17.11.11 - 11.12.11

Barberen i Sevilla 2011

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på italiensk / Tekstes på norsk og engelsk
  • / Scene 2 / Opera

Ungdomsforviklinger. Mange jenter skriver dagbok, som er noe hemmelig og fortrolig. Rosina skriver dagbok, og det er den som er bakteppet for vår versjon av Rossinis gøyale lek med forviklinger og fanteri. I denne sprudlende komedien er musikken både elegant og ellevill. Kanskje er det denne opera buffa som er blitt den mest populære av alle Rossinis operaer.

Vi befinner oss på Scene 2, hvilket betyr at vi allerede er inne i en mer intim sfære, noe som passer denne operaen godt. Dette er ikke den store fortellingen som bør males med bred pensel, men et kammerspill hvor man kommer veldig nært på rollefigurene.

Regissøren er François de Carpentries, som tidligere har hatt stor suksess i Nasjonaloperaen med Donizettis Don Pasquale. Vår travelt engasjerte baryton Espen Langvik er Figaro, og hans motspiller og forviklingspartner Rosina synges av Ingeborg Schübeler Gillebo – sist sett, hørt og kritikerrost som Cherubino i Figaros bryllup. Etter siste forestilling i Bjørvika går ferden videre ut på norgesturné.

  • Original tittel Il barbiere di Siviglia
  • Musikk Gioacchino Rossini
  • Libretto Cesare Sterbini
  • Musikalsk ledelse Stefano Rabaglia/Boris Schäfer (9/12, 11/12)
  • Regi François de Carpentries
  • Scenografi og kostymer Karine Van Hercke
  • Lysdesign François de Carpentries
  • Medvirkende Operaorkestret, Operakoret

    I rollene

    Handlingen

    1. Akt

    Grev Almaviva tar en kveld med seg en gjeng musikere for å synge en serenade utenfor Rosinas vindu. Dr. Bartolo, hennes formynder, holder henne innesperret i huset sitt. Da Rosina mislykkes i å svare på grev Almavivas sang, betaler han musikerne og sender dem bort. Almaviva hører Figaros stemme, og trekker seg tilbake i det barberen dukker opp og brisker seg med hvor travelt det er å være nabolagets faktotum. Figaro er for tiden i Dr. Bartolos tjeneste, men da han møter Almaviva, lover han å hjelpe ham med å få Rosina – mot et klekkelig honorar.

    Ikke før har Bartolo forlatt huset for å gjøre klart til sitt eget giftermål med Rosina, før Almaviva setter i gang med sin andre serenade. Han kaller seg «Lindoro», en fattig stakkar som ikke har annet enn kjærlighet å by på. Figaro foreslår at Almaviva skal gi seg ut for å være en full soldat for å bli innkvartert i Bartolos hus. Almaviva er fortryllet av kjærligheten han kan erobre, Figaro av pengene han kan erverve.

    Rosina er alene hjemme, og grunner på denne stemmen som rørte slik ved hjertet hennes, og bestemmer seg for å overliste Bartolo. Figaro holder henne med selskap, men de forsvinner da de hører fottrinn. Bartolo kommer inn og klager over Figaro, og dette skaper opprør i huset. Så forteller musikklæreren Don Basilio at Almaviva er en rival til Rosinas hånd, og foreslår å sverte grevens omdømme. Bartolo sier seg enig, men Figaro har overhørt samtalen. Han varsler Rosina om at Bartolo har planer om å gifte seg med henne neste dag, og lover å levere et brev hun har skrevet til «Lindoro».

    Rosina må først gjennom et forhør av Bartolo, som deretter skryter av at han er altfor smart til å la seg lure. Det banker kraftig på døren,og husholdersken Berta kommer inn med Almaviva, forkledd som en full soldat som ber om innkvartering. Mens Almaviva krangler med Bartolo, greier han å gi Rosina et kjærlighetsbrev. Men da Bartolo krever å se dette brevet, bytter Rosina det ut med en vaskeriliste.

    Figaro ramler inn for å advare dem om at oppstyret deres har tiltrukket seg en menneskemengde utenfor. Politiet kommer for å roe ned bråket. Da en konstabel er i ferd med å arrestere Almaviva, hvisker greven hvem han er, og blir løslatt. Rosina, Berta, Bartolo og Basilio er lamslått av alt som skjer. Men Almaviva angriper Bartolo, og politiet sender dem alle til galehuset for å undersøkes.

    2. Akt

    Bartolo tar imot en ung musikklærer, «Don Alonso» (igjen Almaviva i forkledning), som hevder han er vikar for Basilio, som er syk. Rosina kommer inn i rommet, hun gjenkjenner frieren og går i gang med sangtimen, mens Bartolo slumrer i stolen. Figaro kommer for å barbere doktoren, og greier å stjele nøklene til balkongdøren. Så dukker plutselig Basilio opp, og ser ut som sunnheten selv. Han blir bestukket av Almaviva, later som om han er syk, og forsvinner.

    Figaro barberer Bartolo mens Almaviva og Rosina planlegger kveldens flukt. Doktoren overhører dem, og sender sporenstreks Figaro og Almaviva på dør, og Rosina på rommet sitt. Så sender han på nytt bud etter Basilio. Berta,som har blitt riktig nervøs av alt ståket, tror hun er i ferd med å bli gal. Bartolo sender Basilio for å hente en notar, og narrer så Rosina til å tro at «Lindoro» er Almavivas tjener.

    Rosina gråter over sine knuste drømmer. Etter at tordenværet har lagt seg, kommer Almaviva sammen med Figaro og klatrer gjennom balkongdøren for å bortføre Rosina. Til å begynne med avviser hun «Lindoro», men da han forklarer at han og Almaviva er den samme, faller hun i armene hans. Figaro prøver å få dem til å skynde seg, men før de rekker å flykte, har stigen deres blitt fjernet.

    Basilio kommer inn sammen med notaren. Selv om notaren var tilkalt for å vie Rosina og Bartolo, gifter han henne isteden til Almaviva, som bestikker Basilio. Da Bartolo braser inn er det for sent, de to elskende er allerede gift. Den gamle mannen aksepterer først situasjonen når han forstår at han er blitt lurt og Figaro forteller moralen i historien: Alle forsøk på å stoppe kjærlighet er nytteløse.

    Gioacchino Rossini 1792–1868

    Gioacchino Rossini (1792-1868)

    Gioacchino Rossini var det store navnet i italiensk opera på begynnelsen av 1800-tallet. Han ble født i Pesaro 29. februar 1792 av foreldre som begge var musikere. Far var trompetist og mor var sanger. Som 14-åring behersker han selv både horn, fiolin, cello og cembalo, og under studietiden ved konservatoriet i Bologna ansettes han som maestro al cembalo (en kombinasjon av dirigent og cembalist) i de lokale operahusene.

    Allerede som tenåring får han oppført sine første operaer og får snart bestillinger fra de store operabyene som Milano, Venezia, Roma og Napoli. I løpet av 19 år komponerer han 39 operaer, både komiske og dramatiske, og i 1824 flytter han til Paris. Der blir han utnevnt tilsjef for det italienske operakompaniet, i byen hvor han kommer til å ha fast adresse resten av sitt liv. Han avslutter sin karriere som operakomponis tmed en rekke verker til den store Opéra i Paris og lar seg pensjonere i en alder av 37.

    De siste 39 årene av sitt liv tilbringer Rossini blant annet med å eksperimentere med matoppskrifter, og han skriver kun et par kirkeverker og små klaverstykker. Har dør 13. november 1868 etter langtids skrantende helsetilstand og blir hyllet av fire tusen mennesker ved sin begravelse.

    Pierre Augustin Caron de Beaumarchais

    Pierre Augustin Caron de Beaumarchais ble født i Paris 24. januar 1732. Han lærte urmakeryrket av sin far, og i en alder av 21 oppfant han et nytt gangparti for klokker, som ga ham innpass ved hoffet. Ved å kjøpe stillingen som sekretær til kongen fire år senere, fikk han adelsprivilegier. Men hans begavelse og fremferd førte også til både til skandaler og fengselsopphold. Han ble imidlertid tatt til nåde og ble engasjert som kongens hemmelige agent. Beaumarchais' liv var svært broget og sammensatt, og man kan nevne følgende for å beskrive hans virksomhet: skuespillforfatter, urmaker, oppfinner, komponist, musikklærer, diplomat, flyktning, spion, forlegger, gartner, våpenhandler, satiriker, og bankier.  Skuespillet Le Barbier de Seville (Barberen i Sevilla) ble satt opp i 1775, etter å ha vært forbudt i to år. Den første oppsetningen var totalt mislykket. Beaumarchais skrev om stykket til neste oppsetning, og dermed var suksessen et faktum. Intrigene i den andre og mer berømte komedien, Le Mariage de Figaro (Figaros bryllup), reflekterte den urolige stemningen blant folket på den tiden. Stykket ble fullført i 1778, men motstanden til Louis XVI, som var alene i å se de farlige tendensene, ble ikke overvunnet før i 1784. Komedien var en enestående suksess. Figaro er hovedfiguren i begge stykkene, og faktisk tegnet Beaumarchais et selvportrett i den ressurssterke eventyreren. Beaumarchais døde i Paris 18. mai 1799.

     

    Biografier

    François De Carpentries, regissør

    François De Carpentries har sin bakgrunn innen musikkdramatikk og teater fra Brussel. Han har komponert musikk og skrevet enrekke skuespill. Fra 1990 til 2005 var hantilknyttet La Monnaie-operaen i Brussel som regiassistent. Han har også vært ansvarig for en rekke gjenoppsetninger ved Covent Garden,Liceu i Barcelona, Teatro Real i Madrid,Chatelet de Paris og Teatro Reggio Torino. Som regissør arbeider han jevnlig ved operahusene i Brussel, Lyon, Strasbourg, Nancy,Metz, Reims, Rouen, Montpellier, Antwerpen,Toronto og Oslo. Han har spesialisert seg på opera buffa-sjangeren med verker som Rossinis La Cenerentola, Barberen i Sevilla,Donizettis Don Pasquale og Mozarts Cosi fantutte. De senere årene har han konsentrert seg mer og mer om de dramatiske operaverkene som Lucia di Lammermoor, hvor han også ble tildelt pris i 2007 og 2008 for beste regi i Tyskland, La Bohéme, Madama Butterfly,Lakmé, Carmen, Idomeneo, Don Carlo og Aïda. De siste fem årene har han, i tillegg til å regissere, også lysdesignet sine egne sceneproduksjoner,skrevet nye dialoger til flere oppsetninger og iscenesatt en forestilling om og med Mozart kalt Requiem pour une Nuit. Fremtidige planer er blant annet å regissereen produksjon av Verdis Rigoletto, HändelsRinaldo, musikalen Hairspray og samtidsoperaen The Empire Builders om Boris Vian. Han har tidligere gjestet Nasjonaloperaen som regissør for oppsetningen Don Pasquale.

    Karine Van Hercke, scenografi og kostymedesign

    Karine Van Hercke er dramaturg og musikkviter,og fra 1995 til 2003 ledet hun Operastudioet ved La Monnaie-operaen i Brussel. I dag er hun kunstnerisk rådgiver og dramaturg ved Nouveau Studio de l’Opéra i Lyon,og direktør for Cifas – det internasjonale utdannelsessentret for kunst. Parallelt lager hun egne produksjoner, ofte i samarbeid med regissøren François De Carpentries. Hun arbeider for tiden også med sin nestebok utgivelse under tittelen Western Mythsin Opera. Karine Van Hercke og François De Carpentries arbeider som et fast team og har sammen skapt oppsiktsvekkende produksjonerav blant annet Così fan tutte, Tryllefløyten,Lo Frate’nnamorato og Don Pasquale ved flere europeiske operahus. De seneste årene har hun scenografert og vært kostymedesigner for Madama Butterfly, Tryllefløyten, Aïdaog Carmen ved Belgian Open Air OperaFestival, La Bohéme, Lucia de Lammermoor,Die Verkaufte Braut og Don Carlo ved operahusene i Krefeld og Mönchengladbach, samt Idomeneo ved Opéra National du Rhin ogCanadian Opera Company. Forrige sesong var hun scenograf og kostymedesigner for Viva la Mamma ved Rouen Opera, denne sesongen jobber hun med Rigoletto i Limoges og Reimsog musikalen Hairspray og Madama Pompadourfor operahuset i Coburg.

    Stefano Rabaglia, Musikalsk ledelse

    Stefano Rabaglia er en velkjent dirigent i hjemlandet Italia, og underviser i dirigering ved Musikkonservatoriet i Parma. Han har sin musikalske bakgrunn fra studier i Parma og Milano, og har deltatt på en rekke mesterklasser med kjente komponister som GyörgyLigeti, Witold Lutoslawski og Iannis Xenakis. Han har vært gjestedirigent blant annet vedoperahusene i Genova, Catania, Torino, Trieste, og symfoniorkestrene i Bolzano, San Remo,BBC Philharmonic Manchester, Regionale Toscana og Marchigiana. Stefano Rabaglia var tidligere assisterende dirigent til Evelino Pido ved Opéra de Marseille, Opéra National deLyon, Théâtre des Champs-Élysées, Théâtre du Châtelet, Grand Théâtre de Genève og ved innspillinger for selskapet EMI av operaen Lucia de Lammermoor med stjernesangere som Natalie Dessay og Roberto Alagna. Stefano Rabaglia har også vært med på en rekke plateinnspillinger som for eksempel Donizettis Il Campanello, Dunis La Clochette medselskapet Foné. Nylig gjestedirigerte han La Traviata ved Theatre La Fenice i Venezia.

    Barberen i Sevilla i Den Norske Opera & Ballett

    1964

    • Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    • Regi: Einar Beyron
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Sven Olof Eliasson
    • Bartolo: Arne Wiren
    • Rosina: Carrie Nilsson
    • Figaro: Olav Eriksen
    • Basilio: Jonas Brunvoll
    • Marcellina/Berta: Randi Brandt Gundersen

    1966

    • Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    • Regi: Einar Beyron
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Sven Olof Eliasson
    • Bartolo: Gerhard Lech-Hanssen
    • Rosina: Ruth Linge
    • Figaro: Olav Eriksen
    • Basilio: Jonas Brunvoll
    • Marcellina/Berta: Marit Isene

    1970

    • Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    • Regi: Jens Chr. Ek
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Tor Gilje
    • Bartolo: Bjørn Lie-Hansen
    • Rosina: Ruth Linge
    • Figaro: Knut Skram
    • Basilio: Almar Heggen
    • Marcellina/Berta: Astrid Hellesnes

    1973

    • Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
    • Regi: Jens Chr. Ek
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Øyvind Widerøe
    • Bartolo: Bjørn Lie-Hansen
    • Rosina: Ruth Linge
    • Figaro: Jan Sødal
    • Basilio: Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Vessa Hanssen

    1975

    • Musikalsk ledelse: Zdenko Peharda
    • Regi: Jens Chr. Ek
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Tor Fagerland/Tor Gilje
    • Bartolo: Bjørn Lie-Hansen/Torbjørn Lindhjem
    • Rosina: Ruth Linge/Eva Solheim
    • Figaro: Knut Skram/Jan Sødal
    • Basilio: Almar Heggen/Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Vessa Hanssen/Thorild Staahlen

    1976

    • Musikalsk ledelse: Zdenko Peharda
    • Regi: Jens Chr. Ek
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Tor Fagerland
    • Bartolo: Bjørn Lie-Hansen/Torbjørn Lindhjem
    • Rosina: Pirkko-Lisa Larsen/Ruth Linge
    • Figaro: Knut Skram/Terje Stensvold
    • Basilio: Oddbjørn Tennfjord/Almar Heggen/Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Vessa Hanssen/Thorild Staahlen

    1977

    • Musikalsk ledelse: Neil Dodd/Zdenko Peharda
    • Regi: Jens Chr. Ek
    • Scenografi: Arne Walentin
    • Almaviva: Tor Gilje/Tor Fagerland
    • Bartolo: Bjørn Lie-Hansen/Torbjørn Lindhjem
    • Rosina: Eva Solheim
    • Figaro: Knut Skram
    • Basilio: Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Thorild Staahlen/Vessa Hanssen

    1989

    • Musikalsk ledelse: Carlo Felice Cillario
    • Regi: Michael Hampe
    • Scenografi: Ezio Frigerio
    • Almaviva: Neil Archer
    • Bartolo: Enzo Florimo
    • Rosina: Itziar Martinez Galdos/Liliana Nichiteanu
    • Figaro: Trond Halstein Moe/Jens Olai Justvik
    • Basilio: Johann Tilli
    • Marcellina/Berta: Eva Solheim/Toril Carlsen

    1990

    • Musikalsk ledelse: Per Åke Andersson
    • Regi: Michael Hampe
    • Scenografi: Ezio Frigerio
    • Almaviva: Risto Saarman
    • Bartolo: Enzo Florimo
    • Rosina: Itziar Martinez Galdos
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Eva Solheim

    1993

    • Musikalsk ledelse: Per Åke Andersson
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Ulf Øien
    • Bartolo: Terje Stensvold
    • Rosina: Toril Carlsen
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Gudjon Oskarsson
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    1994

    • Musikalsk ledelse: Hannu Koivula
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Ulf Øien/Thomas Ruud
    • Bartolo: Terje Stensvold
    • Rosina: Toril Carlsen
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Svein Carlsen
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    1995

    • Musikalsk ledelse: Terje Boye Hansen/Per Åke Andersson
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Thomas Ruud
    • Bartolo: Terje Stensvold/Anders Vangen
    • Rosina: Toril Carlsen
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Ketil Hugaas
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    1996

    • Musikalsk ledelse: Per Åke Andersson
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Thomas Ruud
    • Bartolo: Terje Stensvold
    • Rosina: Toril Carlsen
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Ketil Hugaas
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    1997

    • Musikalsk ledelse: Per Åke Andersson
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Thomas Ruud
    • Bartolo: Terje Stensvold
    • Rosina: Toril Carlsen
    • Figaro: Trond Halstein Moe
    • Basilio: Ketil Hugaas
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    1999

    • Musikalsk ledelse: Francesco Corti
    • Regi: Ronald Rørvik
    • Scenografi: Brit Johnsen
    • Almaviva: Thomas Ruud
    • Bartolo: Terje Stensvold
    • Rosina: Ann Hallenberg
    • Figaro: Jens Olai Justvik
    • Basilio: Petri Lindroos
    • Marcellina/Berta: Torill Eriksen

    2007

    • Musikalsk ledelse: Tobias Ringborg
    • Regi: François De Carpentries
    • Scenografi: Karine Van Hercke
    • Almaviva: Juan José Lopera
    • Bartolo: Jonathan Veira
    • Rosina: Virginia Tola
    • Figaro: Tom Erik Lie
    • Basilio: Carsten Stabell
    • Berta: Toril Carlsen

    2011

    • Musikalsk ledelse: Stefano Rabaglia
    • Regi: François De Carpentries
    • Scenografi: Karine Van Hercke
    • Almaviva: Tuomas Katajala
    • Bartolo: Ketil Hugaas
    • Rosina: Ingeborg Schübeler Gillebo
    • Figaro: Espen Langvik
    • Basilio: Petri Lindroos
    • Berta: Maria Cioppi