1863, som imidlertid fikk en lunken mottagelse da – men som i dag er den operaen ved siden av Carmen man knytter til Bizets navn. Enakteren Djamileh ble oppført på Opéra Comique i 1872, og direktøren, Camille du Locle, engasjerte etter dette Bizet til å lage en helaftens opera i samarbeid med librettistene Henri Meilhac og Ludovic Halévy.

    Bizet foreslo å bearbeide kortromanen Carmen av Prosper Mérimée fra 1846. Mérimée var i sin tid en samfunnsstøtte og enkjent mann i den parisiske sosieteten – med en fascinasjon for banditter og begjær, som hanselv skamfullt innrømmet. I hans versjon erdet Don José som er fortelleren

    Bizet jobbet selv tett med sine librettister,og ”Habañera” er i stor grad hans. Musikken til denne arien, derimot, kan ikke Bizet ta heleæren for, dette var nemlig en spansk romanseskrevet av Sebastián Yradier.

    Carmen hadde ingen lett vei frem til premieren. Camille du Locle var rystet overavslutningen på operaen, og nektet Bizet å la Carmen dø på en slik måte. Da Bizet sto påsitt, gikk direktøren av i protest.

    Det skulle også vise seg å være vanskelig åfå besatt hovedrollen, for teaterets store sangerinne nektet å fremstille en slik skikkelse. Også koret og orkesteret klaget sin nød, ogmente partituret var umulig å følge.

    Etter premieren brukte både publikum og kritikere ord som ”vulgært”, ”uoriginalt” og”kjedelig”. Enkelte var nærmest lamslått over at Opéra Comique satte opp forestillinger med erotisk begjær og drap som ingredienser. Bizet selv skrev i et brev: ”Hvis man skulle undertrykke utroskap, fanatisme, kriminalitet,ondskap eller det overnaturlige, ville det ikke lenger være grunn til å skrive en eneste note.”

    Oppsetningen ble likevel ikke tatt av plakaten,men Georges  Bizet døde tre måneder senere som en skuffet mann – uten en anelse om at Carmen skulle bli et av operalitteraturens mest kjente og skattede verk.

    HOLÀ! CARMEN!

    Maria af Klinteberg Herresthal

    Ingebjørg Kosmo og Hege Høisæther deler påtittelrollen i Carmen. Begge har gjort denne rollen før, men dette er første gangen de møtes i samme produksjon. De har vært venner siden Operahøgskolen, og støtter hverandre i tykt og tynt.

    – Men vi driver ikke og ringer hverandre og kommenterer dagens prøve, sier Ingebjørg.– Støtten ligger heller i en grunnleggenderespekt, et smil når dagen er tung, visshetenom at du har noen du alltid kan stole på.– Det viktigste er å komme inn i rollen ogprøve å lage en god forestilling. At vi gjør ting på forskjellige måter er bare inspirerende,mener Hege. – Mange spør hvordan vi som venner takler konkurranse, men vi tenker lite på det. Vi har rett og slett ikke tid til å gruble og sammenligne.

    Den siste måneden har de løpt som piskedeskinn både på og utenfor scenen. Er det ikke regiprøve så er det musikalsk prøve,parykkprøve, danseprøve, språkcoaching eller kampinstruksjon. Bare det å få til et møte med begge to samtidig, skulle vise seg å være litt av en utfordring. Løsningen ble frokostsamtale i ”sminka”, hvor Hege hadde parykkprøve og Ingebjørg ble sminket for intervju med VG.(Deretter varmet de opp stemmene og stod klare til sceneprøve kl 10.00…) Det er alltid hektisk i forbindelse med en nyproduksjon,men verken Hege eller Ingebjørg har vært med i en forestilling hvor det skjer såmye på scenen samtidig.– Man får ikke fred noe sted, verken for mennesker eller dyr, smiler Hege. – Det er tett regi og mye koreografi som må terpes inn, slikat det ser ut som om man har funnet på alt selv – improvisert det frem i øyeblikket. Det skal bli veldig flott til slutt, men det krever mye arbeid og en lang prøveperiode. Når musikken og regien har satt seg i kroppen, gjenstår den endelige utfordringen, å finne plass til bare å være Carmen, å oppleve situasjonen med de andre på scenen.

    Hva er det – bare å være Carmen?

    – Å ta kommando, ha kontroll over situasjonen,være motoren i fortellingen, mener Ingebjørg. – ”Carmen, vi flokker oss omdeg!”, roper folkemengden da hun gjør entré i stykket. De elsker henne. Hun har øye for alle, er rapp i replikken, flørter hemningsløst,men mister aldri sin integritet. Det er rundt Carmen det skjer, det er der man vil være. Hun manipulerer alle, styrer alle.

    Så alt ved denne kvinneskikkelsen dreier seg om manipulasjon og bedrag?

    – Nei, mener Hege, – hun opplever segselv som ærlig. Noe av det siste hun sier tilDon José er at hun aldri lyver. Da han tryglerhenne om å følge ham for å begynne et nyttliv et annet sted, svarer hun: ”Du ber om detumulige. Carmen lyver aldri.”– Hun vet at de ikke bare kan dra til Amerikaå begynne å plante kål¹, skyter Ingebjørginn. – Hun er realistisk og ærlig både overforseg selv og ham. På samme måte aksepterer hun slutten,fortsetter Ingebjørg. Hun hater sjalusien tilDon José og vet at han vil drepe henne hvis hun ikke bøyer seg, så da han trygler henneom å bli svarer hun: ”Carmen gir aldri etter! Fri er hun født, og fri skal hun dø!”

    Både Ingebjørg og Hege opplever Carmensom en fascinerende skikkelse å bli kjent med :kompromissløs og til tider nærmest psykopatisk,men samtidig både gåtefull og lunefull.Man vet aldri helt hvor hun fører en. Og hvordan hun vil fremstå i denne oppsetningen vil ingen av sangerinnene svare på nå, noen få uker før premiere. Det er nemlig i disse siste ukene at overskuddet kommer for alvor, til å finpusse situasjoner og undertekster,lating begynner å leve – og laCarmen ta kommandoen!

    Den radikale Carmen

    Kjære publikum: Det dere i kveld skal få oppleve, er en forfører av desjeldne. Siden urpremieren i 1875 har den famøse Carmen i Bizetshit-liste av en opera fascinert publikum verden over. Det er bare å gi seghen. I kveld er det denne sigøynerkvinnen fra Sevilla som bestemmer.

    Carmen er ikke bare en forfører, hun er også en overskrider og en radikaler. Som arbeider,sigøyner, kvinne og som representant for massekulturen, forteller denne rollefiguren omen oppfatning av dominerende trusler i den tida operaen oppsto i. Carmen drepes nærmest rituelt i siste scene for at ro og orden kan gjeninnsettes. Samtidig innehar Carmen en kraft som gjør at vi tørker av henne blodsølet fra siste scene, lar henne tre inn i rampelyset og gir henne spillerom – gang etter gang. Hva er det egentlig med denne kvinnen? Er hun en stereotypi på ”den Andre”? Og har hun en plass i operaens gravkammer med dødekvinner – eller nekter hun å la seg innordne,også der?

    Carmen som ”den Andre”

    ”L'amour est un oiseau rebelle”, kjærlighetener som en rebelsk fugl, synger Carmen medsigaretten i munnen. At det hindrer en tydeliguttale, bryr ikke henne. Det Carmen bryr segom, er showet. Habañera er hennes show. Og som enhver dyktig artist har Carmen et bevisstforhold til sitt publikum. En horde av skuelystne menn strømmer til sigarettfabrikken for å få et glimt av attraksjonen som befinner seg der inne. Kvinnene – unge, avkledde og svette– er ute til pause fra fabrikken. I sentrum avdem står sigøynerkvinnen Carmen.

    De betraktende mennene i den velkjente Habañera-scenen følges av musikk som fordatidas publikum låt som ”deres egen”; den liknet den lette, franske underholdningsmusikken og er nærmest kjedelig ubemerket av fremmede karakteristika. Uten nødvendigvis å være det bevisst går publikum derfor inn i den dramatiske handlingen med et mannlig blikk. Sammen med dem betrakter vi kvinnen– det fremmede. Denne eksotismen underbygges også i Bizets musikk. Selv den dydige Micaëla, Carmens motstykke, blir karakterisert av halvtonetrinnene vi senere vil forbinde med Carmen. I dette verket er kvinnekjønnet per definisjon ”den Andre”.

    Samtidig framføres Habañera av en rebell som ikke bryr seg det minste om verken klar uttale eller kjønnskonvensjoner. Nesten hundre år før hippiebevegelsens ”make love”forkynner Carmen i Habañera at det er friheten til å elske som gjelder: hva, hvem og når hun vil. Carmen begjærer begjæret i seg selv, hun ytrer sine seksuelle behov og gjør med det krav på et mannlig privilegium. Dette tydeliggjøres også gjennom sigaretten. Den røykende kvinnen var for 1870-tallets franske publikum nærmest symbolet på overskridelser av de konstruerte grensene for kvinnelig atferd. Hun ble enten assosiert med farlig opprør ellerseksuell tilgjengelighet. Den promiskuøse,røykende Carmen truet derfor den borgerligeorden, som et fremmedelement i systemet.Carmen begrunner sin betingelsesløse friheti sitt opphav som sigøyner. For det franskepublikummet var sigøynerne orientalere somhadde ”invadert” hjemlandet – ”de Andre innenfor”. Dette forsterket Carmens overskridendeog truende aspekter.

    Fra kabaretscenen

    Carmen er ikke bare av en annen folkegruppe;hun tilhører en underklasse som ikke hørerhjemme på operascenen. De musikalske uttrykksmidlene Bizet tilla Carmen figuren, skiller seg nesten konsekvent fra Opéra Comiquesordinære musikalske språk. Hennes kabaretaktige sang- og dansenumre var ikke ”virkelige”ytringer i denne sceniske konteksten. Derimot låt det som hentet ut fra den parisiske kabaretscenen. For det borgerlige publikum representerte populærkulturen de lavere klassers kulturelle forurensning. Opéra Comique som institusjon skulle være et alternativ til denne nedrige underholdningen. Bizet spilte derfor på spenninger innen den franske underholdningsverdenen for å danne bildet avCarmen som en representant for ”den Andre”klassen.Som kabaretartist er Carmen en fremmed på operascenen, som sigøyner er hun konstanthjemløs, som en fri og livsbejaende kvinnehører hun heller ikke hjemme i sin tids oppkonstruerte kjønnskategorier. Hun er full avubestemmelighet, et fremmedelement og ”enAnnen”.Kombinasjonen av disse aspektene gjør Carmens død i siste scene til en nødvendighet.Fra hun frimodig entrer scenen akkompagnertav et forstørret sekundintervall, til Joséendelig får satt kniven i henne, er det liten tvilom hennes skjebne. Ved å ta livet av den truende”Andre” oppnås ro og kontroll. Å fjernefremmedelementet demonstrerer makt – noeJosé gjør når han endelig får Carmen til å tiestille før teppefall. Likevel er det grunn til åspørre hvem som sitter på den virkelige makteni Bizets opera.Carmens maktdemonstrasjonJosé har prøvd det før – å få Carmen til å tie.Den gangen mislyktes han totalt. Han haddeblitt satt til å holde vakt over fangen Carmen,som var anklaget for knivstikking av en kvinneligkollega. “Ti stille! Jeg sa at du ikke skullesnakke til meg,” kommanderer José. Men hvagjør Carmen da? Hun begynner å synge. Åfå Carmen til å tie har vist seg vanskelig ogsåtidligere. Da løytnant Zuniga ber om hennesforklaring på anklagen om å ha stukket ned enkvinnelig kollega på sigarettfabrikken, svarerCarmen med å synge – ikke meningsfylte ord,men innholdsløse ”tralala”.Disse frasene kan tolkes som eksemplerpå Carmens enkle og barnlige livsholdning.Samtidig er de så utrolig effektive. Med sine”tralala” demonstrerer Carmen operaformensgrunnelementer: den sceniske og musikalskeforførelsen, det direkte møtet mellom sceneog publikum. Carmen viser oss hvordan disseaspektene kan bringe henne lenger enn alleandre retoriske grep, hvordan de kan gi hennefullstendig kontroll over sitt publikum, bådepå scenen og i salen. Det hele er en maktdemonstrasjon uten sidestykke.Selv som minoriteten og stereotypien erdet Carmen som setter premissene og som harkontrollen. I sin iver etter å se mer av dennefangens show, løsner José repene som binderCarmen fast; i publikums fascinasjon overhennes performative maktdemonstrasjon gårhun fra å være en stereotypi av noe fremmed,til å framstå som et eksempel på vårt ønskeom å bli forført og å oppgi kontrollen. Fra åkonstrueres som en stereotypi på ”den Andre”,den kontrollerte og passive – blir Carmen denkontrollerende og aktive.

    Den ukontrollerbare Carmen

    Denne kvinnelige arbeideren kan derfor vanskelig kalles underlegen. I sin utnyttelse av operasjangerens virkemidler oppnår hun makt. Selv ved å drepe denne rebellen i siste scene, kan vi ikke kontrollere Carmen eller hennes effekt på oss. Dette åpner for å stille spørsmål ved hva operasjangeren gjør med etablerte stereotypier og maktforhold. Carmen figuren demonstrerer hvordan operaformen kan sette disse ut av spill. I denne demonstrasjonen finnes hennes virkelige radikalitet og aktualitet.Det er ikke bare José som lot seg henføre av Carmen. Vi lar oss fortsatt forføre. Antageligvil det være Carmens melodier dere nynner på vei hjem i kveld. Carmen overvinner ogoverlever gjennom den musikalske og sceniske forførelsen. Døden er derfor ingen hindringfor denne kvinnens levedyktighet. Som José gir vi oss hen – til det livsbejaende, det klisjéfylteog irrasjonelle. På den måten belyser også Carmenfiguren sentrale aspekter ved operaformeni seg selv. Som en irrasjonell, performativog radikal kunstform vil heller ikke dø meddet første.

    Hedda Høgåsen-Hallesby er stipendiat i musikkvitenskap ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.