juni 2009

Carmen 2009

Ildfull, uberegnelig, dramatisk og farlig tiltrekkende.

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på fransk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

Sigøynerjenta Carmen snur livet opp ned for sersjanten Don José. Når han møter henne utenfor sigarettfabrikken hvor hun jobber, blir skjebnen hans beseglet. Han forlater alt det kjente og trygge: Jobb, familie og kjæreste, bare for å være nær henne.

Dette er hovedingrediensene i Bizets opera. Det dreier seg om Sevillas femme fatale Carmen. Selveste Carmen. Vi har brukt klisjéordene. La oss bruke et par til: Verdens beste opera! Forførerisk musikk! Etter en heller mislykket premiere i 1875, ble Carmen på veldig få år den mest spilte operaen i hus over hele verden. Slik er det fortsatt i dag. 

Oppsetningen som kommer opp i Bjørvika har hatt stor suksess ved Royal Opera House, Covent Garden i London.

  • Musikk Georges Bizet
  • Libretto Henri Meilhac/ Lodovic Halévy
  • Dirigent Marc Soustrot/ Lawrence Renes
  • Regi Francesca Zambello
  • Koreografi Arthur Pita
  • Scenografi/ kostymer Tanya McCallin
  • Lysdesign Paul Constable
  • Medvirkende Operakoret, Barnekoret, Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Et torg i Sevilla

    På et torg i Sevilla betrakter Moralès og soldatenehans det yrende folkelivet, da Micaëlakommerfor å lete etter Don José. Soldateneprøver å overtale henne til å vente på hamhos dem, men hun vil av gårde igjen. DonJosé ankommer plassensammenmed detnye vaktlaget, ledet av Zuniga. Da jentene frasigarettfabrikken kommer ut for å nyte pausensin i friluft, flokker soldatene seg om dem,og det er særlig Carmens oppmerksomhet degjerne vil fange. Bare Don José er helt uinteressert.Carmen erklærer at hun bare kanelske en som ikke elsker henne. Hun syngersin Habañera om kjærlighetens ustadighet og uberegnelighet og slutter med å kaste en blomst til Don José. Han tar blomsten opp,men da Micaëla kommer tilbake, gjemmer han den innenfor skjorten. Han blir glad da hun hilser ham fra hans mor, og lover å oppfylle morens ønske om at han skal gifte segmed Micaëla. Det høres skrik fra fabrikken,og jentene strømmer ut på torget. Carmen har vært i slagsmål og såret en av de andre med kniv. Hun føres fram og gir løytnant Zuniga bare spottende svar da han vil forhøre henne,og han beordrer henne arrestert. Don José blir satt til å holde vakt over henne, men Carmen lover å elske ham hvis han vil la henne flykte. Han går med på det, men blir selv arrestert.

    2. Akt

    Lillas Pastias kro

    Carmen, Frasquita, Mercédès og sigøynerne danser i Lillas Pastias kro, som også er stamsted for en gjeng smuglere. Hun får vite at Don José samme dag er sluppet ut av fengslet,der han havnet fordi han lot henne flykte.Tyrefekteren Escamillo kommer inn på kroenog blir hyllet for sin tapperhet. Han synger sint oreadorsang, men Carmen lar seg ikke imponere. Da Escamillo er gått, prøver smuglerne Remendado og Dancaïro å få Carmen og venninnene Frasquita og Mercédès med på en plan. Carmen vil ikke fordi hun venter på Don José, og da han kommer, danser og synger hun for ham. Stemningen brytes imidlertid av at Don José hører rosignalet fra militærleiren og vil gå. Carmen blir sint og beskylder ham for ikke å elske henne. I Blomsterarien forteller Don José om hvordan blomsten hun kastet til ham holdt hans håp oppe i fengslet, selv om den visnet. Carmen tviler på at han virkelig elsker henne, for dersom han gjorde det, ville han glemme sitt tidligere liv og følge henne til et liv i frihet, uten plikter. Don José lar seg nesten overtale, men pliktfølelsen seirer. Zuniga, Don Josés overordnede, kommer tilbake for å treffe Carmen, og gjør narr av DonJosé. Det kommer til slåsskamp mellom de to,men da Zuniga blir avvæpnet av Remendado og Dancaïro, har ikke Don José noe annet valg enn å slå seg sammen med Carmen og smuglerne.

    3. Akt

    I fjellene

    Smuglerne har leir i fjellene. Don José plages av at livet med Carmen ikke er blitt noe liv i frihet, men han er stadig betatt av henne. Carmen, derimot, begynner å bli lei av ham, men frykter at han vil drepe henne hvis hun forlater ham. Frasquita og Mercédès spår om fremtiden i kort, men da Carmen forsøker, ser hun bare sin egen død i kortene. Sigøynerne forlater leiren og lar Don José holde vakt over smuglervarene. Micaëla kommer for å finne Don José, men gjemmer seg skremt da hun hører hans varselskudd; Don José har skutt mot en inntrenger – Escamillo. Han har hørt at Carmen ikke lenger elsker soldaten sin, og vil finne henne. Don José utfordrer ham til duell. Carmen styrter til og stopper kampen isiste liten, og før han drar, inviterer Escamillo dem alle til sin neste tyrefekting i Sevilla. Da oppdager de Micaëla, som har holdt seg skjult. Hun ber Don José om å bli med til moren. Carmen oppmuntrer ham til å dra, og Don José blir mistenksom. Først da Micaëla forteller at moren ligger for døden, bestemmer han seg til å forlate leiren. I det fjerne kan man høre Escamillo.

    4. Akt

    Utenfor tyrefekterarenaen i Sevilla

    Publikum har stilt seg opp for å beundre tyrefekterne i sine praktfulle drakter før de skal inn på arenaen. Escamillo kommer sammen med Carmen. Frasquita og Mercédès advarer henne mot Don José, som er observert i menneskemengden. Men Carmen er ikke redd for noenting, hun bestemmer seg for å vente og snakke med ham. Da de møtes bønnfaller Don José henne om å dra av gårde med ham. Men Carmen avviser ham totalt, hun elsker ham ikke lenger. Publikum hyller Escamillo da han dreper oksen,og Carmen innrømmer at det er tyrefekteren hun elsker. Hun kaster fra seg Don Josés ring, og han tar livet av henne

    Komponisten - Georges Bizet

    Georges Bizet (1838-1875)

    Georges Bizet var et av de musikalske vidunderbarna som leste noter fra fireårsalderen,var en habil pianospiller som seksåring og kunne Mozarts sonater utenat et par år senere. Før han fylte ti var han innskrevet på Konservatoriet i Paris. I 1855 skrev han sitt første storeverk, Symfoni C-dur – som nærmest ble glemt til det ble gjenoppdaget i 1935, og da hyllet som et mesterverk. Bizet begynte sitt virke som operakomponist allerede som ung gutt, men de fleste av arbeidene fra den tiden forkastet han senere. Hans første opera av betydning var Perlefiskerne fra 1863, som imidlertid fikk en lunken mottagelse da – men som i dag er den operaen ved siden av Carmen man knytter til Bizets navn. Enakteren Djamileh ble oppført på Opéra Comique i 1872, og direktøren, Camille du Locle, engasjerte etter dette Bizet til å lage en helaftens opera i samarbeid med librettistene Henri Meilhac og Ludovic Halévy.

    Bizet foreslo å bearbeide kortromanen Carmen av Prosper Mérimée fra 1846. Mérimée var i sin tid en samfunnsstøtte og enkjent mann i den parisiske sosieteten – med en fascinasjon for banditter og begjær, som hanselv skamfullt innrømmet. I hans versjon erdet Don José som er fortelleren

    Bizet jobbet selv tett med sine librettister,og ”Habañera” er i stor grad hans. Musikken til denne arien, derimot, kan ikke Bizet ta heleæren for, dette var nemlig en spansk romanseskrevet av Sebastián Yradier.

    Carmen hadde ingen lett vei frem til premieren. Camille du Locle var rystet overavslutningen på operaen, og nektet Bizet å la Carmen dø på en slik måte. Da Bizet sto påsitt, gikk direktøren av i protest.

    Det skulle også vise seg å være vanskelig åfå besatt hovedrollen, for teaterets store sangerinne nektet å fremstille en slik skikkelse. Også koret og orkesteret klaget sin nød, ogmente partituret var umulig å følge.

    Etter premieren brukte både publikum og kritikere ord som ”vulgært”, ”uoriginalt” og”kjedelig”. Enkelte var nærmest lamslått over at Opéra Comique satte opp forestillinger med erotisk begjær og drap som ingredienser. Bizet selv skrev i et brev: ”Hvis man skulle undertrykke utroskap, fanatisme, kriminalitet,ondskap eller det overnaturlige, ville det ikke lenger være grunn til å skrive en eneste note.”

    Oppsetningen ble likevel ikke tatt av plakaten,men Georges  Bizet døde tre måneder senere som en skuffet mann – uten en anelse om at Carmen skulle bli et av operalitteraturens mest kjente og skattede verk.

    Holà! Carmen!

    Maria af Klinteberg Herresthal

    Ingebjørg Kosmo og Hege Høisæther deler påtittelrollen i Carmen. Begge har gjort denne rollen før, men dette er første gangen de møtes i samme produksjon. De har vært venner siden Operahøgskolen, og støtter hverandre i tykt og tynt.

    – Men vi driver ikke og ringer hverandre og kommenterer dagens prøve, sier Ingebjørg.– Støtten ligger heller i en grunnleggenderespekt, et smil når dagen er tung, visshetenom at du har noen du alltid kan stole på.– Det viktigste er å komme inn i rollen ogprøve å lage en god forestilling. At vi gjør ting på forskjellige måter er bare inspirerende,mener Hege. – Mange spør hvordan vi som venner takler konkurranse, men vi tenker lite på det. Vi har rett og slett ikke tid til å gruble og sammenligne.

    Den siste måneden har de løpt som piskedeskinn både på og utenfor scenen. Er det ikke regiprøve så er det musikalsk prøve,parykkprøve, danseprøve, språkcoaching eller kampinstruksjon. Bare det å få til et møte med begge to samtidig, skulle vise seg å være litt av en utfordring. Løsningen ble frokostsamtale i ”sminka”, hvor Hege hadde parykkprøve og Ingebjørg ble sminket for intervju med VG.(Deretter varmet de opp stemmene og stod klare til sceneprøve kl 10.00…) Det er alltid hektisk i forbindelse med en nyproduksjon,men verken Hege eller Ingebjørg har vært med i en forestilling hvor det skjer såmye på scenen samtidig.– Man får ikke fred noe sted, verken for mennesker eller dyr, smiler Hege. – Det er tett regi og mye koreografi som må terpes inn, slikat det ser ut som om man har funnet på alt selv – improvisert det frem i øyeblikket. Det skal bli veldig flott til slutt, men det krever mye arbeid og en lang prøveperiode. Når musikken og regien har satt seg i kroppen, gjenstår den endelige utfordringen, å finne plass til bare å være Carmen, å oppleve situasjonen med de andre på scenen.

    Hva er det – bare å være Carmen?

    – Å ta kommando, ha kontroll over situasjonen,være motoren i fortellingen, mener Ingebjørg. – ”Carmen, vi flokker oss omdeg!”, roper folkemengden da hun gjør entré i stykket. De elsker henne. Hun har øye for alle, er rapp i replikken, flørter hemningsløst,men mister aldri sin integritet. Det er rundt Carmen det skjer, det er der man vil være. Hun manipulerer alle, styrer alle.

    Så alt ved denne kvinneskikkelsen dreier seg om manipulasjon og bedrag?

    – Nei, mener Hege, – hun opplever segselv som ærlig. Noe av det siste hun sier tilDon José er at hun aldri lyver. Da han tryglerhenne om å følge ham for å begynne et nyttliv et annet sted, svarer hun: ”Du ber om detumulige. Carmen lyver aldri.”– Hun vet at de ikke bare kan dra til Amerikaå begynne å plante kål¹, skyter Ingebjørginn. – Hun er realistisk og ærlig både overforseg selv og ham. På samme måte aksepterer hun slutten,fortsetter Ingebjørg. Hun hater sjalusien tilDon José og vet at han vil drepe henne hvis hun ikke bøyer seg, så da han trygler henneom å bli svarer hun: ”Carmen gir aldri etter! Fri er hun født, og fri skal hun dø!”

    Både Ingebjørg og Hege opplever Carmensom en fascinerende skikkelse å bli kjent med :kompromissløs og til tider nærmest psykopatisk,men samtidig både gåtefull og lunefull.Man vet aldri helt hvor hun fører en. Og hvordan hun vil fremstå i denne oppsetningen vil ingen av sangerinnene svare på nå, noen få uker før premiere. Det er nemlig i disse siste ukene at overskuddet kommer for alvor, til å finpusse situasjoner og undertekster,lating begynner å leve – og laCarmen ta kommandoen!

    Den radikale Carmen

    Kjære publikum: Det dere i kveld skal få oppleve, er en forfører av desjeldne. Siden urpremieren i 1875 har den famøse Carmen i Bizetshit-liste av en opera fascinert publikum verden over. Det er bare å gi seghen. I kveld er det denne sigøynerkvinnen fra Sevilla som bestemmer.

    Carmen er ikke bare en forfører, hun er også en overskrider og en radikaler. Som arbeider,sigøyner, kvinne og som representant for massekulturen, forteller denne rollefiguren omen oppfatning av dominerende trusler i den tida operaen oppsto i. Carmen drepes nærmest rituelt i siste scene for at ro og orden kan gjeninnsettes. Samtidig innehar Carmen en kraft som gjør at vi tørker av henne blodsølet fra siste scene, lar henne tre inn i rampelyset og gir henne spillerom – gang etter gang. Hva er det egentlig med denne kvinnen? Er hun en stereotypi på ”den Andre”? Og har hun en plass i operaens gravkammer med dødekvinner – eller nekter hun å la seg innordne,også der?

    Carmen som ”den Andre”

    ”L'amour est un oiseau rebelle”, kjærlighetener som en rebelsk fugl, synger Carmen medsigaretten i munnen. At det hindrer en tydeliguttale, bryr ikke henne. Det Carmen bryr segom, er showet. Habañera er hennes show. Og som enhver dyktig artist har Carmen et bevisstforhold til sitt publikum. En horde av skuelystne menn strømmer til sigarettfabrikken for å få et glimt av attraksjonen som befinner seg der inne. Kvinnene – unge, avkledde og svette– er ute til pause fra fabrikken. I sentrum avdem står sigøynerkvinnen Carmen.

    De betraktende mennene i den velkjente Habañera-scenen følges av musikk som fordatidas publikum låt som ”deres egen”; den liknet den lette, franske underholdningsmusikken og er nærmest kjedelig ubemerket av fremmede karakteristika. Uten nødvendigvis å være det bevisst går publikum derfor inn i den dramatiske handlingen med et mannlig blikk. Sammen med dem betrakter vi kvinnen– det fremmede. Denne eksotismen underbygges også i Bizets musikk. Selv den dydige Micaëla, Carmens motstykke, blir karakterisert av halvtonetrinnene vi senere vil forbinde med Carmen. I dette verket er kvinnekjønnet per definisjon ”den Andre”.

    Samtidig framføres Habañera av en rebell som ikke bryr seg det minste om verken klar uttale eller kjønnskonvensjoner. Nesten hundre år før hippiebevegelsens ”make love”forkynner Carmen i Habañera at det er friheten til å elske som gjelder: hva, hvem og når hun vil. Carmen begjærer begjæret i seg selv, hun ytrer sine seksuelle behov og gjør med det krav på et mannlig privilegium. Dette tydeliggjøres også gjennom sigaretten. Den røykende kvinnen var for 1870-tallets franske publikum nærmest symbolet på overskridelser av de konstruerte grensene for kvinnelig atferd. Hun ble enten assosiert med farlig opprør ellerseksuell tilgjengelighet. Den promiskuøse,røykende Carmen truet derfor den borgerligeorden, som et fremmedelement i systemet.Carmen begrunner sin betingelsesløse friheti sitt opphav som sigøyner. For det franskepublikummet var sigøynerne orientalere somhadde ”invadert” hjemlandet – ”de Andre innenfor”. Dette forsterket Carmens overskridendeog truende aspekter.

    Fra kabaretscenen

    Carmen er ikke bare av en annen folkegruppe;hun tilhører en underklasse som ikke hørerhjemme på operascenen. De musikalske uttrykksmidlene Bizet tilla Carmen figuren, skiller seg nesten konsekvent fra Opéra Comiquesordinære musikalske språk. Hennes kabaretaktige sang- og dansenumre var ikke ”virkelige”ytringer i denne sceniske konteksten. Derimot låt det som hentet ut fra den parisiske kabaretscenen. For det borgerlige publikum representerte populærkulturen de lavere klassers kulturelle forurensning. Opéra Comique som institusjon skulle være et alternativ til denne nedrige underholdningen. Bizet spilte derfor på spenninger innen den franske underholdningsverdenen for å danne bildet avCarmen som en representant for ”den Andre”klassen.Som kabaretartist er Carmen en fremmed på operascenen, som sigøyner er hun konstanthjemløs, som en fri og livsbejaende kvinnehører hun heller ikke hjemme i sin tids oppkonstruerte kjønnskategorier. Hun er full avubestemmelighet, et fremmedelement og ”enAnnen”.Kombinasjonen av disse aspektene gjør Carmens død i siste scene til en nødvendighet.Fra hun frimodig entrer scenen akkompagnertav et forstørret sekundintervall, til Joséendelig får satt kniven i henne, er det liten tvilom hennes skjebne. Ved å ta livet av den truende”Andre” oppnås ro og kontroll. Å fjernefremmedelementet demonstrerer makt – noeJosé gjør når han endelig får Carmen til å tiestille før teppefall. Likevel er det grunn til åspørre hvem som sitter på den virkelige makteni Bizets opera.Carmens maktdemonstrasjonJosé har prøvd det før – å få Carmen til å tie.Den gangen mislyktes han totalt. Han haddeblitt satt til å holde vakt over fangen Carmen,som var anklaget for knivstikking av en kvinneligkollega. “Ti stille! Jeg sa at du ikke skullesnakke til meg,” kommanderer José. Men hvagjør Carmen da? Hun begynner å synge. Åfå Carmen til å tie har vist seg vanskelig ogsåtidligere. Da løytnant Zuniga ber om hennesforklaring på anklagen om å ha stukket ned enkvinnelig kollega på sigarettfabrikken, svarerCarmen med å synge – ikke meningsfylte ord,men innholdsløse ”tralala”.Disse frasene kan tolkes som eksemplerpå Carmens enkle og barnlige livsholdning.Samtidig er de så utrolig effektive. Med sine”tralala” demonstrerer Carmen operaformensgrunnelementer: den sceniske og musikalskeforførelsen, det direkte møtet mellom sceneog publikum. Carmen viser oss hvordan disseaspektene kan bringe henne lenger enn alleandre retoriske grep, hvordan de kan gi hennefullstendig kontroll over sitt publikum, bådepå scenen og i salen. Det hele er en maktdemonstrasjon uten sidestykke.Selv som minoriteten og stereotypien erdet Carmen som setter premissene og som harkontrollen. I sin iver etter å se mer av dennefangens show, løsner José repene som binderCarmen fast; i publikums fascinasjon overhennes performative maktdemonstrasjon gårhun fra å være en stereotypi av noe fremmed,til å framstå som et eksempel på vårt ønskeom å bli forført og å oppgi kontrollen. Fra åkonstrueres som en stereotypi på ”den Andre”,den kontrollerte og passive – blir Carmen denkontrollerende og aktive.

    Den ukontrollerbare Carmen

    Denne kvinnelige arbeideren kan derfor vanskelig kalles underlegen. I sin utnyttelse av operasjangerens virkemidler oppnår hun makt. Selv ved å drepe denne rebellen i siste scene, kan vi ikke kontrollere Carmen eller hennes effekt på oss. Dette åpner for å stille spørsmål ved hva operasjangeren gjør med etablerte stereotypier og maktforhold. Carmen figuren demonstrerer hvordan operaformen kan sette disse ut av spill. I denne demonstrasjonen finnes hennes virkelige radikalitet og aktualitet.Det er ikke bare José som lot seg henføre av Carmen. Vi lar oss fortsatt forføre. Antageligvil det være Carmens melodier dere nynner på vei hjem i kveld. Carmen overvinner ogoverlever gjennom den musikalske og sceniske forførelsen. Døden er derfor ingen hindringfor denne kvinnens levedyktighet. Som José gir vi oss hen – til det livsbejaende, det klisjéfylteog irrasjonelle. På den måten belyser også Carmenfiguren sentrale aspekter ved operaformeni seg selv. Som en irrasjonell, performativog radikal kunstform vil heller ikke dø meddet første.

    Hedda Høgåsen-Hallesby er stipendiat i musikkvitenskap ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.