21. desember–20. februar

Barberen i Sevilla 14/15

Etter stor suksess i to sesonger på Scene 2, entrer Barberen i Sevilla nå Hovedscenen 

Intro

Kort fortalt handler Gioacchino Rossinis klassiske, komiske opera om hvem som skal få ungjenta Rosina. Skal grev Almaviva lykkes, eller må Rosina avfinne seg med vergen sin, gamlingen dr. Bartolo, som har låst henne inne? 

I denne versjonen fortelles historien sett fra Rosinas ståsted. Regissør François De Carpentries og scenograf Karine Van Hercke bruker Rosinas dagbok som visuelt og konseptuelt utgangspunkt. Her nedtegnes, avbildes og uttrykkes tenåringsjentas storm av følelser. Vi får bli med på en lek som er gjøglersk og smittende humoristisk, men også sår og forvirret; det er leken til en ung kvinne i ferd med å skape seg selv.

Den unge og ettertraktede sopranen Pretty Yende rolledebuterer som Rosina i Oslo, før hun i de neste sesongene kan høres i den samme rollen blant annet på Metropolitan Opera i New York. 

1 pause på 25 minutter

Gratis introduksjon en time før forestilling

  • Original tittel Il barbiere di Siviglia
  • Musikk Gioacchino Rossini
  • Libretto Cesare Sterbini
  • Musikalsk ledelse Enrique Mazzola, Rune Bergmann (2. og 4. februar)
  • Regi François de Carpentries
  • Scenografi og kostymer Karine Van Hercke
  • Lysdesign François de Carpentries
  • Medvirkende Operaorkestret, Operakoret

    Roller

    Hovedroller

    • Figaro

      Espen Langvik
      Spiller følgende dager
      • 21.12.2014
      • 27.12.2014
      • 31.12.2014
      • 03.01.2015
      • 05.01.2015
      • 07.01.2015
      • 10.01.2015
      • 13.01.2015
      • 16.01.2015
      • 02.02.2015
      • 04.02.2015
      • 18.02.2015
      • 20.02.2015
    • Rosina

      Pretty Yende
      Spiller følgende dager
      • 21.12.2014
      • 27.12.2014
      • 31.12.2014
      • 03.01.2015
      • 07.01.2015
      • 10.01.2015
      • 13.01.2015
      • 16.01.2015
    • Grev Almaviva

      Tuomas Katajala
      Spiller følgende dager
      • 21.12.2014
      • 27.12.2014
      • 31.12.2014
      • 03.01.2015
      • 05.01.2015
      • 07.01.2015
      • 10.01.2015
      • 13.01.2015
      • 16.01.2015
      • 02.02.2015
      • 04.02.2015
      • 18.02.2015
      • 20.02.2015
    • Berta

      Melis Jaatinen
      Spiller følgende dager
      • 21.12.2014
      • 27.12.2014
      • 31.12.2014
      • 03.01.2015
      • 05.01.2015
      • 07.01.2015
      • 10.01.2015
      • 13.01.2015
      • 16.01.2015
      • 02.02.2015
      • 04.02.2015
      • 18.02.2015
      • 20.02.2015
    • Don Basilio

      Jens-Erik Aasbø
      Spiller følgende dager
      • 21.12.2014
      • 27.12.2014
      • 31.12.2014
      • 03.01.2015
      • 05.01.2015
      • 07.01.2015
      • 10.01.2015
      • 13.01.2015
      • 16.01.2015
      • 02.02.2015
      • 04.02.2015
      • 18.02.2015
      • 20.02.2015

    Handlingen

    1. Akt

    Grev Almaviva tar en kveld med seg en gjeng musikere for å synge en serenade utenfor Rosinas vindu. Dr. Bartolo, hennes formynder, holder henne innesperret i huset sitt. Da Rosina mislykkes i å svare på grev Almavivas sang, betaler han musikerne og sender dem bort. Almaviva hører Figaros stemme, og trekker seg tilbake i det barberen dukker opp og brisker seg med hvor travelt det er å være nabolagets faktotum. Figaro er for tiden i Dr. Bartolos tjeneste, men da han møter Almaviva, lover han å hjelpe ham med å få Rosina – mot et klekkelig honorar.

    Ikke før har Bartolo forlatt huset for å gjøre klart til sitt eget giftermål med Rosina, før Almaviva setter i gang med sin andre serenade. Han kaller seg «Lindoro», en fattig stakkar som ikke har annet enn kjærlighet å by på. Figaro foreslår at Almaviva skal gi seg ut for å være en full soldat for å bli innkvartert i Bartolos hus. Almaviva er fortryllet av kjærligheten han kan erobre, Figaro av pengene han kan erverve.

    Rosina er alene hjemme, og grunner på denne stemmen som rørte slik ved hjertet hennes, og bestemmer seg for å overliste Bartolo. Figaro holder henne med selskap, men de forsvinner da de hører fottrinn. Bartolo kommer inn og klager over Figaro, og dette skaper opprør i huset. Så forteller musikklæreren Don Basilio at Almaviva er en rival til Rosinas hånd, og foreslår å sverte grevens omdømme. Bartolo sier seg enig, men Figaro har overhørt samtalen. Han varsler Rosina om at Bartolo har planer om å gifte seg med henne neste dag, og lover å levere et brev hun har skrevet til «Lindoro».

    Rosina må først gjennom et forhør av Bartolo, som deretter skryter av at han er altfor smart til å la seg lure. Det banker kraftig på døren,og husholdersken Berta kommer inn med Almaviva, forkledd som en full soldat som ber om innkvartering. Mens Almaviva krangler med Bartolo, greier han å gi Rosina et kjærlighetsbrev. Men da Bartolo krever å se dette brevet, bytter Rosina det ut med en vaskeriliste.

    Figaro ramler inn for å advare dem om at oppstyret deres har tiltrukket seg en menneskemengde utenfor. Politiet kommer for å roe ned bråket. Da en konstabel er i ferd med å arrestere Almaviva, hvisker greven hvem han er, og blir løslatt. Rosina, Berta, Bartolo og Basilio er lamslått av alt som skjer. Men Almaviva angriper Bartolo, og politiet sender dem alle til galehuset for å undersøkes.

    2. Akt

    Bartolo tar imot en ung musikklærer, «Don Alonso» (igjen Almaviva i forkledning), som hevder han er vikar for Basilio, som er syk. Rosina kommer inn i rommet, hun gjenkjenner frieren og går i gang med sangtimen, mens Bartolo slumrer i stolen. Figaro kommer for å barbere doktoren, og greier å stjele nøklene til balkongdøren. Så dukker plutselig Basilio opp, og ser ut som sunnheten selv. Han blir bestukket av Almaviva, later som om han er syk, og forsvinner.

    Figaro barberer Bartolo mens Almaviva og Rosina planlegger kveldens flukt. Doktoren overhører dem, og sender sporenstreks Figaro og Almaviva på dør, og Rosina på rommet sitt. Så sender han på nytt bud etter Basilio. Berta,som har blitt riktig nervøs av alt ståket, tror hun er i ferd med å bli gal. Bartolo sender Basilio for å hente en notar, og narrer så Rosina til å tro at «Lindoro» er Almavivas tjener.

    Rosina gråter over sine knuste drømmer. Etter at tordenværet har lagt seg, kommer Almaviva sammen med Figaro og klatrer gjennom balkongdøren for å bortføre Rosina. Til å begynne med avviser hun «Lindoro», men da han forklarer at han og Almaviva er den samme, faller hun i armene hans. Figaro prøver å få dem til å skynde seg, men før de rekker å flykte, har stigen deres blitt fjernet.

    Basilio kommer inn sammen med notaren. Selv om notaren var tilkalt for å vie Rosina og Bartolo, gifter han henne isteden til Almaviva, som bestikker Basilio. Da Bartolo braser inn er det for sent, de to elskende er allerede gift. Den gamle mannen aksepterer først situasjonen når han forstår at han er blitt lurt og Figaro forteller moralen i historien: Alle forsøk på å stoppe kjærlighet er nytteløse.

    Rossini og Caron de Beaumarchais

    Gioacchino Rossini (1792-1868)

    Gioacchino Rossini var det store navnet i italiensk opera på begynnelsen av 1800-tallet. Han ble født i Pesaro 29. februar 1792 av foreldre som begge var musikere. Far var trompetist og mor var sanger. Som 14-åring behersker han selv både horn, fiolin, cello og cembalo, og under studietiden ved konservatoriet i Bologna ansettes han som maestro al cembalo (en kombinasjon av dirigent og cembalist) i de lokale operahusene.

    Allerede som tenåring får han oppført sine første operaer og får snart bestillinger fra de store operabyene som Milano, Venezia, Roma og Napoli. I løpet av 19 år komponerer han 39 operaer, både komiske og dramatiske, og i 1824 flytter han til Paris. Der blir han utnevnt tilsjef for det italienske operakompaniet, i byen hvor han kommer til å ha fast adresse resten av sitt liv. Han avslutter sin karriere som operakomponis tmed en rekke verker til den store Opéra i Paris og lar seg pensjonere i en alder av 37.

    De siste 39 årene av sitt liv tilbringer Rossini blant annet med å eksperimentere med matoppskrifter, og han skriver kun et par kirkeverker og små klaverstykker. Har dør 13. november 1868 etter langtids skrantende helsetilstand og blir hyllet av fire tusen mennesker ved sin begravelse.

    Pierre Augustin Caron de Beaumarchais

    Pierre Augustin Caron de Beaumarchais ble født i Paris 24. januar 1732. Han lærte urmakeryrket av sin far, og i en alder av 21 oppfant han et nytt gangparti for klokker, som ga ham innpass ved hoffet. Ved å kjøpe stillingen som sekretær til kongen fire år senere, fikk han adelsprivilegier. Men hans begavelse og fremferd førte også til både til skandaler og fengselsopphold. Han ble imidlertid tatt til nåde og ble engasjert som kongens hemmelige agent. Beaumarchais' liv var svært broget og sammensatt, og man kan nevne følgende for å beskrive hans virksomhet: skuespillforfatter, urmaker, oppfinner, komponist, musikklærer, diplomat, flyktning, spion, forlegger, gartner, våpenhandler, satiriker, og bankier.  Skuespillet Le Barbier de Seville (Barberen i Sevilla) ble satt opp i 1775, etter å ha vært forbudt i to år. Den første oppsetningen var totalt mislykket. Beaumarchais skrev om stykket til neste oppsetning, og dermed var suksessen et faktum. Intrigene i den andre og mer berømte komedien, Le Mariage de Figaro (Figaros bryllup), reflekterte den urolige stemningen blant folket på den tiden. Stykket ble fullført i 1778, men motstanden til Louis XVI, som var alene i å se de farlige tendensene, ble ikke overvunnet før i 1784. Komedien var en enestående suksess. Figaro er hovedfiguren i begge stykkene, og faktisk tegnet Beaumarchais et selvportrett i den ressurssterke eventyreren. Beaumarchais døde i Paris 18. mai 1799.

     

    En katastrofal premiere

    Av Henrik Engelbrecht, tidligere dramaturg ved Den Kongelige Danske Opera, nå musikksjef ved Tivoli. Utdrag fra boken OPERA, den gang – nu – altid 

    Barberen i Sevilla blir uttenkt, komponert, innstudert, iscenesatt og prøvd på bare 24 dager, og det er ikke helt uvanlig for verken Rossini eller hans kolleger som ofte arbeider hele døgnskift, når de først har hørt de sangerne de har til rådighet. Rossini er en praktisk mann, og han vet at hans sjanser til suksess er større hvis han skriver partier som ligger godt for hver enkelt sanger, og som fremhever hans eller hennes fortrinn. Derfor kunne han – eller mange av hans kolleger – aldri drømme om å skrive en opera uten først å høre de aktuelle sangerne, selv om det gjør ukene frem til premieren særdeles hektiske. Ikke rart at mange komponister ofte gjenbruker en god arie, et vellykket ensemble eller en flott ouverture fra en opera som ellers har blitt en fiasko. Det er lett, og fristende, å unngå vanskelighetene med å finne på ny musikk, når man saktens kan slippe unna med å bruke en god arie fra en mer eller mindre glemt opera fra forrige sesong i en by langt borte. Ouverturen til Barberen i Sevilla er endatil dobbel gjenbruk; Rossini tok ganske enkelt en ouverture han hadde skrevet i 1813 til operaen Aureliano in Palmira, og som han også brukte to år senere i operaen Elisabetta, regina d’Inghillterra i 1815.


    Rossini har gode sangere til sin rådighet, for Cesarini visste at uten berømte og populære stjerner på scenen ville det bli vanskelig å sikre en suksess. Men berømte sangere kostet mye, og den spanske tenoren Manuel Garcia får tre ganger så mye for å synge Almavivas parti som Rossini får for å komponere hele operaen. Orkestret er også mye bedre enn amatørlaget på Teatro Valle, og Rossini vet hvordan man utnytter en gruppe dyktige musikere. Han har fått tilnavnet il tedeschino (den lille tyskeren), fordi han har lært masse om orkestrering ved å studere operaer av Mozart og Haydn. Det betyr at han bruker blåserne og slagverk mye mer enn sine italienske forgjengere – og i mange konservative italieneres ører lyder resultatet som et bråkete kaos, som utelukkende har til hensikt å drukne sangernes innsats.


    Premieren blir fastsatt til 20. februar. Men allerede på forhånd er det en del av publikum som har bestemt seg for at den nye operaen skal bli en fiasko. Det er den fløyen som holder fast ved at en oppkomling som den unge Rossini ikke skal røre ved en historie som Barberen i Sevilla, som de mener tilhører den forgudede Paisiello. Rossini og Sterbini har for øvrig gytt olje på vannet, dels ved ikke å gi operaen sin gamle og kjente tittel, men derimot Almaviva ossia L’inutile precauzione (Almaviva eller den nytteløse forholdsregel), og dels ved å skrive et forord i librettoen, som alle har kjøpt på forhånd: For å imøtegå enhver beskyldning om rivalisering med den udødelige mester Paisiello, har Maestro Rossini bestemt at teksten er blitt satt opp i nye vers, og det er tilføyd flere nye situasjoner og musikalske numre. Dette er dessuten påkrevet for å imøtekomme den moderne smaken, som har endret seg mye siden den feirede Paisiello skrev sin musikk.


    Ordene virker som en rød klut på de konservative Paisiello-tilhengerne. Som ventet går det helt galt. Rossini har iført seg en ny spraglete jakke i spansk stil, som han selv er svært stolt av, men publikum skriker av latter og gjør narr av ham da han kommer inn i orkestergraven og setter seg ved cembaloet for å slå an til ouverturen. Den er det ingen som hører, for den drukner fullstendig i bråket. Bedre går det ikke da tenoren Garcia kommer inn for å synge sin serenade foran Rosinas balkong. Han har ikke fått stemt gitaren sin, og publikum roper for å få høre primadonnaen Geltrude Righetti-Giorgi istedenfor. Og uhellene fortsetter: En katt har sneket seg inn på scenen og insisterer høylytt på å delta i operaen, Don Basilio ramler pladask på scenen og begynner å blø neseblod – og gruppen av Paisiello-tilhengerne benytter ellers enhver anledning til å forstyrre forestillingen. Geltrude Righetti-Giorgi, som synger Rosina, forteller om den fatale kvelden: Det er umulig å beskrive de fornærmelsene som haglet over Rossini, som satt uforstyrret ved cembaloet og så ut til å tenke: ”Tilgi dem, Apollo, for de vet ikke hva de gjør”. Han forlot teatret som om han var en upåvirket tilskuer til det hele. Jeg gikk senere hjem til ham for å trøste ham, men han sov allerede godt.


    Rossini vet at han har skrevet en opera som fortjener bedre – og neste dag skriver han til moren: I kveld ble min opera oppført og buet ut. Det er de merkverdigste ting som skjer her i byen. Jeg kan ærlig si deg at operaen min tross alt dette er svært fin, og folk gleder seg allerede til neste forestilling, der man kanskje vil kunne høre musikken – hvilket var umulig i går. Fra ende til annen druknet alt i bråk.

    Rossini reviderer partituret og sletter de avsnittene som ikke har virket etter hensikten. Han sykmelder seg, slik at han selv ikke behøver å dirigere forestillingen. Men nå har romerne rast fra seg, opp i den andre forestillingen sitter de helt stille og lytter. Tredje gangen er suksessen enda større, og Rossini fortsetter brevet til moren: Nå kan jeg skrive at operaen min ved andre oppføring og alle de følgende kveldene ble tiljublet med stor entusiasme, og jeg måtte frem på scenen 5-6 ganger for å motta den voldsomme hyllesten. Jeg gråt av lykke.

    Rossini våger omsider å kalle operaen Barberen i Sevilla, og det varer ikke lenge før den er enda mer populær enn Paisiellos versjon. I løpet av de neste ti årene går den verden rundt, med premierer så langt unna som i Dublin, New York, Baltimore, Buenos Aires, Sankt Petersburg, Riga – og også København, der den ble satt opp i 1822.

    Barberen i Sevilla er en av de svært få operaene fra før midten av 1800-tallet som har gått på all verdens operahus uavbrutt siden premieren. Men den er på mange måter unntaket fra regelen; den er også en av de siste virkelig suksessrike komiske operaene. Det italienske publikums smak er sakte men sikkert i ferd med å endre seg; de er lei av halvdårlige forvekslingskomedier med det kjente, karikerte persongalleriet. De vil se dramaer på scenen som angår dem, seriøse operaer med historier som de som for eksempel slukes rått i Walter Scotts ufattelig populære bøker.

    Rossini vet også å levere i den seriøse og dramatiske sjangeren. Han er allerede på vei til neste premiere, denne gangen i Napoli. Han arbeider i et kommersielt system der han må selge ytelsene sine til høystbydende. Prisen for ikke å være i tjeneste hos en fyrste eller keiser, med den sikkerhet det ga for eksempel Haydn få årtier tidligere, er et omflakkende liv som evig reisende fra by til by, alltid ankomme i siste liten og være nødt til å jobbe som en gal for å rekke å bli ferdig med partituret før premieren.
    I 1829 trekker Rossini seg som 37-åring tilbake fra det stressede nomadelivet. Til da har han skrevet 39 operaer, og er på det tidspunktet uten sammenligning den mest feterte komponisten i verden – og en av verdens mest berømte personer overhodet, kanskje bare overgått av Napoleon. Rossini lever helt til 1868, og rekker å oppleve en ny operaverden, hvor det er navn som Verdi og Wagner som leder an – hvor komiske operaer hører til sjeldenhetene, og hvor man ikke lenger skriver en opera på et par uker. Nye vinder blåser både sør og nord for Alpene.

    Artikkelen er et utdrag fra boken Opera – den gang, nu, altid, Politikens Forlag. Oversatt av Ingeborg Norshus

    Intervju med regiteamet

    Den moderne Rossini

    Av Ingeborg Norshus

    For François de Carpentries er det åpenbart noe helt eget med Barberen i Sevilla, denne velkjente komiske opera buffa om den gamle grådige Bartolo som forsøker å gifte seg med den unge, velstående og foreldreløse jenta Rosina som han har i sin varetekt. Dette er den tredje Barber-produksjonen de Carpentries og Karine Van Hercke har gjort sammen. Og denne versjonen er absolutt den de er mest stolt over.

    Hva er det med Barberen som gjør den så morsom å sette opp i stadig nye versjoner?

    François innrømmer han faktisk har et helt spesielt forhold til denne Rossini-operaen, som han mener er et mesterstykke av et musikkteater. Ikke minst skyldes dette den opprinnelige tekstforfatteren, Pierre Augustin Caron de Baumarchais, som skrev teaterstykket i 1773. Stykket ble underlagt sensuren, og hadde premiere først i 1775.

    – Beaumarchais var briljant, sier François, – han var en stor dramaturg, og en av de beste skuespillforfattere Frankrike har hatt.Og musikken er også fantastisk, mener han:

    – Rossini var en stjerne allerede i sin egen samtid, og det er han fortsatt. Det jeg liker med denne operaen er den skinnende, lyse overflaten, som gnistrer og bobler, samtidig som Rossini gjennom musikken har klart å fremheve grunnleggende konfrontasjoner mellom de ulike skikkelsene. Karakterene har hver sine styrker og sier mye om utviklingen i samfunnet på den tiden, de er på sett og vis arketyper av ulike samfunnsklasser.

    – Som i enhver komedie befinner man seg hele tiden på kanten av tragedien, fortsetter François. – Rossini enda mer enn Beaumarchais. Rossini beveget seg på mange måter i retning av galskapen, mens Beaumarchais  var mer politisk. 

    Hva tenker du på med galskap her?

    – I dag snakker vi mye om stress, om samfunnets press mot enkeltindividet, hvordan folk blir skvist og også deprimerte. Dette kan man gjenfinne i Rossinis partitur. Dagens mennesker uttrykker dette gjennom nevrotiske følelser, og må ofte "brenne ut". Mange mister kontakten med virkeligheten, og det er akkurat dette Rossini beskriver så bra.

    Karine skyter inn: – Finalen er et godt uttrykk for dette. Karakterene er viklet inn i en storm av ideer og en blanding av følelser, som oss moderne mennesker. Det er som et bidrag til psykoanalysen – før Freud! Og det er dette som faktisk gjør Rossini så moderne.

    Rossini blir kanskje ikke så ofte beskrevet som moderne, kan dere si noe mer om dette?

    – Rossini var en mester i å skrive mekanisk musikk, det er partier som er som en maskin som bare går og går, og som er umulig å unnslippe. Alt er svært strukturert, for eksempel i hvordan de musikalske konfrontasjonene mellom karakterene er skrevet, sier François. 

    Han legger til: – Mange av vår tids minimalister har latt seg inspirere av Rossini, nettopp i sin bruk av elektronisk musikk som nærmest kan virke maskinell. I orkestreringen hos en komponist som Philip Glass, kan man for eksempel gjenkjenne elementer fra Rossini. 

    – Og her kommer Beaumarchais  inn igjen, fortsetter Karine. – Han var opprinnelig urmaker, blant mange andre ting. Han var et geni innen mekanikk, og oppfant et revolusjonerende urverk, som vi faktisk fortsatt drar nytte av – og som ga ham innpass i hoffet i Versailles. Hans befatning med mekanikk kan man finne igjen i de svært gjennomarbeidede tekstene hans. Strukturen er ekstremt komplisert, nærmest som et urverk der alt henger nøye sammen – samtidig som det virker veldig enkelt ved første øyekast.

    Sterbini står oppført som librettist for Barberen i Sevilla, hvordan har disse elementene overlevd hans bearbeidelse?

    François mener at Sterbini forholdt seg svært lojalt til teaterstykket, han klarte å videreføre og bevare "ånden" og ideene i Beaumarchais' stykke.

    – Sterbini var mer som en slags oversetter, mener Karine, –  det er Beaumarchais  som er viktig her, sammen med Rossini. Sterbinis libretto er mindre politisk enn teaterstykket var, og dette var bakgrunnen for at vi valgte å ha fokuset på Rosina.

    – Og vårt bidrag til denne strukturen er å skape en tvers igjennom designet iscenesettelse. Her er det ingen tilfeldigheter fra vår side, i bevegelser, hvordan karakterene forholder seg til hverandre, sier François.

     – Sangerne er fantastiske, og derfor virker det naturlig på scenen – mens alt i virkeligheten er strengt konstruert. I andre oppsetninger har jeg derimot jobbet mer merd sangernes improvisasjon, men her må alt henge strengt sammen. På mange måter har det med koreografi å gjøre. Hvis man ikke utfordrer både partituret og sangerne, kan denne operaen fort bli nærmest konsertant.

    Fortsatt i dag finner vi de samme problemene med eldre menn som gifter seg med unge jenter mot deres vilje. Er dette en tematikk som har fått mer fokus hos dere etter hvert? 

    – Ja, etter som vi går dypere og dypere inn i stoffet, ser vi jo flere aspekter som er knyttet til vår samtid, sier François.

    Gjennom scenografien har Karine ønsket å legge vekt på Rosina. Det sceniske uttrykket understreker hennes ståsted, operaen er slik hun ser seg selv og livet sitt.

    – Det er ikke alltid unge jenter snakker så mye, men de skriver gjerne mye om hvordan de opplever seg selv, i forhold til andre. Derfor har jeg valgt dagboka også som et bærende scenografisk element, karakterene går inn i eller ut av denne boka – som er laget i en skala som et værelse i en høyloftet 1900-tallsleilighet. 

    Hun legger entusiastisk til:

    – Men det har vært ekstremt vanskelig rent teknisk å konstruere denne boka, slik at den tredimensjonale pop up-effekten skulle fungere på scenen. Det er faktisk den største pop-up-boka som noen sinne er laget! Jeg har vært veldig heldig som fikk jobbe med alle de dyktige menneskene her i Operaen – som hele tiden har vært positive og innstilte på å finne løsninger.

    I tillegg til Rosina er det flere andre sentrale skikkelser i denne operaen. Kan dere si noe om dem?

    – Vi har selvfølgelig Figaro, sier François, – Figaro som er besatt av penger. Dette er den første operaen der penger står så sentralt! Han synger til og med om det: ”All’idea di quel metallo …” [Ved tanken på denne mynten…] Og her er vi tilbake til Beaumarchais igjen: I tillegg til å være urmaker, oppfinner, komponist og musikklærer var han også forretningsmann og bankier. Slutten av det 18. århundre var begynnelsen på kapitalismen, og Beaumarchais var på mange måter den første "self made man", han var vår tids Steve Jobs! Han jobbet seg opp fra bunnen av, og til tross for fengselsopphold, fortsatte han karrieren både som diplomat og spion og forretningsmann. Dessuten var han opptatt av at alle skulle verdsettes på bakgrunn av personlige egenskaper, ikke sin bakgrunn.  

    Like fullt var det viktig for ham ikke å komme på kant med kongen, selv da han var forvist fra Frankrike. Med kongens velsignelse solgte han våpen bl.a. til de som kjempet for USAs uavhengighet. Beaumarchais er altså Figaros alter ego.

    Karine fortsetter: – Beaumarchais skrev tre skuespill om skikkelsen Figaro, men for ikke å provosere aristokratiet for mye, gjorde han alltid Figaro til tjener.  Likevel ble både Barberen i Sevilla og Figaros bryllup rammet av sensuren. Marie-Antoinette, derimot, likte disse stykkene, og fikk kongen med på å oppheve forbudet.

    – Beaumarchais  var på mange måter avantgardistisk i sin tid, og dette var altså starten på et samfunn der penger styrer alt, utdyper Karine. – Derfor har vi også brukt pengesedler som viktige rekvisitter, grønne dollarsedler – som er mer enn penger, mer som et symbol.

    – Dessuten er Figaro en eventyrer, skyter François inn, – en fri sjel uten røtter, han hører ikke til noen eller noe sted.

    – Dette løste vi ved å la barber-virksomheten hans være mobil, han drar rundt på en slags absurd trehjulssykkel med all slags utstyr, forteller Karine.

    – Sammenheng, fortsetter hun, – det må være en indre sammenheng mellom alt i en iscenesettelse av denne operaen, ellers blir man overveldet av musikken. Strukturen i tekst og musikk må gjenfinnes i alt på scenen: Fargene på kostymene må henge sammen med karakterene, som alle har sine ulike nyanser av egenskaper; hele scenografien, rekvisittene – alt skal gi det samme inntrykket.

    Og undertegnede har iallfall fått et innblikk under overflaten i Rossinis komiske opera. Bak all slapsticken skjuler det seg et tett sammenvevd nett av struktur, og overraskende mye modernitet i både musikk og tekst. Jeg kommer til å se Barberen med nye briller.


    Trailer og introduksjonsforedrag

    Se en smakebit fra Nasjonaloperaens Barberen i Sevilla
    Introduksjonsforedrag Barberen i Sevilla, Marianne Oulie Wiik

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 645 NOK
    • /
      1 pause

    desember 2014

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    januar 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    februar 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt