14. november–1. desember

Barokk Mesteraften 2013

Et mestermøte mellom koreografer og komponister

Intro

På ulike vis har kveldens koreografer tilknytning til barokken, enten det gjelder musikkvalg eller estetikk. Her utforsker koreografene Balanchine, Forsythe, Kylián og Scarlett skjæringspunktet mellom dans og musikk, ballerinaens rolle og myten om Ikaros.

Publikum får oppleve William Forsythes signaturverk Steptext, for én kvinne og tre menn. Vi får gjensyn med Jiří Kyliáns nesten smertefullt vakre Wings of Wax. I Balanchines Concerto Barocco og Liam Scarletts nye verk Vespertine samarbeider Nasjonalballetten for første gang med Barokksolistene, ledet av Bjarte Eike. Resultatet er renskårent, lekent, utfordrende og virtuost.

I år flytter Mesteraften også grensen mellom scene og virkelighet, og forestillingen starter allerede i foajeen. 45 minutter for forestillingsstart kan publikum tre inn i Intimate Distance, en egen verden skapt av regissør og koreograf Patrick King, med videokunst av Erle Kyllingmark, lydbilde av Leif Jordansson og lysdesign av Vidar Sævarang. Verket er et billed- og bevegelsesdikt; en hyllest til Nasjonalballettens dansere og et forspill til kveldens forestilling, med fjorden som bakteppe.

Med bl.a. Bachs musikk, levende bilder, lydkulisser og Barokksolistene blir denne kvelden et danserisk mestermøte uten like.

Publikum kan oppleve Intimate Distance i foajeen fra 45 minutter før forestillingsstart.

 

En vakker, visuell og sensuell musikalsk aftenVG

Estetisk og kraftfullt

Balsam for sansene

 

Skredderabonnement 

Det er fortsatt mulig å kjøpe billetter til vårt Skredderabonnement, og sette sammen din helt egne forestillingspakke. Du velger minst 5 forestillinger, og vi gir deg fra 20% rabatt på billettene dine!

Les mer og kjøp Skredderabonnement her

  • Medvirkende Nasjonalballetten, Barokksolistene
  • Musikalsk ledelse Bjarte Eike
  • Solister Bjarte Eike og Karolina Radziej, fiolin / Judith-Maria Blomsterberg og Thomas Pitt, cello / Fredrik Bock, lutt, gitar / Hans Knut Sveen, cembalo, orgel

    Film og Introduksjon

    Introduksjonsforedrag Barokk Mesteraften, Ragnhild Kristina Motzfeldt

    Intimate Distance

    Når publikum og dansere deler samme rom

    Du vil merke det allerede idet du går inn gjennom inngangsdørene til foajeen. Noe er annerledes. Lyset, lydene, alt. Plutselig har du dansere rundt deg, som virkelige skikkelser på gulvet, og som projiserte skikkelser på lerretet.

    I 2012 var Patrick King koreograf da Nasjonalballetten møtte breakerne i KingWings, en forestilling som blandet hiphop og ballett. Han gjorde også forestillingen På Sommerslottet, en helaften med ballett, moderne dans, opera og musikk, fremført på Oscarshall. 

    Nå inviterer han oss inn i en poetisk verden av bilder, bevegelser, lyd og lys. Intimate Distance er tittelen på verket som utspiller seg i foajeen og etter hvert inne på scenen, som et forspill til Barokk Mesteraften, og som en hyllest til Nasjonalballettens dansere.

    Som koreograf ønsker jeg å skape alternative måter for både publikum og utøvere til å oppleve dans, for eksempel ved å plassere publikum i sentrum for opplevelsen, sammen med utøverne. Folk flest har aldri stått på en scene. Når de kommer for å se en danseforestilling, ser de den som oftest fra avstand. Tanken min er å la dansen få leves ut som et øyeblikk i livet. Når dansere og publikum deler det samme rommet, oppstår muligheten for å dele en unik liten stund av intimitet. Patrick King.

    Allerede i musikken og lydkulissene ute i foajeen vil du kunne fornemme bruddstykker av melodilinjer og stemninger du senere får høre under selve Barokk Mesteraften. Komponist Leif Jordansson har jobbet med King i en årrekke. Nå har han latt seg inspirere av det tonale i barokkmusikken og lekt seg blant annet med et Bach-tema.

    - Foajeen er helt fantastisk lydmessig. Jeg har aldri opplevd maken. Man kan føre en normal samtale der selv når det er mye folk ettersom akustikken er så god, forteller Jordansson begeistret.

    Også lysdesigner Paul Vidar Ramon Sævarang er en viktig bidragsyter i Kings verk. 

    - Vi har aldri lyssatt foajeen på denne måten før, og det har vært en utfordring å skulle skape en stemning som publikum kan ta med seg videre, inn i salen.

    Lyset skal ikke minst bringe de store lerretene med video av Erle Kyllingmark inn i opplevelsen av Intimate Distance. Kyllingmark  har skapt filmer med danserne både i studio og under vann. To dager tilbrakte seks dansere i et stort basseng, der de ble bare flinkere og flinkere til å holde pusten mens de danset.

    - På slutten var de så lenge under vann at jeg tenkte at hjelp, nå må de bare komme opp. Den kroppskontrollen disse danserne har, er bare imponerende, sier Kyllingmark.

    Intimate Distance er en reise full av bevegelser gjennom vann og vind som leder publikum inn til plassene deres og som drar i gang det som skal skje på scenen. Det er et forsøk på å redusere avstanden mellom publikum og utøverne, å skape en stemning for den påfølgende Mesteraften. Patrick King

     

     

     

    Patrick King

    Patrick King har alltid trosset kategorisering i sitt arbeid, og beveger seg mellom flere kunstformer, som ballett, teater, moderne dans, opera, film, sirkus, tv og mote.

    Han er født i Antigua, og begynte sin dansekarriere med Dance Theater of Harlem i New York, der de fulgte Balanchines linje. Siden turnerte King over hele verden med Louis Falco Dance Company, før han på 1980-tallet bosatte seg i Italia og andre land i Europa. I denne perioden opptrådte han med Patrick Dupond og Noella Pontois, samtidig som han koreograferte til sitt eget tv-show, der han selv også danset. Han skapte sin første helaftens danseforestilling Doomsday Walk i 1981, som ble oppført ved Teatro Olimpico i Roma. Årene etter var han engasjert som danser og koreograf ved de store teatrene i Italia, i tillegg til at han lagde film med Zeffirelli, gjorde modelloppdrag for Armani, og spilte inn en pop-låt. 

    I 1987 flyttet King til Sverige for å danse med Cullbergballetten. Han ble der i fem år og danset blant annet roller som Albrecht i balletten Giselle. Etter flere verdensturneer forlot han kompaniet og begynte å koreografere for Dansens Hus, Göteborgsoperan og Malmöballetten.

    King ble utnevnt til første kunstnerisk leder for Skånes Dansteater i Malmö for perioden 1995-97, hvor han blant annet skapte de to tredelte ballettene Othello og A Christmas Carol. Etter endt oppdrag i Malmö tok King en pause fra de etablerte institusjonene, og forlot Sverige til fordel for en mer glamorøs livsstil i Italia. Han etablerte OXYTOCdance og produserte forestillinger som Joan of Arc i Como, Flying the Rainbow for Word Pride i Roma, Narcissus for RAI-SAT, og mote-arrangementer for FENDI og Valentino med Naomi Campbell. I samme perioden opptrådte han også med Agnés Letestu i anledning åpningen av Oslo Internasjonale Flyplass på Gardermoen, og med Roberto Bolle i Gala of Stars for italiensk tv.

    I 2003 ble King en av skaperne av Cirque du Soleils ekstravagante cabaret- liknende oppsetning Zumanity i Las Vegas. Hans bidrag var avgjørende for den sensuelle stemningen som går gjennom hele forestillingen, og som gjorde den til en suksess som spilte for fulle hus i mer enn ti år. King danset i tillegg selv i forestillingens mest skandaløse og omtalte verk – Kings egen koreografi 2 men.  

    Etter noen år i Las Vegas flyttet King til det mer avantgardistiske Berlin. Her koreograferte han balletten Ambrosia – et annet cabaret-liknende show, som viser Berlins liv og forfall fra 1920-årene til i dag. Forestillingen ble oppført på Friedrichstadtpalast, Europas største show-teater, og involverte 75 utøvere, isdans og vannballett. 

    I Norge har King koreografert blant annet Kroningsjubileet i Nidarosdomen, åpningsseremonien til Paralympiske leker på Lillehammer, Hair ved Trøndelag teater, Mother Courage ved Den Nationale Scene i Bergen, Inter-View med Carte Blanche og Stemmenes skygge på Molde internasjonale jazzfestival.

    For DNO&B har han skapt Kingwings vs Nationalballetten – en koreografi som blander hiphop og ballett, og forestillingen På Sommerslottet – en helaften med ballett, moderne dans, opera og musikk spilt av en strykekvartett, fremført på Oscarshall.

    For tiden er King kunstnerisk leder og grunnlegger av kompaniet Salon K, som spesialiserer seg på kulturelle og private forestillinger der forskjellige kunstneriske disipliner blandes og glir over i hverandre, og der avstanden mellom publikum og utøvere viskes ut. Dansen presenteres på ukonvensjonelle måter som er ment å skape store opplevelser for både publikum og utøvere. 

     

    Concerto Barocco

    George Balanchine

    Johann Sebastian Bach (1685–1750) komponerte bare én konsert for to fioliner. Denne konserten i d-moll er til gjengjeld en fryd for øret. Takket være den store koreografen George Balanchine har den også vært en fryd for øyet de siste sytti årene. Mens buene danser over fiolinene i operaens orkester, danser de to kvinnelige hoveddanserne på scenen som om de var fiolinene selv.

    Få har som Balanchine klart å gjøre musikk og dans til to sider av samme uttrykk, slik verket Concerto Barocco er et glitrende eksempel på.

    George Balanchine ble født i 1904 i St. Petersburg. Han begynte å danse for Mariinskij-balletten som niåring hvor han senere ble tatt opp i kompaniet, og studerte også musikk og komposisjon ved byens konservatorium. 

    År 1924 ble så et vendepunkt for tjue år gamle Balanchine. Han startet sitt eget kompani og dro på turne til Europa. I Paris ble han kjent med landsmannen Sergej Djagilev, grunnleggeren av ballettkompaniet Ballets Russes. Balanchine fikk en bestilling på hele ti balletter for nettopp Ballets Russes, og bestemte seg snart for ikke å returnere til det kommunistiske Sovjetunionen.

    I 1934 flyttet Balanchine til USA, der han deltok i stiftelsen av – i tur og orden – School of American Ballet (1934), American Ballet Caravan (1941), Ballet Society (1946) og endelig New York City Ballet (1948). 

    Concerto Barocco ble koreografert til American Ballet Caravan i 1941 og ble snart et standardverk for flere amerikanske kompanier. Noen år senere byttet Balanchine ut de originale kostymene med drakt og tights, noe som skulle bli et kjennetegn ved hans samtidige verker. 

    Balanchine er en fremragende representant for den såkalte neo-klassiske stilen, en retning i musikken på 1920-tallet som tok avstand fra senromantikkens musikk. At Balanchine koreograferte til musikk av Bach, bør derfor ikke komme som noen overraskelse, ettersom innflytelsen fra Bach var spesielt sterk på nettopp neoklassismen. Man tok i bruk eldre musikkformer som suite, fuge, toccata og concerto grosso, samtidig som man reduserte det store orkestret og i stedet lot seg inspirere av kammermusikken. Objektivitet, saklighet og forenkling var viktige mål for neoklassisistene.

    Balanchine var opptatt av arkitektoniske former og figurer. Verkene hans er som mønstre i kaleidoskoper: stiliserte, renlinjete og strukturerte. Her er det ikke bare solodanserne, men hele kompaniet som er viktig. Stilen er finslepet, nedstrippet og perfeksjonert helt ut til det aller ytterste på tåspissene. Et verk som Concerto Barocco har ingen historie eller karakterer. Til gjengjeld er det ballett på sitt aller, aller mest krevende.

    Balanchine var ekstremt produktiv som koreograf, og skapte mer enn 400 verk, både for scenen og for film. Nasjonalballetten har blant annet danset Symfoni i C med musikk av Georges Bizet en rekke ganger, sist høsten 2012 under Mesteraften. Våren 2013 kunne de igjen glede publikum med et Balanchine-verk, denne gangen koreografien hans til Tsjajkovskijs Pianokonsert nr. 2, som en del av forestillingen Spring Fever

    Steptext

    Ballettens anti-krist

    William Forsythe har blitt kalt ballettens anti-krist, og av enkelte blitt hyllet som ballettens første postmoderne dekonstruksjonist. Enkelte kritikere mener derimot at han vanhelliger både den klassiske balletten og danserne. Amerikanske Forsythe studerte teknikkene til så ulike koreografer som Martha Graham og George Balanchine, og ble i 1971 fast tilknyttet Joffrey-balletten. Noen år senere ble den 25-årige danseren invitert til Stuttgart Ballet, der Glen Tetley nettopp hadde tatt over som leder etter John Cranko. Her skapte William sin første koreografi, og ble snart ansatt som fast koreograf.

    I 1984 begynte han som leder for Frankfurt Ballet, og det var kanskje da han for alvor ble plassert på det internasjonale kartet. Han skapte en rekke balletter som på ulike måter utvidet, snudde opp ned på, vred på eller regelrett rev ned tradisjonell ballett. Ofte benyttet han seg også av multimediale iscenesettelser som befant seg nærmere eksperimentelt teater enn klassisk ballett. Omtrent tyve år senere kuttet de kommunale myndighetene ned på bevilgningene, og ønsket å støtte et kompani som danset klassisk ballett. Han ble bedt om å slutte, noe som vakte oppstandelse og heftig raseri hos mange i det lojale publikummet. Forsythe var ikke interessert i å servere ballett som en ”finere middagsopplevelse”, og sluttet. I 2005 dannet han sitt eget mindre kompani, støttet av Dresden by – og av Frankfurt. Amerikaneren Forsythe har til dels en russisk dansestil, han bor og jobber i Tyskland (der blant andre Pina Bausch var en stor inspirasjonskilde).

    Bevegelsesteoriene sine har han i hovedsak fra ungareren Rudolf Laban, mens de mer idémessige og konseptuelle teoriene har sine røtter i fransk poststrukturalisme. Forsythes grunnidé er at ballett er som språk, med vokabular og regler for korrekt bruk. Men korrekt bruk er ikke det som interesserer ham mest, han er mye mer opptatt av å tøye og bryte disse reglene. Og ofte klusser han med ballettens sosiale konvensjoner – ved ikke å lyssette danserne ”ordentlig”, ved å senke og løfte sceneteppet midt under en ballett, eller ved å la danserne snakke.

    Men når Forsythe dør, vil også hans balletter forsvinne. Koreografen har nemlig bestemt at hans verk bare kan danses så lenge han selv er i live og kan ha kontrollen over dem.

    «I think by dancing I was able to understand a lot of things. I was able to intuit things about mathematics and philosophy …»
    BBC Radio 2003

    «If dance only does what we assume it can do, it will expire. I keep trying to test the limits of what the word choreography means.»
    New York Times 2007

    «Ballet is a group of helixes, a series of iterations moving inspiral opposition.»
    Dance Magazine 2001

    Wings of Wax

    Ikaros' flukt

    Ikaros flyr, og faller. Igjen og igjen. Alltid for nær solen så voksvingene smelter, til tross for at faren hans advarte ham om at nettopp det kunne skje.

    Wings of Wax er Jiří Kyliáns koreografi med utgangspunkt i nettopp myten om Ikaros. Den var en del av daværende ballettsjef Espen Giljanes første helaften i det nye operahuset i Bjørvika, våren 2008. Nå flyr Ikaros igjen.

    Det gjør han i form av åtte dansere, fire kvinner og fire menn, som gir kropp og bevegelse til Kyliáns ønske om si noe om menneskets evige søken etter frihet fra sin fysiske, åndelige eller annen tenkelige form.

    «Danseres måte å leve på er også et underlig fangenskap. De befinner seg som i enecelle, de er fanget i sine egne kropper som de uttrykker seg gjennom. I flere hundre år har deres kunst vært definert av deres begjær etter å trosse tyngdekraften. De hopper, de snurrer rundt, de løfter og kaster hverandre opp i luften. Alle disse aktivitetene vil, hvis de blir sett av en uengasjert tilskuer, antagelig bli klassifisert som irrasjonelle, nytteløse og virkelighetsfjerne», sa han selv i 2008. 

    Jiří Kylián er den kanskje mest framtredende koreografen i verden akkurat nå, og han burde være godt kjent for Nasjonalballettens publikum. Det finnes knapt noe kompani i verden foruten Nederlands Dans Theater som har flere av hans verker i sin portefølje enn hva Nasjonalballetten har. Våren 2013 viet de igjen for fjerde gang en hel kveld til hans verker, denne gangen tre balletter under samletittelen Different Shores.

    Kylián ble født i 1947 i Tsjekkia og ble utdannet ved konservatoriet i Praha og Royal Ballet School i London. I 1968 begynte han som danser ved Stuttgart Ballett, der han arbeidet til han flyttet til Haag og Nederlands Dans Theater. Her var han kunstnerisk leder fra 1975 til 1999, men ble værende i kompaniet som huskoreograf fram til 2009. Siden da har han jobbet som frilanser.

    Allerede under studiene begynte Kylián å koreografere, men han debuterte offisielt som koreograf i 1970, med verket Paradox for Stuttgart Ballett. Wings of Wax ble skapt for Nederland Dans Theater og hadde premiere i 1997. Musikken er en vågsom kombinasjon av verk av Heinrich Ignaz Franz Biber, John Cage, Philip Glass og Johann Sebastian Bach, og blandingen demonstrerer Kyliáns finstemte øre for musikalske broer – til hverandre og til dansen.

    «Wings of Wax er ikke bare et forsøk på å vise de fysiske lovenes rasjonalitet – de som styrer dansernes teknikk – men like mye å vise den åndelige og følelsesmessige verdien disse fysiske øvelsene rommer. Den gjensidige avhengigheten og tilliten blant danserne i dette verket, er av den aller største betydning. Alt som skjer, og som er synlig her, representerer tid, rom eller omgivelser, der styrke, svakhet, tvil, aggresjon eller nederlag får lov å bestå side om side. Egentlig er det et stilisert og forstørret portrett av mye av vårt daglige strev.» (Jiří Kylián, 14. april 2008)

    Til nå har Kylián skapt omlag 100 balletter for scenen samt koreografi for film og TV. Kylián har fått en lang rekke priser, blant annet den franske æreslegionen, den nederlands­ke oransjeorden­en, en æresmedalje fra den tsjekkiske presidenten, den britiske teaterprisen Olivier, flere Nijinsky-priser, Gulløven for livslangt arbeid fra Venezia-biennalen og et æresdoktorat ved Juillard i New York. Hans egen stiftelse, Kylián Foundation, ble grunnlagt i 1988 (da under navnet Kylián Choreographic Archive) og arbeider både for å beskytte Kyliáns egne verk og støtte opp under andres koreografiske arbeid. Underorganisasjonen Kylián Productions BV, produksjonskanalen for Kyliáns egne arbeider, ble opprettet i 2008.

    Nasjonalballetten har tidligere danset Kylián-koreografiene Symphony in D, Stoolgame, Forgotten Land, Stamping Ground, Heart’s Labyrinth, Whereabouts Unknown, Bella Figura,  Wings of Wax, 27’52’’, Falling Angels,  Creation, Finale from Arcimboldo, Sechs Tänze, No More Play, Sarabande, Tar and Feathers,  Symphony of Psalms, Stepping Stones, Gods and Dogs og Soldiers’ Mass.

    Kylian om Wings of Wax

    "Jeg forestiller meg at denne tittelen fremkaller et minne om den eldgamle myten om Ikaros og hans far Daidalus, all deres flukt og plikt, og deres forsøk på å unnslippe fangenskapet i den beryktede Labyrinten. Dette veldige eposet er ikke bare en fascinerende beretning fra en fjern fortid. Det symboliserer menneskets evige søken etter frihet fra sin fysiske, åndelige eller annen tenkelige form.

    Danseres måte å leve på, er også et underlig fangenskap. De befinner seg som i enecelle, de er fanget i sine egne kropper som de uttrykker seg gjennom. I flere hundre år har deres kunst vært definert av deres begjær etter å trosse tyngdekraften. De hopper, de snurrer rundt, de løfter og kaster hverandre opp i luften. Alle disse aktivitetene vil, hvis de blir sett av en uengasjert tilskuer, antagelig bli klassifisert som irrasjonelle, nytteløse og virkelighetsfjerne.

    Wings of Wax er ikke bare et forsøk på å vise de fysiske lovenes rasjonalitet – de som styrer dansernes teknikk – men like mye å vise den åndelige og følelsesmessige verdien disse fysiske øvelsene rommer. Den gjensidige avhengigheten og tilliten blant danserne i dette verket, er av den aller største betydning. Alt som skjer, og som er synlig her, representerer tid, rom eller omgivelser, der styrke, svakhet, tvil, aggresjon eller nederlag får lov å bestå side om side. Egentlig er det et stilisert og forstørret portrett av mye av vårt daglige strev."

    Jiří Kylián , 14. april 2008

    Vespertine

    Barokk utsmykning i vår tid

    Liam Scarlett har sagt at et mål for ham som koreograf er å oversette musikk til levende liv og bevegelse. I sitt nye verk Vespertine er det blant annet den italienske fiolinisten og komponisten Arcangelo Corellis musikk han har latt seg inspirere av.

    Den 27 år gamle Scarlett er allerede Storbritannias nye, store koreograf. Nå må vi også kunne si at han er litt vår. I høstens bejublede forestilling I Fokines verden forhekset han oss alle med sin versjon av Ildfuglen, til musikk av Igor Stravinsky. Nå går han enda lenger tilbake i musikkhistorien, denne gangen til barokken.

    Barokken er en av de mest distinkte periodene innen kunst og musikk, lett gjenkjennbar på grunn av den oppmerksomheten som vies detaljene, utsmykningene og skjønnheten. Barokkmusikken danner grunnlaget for en rekke av dagens betydningsfulle stiler og uttrykk. Jeg har derfor hatt et ønske om å skape noe som viser respekt for den gamle epoken samtidig som det oppleves som relevant også i dag. (Scarlett, 2013.)

    Scarlett ble født i Ipswich og begynte å danse som fireåring ved Linda Shipton School of Dancing. Han begynte tidlig å interessere seg for sceniske uttrykk og har i et intervju fortalt hvordan han allerede som guttunge likte å plassere folk «pent på scenen». 

    Etter hvert kom han inn på The Royal Ballet School i London. I 2005 ble han medlem av kompaniet, og i 2008 ble han forfremmet til First Artist i det samme kompaniet.

    Men etter hvert tok ønsket om og lysten til å koreografere overhånd. Scarlett innså at tiden ikke strakk til, og at han måtte velge mellom å danse selv og å skape dans.  Det var ingen lett avgjørelse å gi seg som danser, men som han selv har sagt: «Det er bedre å stoppe mens jeg ennå synes det er ganske trist framfor å vente til jeg gjør det med et lettelsens sukk».

    Så har han da også utnyttet tiden godt siden han bestemte seg for å vie seg helt til koreografien. Hans første hovedscene-ballett Asphodel Meadows (2010) vant Critics’ Circle National Dance Awards i 2011 for beste klassiske koreografi. Scarlett har siden koreografert Sweet Violets (2012), og i samarbeid med Will Tuckett og Jonathan Watkins, Diana and Actaeon til Metamorphosis: Titian 2012. Scarletts koreografi Viscera fra 2009, opprinnelig laget for Miami City Ballet, ble i 2013 en del av The Royal Ballet’s sesong-repertoir. Scarlett ble oppnevnt til Royal Ballet Artist in Residence i november 2012.

    Det er  barokkfiolinisten Bjarte Eike fra Barokksolistene som har instrumentert og delvis komponert musikken til Scarletts verk. Barokkmusikk, improvisasjon og moderne komposisjoner glir over i hverandre og skaper et helt spesielt lydteppe. Vi får høre Eikes egen komposisjon Through the Mist, som leker seg med det kjente musikalske temaet La Follia. Den glir over i den britiske renessansekomponisten John Dowlands Lachrimae Antique, bukter så videre inn i første sats av Corellis Concerto Grosso, slipper til stillheten noen minutter før La Follia vender tilbake.

    Verket er et abstrahert arbeid med direkte gjenklang av perioden og musikken. Harmoniene, kontrasteringen og stemningen som disse musikkstykkene skaper har vært springbrettet for inspirasjonen min. Hvert stykke beskriver en liten episode av hendelser, tolket gjennom danserne. 

    Jeg har vært opptatt av at estetikken og det visuelle uttrykket i stykkene skulle være like harmonisk som og i tråd med det partituret Bjarte Eike har skapt. Stoffenes og de ferdige kostymenes fylde, letthet og eleganse skulle være like stringente og vakre som musikken selv. Hele barokken var i seg selv en periode der kunst inspirerte musikk som inspirerte billedhuggerkunsten som inspirerte klesstilen og som igjen inspirerte en hel livsstil. Den er en tid som aldri vil komme tilbake, men som aldri vil bli glemt. (Scarlett, 2013)

    Barokksolistene

    Når man vier en ballettaften til "barokkens mestere" er det jo naturlig å involvere et spesial-ensemble innenfor feltet tidligmusikk. Barokksolistene (BaS)  er et norsk ensemble med stor internasjonal anerkjennelse, og vil for første gang gjeste DNO&B med denne forestillingen.

    Barokkfiolinisten Bjarte Eike er spillende kunstnerisk leder for ensemblet, som har innovative og levende prosjekter med sterk formidling som sitt varemerke. BaS, som ble etablert av Eike i 2005, er en fleksibel gruppe som opptrer i alt fra stort kammerorkester og cross-over ensemble til pub-band. BaS har markert seg i både inn- og utland. Med en aktivitet på 60-70 konserter i året har de spilt for en rekke store festivaler som inkluderer BBC Proms, Molde Jazzfestival og Handel festspiele Göttingen.

    Bjarte har siden han var festspillmusiker i Bergen 2008 vært artist in recidence ved flere store festivaler i Europa – alltid sammen med sitt ensemble BaS. I de kommende år har BaS en rekke invitasjoner til festivaler og turneer i Norge, store deler av Europa, USA og Australia/New ZealandEnsemblet har utgitt en rekke CD-er, bl. a sammen med sangerne Tuva Semmingsen og Berit Norbakken Solset, samt med vokalgruppen I Fagiolini og komponisten Jon Balke. BaS sto dessuten for soundtracket til Lars von Triers film Antichrist. Bjarte har gjennom sitt arbeid med BaS utviklet en rekke signaturprosjekter, som "An Alehouse Session" (pubmusikk fra 1600-tallets England),  "The Early Joke" (humor i musikk gjennom tidene) og "The image of Melancholy" (melankolsk musikk til ettertanke fra renessanse, norsk folkemusikk og moderne improvisasjon).
    BaS mottar støtte fra Norsk Kultturråd.For mer info se www.barokksolistene.com

    I kveldens forestilling hører vi BaS først i et samarbeid med koreograf Patrick King og komponist Leif Jordansson, før kveldens første storverk settes i gang. Dette er Concerto Barocco, George Balanchines ballett til J.S. Bachs Konsert for to fioliner. Kvelden avsluttes med en urpremiere av Liam Scarletts verk Vespertine.

    Utfordringene med Concerto Barocco er at denne balletten ble skapt på 1940-tallet, forteller Bjarte Eike. På den tiden spilte man barokkmusikken på en helt annen måte enn i dag. Den største utfordringen for oss ligger i det forholdsvis mye lavere tempoet den gangen, og koreografien som er selvfølgelig tilpasset det musikalske uttrykket fra den tiden. BaS kan jo ikke bare forvente at danserne skal bevege seg i et helt annet tempo, men jeg tror likevel vi kan tilføre denne forestillingen mye med vår tilgang til barokkmusikken – blant annet gjennom vårt kjennskap til frasering. Nesten all barokkmusikk har jo sin opprinnelse i dans, og puls, rytme og swing er det vi vekter aller høyest – mens man i 1940 hadde en mer romantisk tilgang, med stor klang, langsomme tempi og lange linjer som ideal. Concerto Barocco har blitt en klassiker i ballettverdenen, med stadige oppførelser over hele verden, men så vidt jeg vet blir dette første gangen man har gjort dette med et barokkensemble på tidsriktige instrumenter.

    Til slutt i kveldens forestilling får vi altså oppleve en verdenspremiere, med koreografen Liam Scarlett som har laget et verk spesielt for denne ballettaftenen.  Bjarte Eike og koreografen har samarbeidet tett om valget av musikken, og det musikalske hovedtemaet er den gamle, populære dansen "la Follia" (som betyr "galskap"). Musikken er en blanding av barokkmusikk, improvisasjon og moderne komposisjon. Hele det musikalske forløpet er satt sammen, instrumentert og til dels komponert av Eike. "Dette blir en utrolig opplevelse for alle involverte - og publikum", sier Eike. Scarlett er den desidert mest musikalske koreograf jeg har jobbet med – og hans detaljerte arbeid med rytme og puls er som hånd i hanske for BaS' måte å musisere på. I tillegg har han skapt et utrolig vakkert, estetisk utrykk, som jeg føler meg veldig beæret over å få være en del av."

    Geminiani's La Follia og Corellis Concerto Grosso har Bjarte Eike og BaS spilt inn på CDen London calling, og Dowlands Lachrimae finnes på deres nyeste CD The image of melancholy, som lanseres i disse dager.

    BaS og Eike blir å høre flere ganger i Operaen fremover: Først vil de forvandle Operaens foajé til engelsk pub 22. november, før de i januar både spiller i operaen Alcina (dirigert av Eike) og byr på galla-konsert på Hovedscenen med Baroque Extravaganza, sammen med bl.a kontratenor-fenomenet David Hansen.

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 595
    • /
      2 pauser

    november 2013

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    desember 2013

    Ferdigspilt