28. april–10. mai

Den øde øya

Sterke følelser i lite format

Intro

Sterke følelser i lite format Joseph Haydn er ikke mest kjent som operakomponist, men blant de 24 operaene han fullførte, finnes en rekke vokale mesterverk. Så også Den øde øya (L’isola disabitata), komponert i 1779. Frem til i dag er det ouverturen som har vært mest kjent, og regnes som et prakteksempel på Sturm und Drang-epoken på slutten av 1700-tallet. Den øde øya er en sjarmerende og leken opera om søstrene Costanza og Silvia, som i 13 år har levd på en ubebodd øy etter et stormfullt forlis. Costanzas mann, Gernando, og hans kompanjong kommer nå tilbake for å lete etter Gernandos kone. Silvia, som aldri før har sett en mann, blir revet med av de ukjente følelsene som vokser frem i henne.

Vår prisbelønnede scenograf John Kristian Alsaker forvandler hovedsalens forscene om til en tropisk øy, og sammen med regissør Hilde Andersen har han plassert Haydns lille operajuvel i dagens tidskoloritt.

Produksjonen er i samarbeid med Det Norske Kammerorkester

  • Originaltittel L’isola disabitata
  • Musikk Joseph Haydn
  • Libretto Pietro Metastasio
  • Musikalsk ledelse Robert Howarth
  • Regi Hilde Andersen
  • Scenografi og kostymer John Kristian Alsaker
  • Lysdesign Paul Vidar Sævarang

    Handling

    1. akt

    Costanza er akkurat i ferd med å fullføre en inskripsjon i sanden ved siden avhulen sin: “Forlatt av forræderen Gernando levde Costanza sine siste dagerher på disse ukjente strendene. Med mindre du er en tiger, reisende, vil du entenhevne henne eller forbarme deg …” Hennes yngre søster Silvia kommer, og kunngjør glad at skilpadden deres, som hadde blitt borte, er kommet til rette. Hun spør hvorfor Costanza er ulykkelig, selv om hun er på en koselig øy langtfra verdens ulykker og de onde mennene hun ofte har snakket om, men lykkes ikke med å muntre henne opp. Da Silvia er blitt alene, ser hun et skip komme,og løper for å spørre søsteren hva slags uhyre som både svømmer og flyr påsamme tid. Gernando og hans venn Enrico har gått i land fra skipet, og hun kan ikke komme forbi dem uten å bli sett, så hun gjemmer seg, ute av stand tilå høre hva de snakker om. Begge har vært fanget av sjørøvere, og Gernando bletatt til fange nettopp på denne stranden mens hans hustru kom seg etter å havært sjøsyk. De går hver sin vei for å utforske øya, mens Enrico først synger om sin evige takknemlighet til vennen for at han hjalp ham å flykte. Silvia har fått sett ordentlig på ham, og synes han ser for snill ut til å være mann, selv om han ikke går med skjørt. Hun forundres også av at hun føler en helt ny og merkelig opphisselse som gjør henne glad - dermed har hun enda flere spørsmål å stille til Costanza.

    2. akt

    Gernando oppdager skriften i sanden og tror at Costanza er død. Han erklærer overfor Enrico at han også vil ende sine dager der på øya. Enrico mener det er til hans eget beste at han bruker makt for å få vennen til å forlate øya. Enricostøter på Silvia, som nå skjønner at han virkelig er en mann, og bønnfaller ham om å spare henne. Han klarer å vinne hennes tillit, og de drar av gårde for å finne de to andre. Silvia blir igjen lenge nok til å synge en arie der hun setter navn på denne følelsen hun nettopp har oppdaget.Costanza kommer mens hun synger om hvor langsomt tiden går. Hun besvimer da hun ser Gernando, og han skynder seg for å hente vann fra bekken. Enrico kommer og forklarer henne alt sammen. Gernando kommer tilbake og omfavner Costanza. Enrico frir til Silvia, og verket avsluttes med en kvartettrondo med solistpartier for solo fiolin og cello.

    Hovedroller

    • Silvia

      Amelie Aldenheim-Nerheim
      Spiller følgende dager
      • 28.04.2013
      • 04.05.2013
      • 05.05.2013
      • 10.05.2013
    • Costanza

      Ingeborg Gillebo
      Spiller følgende dager
      • 28.04.2013
      • 04.05.2013
      • 05.05.2013
      • 10.05.2013
    • Enrico

      Kevin Greenlaw
      Spiller følgende dager
      • 28.04.2013
      • 04.05.2013
      • 05.05.2013
      • 10.05.2013
    • Gernando

      Simon Bode
      Spiller følgende dager
      • 28.04.2013
      • 04.05.2013
      • 05.05.2013
      • 10.05.2013

    Video

    Den øde Øya - Video fra prøvene

    Island in the sun

    Island in the Sun

    av Katrine Strandenæs Hansteen

    For første gang setter DNO&B opp en opera av Joseph Haydn, og det er ikke bare uvanlig i seg selv, vi setter opp en munter en-akter foran jernteppet på Hovedscenen, noe vi aldri har prøvd før. Og for første gang samarbeider vi med Det Norske Kammerorkesterom en slik oppsetning. Hilde Andersen, en av våre mest erfarne regissører, har hånd om oppsetningen av Den øde øya, og vi har møtt henne innimellom hektisk prøvevirksomhet.

    Foran jernteppet

    Ideen til dette konseptet kom fra Anne Gjevang. DNO&B ønsker å tilby flest mulige forestillinger til publikum, men får ikke alltid utnyttet spilletiden på hovedscenen fulltut, for eksempel fordi det foregår konstruksjon og bygging i sceneområdet i forbindelse med neste produksjon. Ved å bruke det sceniske rommet foran jernteppet, kan vi økebruken av hovedscenen.  Hilde Andersen opplever at mange på huset synes dette er et spennende prosjekt, for vi har aldri spilt en opera utelukkende på forscenen foran sceneteppet før. Haydns operaer blir sjelden spilt i dag, og Hilde forteller at det har vært morsomt å jobbe med et så ukjent verk. Den øde øya er faktisk en liten perle, med både dybde og dramatisk nerve. Orkesteret understreker det som blir sagt i de resitativiske partiene. Det er mange flotte solo-partier i orkesteret, spesielt i finalen, der enkelte instrumenter følger hver sin sanger.

    Tragediennen og naturbarnet.

    Den øde øya er en morsom liten opera, men Hilde forteller at stykket ikke bare er komisk. Det forteller oss også om 1700-tallets møte mellom konvensjoner og strenghet på den ene siden, og opplysningstiden med sin tro på det naturlige, på den andre. Konvensjonene hemmer og ødelegger menneskenes følelsesuttrykk. Det er ikke tillatt å vise følelser, og Costanza, som tror hun er blitt forlatt av sin mann, lever ut sin tragedie etter alle kunstens regler. Hun er helt kledd i sort, for hun vil ikke møte dagen, slippe lyset inn, og vil ikke forholde seg til noe annet enn sin egen sorg. Costanza bærer en paraply som en beskyttelse mot alt som kommer utenfra. Det er som om hun næres av sin tragedie, og den er blitt hele hennes liv. Vi kan kanskje more oss over henne, menfor henne er tragedien virkelig. Lillesøsteren hennes, derimot, Silvia, er et naturbarn. Hun var så liten da hun kom til øya at hun ikke kan huske noe annet, og den er hennes naturlige tilholdssted. Hun er veldig fornøyd med sin tilværelse og hun har sin bestevennder, skilpadden sin. Silvia kjenner ingen konvensjoner, og gjør bare det som faller henne inn. Men på en måte er hun også snever i sin verden, og hun kan minne om en nerd som er ekspert på sitt felt, men er fullstendig ukjent med alt utenfor. Silvia er enmester i livet på øya, men når det kommer noen utenfra, er dette skummelt og truende.

    Kjærligheten kommer til øya

    Å møte en mann er noe helt nytt for Silvia. Hun vet jo ikke hva en mann er, men oppdager at det vesenet hun ser foran seg er vakkert og tiltalende. Nye følelser våkner i Silvia. Hun blir forelsket, selv om hun ikke vet hva det er, og hun oppdager at lykke, den nye følelsen som stiger opp i henne, også kan gjøre vondt, for hun føler smerte bare Enrico går noen meter bort fra henne. De to mennene kommer utenfra, men har vært fanger like lenge som kvinnene har vært på øya. Gernando er som en romantisk helt. I all denne tiden har han kun tenkt på og drømt om Costanza. Det første han gjør som fri mann, er å lete etter sin elskede. Hvis hun ikke lever lenger, vil han dø der hun døde. Da han og Enrico går i land, vet han helt sikkert at det er riktig øy, fordi han kan føle det. Gernando lever kun for kjærligheten,og også for ham har tiden stått stille. Da alle misforståelser har blitt oppklart, tar det tidfor Costanza å begynne å leve igjen, hun har stivnet i tragedien, og hun trenger tid på å tine opp. Gradvis forlater hun sin tragedie, og vi ser det i at hun slår ned paraplyen og vikler løs den sorte turbanen hun har hatt på hodet. Enrico er en enklere type, som er mer praktisk anlagt, slik mange menn er det. Han forstår ikke at Gernando kan føle at han har vært på akkurat denne øya før, og lærer om romantikk av sin venn. Enrico tar lettere på ting enn Gernando, og passer godt for Silvia. En lykkelig og praktisk løsning på denne lille operaen.

    Vår tids øyboere

    Mennesker som Costanza, med samme forhold til sin egen ulykke, finner vi også i dag. Enkelte har opplevd en stor sorg eller skuffelse, og kan bli så sterkt knyttet til sorgen atde blir helt avhengig av den, og nærer seg på den. Da klarer de ikke å gå videre i livet. Hilde forteller med et smil at det var lett å trekke parallellen mellom Silvia, naturbarnetsom er en mester på ett område men ikke kjenner til noe annet, og en nerd, et begrep vialle kjenner veldig godt. Costanzas ektemann, Gernando, virker som en tiltalende person. Han tror på kjærligheten, dyrker romantikken, og har ingen bebreidelser mot sin kone for hennes manglende tro på ham. Dessuten gir han henne tid og rom til å finne tilbake til ham. Han forstår at kjærligheten må komme innenfra. På mange måter er han den ideelle ektemann,som også vår tids kvinner drømmer om.

    Sydhavsparadiset

    Det har vært en fin prøvetid med de fire unge, flotte og dyktige sangerne, sier Hilde. De har jobbet veldig profesjonelt, samtidig som de har en svært god og vennskapelig tone seg imellom, noe som gjør det mulig å tørre mer på scenen. I tillegg til at alle involverte har hatt en hyggelig tid, blir også resultatet bedre. I Metastasios opprinnelige libretto får vi vite at Gernando og Costanza var på vei tilde vest-indiske øyer da de gikk i land på denne øde øya. Men stykket er ikke utpreget realistisk. I vår tid har vi knapt noen øde øyer igjen, konstaterer Hilde, og hvor vi er har ikke så stor betydning. Øya blir en slags lignelse, en parabel. Det er lett å se for seg en sydhavsøy, med palmer, hvit sand og blått hav, og dette vil vi finne igjen i scenografi og kostymer, alt signert John Kristian Alsaker. I tillegg stiller både dirigent og orkesteri hawaii-skjorter, noe som nok er en ny opplevelse for kammermusikerne. Stykket er muntert, det er ikke så langt, og musikken er vakker. Publikum kan glede seg til en god opplevelse, ei blott til lyst – eller kanskje mest det siste allikevel!

    Anmeldelser

    " En fest fra ende til annen " 

    " Tretti grader pluss "

    "Preget av overskudd både i musikk og regi, og absolutt å anbefale." 

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 495 NOK
    • /
      Ingen pause

    april 2013

    Ferdigspilt

    mai 2013

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt