2.–25. oktober

Carmen

Den forføreriske Carmen i Bieitos suksessproduksjon 

Intro

Calixto Bieitos versjon av Georges Bizets opera Carmen gikk for fulle hus våren 2015. Nå får enda flere mulighet til å oppleve denne iscenesettelsen, som VG mente var «strålende», som Dagbladet kalte «en åpenbaring», og som Morgenbladets beskrev som «et filmatisk inspirert samtidsdrama som overtrumfer enhver tradisjonell, romantisk versjon».

Carmen tar innersvingen på alle. Denne dama vil ikke forføres, hun vil selv forføre. «En mann snakker, en annen er taus. Jeg foretrekker den tause», synger hun som krever å være kvinne på den måten hun selv vil. For Carmen er det friheten som gjelder – friheten til å elske: hva, hvem og når hun vil. 

Grenseboerne

I sin produksjon har Bieito strippet ned historien for å få frem det han mener er det essensielle, nemlig en historie om mennesker som lever på grensen: på grensen til kriminalitet, på grensen til hengivelse, og på grensen mellom liv og død. Handlingen er satt til slutten av 1970-tallet, i Spania rett etter Franco-tiden. Like fullt kjennetegnes produksjonen av den umiddelbart fengende og fysiske musikkdramatikken som alltid har fascinert Carmens publikum.

Kraftfulle sangere

Katarina Bradic er tilbake i rollen som Carmen. Aftenpostens anmelder beskrev hennes innsats slik: «Ikke bare er hun mørk og langlemmet elegant, og erotisk nokså hemningsløs på scenen, hun synger med en så kraftfull sensuell smidighet at personligheten Carmen blir sjeldent rik.» 

Don José synges av Dmytro Popov, som har gjort den samme rollen ved operahusene i Sydney og Roma de to siste årene. Micaëla er den unge norske sopranen Hamida Kristoffersen. Hun var finalist i Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse i 2013, og er for tiden engasjert ved operahuset i Zürich.

Dette er en samproduksjon med English National Opera.

  • Sangleken Mini-Carmen for barn
  • Gratis introduksjon en time før forestilling 
  • Musikk Georges Bizet
  • Libretto Henri Meilhac og Ludovic Halévy
  • Musikalsk ledelse Antonino Fogliani
  • Regi Calixto Bieito
  • Scenografi Alfons Flores
  • Kostymer Mercè Paloma
  • Lysdesign Bruno Poet

    Roller

    Hovedroller

    • Don José

      Dmytro Popov
      Spiller følgende dager
      • 02.10.2015
      • 04.10.2015
      • 06.10.2015
      • 15.10.2015
      • 18.10.2015
      • 25.10.2015
    • Michaëla

      Hamida Kristoffersen
      Spiller følgende dager
      • 02.10.2015
      • 04.10.2015
      • 06.10.2015
      • 15.10.2015
      • 18.10.2015
      • 25.10.2015
    • Carmen

      Katarina Bradic
      Spiller følgende dager
      • 02.10.2015
      • 04.10.2015
      • 06.10.2015
      • 15.10.2015
      • 18.10.2015
      • 25.10.2015
    • Escamillo

      Pietro Simone
      Spiller følgende dager
      • 02.10.2015
      Yngve Søberg
      Spiller følgende dager
      • 04.10.2015
      • 06.10.2015
      • 15.10.2015
      • 18.10.2015
      • 25.10.2015

    Andre roller

    Handlingen

    Første akt

    Don José har drept en mann etter et kortspill og flyktet sørover for å slutte seg til hæren. Hans mor har sent Micaëla, ekskjæresten hans, for å levere et tilgivelsesbrev. 

    Soldater marsjerer på torget. Micaëla kommer og ser etter Don José. Moralès forteller henne at Don José er på neste vakt. Han prøver å overtale henne til å vente sammen med dem, men Micaëla bestemmer seg for å komme tilbake senere. En flokk gatebarn ankommer, fulgt av vaktskiftet, som ledes av Zuniga.

    Torget fylles av soldater og kvinner fra fabrikken. Carmen tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Før hun går tilbake til fabrikken, kaster hun en blomst til Don José, som plukker den opp da alle de andre har gått.

    Micaëla kommer tilbake og overbringer hilsener fra Josés mor. Plutselig blir det rabalder i fabrikken, og en rekke kvinner kommer løpende ut. De anklager Carmen for å ha trukket kniv under en krangel med en annen jente. Carmen nekter å svare på Zunigas spørsmål, og han bestemmer seg for å sende henne i fengsel. Mens Zuniga skriver arrestordren, forfører Carmen Don José, som lar henne rømme.

    Andre akt

    Hos Lillas Pastias, to måneder senere

    Carmen og venninnene hennes, Frasquita og Mercédès, underholder Zuniga og Moralès. En gruppe soldater ankommer sammen med den populære tyrefekteren Escamillo. Han blir umiddelbart tiltrukket av Carmen.

    Carmen, Frasquita og Mercédès blir alene med Dancairo og Remendado, som har en plan de trenger jentenes hjelp til å utføre. Frasquita og Mercédès er villige, men Carmen sier hun ikke kan bli med fordi hun har blitt forelsket i Don José og venter på ham.

    Don Josés stemme høres i det fjerne. Han erklærer sin kjærlighet for Carmen, som danser for ham. Da innkallingen høres fra kasernen, slites Don José mellom  militærplikten og følelsene sine for Carmen. Zuniga kommer tilbake i samme øyeblikk som Don José bestemmer seg for å dra. Don José blir svært sjalu og begynner å slåss med sin overordnede. Carmens kompanjonger kommer tilbake og tar seg av Zuniga. Don José innser at hans militærkarriere er over, og at han ikke har noe annet valg enn å slutte seg til dem.

    Tredje akt

    Flere måneder senere

    Om natten kommer smuglere til grensen. Kjærligheten mellom Carmen og Don José er over: Hun har blitt lei av ham, og selv om han fortsatt er besatt av henne, er han anspent og uforutsigbar. Frasquita og Mercédès vil spå fremtiden med en kortstokk, men kortene Carmen trekker, spår bare hennes død. 

    Micaëla kommer til den nå forlatte leiren, på jakt etter Don José. Hun gjemmer seg idet Don José og Escamillo dukker opp. Escamillo forteller at han har truffet en kvinne som heter Carmen, og full av sjaluse utfordrer Don José ham til slåsskamp. Carmen og smuglerne kommer tilbake og stanser dem, og Escamillo inviterer alle sammen til sin neste tyrefekting.

    Micaëla blir oppdaget. Hun bønnfaller Don José om å dra tilbake til hans døende mor.

    Fjerde akt

    Utenfor tyrefektningsarenaen

    En folkemengde har samlet seg for å overvære Escamillos tyrefekting. Toreroene ankommer arenaen til entusiastisk applaus; Carmen er sammen med Escamillo. Etter at Escamillo har entret arenaen, møter Carmen Don José, og han dreper henne.

    Film / foredrag

    Welcome to the magic of an Opera House!
    Hør regissør Calixto Bieito og Snøhetta-arkitekt Kjetil Trædal Thorsen snakke om forholdet mellom musikk og arkitektur.
    Se Barnekoret i forberedelse til Carmen
    Calixto Bieito om å iscenesette Carmen
    Introduksjonsforedrag Carmen, Hedda Høgåsen-Hallesby

    Filosofens tanker om frihet

    Frihetens tragedie

    Av Lars Fr. H. Svendsen, forfatter, filosof, professor ved Universitetet i Bergen

    Carmen er en opera om frihet, men den viser oss friheten i umulige versjoner, der den enes frihet avhenger av den andres ufrihet snarere enn at frihet er noe som kan realiseres sammen av likeverdige personer.

    Don José er vel så mye av en hovedperson som Carmen, og vi følger hans fall – fra å være en ærlig soldat til å bli en desertør, omstreifer og til slutt drapsmann – med vel så stor interesse som Carmens skjebne. Når historien begynner er Don José en mann som er bundet til andre, til sin aldrende mor, til sin forlovede og til hæren han tjener i, og møtet med Carmen blir en frigjøringsprosess for ham. Han makter imidlertid ikke å leve i denne friheten, så å si uten rammer, med en kvinne som ikke er underlagt hans kontroll. Han begjærer henne, men ønsker samtidig at hun skal være en annen enn den hun er. Derfor forsøker han å underlegge Carmens vilje sin egen ved å ”temme” henne. Når det ikke lykkes, ser han ingen annen mulighet enn å utslette hennes frihet fullstendig ved å ta livet av henne.

    Likevel er publikums sympati oftere på Don Josés side enn Carmens. Carmen er et kvinnelig motstykke til Don Juan. Carmen synger i sin første arie at ”Kjærligheten er en opprørsk fugl som ingen kan temme”, og hun viser utover i stykket at det stemmer helt og fullt i hvert fall i hennes eget tilfelle. Skjønt, hun elsker i grunnen ingen, men lever helt og fullt for fortryllelsen forelskelsen gir. Hun ser ut til å bry seg om Don José og toreadoren Escamillo, men bare så lenge hun har et brennende begjær for dem. Hun er blottet for en dypere omtanke for andre der hun lar begjæret være den eneste rettesnoren for livet sitt. Hun forsøker i likhet med Don José å unnslippe sin livssituasjon, og ser ham som en vei til et bedre liv, men samtidig insisterer hun på at dette livet skal leves etter hennes egen frihetsforståelse. Hun gir imidlertid Don José et valg om å leve som henne selv, lovløst og omskiftelig, eller å forlate henne.

    Slik sett er Carmen og Don José speilbilder av hverandre, der de begge ser den andre som en vei ut av ufriheten men samtidig ikke kan leve med at den andres frihetsforståelse ikke er identisk med deres egen. Når disse to frihetsforståelsene kolliderer, ender det tragisk med at begge mister livet og friheten, da vi kan anta at også Don José må bøte med livet eller i det minste tilbringe resten av sitt liv i fengsel. 

    Har dette stykket noe å fortelle oss i dag, om hvordan vi håndterer vår egen frihet? Den frigjøringsprosessen Don José gjennomgår er allerede et faktum for oss. Vi er langt på vei løst fra tradisjonenes makt, men det fører også til at våre verdier mister sin selvfølgelighet, og i større grad blir gjenstand for eksplisitte valg. Vi lever i samfunn hvor den enkelte selv må avgjøre hva som gir livet mening og verdi. Don José evner ikke å leve i en slik frihet, og forsøker å trekke Carmen med seg tilbake i levemåte hvor mening og verdi defineres av noe annet enn en selv, nemlig tradisjonen eller en annens vilje.

    Carmen forsøker derimot å leve helt og fullt i en slik frihet, men ser ikke at den nye friheten også krever en ny type selvdisiplin. Det avgjørende for den personlige friheten er ikke hvorvidt den har begrensninger – noe den uansett alltid vil ha – men om disse begrensningene er selvpålagte. Den personlige friheten er en frihet til å realisere verdier i ens liv, og hver enkelt må ta ansvar for hvilke verdier han eller hun velger å realisere. For å ha et meningsfullt liv, må man bry seg om det man fyller dette livet med. Det er her Carmen kommer så fundamentalt til kort i sin frihetsforståelse. Du må forplikte deg overfor noe. Forpliktelser bidrar vesentlig til å gi livet mening. Hva som gir ditt liv mening, hva du bryr deg om, må du selv avgjøre. Å bli seg selv, å realisere seg selv, er også å lære seg å ta ansvar for mer enn seg selv. Hvis ikke, blir både friheten og jeget tømt for substans.

    I Carmen ser vi et sentralt paradoks ved det moderne menneskets liv bli satt på spissen, der vi i vår lykkestreben både ønsker ubegrenset frihet og tilhørighet. For å oppløse paradokset, må vi redefinere vår forståelse av begge deler, hvor vi må tenke tilhørigheten på en måte hvor vi fortsatt er frie og må forstå frihet som en frihet til å ha forpliktende relasjoner til andre. Ved å leve sammen med et annet menneske lærer man seg selv å kjenne – man blir klar over hvem man selv er, man blir seg selv. Slik sett kan vi forstå den varige forpliktelsen overfor et annet menneske, som en frihet til å bli seg selv. Det er denne innsikten verken Don José eller Carmen når frem til.

    Georges Bizet

    Georges Bizet (1838-1875) var et de musikalske vidunderbarna som leste noter fra fireårsalderen, han var en habil pianospiller som seksåring og kunne Mozarts sonater utenat et par år senere. Før han fylte ti var han innskrevet på Konservatoriet i Paris. I 1855 skrev han sitt første store verk, Symfoni i C-dur – som nærmest ble glemt til det ble gjenoppdaget i 1935, og da hyllet som et mesterverk. Bizet begynte sitt virke som operakomponist som unggutt, men de fleste av disse arbeidene forkastet han senere. Hans første opera av betydning var Perlefiskerne fra 1863, som imidlertid fikk en lunken mottagelse da - men som i dag er den operaen ved siden av Carmen man knytter til Bizets navn. Enakteren Djamileh ble oppført på Opéra Comique i 1872, og direktøren, Camille du Locle, ble så begeistret at han engasjerte Bizet til å lage en helaftes opera i samarbeid med librettistene Henri Meilhac og Ludovic Halévy.

    Bizet foreslo å bearbeide kortromanen Carmen av Prosper Mérimée fra 1846. Mérimée var i sin tid en samfunnsstøtte og en kjent mann i den parisiske sosieteten – med en fascinasjon for banditter og begjær, som han selv skamfullt innrømmet. I hans versjon er det Don José som er fortelleren. 

    Bizet jobbet selv tett med sine librettister, og ”Habañera” er i stor grad hans. Musikken til denne arien, derimot, kan ikke Bizet ta hele æren for, dette var nemlig en spansk romanse skrevet av Sebastián Yradier. 

    Carmen hadde ingen lett vei frem til premieren. Camille du Locle var rystet over avslutningen på operaen, og nektet Bizet å la Carmen dø på en slik måte. Da Bizet sto på sitt, gikk direktøren av i protest.

    Det skulle også vise seg å være vanskelig å få besatt hovedrollen, for teaterets store sangerinne Marie Roze, nektet å fremstille en slik skikkelse. Valget falt isteden på Célestine Galli-Marie, som ble ansett som en dårligere sanger, men desto dyktigere som skuespiller. Også koret og orkesteret klaget sin nød, og mente partituret var umulig å følge.

    Etter premieren brukte både publikum og kritikere ord som ”vulgært”, ”uorginalt” og ”kjedelig”. Enkelte var nærmest lamslått over at Opéra Comique satte opp forestillinger med erotisk begjær og drap som ingredienser. Bizet selv skrev i et brev: ”Hvis man skulle undertrykke utroskap, fanatisme, kriminalitet, ondskap eller det overnaturlige, ville det ikke lenger være grunn til å skrive en eneste note.”

    Oppsetningen ble likevel ikke tatt av plakaten, men Georges Bizet døde tre måneder senere som en skuffet mann – uten en anelse om at Carmen skulle bli et av operalitteraturens mest kjente og skattede verk.

    Ah Carmen adoree

    AH! CARMEN! MA CARMEN ADORÉE!

    Av Hedda Høgåsen-Hallesby

    De siste ordene i Bizets Carmen er Josés hyllest til den kvinnen han elsker, men som han akkurat har myrdet. Mens folket jubler i bakgrunnen og orkestret utbasunerer sin siste dur – akkord, er beistet beseiret. Denne rituelle likvideringen av Carmen har blitt til en av operahistoriens største suksesser: vi vil se henne danse og dø, igjen og igjen. Hvorfor i all verden vil vi det?

    Carmen – figuren representerer vår evige frykt og fascinasjon for det fremmede, det Andre. Samtidig representerer hun det som ble oppfattet som truende i den spesifikke kulturelle konteksten operaen oppsto i, i 1870 – tallets Paris. Carmen er en opprørsk arbeider, en småkriminell sigøyner, en frihetsdyrkende kvinne og en representant for lavkulturen på fiffens scene. Slike kan vi gjerne la oss forføres av – for en stund – men så må de gi seg og innordne seg. Bare da kan det igjen bli ro, kontroll og orden. Ingen fester varer evig. 

    Røykeloven anno 1875

    ”L'amour est un oiseau rebelle”, kjærligheten er som en rebelsk fugl, synger Carmen med sigaretten i munnen. At det hindrer en tydelig uttale, bryr ikke henne. Det Carmen bryr seg om, er showet. Habañera er hennes show. Og som enhver dyktig artist har Carmen et bevisst forhold til sitt publikum. En horde av skuelystne menn strømmer til fabrikken der hun jobber, for å få et glimt av kvinnene – unge, avkledde og svette – som er ute til pause. I sentrum av dem står sigøynerkvinnen Carmen. 

    De betraktende mennene i den velkjente Habañera – scenen følges av musikk som for datidas publikum låt som deres egen: den liknet den lette, franske underholdningsmusikken og er nærmest kjedelig ubemerket av fremmede karakteristika. Uten nødvendigvis å være det bevisst går publikum derfor inn i den dramatiske handlingen med de mannlige soldatenes blikk. Sammen med dem betrakter vi det fascinerende og fremmede. Denne eksotismen underbygges også i Bizets musikk. Selv den dydige Micaëla, Carmens motstykke, blir karakterisert av halvtonetrinnene vi senere vil forbinde med Carmen. I dette verket er kvinnekjønnet per definisjon ”den Andre”.

    Samtidig framføres Habañera av en rebell som ikke bryr seg det minste om verken klar uttale eller kjønnskonvensjoner. Carmen begjærer begjæret i seg selv, hun ytrer sine seksuelle behov og gjør med det krav på et mannlig privilegium. Dette bekreftes gjennom sigaretten. Den røykende kvinnen var for 1870 – tallets franske publikum selve symbolet på å overskride grensene for passelig kvinnelig atferd. Hun ble enten assosiert med farlig opprør eller seksuell tilgjengelighet. Ingen tvil om at den promiskuøse, røykende Carmen truet den borgerlige orden.

    Fremmedelementet

    Carmen begrunner sin betingelsesløse frihet i sitt opphav som sigøyner. For det franske publikummet var sigøynerne orientalere som hadde ”invadert” hjemlandet – de Andre innenfor våre grenser. Dette forsterket Carmens overskridende og truende aspekter. Carmen er ikke bare av en annen folkegruppe, hun tilhørte også en underklasse som ikke hørte hjemme på operascenen. De musikalske uttrykksmidlene Bizet tilla Carmenfiguren, skilte seg nesten konsekvent fra Opéra Comiques ordinære musikalske språk. Hennes kabaretaktige sang –  og dansenumre var ikke ”virkelige” ytringer i denne sceniske konteksten. Derimot låt de som hentet direkte ut fra den parisiske kabaretscenen.

    For det borgerlige publikum representerte populærkulturen de lavere klassers kulturelle forurensning. Opéra Comique som institusjon skulle være et alternativ til denne nedrige underholdningen. Bizet spilte derfor på spenninger innen den franske underholdningsverdenen for å danne bildet av Carmen som en representant for den Andre klassen.

    Som kabaretartist er Carmen en fremmed på operascenen, som sigøyner er hun konstant hjemløs, som en fri og livsbejaende kvinne hører hun heller ikke hjemme i sin tids oppkonstruerte kjønnskategorier. Hun er full av ubestemmelighet, en Annen og et fremmedelement i systemet.

    Kombinasjonen av disse aspektene gjør Carmens død i siste scene til en nødvendighet. Fra hun frimodig entrer scenen akkompagnert av et forstørret sekundintervall, til José endelig får satt kniven i henne, er det liten tvil om hennes skjebne. Ved å ta livet av den truende Andre oppnås ro og kontroll. Å fjerne fremmedelementet demonstrerer makt, noe José gjør når han endelig får Carmen til å tie stille før teppefall. Likevel er det grunn til å spørre hvem som sitter på den virkelige makten i Bizets opera. 

    Carmens maktdemonstrasjon

    José har prøvd det før – å få Carmen til å tie. Den gangen mislyktes han totalt. Han hadde blitt satt til å holde vakt over fangen Carmen, som var anklaget for knivstikking av en kvinnelig kollega. “Ti stille! Jeg sa at du ikke skulle snakke til meg”, kommanderer José. Men hva gjør Carmen da? Hun synger! Carmen svarer med å synge – også når løytnant Zuniga ber om hennes forklaring på anklagen om å ha stukket ned en kvinnelig kollega på fabrikken. Hennes forklaring lyder i form av ”tralala”.

    Disse frasene kan tolkes som eksempler på Carmens enkle og barnlige livsholdning. Samtidig er de så utrolig effektive. Med sine ”tralala” demonstrerer Carmen operaformens grunnelementer: den sceniske og musikalske forførelsen, det direkte møtet mellom scene og publikum. Carmen viser oss hvordan disse aspektene kan bringe henne lengre enn alle andre retoriske grep, hvordan de kan gi henne fullstendig kontroll over sitt publikum, både på scenen og i salen. 

    Selv som det fremmede og den Andre, er det Carmen som setter premissene og har kontrollen. I sin iver etter å se mer av denne fangens show, løsner José repene som binder Carmen fast.  Publikum – da som nå – vil kjenne seg igjen. For Carmen representerer ikke noe fremmed, men derimot et velkjent ønske om å bli forført og å oppgi kontrollen. Selv ved å drepe denne rebellen i siste scene, igjen og igjen, kan vi ikke kontrollere Carmen eller hennes effekt på oss. I denne demonstrasjonen av kraften i en levende fremførelse finnes hennes virkelige radikalitet og aktualitet. 

    Carmen var noe fremmed for 1870 – tallets parisiske publikum. Gjennom å representere en avstand i tid og sted er hun også noe fremmed for oss i dag. Samtidig er hun nær og levende, her og nå – i Oslo anno 2015. Som José sitter vi fortsatt måpende igjen, mens vi ber om å bli tatt en gang til: av livsbejaende, deilig bekymringsløse og irrasjonelle som Carmen – og opera – representerer. Etter å ha applaudert døden, går vi hjem mens vi nynner på Carmens melodier og stille ber om mer: Ah! Carmen! Ma Carmen adorée!

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 pause

    oktober 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt