25.09.10 - 18.10.10

Årstidene

Intro

  • / Ingen pause
  • / Hovedscenen / Ballett

Årstidene, slik du aldri har opplevd dem før. Det kan vi love når Jo Strømgren gir seg i kast med Vivaldis De fire årstidene og Nasjonalballettens dansere. Jo Strømgren er multikunstner og en av Norges kulturelle eksportartikler. Han er regissør og dramatiker, og ikke minst er han koreograf. Han har skapt flere enn 50 danseverk og turnert i over 50 land.

Det er fjerde gang han skaper dans for Nasjonalballetten, men første gang et helaftens verk står på programmet. Til Hovedscenen i Bjørvika tar han med seg sin sterke koreografiske signatur og elementer fra teatret. Her har han satt seg fore å snu opp ned på vår, sommer, høst og vinter.

Strømgren har alltid hatt lyst til å bruke Vivaldis fantastiske musikk. At musikken er så kjent, gir desto større rom for koreografiske krumspring og bevegende dans. Gjør deg klar for Jo Strømgrens årstider og en danseopplevelse av de sjeldne.

Nasjonalballettens Christine Thomassen danser en av gjennomgangsfigurene i Årstidene. Her kan du bli bedre kjent med henne

  • Koreograf Jo Strømgren
  • Musikk Antonio Vivaldi
  • Scenografi Gilles Berger
  • Kostymer Bregje van Balen
  • Lysdesign Stephen Rolfe

    I rollene

    Musikken

    Antonio Vivaldi (1678 – 1741)

    Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og bassocontinuo, RV 531:
    1. sats Allegro

    Konsert i E-dur op.8/1, Våren, for fiolin,strykere og basso continuo, RV 269:
    1. sats Allegro
    2. sats Largo e pianissimo sempre
    3. sats Allegro

    Konsert i g-moll op.10/2, La Notte, for blokkfløyte,strykere og basso continuo, RV 439:
    2. sats Presto

    Konsert i G-dur, for 2 mandoliner, strykere og basso continuo, RV 532:
    2. sats Andante

    Konsert i g-moll op.8/2, Sommeren, for fiolin,strykere og basso continuo, RV 315:
    1. sats Allegro non molto
    2. sats Adagio
    3. sats Presto

    Konsert i g-moll op.10/2,  La Notte, for blokkfløyte,strykere og basso continuo, RV 439:
    4. sats Allegro

    PAUSE

    Konsert i g-moll, for blokkfløyte, obo, fiolin,fagott og basso continuo RV 107:
    1. sats Allegro

    Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og bassocontinuo, RV 531:
    1. sats Largo

    Konsert i F-dur op.8/3, Høsten, for fiolin,strykere og basso continuo, RV 293:
    2. sats Adagio molto
    1. sats Allegro
    3. sats Allegro “La caccia”

    Konsert i g-moll, for blokkfløyte, obo, fiolin,fagott og basso continuo, RV 107:
    3. sats Allegro

    Konsert i g-moll op.10/2, La Notte, for blokkfløyte,strykere og basso continuo, RV 439:
    1. sats Largo “Il Sonno”

    Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og bassocontinuo, RV 531:
    1. sats Allegro

    Konsert i f-moll op.8/4, Vinteren, for fiolin,strykere og basso continuo RV 297:
    1. sats Allegro non molto
    2. sats Largo
    3. sats Allegro

    Konsert i G-dur, for 2 mandoliner, strykerebasso continuo, RV 532:
    2. sats Andante 

    Antonio Vivaldi og Årstidene

    Alle kjenner vi Antonio Vivaldis musikk. Denne italienske komponistens musikk er blitt hele den klassiske musikkverdens musikk. Hvem tenker i dag på at denne i ørefallende musikken fra 1700–tallet måtte løftes frem fra glemselen på begynnelsen av 1900-tallet?

    Bare nesten glemt…

     Med dyrking av tidlig musikk er det blitt klarere at god musikk ikke nødvendigvis vil bli bevart for ettertiden. Musikken må tas vare på og dyrkes. Dette er skjedd gradvis med musikken til Vivaldi. Det fantes fiolinkonserter av Vivaldi i partiturer i Dresden som nesten gikk tapt i bomberegnet over byen under 2. verdenskrig. Og det er blitt fortalt om nedstøvede partiturer av komponisten som bare hadde ligget lagret i biblioteksamlinger uten at noen egentlig hadde lagt merke til dem før inn på 1900-tallet. Musikk fra barokk periode har imidlertid i de siste 20 årene trådt frem i nytt lys gjennom nye måter å spille og tolke musikken på. Forskere vet mer om Vivaldi og hans musikk nå enn de gjorde for 10-20 år siden. Da visste man ikke engang sikkert når komponisten var født. Flere ulike fødselsår figurerte i trykte noteutgaver av Vivaldis konserter.

    Bakgrunn og utdannelse

    Antonio Vivaldi ble født i 1678 i Venezia, og det var Vivaldis far som først underviste sønnen i fiolin. Antonio viste tidlig begavelse på dette instrumentet, og det passet godt til hans skjøre helse. På grunn av astma var det ikke aktuelt å spille blåseinstrument. Allerede som 10-åring vikarierte han i farens orkesteret. Det har vært spekulert på om han kan ha fått undervisning også hos komponistene Giovanni Legrenzi,som var kapellmester ved San Marco fra 1685 til 1690, og komponisten Francesco Gasparini,som også befant seg i Venezia.

    Den røde prest

    Vivaldi studerte til prest samtidig som han også studerte musikk. Han måtte studere privat på grunn av den dårlige helsen og ble ordinert til prest i 1703. Han fikk raskt tilnavnet ”Den røde prest” på grunn av sitt røde hår, som han hadde arvet etter faren. Samtidig begynte han sin musikalske karriere som lærer og musiker ved Ospedale della Pietà (Nådens Hospital), et barnehjem for foreldreløse piker. Foreldreløsepiker fikk undervisning i musikk mens foreldreløse gutter fikk undervisning i håndverk. Pikene ved dette barnehjemmet ble etter hvert så gode til å spille at de ga konserter som nøt høy prestisje i kanalbyen. Under konsertene var de skjult av et forheng, fortelles det, slik at publikum ikke kunne se dem ordentlig, men musikkutøvelsen deres var svært iørefallende og imponerende. På grunn av astma problemene måtte Vivaldi slutte som prest etter få år.  Dette går frem i et brev han sendte til markien Guido Bentivogliod’Aragona i 1737, der han ønsket å gjøre slutt på spekulasjoner og rykter omkring sin tidligere prestegjerning.  I dette brevet nevnes det at han tre ganger hadde opplevd ikke å kunne fullføre messe på grunn av astma anfall. Men ifølge en anekdote var grunnen til at han sluttet som prest derimot at han under messen plutselig hadde kommet på et fugetema. Han sprang så ned fra alteret i all hast for å skrive ned temaet,for deretter å vende tilbake til alteret og fortsette gudstjenesten. For dette skal han ha blitt anmeldt til Inkvisisjonen, men Inkvisisjonen skjønte heldigvis at han var musiker, og følgelig gal. Straffen ble derfor bare at han mistet retten til å virke som prest under messe.

    Veien frem til berømmelse i Europa

    Men som fiolinist, komponist og lærer i musikk oppnådde Vivaldi derimot å få prestisjetunge posisjoner. I 1716 ble han utnevnt til kormester ved Ospedale della Pietà og senere samme år utnevnt til konsertmester og dirigent for konsertene som de berømte pikene ved barne hjemmetog skolen holdt. Konsertene var noen av de største attraksjonene i Venezia på denne tiden. Hans ry som komponist og musiker vokste stadig i Europa, og da De fire årstidene (LeQuattro Stagioni) kom ut i Amsterdam i 1725,sto Vivaldi på toppen av sin berømmelse. Konsertene utgjorde en del av verket Il Cimento dell’ Armonia e dell’ Invenzione (Kappestriden mellom harmonien og oppfinnsomheten).

    De fire årstidene

    Konsertene i De fire årstidene har et forbausende deskriptivt preg og bemerkelsesverdig hyppige skiftninger i musikalsk karakter og musikalske figurer, noe som slett ikke var vanlig i instrumental musikk på 1700 -tallet, heller ikke i tidlige verk av Vivaldi selv. En sats i en barokk konsert skulle gjerne fremstille en bestemt følelse eller affekt gjennom hele forløpet. Og satsen hadde som regel også den samme rytmiske driv fra start til slutt. Men i De fire årstidene finner Vivaldi frem til en original og nyskapende måte å skrive musikk på. Foran hver konsert skrev han en sonett som skildret årstiden musikken skulle beskrive og skrev også inn verselinjer fra sonettene inne i notene. Sonettene skulle gjøre musikken lettere forståelig ifølge Vivaldi, og de figurerte i den trykte utgaven av notene som kom ut i Amsterdam i 1725. Men samtidig var det kanskje også meningen å imponere sitt publikum … Vivaldi beskriver her dramatiske vær fenomener som påvirker menneskers sinn og skjebne og slik fremkaller følelser. Affekter som glede og sorg opptrer innenfor en og samme sats.

    I første sats i Våren har Vivaldi gitt plass til flere motstridende stemninger i sin musikalske utsetning. Det starter med et entusiastisk tema i middels raskt tempo hos første fiolinene i vakkert harmonisk samspill med de andre strykerne i orkesteret, etterfulgt av langsomme distinkte triller hos fiolinsolist. Trillene forestiller fuglesang og gleden ved å høre fuglene om våren. Deretter kommer parvis raske sammenbundne figurer som uttrykker hvordan vannet i bekkene klukker. Slående er den idylliske stemningen i musikken, som plutselig brytes når det kommer tordenvær og de raskeste rytmiske figurer som finnes i satsen, opptrer. Man legger merke til de dype og raske figurene i cello og kontrabass som beskriver tordenvær og lynnedslag. Bemerkelsesverdig er det plutselige skiftet i karakter fra glede, idyll og ro til angst og uhygge i samme sats. Den idylliske stemningen fra starten vender tilbake når åpningstemaet kommer igjen mot slutten og de mørke skyene har drevet vekk. Den langsomme 2. satsen er derimot en stemningssats som holder seg i samme affekt gjennom hele satsen. Solofiolinen spiller en langsom melodi mens et vakkert musikalsk akkompagnement går sin gang under. Denne musikalske stemningen skal forestille gjeteren som sover en idyllisk søvn og bratsjens oppstykkede motiv skal forestille gjeterhunden som bjeffer.

    Sommeren beskriver en trykkende hete somplager mennesker og dyr. De lider i varmenog bøndene har det ikke greit når uvær oghaglebyger ødelegger kornaksene i siste sats.Musikken uttrykker dette gjennom et heseblesende tempo i satsen. Den første satsenviser hvordan varmen er trykkende. Temaeter oppstykket med pause i 1. fiolin på førstepuls slag i hver takt, et svært uvanlig virkemiddeli barokkmusikk, og vakler fremover. Her erogså den fallende melodien slående. Fallendemelodi kunne for øvrig godt være et tegn på nedslåtthet i barokkmusikk på 16- og 1700-tallet. Vivaldis sonett forteller på samme sted om varme som knuger menneskene og om skogbrann og pinjer som brenner. Men så opptrer en kontrasterende følelse eller affekt i satsen. Gjøken portretteres i raske brutte stigende figurer i solofiolinen. Her har satsen fått en glad og lettere karakter i kontrast til den dystre og trykkende starten.

    I Høsten begynner musikken i et entusiastisk dansepreg som skal uttrykke glede over en vellykket innhøsting. Når gjeterne og bøndene beskrives som beruset av likør like etter i samme sats, kommer raske rytmiske figurer i solofiolinstemmen som bryter med det entusiastiske preget i musikken i starten, men som godt kan passe for å beskrive en beruset person som viser glede og sjangler av sted. Man legger merke til at musikken her er blitt mye mer oppstykket i melodi og harmonikk.1. sats i konserten

    Vinteren starter med taktfaste korte og ganske langsomme suggererende toner i alle strykestemmer med små skifter av harmonier.  Det skapes en forventning om at noe vil skje musikalsk lenger fremme i satsen. Musikken forestiller snøvær og mennesker som fryser i den iskalde vinden før den musikalske spenningen som har bygd seg opp utløses. Plutselige vindkast fremstilles av raske løp i solofiolinen. Og raske figurer i orkesterstemmene forestiller stamping av føttene i bakken for å holde varmen. Små uttrykksfulle forandringer i harmoniene uttrykker at menneskene hakker tenner. Musikken har en tydelig og klar oppdeling i klart avgrensede musikalske perioder som forestiller kulde med snø og is og menneskenes påkjenninger i det ugjestmilde været. 2. sats har en langsom vakker og slentrende melodi. Den beveger seg i stigende og fallende sekvenser i solofiolinen og forestiller mennesker som sitter inne foran peisen og er lettet over at de er i ly for regnet og kulden og kan nyte varmen og roen. Under solofiolinen går et sammenvevd akkompagnement som kan minne om et mandolinakkompagnement. I siste sats uttrykkesfølelser som redsel for å falle på isen og angst når isen brister under føttene, gjennom hurtige oppadgående og nedadgående melodiske brokker i solofiolin og i orkesterstemmene.

    Produktiv operakomponist

    Det har tidligere vært hevdet at det var sominstrumentalkomponist Vivaldi fikk betydning.Få var klar over at han hadde komponert mange operaer. Han hevdet selv opp i mot 90,mens forskere mener rundt 50. Og han hadde allerede komponert operaer før han gikk i gang med De fire årstidene. 15 operapartiturer er bevart og det finnes i dag plateinnspillinger av flere av dem. Vivaldi hadde store kunstneriske ambisjoner med opera. Dette ga han uttrykk for i sin levetid, og hans store operaproduksjon taler forseg selv.  Det er ikke usannsynlig at han skrev musikken til ”De fire årstidene” for å utvikle et eget tonespråk med tanke på senere operakomponering. I ”De fire årstidene” har musikken klare musikalske kvaliteter som minner om operaarier. Musikken har raskt kontrasterende avsnitt som var karakteristisk for barokk opera men ikke for instrumental konserten.

    Ensom og glemt

    Han, som hadde vært så berømt, opplevde at musikken hans var i ferd med å gå av moten i Europa, samtidige som han opplevde at hans beskytter og mesen i Wien, Keiseren Carl den VI, døde plutselig, mens Vivaldi befant seg i byen. Dette kan ha satt Vivaldi i en vanskelig situasjon, både økonomisk og helsemessig. Han døde selv av en indre inflammasjon i Wien i 1741 og ble begravd som en anonym person på kirkegården til et sykehus for fattige. Kanskje var dette årsaken til at Vivaldi ble glemt så raskt etter sin død. Ville musikkhistorien sett annerledes ut hvis Vivaldi hadde reist tilbake til Venezia i 1740?

    Biografier

    Jo Strømgren, koreograf

    Den norske danseren, koreografen og regissøren Jo Strømgren debuterte som koreograf i 1994 med Rechts-Links, etter endt utdannelse ved Statens Balletthøgskole. I 1996 fikk hanet engasjement som danser og koreograf for Carte Blanche Dansekompani i Bergen. Et par år senere startet han sitt eget dansekompani, Jo Strømgren Kompani, som umiddelbart vakte oppsikt med balletten A Dance Tribute to the Art of Football, som ble oppført i en rekke land.

    Hans kunstneriske gjennombrudd kom med Schizo Stories, en selvfinansiert enmannsforestilling om nevroser, der han hans særpregede kroppsspråk og humor ble satt opp mot mørke psykologiske aspekter. Strømgren har skapt forestillinger for en lang rekke kompanier, deriblant Nasjonalballetten, Ballet de l’Opera National de Rhin, Wiener Staatsopernballet, Conservatoire National Superieur de Paris, Cloud Gate Ensemble og Repertory DanceTheatre Utah. I tillegg har han jobbet som teaterregissør bl.a. ved Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Torshovteatret, Nationaltheatret, Statens Teaterhøgskole og Teaterhögskolan i Stockholm, og dessuten skrevet manus til flere teaterstykker. I mange av oppsetningene hans har ulike varianter av et slags kaudervelsk språk gått igjen,og forestillingene befinner seg ofte i landskapet mellom dans og teater. Tematikken spenner fra fotball til religion, og forestillingene hans har vært satt opp i nærmere 50 land.

    Jo Strømgren koreograferte sin første ballett for Nasjonalballetten i 2000 som het Et guttehjem/A Dull House. I 2002 fikk Jo Strømgren Heddaprisen for forestillingen There. For Nasjonalballetten har Strømgren skapt Suite i 2007, Partita til Septemberdans 2009 og The Wake til forestillingen Shoot the Moon våren 2010.

    Gilles Berger, scenograf

    Berger er født i Frankrike, og jobber både som skuespiller og scenograf. Han er utdannet ved Ecole de beaux arts de Nancy (som interiørarkitekt og møbeldesigner) og ved Conservatoire National des Arts du Mime et du Cirquei Paris, og har senere fulgt kurs ved S.Niedzialkowsky, Zero Theatre, Le Theatre du Mouvement, I. Smouni, Roy Heart Theatre og Philippe Genty.Sammen med Anne Marit Sæther dannet han Cirka Teater i 1984, og har vært scenografi alle gruppas produksjoner, med mer enn over30 egne produksjoner, i tillegg til prosjekter bestilt av eksterne oppdragsgivere. Cirka Teaterhar siden starten gjort seg bemerket med sitt rike, visuelle teater språk hvor Gilles Bergers skulpturelle og ofte bevegelige scenografier en viktig del. Repertoaret spenner fra små, intime forestillinger via gate/utendørsteater til store hovedscene produksjoner. Teateret arbeider spesielt med samspillet mellom scenografi/objekter og skuespillerens fysiske språk. Spesiell oppmerksomhet har de fått for sine forestillinger med figur teater av stort format: Den tre ganger prisbelønte Poste Restante i 1997, åpningen av Oslo Internasjonale Lufthavn, Gardermoen i 1998 og Split Secondi 1999/2000. Teatergruppa har samarbeidet med flere institusjonsteatre, som bl.a. Torshovteateret(Skyggen) og Trøndelag Teater (Kurtkoker hodet og Pingvin hjelpen). Gilles Berger var også scenograf da Kurt koker hodet ble satt opp på Oslo Nye Teater i 2009. Gruppa harturnert over hele landet og gjestet en rekketeaterfestivaler både i Norge og utlandet medsine forestillinger. Fra 2003 har Cirka Teater vært i tildelt statsstøtte fra Kulturdepartementet. Gilles Berger fikk statens garanti inntekt for kunstnere i 2009.

    Bregje van Balen, kostymedesigner.

    Bregje van Balen er født i 1971 i Harleem i Nederland. Ballettutdanningen sin har hun fra det nasjonale ballettakademiet i Amsterdam. Hun ble ansatt som danser ved Nederlands Dans Theater i 1990. van Balen lagde sine første kostymer til en workshop ved Nederlands Dans Theater i 1995. I tillegg til å lage kostymer for flere av NDTs produksjoner, har van Balen hatt oppdrag som kostymetegner for en rekke dansefestivaler og prosjekter rundt om i Europa, for eksempel ved Cadanz Festival i Den Haag. I tillegg har hun tegnet kostymer for flere samtidskompanier, blant annet Hamburg Ballet og Introdans. Hun har også arbeidet sammen med den spanske koreografen Gustavo Ramirez Sansano ved flere anledninger. I de siste årene har Bregje van Balen designet kostymene til en koreografi av den unge koreografen Medhi Walerski ved NDT I og til en koreografi av Kristen Cereog Francois Chirpaz ved Korzo-teatret i Den Haag. For Nasjonalballetten har hun designet for Jorma Elos Cut to Drive (en del av NOKO)og for hans Brake-Green, forestillingen På kammersetmed Elo & Boyadjiev (Jorma Elo: Dødenog piken, Kaloyan Boyadjiev: Lost in Time), og Jo Strømgrens Suite i 2007.

    Stephen Rolfe, lysdesigner

    Stephen Rolfe er født i London i 1955. Han begynte som scenemester og inspisient ved Northampton Repertory Theatre in 1974, men gikk raskt over til teknisk ledelse og lysdesign,og da særlig på turnéproduksjoner. I den este tyve årene jobbet han som teknisk sjef og lysdesigner for en rekke engelske teatre og dansekompanier som i hovedsak jobbet med nyskapende teater-/danse- og performance produksjoner. Han har turnert med ulike produksjoner i mer enn 50 land verden over. Han flyttet til Bergen i 1996, og har siden vært svært aktiv innen norsk teater og dans. Rolfe har vært lysdesigner og teknisk sjef i Jo Strømgren Kompani siden starten, og har gjort lysdesign i rundt 25 av Strømgrens produksjoner. Han har også jobbet som lysdesigner for Carte Blanche Dance Company, Riksteatret,Den Nationale Scene, Hålogaland Teater,Karen Foss Quiet Works, Dans Design, LeoPreston and KrementX.