21.04.12 - 16.06.12

Aida

Udødelig klassiker.

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på italiensk/ Tekstes på norsk og engelsk
  • / Hovedscenen / Opera

Aida av Giuseppe Verdi er et av de ypperste eksempler på ”grand opera”. Det handler om krigen mellom kongedømmene Egypt og Etiopia, der den etiopiske prinsessen Aida er tatt til fange som tjenerinne til egypterkongens datter Amneris. Der andre Aida-produksjoner typisk viser frem det pompøse, forgylte Egypt, har regissør David McVicar satt søkelys på det dystre og rituelle ved det eldgamle samfunnet. Men som en kontrast til den mørke handlingen, møter publikum Verdis storslagne musikk, gitt liv av de helt store stemmene.

Dette er en co-produksjon mellom Royal Opera House, Covent Garden, Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia og Den Norske Opera & Ballett.

  • Musikk Giuseppe Verdi
  • Libretto Antonio Ghislanzoni
  • Musikalsk ledelse Pier Giorgio Morandi
  • Regi David McVicar
  • Ansvarlig for gjenoppsetningen, regi Leah Hausman
  • Koreografi Fin Walker
  • Kampregi David Greeves
  • Scenografi Jean-Marc Puissant
  • Kostymer Moritz Junge
  • Lysdesign Jennifer Tipton
  • Medvirkende Operakoret og Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Prolog

    Krigen raser mellom kongedømmene Egypt og Etiopia. Etter et slag er den etiopiske prinsessen Aida blitt tatt til fange som slave. Hun er nå tjenerinnen til Amneris, egypterkongens datter, men skjuler sin virkelige identitet. Aidasfar, Amonasro, konge av Etiopia, har invadert Egypt for å redde henne.

    1. Akt

    Ypperstepresten Ramfis har valgt hærføreren som skal lede Egypt i kamp. Radames, kaptein i den kongelige vaktstyrken, ber om at han må være den utvalgte. Han og Aida er i all hemmelighet blitt forelsket i hverandre. Hans drøm er å vende tilbake til Egypt med seier, for så å be om hennes frihet. Amneris kommer for å spørre ut Radames. Som seierherre i krig vil han bli verdig hennes hånd. Hun brenner av kjærlighet til ham, men har en mistanke om at han elsker en annen. Da Aida dukker opp, ser Amneris i Radames blikk at slavinnen er blitt hennes rival. Kongen kommer med hoffet og prestene. En budbringer kommer med nyheter om de siste etiopiske angrepene, som er ledet av den fryktinngytende Amonasro. Kongen og Ramfis erklærer krig,og Radames blir utnevnt til fører for den egyptiske hæren. Da Aida blir alene, plages hun av sorg. Radames vil føre krig mot hennes far og fedreland, likevel kan hun ikke slutte å elske ham. Hun ber gudene ha medlidenhet med henne.I tempelet ber Ramfis og prestene til guden Phtah om at Egypt må gå seirende ut av krigen. Med blod fra rituelle menneskeoffer blir Radames salvet til hærfører for de egyptiske styrkene.

    2. Akt

    Egypt har slått etioperne på flukt. Omgitt av hoffdamene sine forbereder Amneris seg i sine gemakker på at Radames skal komme tilbake. De gir henne et afrodisiakum, og slavene danser for henne, for å vekke elskovslysten. Aida kommer inn, trist til sinns. Hun sørger over hjemlandets nederlag. Da Amneris blir alene med henne, lurer hun Aida til å tilstå sin hemmelige kjærlighet:  Hun forteller henne at Radames har falt i kamp, og Aida avslører seg med et fortvilet utrop. Rasende vedgår Amneris bedraget og utfordrer slavinnen: Hva har hun å stille opp med mot Faraos datter? Aida holder ikke ut mer og reiser seg i raseri. Det er like før hun røper sin virkelige, kongelige identitet. Amneris sverger å ydmyke og straffe slavinnen.

    Nasjonen Egypt feirer seieren og Radames’ tilbakekomst med et stort triumftog. Kongen hyller ham som landets redningsmann og lover å oppfylle alt han måtte ønske. Radames ber om at de etiopiske fangene først må blir ført frem. Aida gjenkjenner faren blant dem,roper ut og kaster seg i armene hans. Amonasro hvisker fort at hun ikke må avsløre hvem han egentlig er. Han gir seg ut for å være kaptein i den etiopiske hæren, og forteller kongen at den store krigsherren Amonasro er død. Siden de nå ikke har noe håp lenger, ber han for fangenes liv. Prestene krever at de blir henrettet, men Radames er rørt av Aidas tårer og erklærer at han som lønn ønsker etiopernes frihet. Ramfis blir opprørt og krever at Aida og faren skal bli værende i Egyptsom gisler. Kongen går med på dette, og forkynner så sitt ønske om at Radames skal gifte seg med Amneris og herske over Egypt samme nmed henne etter hans død.

    3. Akt

    Kvelden før bryllupet følger Ramfis Amneris til Isis-tempelet ved bredden av Nilen. Radames og Aida har avtalt et hemmelig møte ved elven. Aida venter, hun frykter at han vil avslutte forholdet deres. Hun tenker på sitt tapte hjemland med inderlig lengsel. Men det er Amonasro, ikke Radames, som kommer. Han har sett datteren og mannen hun elsker,og har gjettet hemmeligheten deres. Han lover Aida et håp om lykke med Radames, hevn over Amneris og frihet til å vende tilbake til deres elskede land hvis hun får Radames til å avsløre den militære informasjonen Amonasro trenger for å lokke de egyptiske styrkene i bakhold Hun nekter først, men farens fryktelige påkallelse av hennes avdøde mors ånd tvinger henne til å gå med på planen. Amonasro gjemmer seg idet Radames kommer.Aida avviser Radames, og later som om hun er sjalu på Amneris.Radames forteller henne at de står foran et nytt forsøk på å erobre Etiopia. Skulle han vende seirende tilbake, vil han si fra seg Amnerisog be kongen om Aida til brud. Aida avviser planen bittert. Hvordan kan de unnslippe Amneris’ raseri, selv om kongen skulle la seg overtale? Hun insisterer på at deres eneste mulighet er å flykte til Egypt. Radames lar seg til slutt overtale av Aidas lengselsfulle visjon av et liv utenfor rekkevidde av Egypts makt. Mot sin vilje, så Amonasro hører det, røper han Egypts invasjonsplaner. Da krigsherren avslører sin og datterens identitet, går Radames nesten fra konseptene idet det går opp for ham at han har forrådt fedrelandet. Amonasro prøver å overbevise ham om å flykte sammen med dem og slutte seg til de etiopiske styrkene. Men Amneris kommer ut fra tempelet og overhører dem. Hun beskylder Radames for forræderi.  Amonasro prøver å drepe henne, og forsvinner så i natten sammen med Aida. Radames overgir seg til Ramfis.

    4. Akt

    Radames venter på prestenes dom. Amneris slites mellom hat og kjærlighet,og gir ordre om at Radames skal føres til henne. Hun trygler ham om å benekte anklagene mot ham, slik at hun kan be kongen om nåde. Radames har tenkt å forholde seg taus, uten å forsvare seg. Han lengter bare etter døden, da han tror at Amneris har drept Aida. Amneris erklærer fortvilet sin kjærlighet og forteller at Amonasro er død, men at Aida ikke var noe sted å finne. Hvis han avsverger sin kjærlighet til Aida, er hun villig til å redde ham. Radames avslår, og blir ført bort. Prestene samler seg i domssalen. Amneris lytter forferdet mens Radames tre ganger nekter å svare på beskyldningene til Ramfis. Prestene avsier dommen: Radames skal begraves levende under tempelalteret. Da prestene kommer ut, møter de Amneris som slynger sine forbannelser mot dem. Ramfis og prestene er urokkelige. Amneris påkaller gudenes hevn over dem. Radames stenges inne i gravkammeret. En skikkelse dukker opp i mørket. Det er Aida, som har gjemt seg i graven for å dø med ham. Mens prestenes endeløse ritualer og resitasjoner lyder,tar Radames og Aida farvel med jorden, og venter på at døden skal føredem til en bedre verden. Over dem ber Amneris om at Radames’ sjel må finne fred.

    Giuseppe Verdi

    Giuseppe Verdi (1813 - 1901)

    Giuseppe Verdi ble født i 1813 i Italia, og døde 1901. Som barn fulgte han den lokale organisten tett, og fikk sin musikalske ”grunnutdanning” av ham. 15 år gammel debuterte Verdi i Busseto med en ouverture som en introduksjon til Barberen i Sevilla, noe som fikk innbyggerne der til å samle sammen penger for at han kunne studere ved konservatoriet i Milano. Etter inntaksprøven der ble det imidlertid konkludert med at han fullstendig manglet musikalsk talent.

    Giuseppe Verdi debuterte som operakomponist på La Scala med Oberto i 1839, og fikk umiddelbart kontrakt for tre nye operaer. Men ikke lenge etterpå sto han overfor sitt livs største tragedie, da han i løpet av et par måneder mistet både sin kone og deres to små barn. Like fullt var operaen Nabucco klar for oppsetning i 1842, og suksessen gjorde Verdi berømt med et slag. På begynnelsen av 1850-tallet skrev Verdi flere av sine største operaer: Rigoletto kom i 1851, Il Trovatore to år senere, og La Traviata fulgte etter bare noen uker.

    Verdi hadde latt seg begeistre av Victor Hugos skuespill Le Roi s’amuse, som allerede hadde forårsaket skandale i Paris i 1832, og hyret poeten Francesco Maria Piave til å utarbeide en libretto på bakgrunn av dette skuespillet. Men ikke bare møtte de motstand hos Victor Hugo selv, også myndighetene gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene.

    I et brev til Piave i mai 1850, skrev Verdi: ”Le Roi s’amuse er det beste plottet og kanskje det beste skuespillet i moderne tider … Det kan ikke slå feil … sørg for at sensuren aksepterer denne historien.” Dette førte til et formelt dekret fra den østerrikske sensuren i Venezia: ”Hans Eksellense Militærguvernør Gorzkowski beklager på det dypeste at poeten Piave og den berømte Maestro Verdi ikke har vært i stand til å velge et annet anvendelsesområde for sine talenter enn denne avskyelige umoralen og obscøne trivialiteten som vi ser i librettoen kalt La Maledizione (arbeidstittelen på Rigoletto).[…] Hans Eksellense har besluttet helt og holdent å avvise forespørselen i forbindelse med denne forestillingen.” Verdi og Piave hadde ifølge sensuren, sunket ned i den dypeste pornografi. Først i januar året etter ble Rigoletto sluppet gjennom nåløyet, etter at Verdi hadde endret flere av detaljene – ikke minst ble handlingen flyttet fra det franske monarki til hertugen av Mantovas hoff. Også denne operaen ble en umiddelbar suksess.

    Da Giuseppe Verdi døde i 1901, hadde han nærmere 30 operatiske verk på sin merittliste. Han var elsket både i Europa og USA, og ble av italienerne også regnet som en viktig frihetsforkjemper. I underkant av 30 000 mennesker møtte opp for å ta et siste farvel med ham. Blant de mest kjente operaene hans er Nabucco, Ernani, Attila, Macbeth, Luisa Miller, Rigoletto, Il Trovatore, La Traviata, I Vespri Siciliani, Simone Boccanegra, Un Ballo in Maschera, Don Carlo, Aïda, Otello og Falstaff.

    Biografier

    Pier Giorgio Morandi , musikalsk ledelse

    Pier Giorgio Morandi har vært solooboist ved La Scala gjennom 10 år og studerte komposisjon og dirigering både i Milano og Salzburg. Han har i tillegg vært assistent til dirigenter som Riccardo Muti og Giuseppe Patané ved La Scala. Etter videre studier med Leonard Bernstein og Seji Ozawa vant han den kjente dirigentkonkurransen i Tanglewood i 1987. I 1989 ble Morandi sjefdirigent ved operahuset i Roma, og fra 1991 ble han utnevt til første gjestedirigent ved Nasjonaloperaen i Budapest over en periode på fem år. Morandi har gjennom sin dirigentkarriere gjestet en rekke fremstående operahus som Teatro Colon i Buenos Aires, La Monnaie i Brussel, Deutsche Oper Berlin, Staatsoper i Frankfurt, Staatsoper i Wien, Arena di Verona, Det Kgl. Teater i København, Semperoper i Dresden, Gøteborgsoperaen og Den Kungliga Operan i Stockholm, hvor han også er første gjestedirigent. Han har i tillegg dirigert en rekke konserter med London Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra og Staatskapelle Dresden. Aida er hans første oppgave i Norge.

    David McVicar, regissør

    David McVicar har sin utdannelse fra Royal Scottish Academy og Music and Drama. Blant hans mange produksjoner er Così fan tutte,La traviata, Madama Butterfly, Idomeneo, (Scottish Opera); Rosenkavaleren,(Scottish Opera, English National Opera/ENO, Opera North);Anna Bolena, Trubaduren (Metropolitan Opera, Chicago); Titus (ENO,Festival Aix En Provence, København); Tristan og Isolde (New NationalTheatre of Tokyo); Mestersangeren fra Nürnberg, Carmen, JuliusCæsar, La bohème (Glyndebourne); Adriana Lecouvreur, Salome, Aida(Royal Opera House/ROH, Covent Garden); Figaros bryllup, Faust,Tryllefløyten og Rigoletto (ROH, alle fjersynsoverført, Rigoletto blenominert til Olivier Award), Poppeas kroning (København og Champs-Elysées); Tosca (ENO); Don Carlos (Frankfurt); Manon (Chicago,Barcelona); Don Giovanni (San Francisco, Belgia); Nibelungenringen,Così fan tutte (Strasbourg); Carmen, Orlando (Opéra de Lille); JuliusCæsar (Opéra de Lille, Chicago); En midtsommernattsdrøm, Hoffmanseventyr (Salzburg); Billy Budd (Chicago); Turn of the Screw (ENO, Marinsky);Macbeth (Kirov; ROH; Kennedy Center; Met); Agrippina (ENO,Frankfurt, La Monnaie, Champs-Elysées); The Rape of Lucretia (ENO/Aldeburgh – BBC TV, nominert til Olivier Award); Alcina, Manon (ENO,New Zealand, Dallas; Houston); Don Giovanni, Sweeney Todd, Hamlet,Il re pastore (Opera North); Tamerlano (Dusseldorf ).I 2011 ble McVicar nominert til Le Grand Prix de la Musique du Syndicat de la Critique for Ring-syklusen ved Opera du Rhin, Strasbourg. Tidligere har han blitt prisbelønnet med South Bank Show Award for Julius Cæsar på Glyndebourne, The Rape of Lucretia på ENO og The Turn of The Screw på ENO.

    Leah Hausman, ansvarlig regissør

    For The Royal Opera, Covent Garden, har hun vært med regissør på Aida, samt bevegelsesregissør for Figaros bryllup, Turco in Italia,Elektra, Tryllefløyten og Rigoletto. Hun har også vært bevegelsesregissør for La Damnation de Faust, regi Terry Gilliam (ENO, Palermo),L’elisir d’amore, Miserly Knight, Gianni Schicchi og La bohème (Glyndebourne),Titus (København, ENO), Rake’s Progress (Aldeburgh),Don Giovanni og Madama Butterfly (Scottish Opera), Rigoletto, LaTraviata, Don Giovanni og Spar Dame (Opera North), Gianni Schicchi,Jenůfa og Ariadne auf Naxos (ENO), Trubaduren (Chicago, Metropolitan Opera, New York, San Francisco), Billy Budd (Chicago), Lohengrin(Genève, Houston), Così fan tutte (Strasbourg, Scottish Opera), En midtsommernattsdrøm (Brussel, Garsington) og Don Giovanni (Brussel,San Francisco). Av teater kan nevnes Romeo og Julie, Twelfth Night,Pedro the Magnificent, As You Like It og The Prince of Homburg (RoyalShakespeare Company), After Mrs Rochester (West End og turné)samt produksjoner for Théâtre de Complicité, the National Theatre og Chichester.

    Jean-Marc Puis sant,scenograf

    Etter en karriere som danser studerte Puissant ved Motley, og deretter kunsthistorie ved Sorbonne. Med base i London designer han nå scenografi og kostymer for store kompanier over hele Storbritannia,Europa og USA, for de internasjonale festivalene i Edinburgh og Athensamt for Venezia-biennalen. For The Royal Ballet har han laget scenografi til Jewels (vinner av Olivier Award for Best New Dance Production; nominert til South Bank Show Award); Tryst og DGV: Danse à grande vitesse(alle nominert til Olivier Award, South Bank Show Award for DGV) og Electric Counterpoint (vinner av Critics’ Circle Award). Hans scenografier for opera og teater omfatter Aida (Royal Opera), Madama Butterfly (SantaFe), A Night at the Chinese Opera (Scottish Opera) og All my Sons (TheCurve). Han har holdt foredrag om sitt arbeid ved The Victoria and Albert Museum og Guggenheim, og sitter i styret for Dance Umbrella Ltd. Nyerescenografi for danseproduksjoner omfatter Sed Lux Permanent (Geneva Grand Theatre Ballet) og Film noir (National Theatre, Mannheim). Hanskal nå gjøre Romeo og Julie (Mannheim) og Perlefiskerne (Santa Fe).

    Moritz Junge, kostymedesigner

    Junge er født i Tyskland og studerte ved Hochschule der Künste,Berlin og ved Slade og vant the Linbury Prize for Stage Design i 2001.Oppdrag omfatter bl.a Wayne McGregors Limen, Infra og Chroma(Royal Ballet), McGregors Anatomie de la Sensation (Paris Opera Ballet)og Outlier (New York City Ballet), Dido, Queen of Carthage og TheHour We Knew Nothing of Each Other (NT), All about my Mother (OldVic), Askepott (Glyndebourne Festival og Deutsche Oper Berlin), KingRoger (Mainz), The Messiah (ENO), Maskeballet (Freiburg), Rigoletto(Hannover), Tryllefløyten (Lucerne) og Aida (Royal Opera). Av andreverker kan nevnes kostymedesign og medvirkning til scenografi forThomas Adès’ Stormen (Royal Opera) samt scenografi og kostymer forthe Bater Dance Project (Beirut). Videre planer omfatter flere prosjekter med Wayne McGregor og kostymedesign for Adriana Lecouvreur(Freiburg).

    Jennifer Tipton, lysdesigner

    Hun er velkjent for sitt arbeid som lysdesigner innen dans, teater ogopera. Av nyere arbeid innen opera kan nevnes Romeo og Julie (SalzburgFestival), Daniel Catáns Il postino (Los Angeles Opera) og Trubaduren(Metropolitan Opera, New York, regi David McVicar). Nyerearbeid innen dans omfatter Paul Taylors Three Dubious Memories(Paul Taylor Dance Company) og Liam Scarletts Asphodel Meadows(Royal Ballet). Nyere arbeid for teater omfatter Glassmenasjeriet(Roundabout Theatre, New York), Kong Oidipus (Clarence Brown Theatre, Knoxville) og Vieux Carré (Wooster Group). Hun underviser i lyssetting ved Yale School of Drama. I 2001 mottok hun the Dorothyand Lillian Gish Prize, the Jerome Robbins Prize i 2003 og i 2004 the Mayor’s Award for Arts and Culture i New York City. I 2008 ble hunutnevnt til United States Artist Gracie Fellow og MacArthur Fellow.

    Fin Walker, koreograf

    Hun har mottatt the Jerwood Award for Choreography og er to ganger nominert til Best Choreography ved Critics’ Circle National Dance Awards. Hun deler jobben som kunstnerisk leder for Walker Park: Dance & Music Company med komponisten Ben Park. Dette kompaniet var tilknyttet the Royal Opera House i fem år. Nå er de Artists-in-Residence ved Oxford Playhouse. Utenom sitt virke for Walker Park omfatter senere arbeider to verker for CandoCo Dance Company, et film- og performance-stykke for Richochet Dance Productions samt stykker for Phoenix Dance Theatre og RambertDance Company. For teaterscenen har hun gjort Equus (West Endand Broadway), As You Like It (Globe Theatre), Hamlet, After the Dance og The Emperor Jones (NT), samt bevegelsesregi for MolièresMisantropen (West End).

    Katie Lusby ,ansvarlig koreograf

    Katie utdannet seg til danser ved London Studio Centre og LondonContemporary Dance School. Hun har jobbet med Richart Alston Dance Company, Van Huynh Company og har turnert internasjonalt med Matthew Bournes Svanesjøen, blant mange andre frilansprosjekter.Katie var med som danser på den opprinnelige produksjonen av Aida ved The Royal Opera House i London både i 2010 og 2011, og har fortsattå arbeide med Fin Walker på andre prosjekter ved The National Theatre i London. Katie skal snart arbeide med Akram Khan og opptre ved åpningsseremonien av De olympiske leker i London 2012. Hun underviser også i samtidsdans ved Central School of Ballet og ved London Studio Centre.

    David Greeves, kampsportinstruktør

    Internasjonal kampsportinstruktør og koreograf, koreograf og trener i luftakrobatikk. Samtidig som han utdannet seg ved London Contemporary Dance School og i luftakrobatikk (med tau, tøy, strikk, sele og wire) jobbet han internasjonalt med forskjellige sirkuskompanier. Han utdannet seg til IRATA-sertifisert rigger og jobbet med produksjon og kreative team for stedstilpassede show, samt live Bollywoodshow ved The Kingdom of Dreams i New Dehli, India. Han har jobbet for David McVicar siden 1998 som luftakrobat, samt som spesialisert bevegelseskunstner og tilrettelegger for Idomeneo (De VlaamseOpera), En midtsommernattsdrøm (La Monnaie, Brussel), der han spilte rollen som Puck, Wagners Ring-syklus (Opéra National duRhin), kampsportkoreograf for Aida og Titus (Den internasjonale operafestivalen i Aix-en-Provence og Le Capitole i Toulouse).

    Anmeldelser

    ”Kjærligheten flyter rikt gjennom hele operaen. Det er rent så en kunne få seg til å tro på den, igjen.” – Ståle Wikshåland, Dagbladet

    ”Tiffany Abban, […] gjør Aida helt uimotståelig.”  - Dagbladet

    ”I det hele tatt er dette en oppsetning uten svake punkter vokalt. Bare det!” – Dagbladet

    ”Yngve Søberg gjør en strålende karakter som Aidas far. Verken han eller Carsten Stabells kongeskikkelse står tilbake for internasjonale størrelser.” – Ida Habbestad, Aftenposten

    ”Dystert vakkert” – Vårt Land