9. mai–1. juni

Mesteraften 2015: Dream Play

Med verk av koreografene Strømgren, Duato, Inger, León & Lightfoot 

Intro

De deler musikaliteten, koreografene i den firedelte forestillingen Dream Play. Kvelden inneholder en urpremiere av huskoreograf og nestor i norsk dans og scenekunst, Jo Strømgren. I den blå balletten Lamentate, danset til musikk av Arvo Pärt, viser han mer av sin klassiske side.

Nacho Duato har med sine skjønnhetsåpenbaringer Multiplicity, White Darkness, Por vos muero og Arcangelo vist seg som en estetiker for det norske publikummet. Nå får vi en ny norgespremiere: Without Words, av den spanske mesteren.

Den svenske koreografen Johan Ingers prisbelønte Dream Play er et abstrakt, men samtidig fortellende verk danset til Stravinskys Vårofferet. Her fortelles den rituelle historien om vårofferet som en dagdrøm – erotisk og nesten aggressiv i sin energi. 

León & Lightfoot har med sitt særegne, tidvis Chaplin-aktige uttrykk rørt ved publikums følelsesmessige strenger: Deres dansespråk snakker direkte til publikum. Femten år etter at Nasjonalballetten for første gang fikk vise en ballett av duoen, får vi nå et gjensyn med den høyenergiske Skew Whiff.

Nasjonalballetten danser med dette Johan Inger for første gang.

  • Lørdans 2. mai
  • Gratis introduksjon en time før forestilling 
Det er vakkert og det er morsomt. Det er så godt som alltid billetten verdt når Nasjonalballetten setter opp sine mesteraftener, og vårens utgave er ikke noe unntak.

Høydepunktet i Nasjonalballettens "Vårofring" til oss heter Without Words. Vi savner ikke ordene ett sekund.

Helheten etterlot oss berørt av skjønnhet og varme.

 


  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret
  • Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad

    Lamentate

    Inderlig leken

    Etter så mye galskap og humor fra Jo Strømgren er det kanskje vanskelig å tro, men i Lamentate finner koreografen tilbake til det han en gang trodde var hans nisje: det melankolske og triste.

    Tekst: Maria Børja

    To dansere i beige står ut blant 15 i blått, i kostymer som sender tankene til 1940- eller 1950-tallet. Foran en vegg av blå seil skyver Camilla Spidsøe seg tvers over gulvet. Hun setter seg opp, ser seg rundt – det er noe hun søker etter, men ikke finner. Bak henne dukker Celine Kraal opp, og speiler Spidsøes bevegelser før hun forsvinner bak veggen. Daniel Proietto faller tungt framover mellom to seil, før han dras bakover og hullet tettes. Jo Strømgren lager en slurpelyd, som om det er bølger danseren slukes av.”Good”, sier han. ”Let’s take it from the dog.” Musikken spoles tilbake, og der bykser Francesca Golfetto ut forbi Spidsøe. ”Voff-voff”, sier koreografen lyst, men det er ingen som ler i dag: Det er to uker til premiere, og Jo og de 17 danserne har ti minutter igjen av prøven til å spikre de siste trinnene.

    I slutten av februar danset de første halvdel av Lamentate – som betyr ’klagesang’ – i Festspielhaus Baden Baden. To tyske kritikere nevnte Ibsen i sine anmeldelser. ”Et sjeledrama – en parabel over livet”, skrev Badisches Tagblatt. ”Uttrykksfullt ¬ aktuelt og samtidig tidløst,” skrev Tanznetz.

    Fem år etter at han skapte den fortellende balletten Årstidene på Hovedscenen, vil Strømgren være mer abstrakt. Hans første helaften for Nasjonalballetten var et bilde på den vestlige verden, blant annet med en uforglemmelig fråtsescene der danserne sugde på pattene til en enorm gris. Mange fikk med seg Årstidene på NRK TV, og det ble lagd en ”making of”-film.

    Årstidene passet inn i Strømgrens kunstnerskap gjennom drøyt 20 år, med en overvekt av episke verk, ”og da mener jeg episk i en eller annen form, tydelig eller overtydelig", presiserer han. Dette har han holdt på med til tross for at ”episke historier i dans er utrendy”, som han i 2013 sa i en polsk dokumentar.

    Men i 2012 tok Ingrid Lorentzen over som ballettsjef – med en programerklæring om å fortelle historier med dans. Siden har Nasjonalballetten fortalt eventyr om ildfugler og levende dukker, om menneskelige svaner og ibsenske gjengangere – ja, og midt oppi det hele lagde Strømgren Orfeus og Evrydike som både ballett og opera. Man kan påstå at Strømgren fikk ”rett” i sitt episke prosjekt, og så forlater han det altså? – Det handler om å finne min plass som huskoreograf, sier han. – Da tenker jeg mer på helheten i Nasjonalballetten. De siste årene har det vært mye kostymeballett, mye pomp og prakt. Derfor vil jeg være mer bevegende denne gangen. Når kompaniet ellers gjør store, spektakulære ting, kan jeg være mer lavmælt. Sprø kan jeg være andre steder.

    Ville Lamentate blitt mindre inderlig om Strømgren hadde fulgt planen og skapt den til Spring Fever i 2013? Grunnet en skade måtte han la Lamentate vente den gangen, og satte i stedet inn humoristiske Suite fra 2007. Men Lamentate er fremdeles ”en blå ballett”, slik den ble beskrevet da. Tåspisskoene det ble hvisket om, har han derimot gått bort fra.

    Lamentate har ligget og ruget lenge, men jeg hadde ikke bestemt meg for detaljene – jeg vil heller jobbe intuitivt. Tidligere planla jeg ofte trinn på forhånd, nå skjer alt der og da. Jeg lager en plan på morgenen, og den skifter alltid.
    – Hvorfor det?
    – Det gir adrenalin. Å skulle jobbe med nesten 20 dansere som bruker livet sitt på dans, i et hus som er en blanding av en Stradivarius og en oljeplattform … Da må jeg prestere. Men jeg jobber ofte bedre med kniven på strupen.

    Han vil male stemningsskapende bilder på scenen. De skal minne publikum om situasjoner – historien skal de selv legge til. Når og hvor scenene utspiller seg er derfor ikke viktig, men om folk kan assosiere til nær fortid, vil de lettere bli med på det Strømgren kaller ”assosiasjonstoget”:
    – Med små billetter inn på det toget, som kostymer fra en nær fortid, ser publikum at det handler om mennesker. Hadde jeg hatt outrerte kostymer og homofile karakterer, da ville folk gjenkjent det, men flesteparten ville ha tenkt

    ”Dette handler ikke om meg”. Jeg vil få folk til å tenke at det handler om dem.Han bruker det klassiske oppsettet av et par og et dilemma:
    – Et bilde som Munchs Sjalusi er klassisk oppbygd med mennesker i forkant og noen bak. Gjennom flere slike tablåer fra malerkunsten vil jeg vise klagesang, døden, frelse, anger. Stadiene i en sorgprosess: sjokk, vantro, raseri, hat – hele registeret man må gjennom for å komme fram til aksept.Som et slags kommenterende kor gjentar gruppen situasjoner mellom paret.– De danser og styrer og holder på. Det fortsetter og fortsetter, sier Strømgren.
    – Så banalt kan det være: Alle skal dø, ting går i arv, vi er del av en syklus. 

    Det er Arvo Pärts mørke, stemningsmettede Lamentate vi hører. Strømgren unngikk lenge å bruke den estiske komponisten – ”musikken er dessverre så fin”, som han sier. Nå er tiden inne, og Strømgren vil noe med bruken:
    Lamentate er en elegi, et klagerop, men også med håp. Pärt har ment noe med stykket. Jeg vil gi et seriøst tilsvar til det, sier kunstneren som i over tjue år har fått folk til å skrattle.
    – Jeg har vært bundet av det, av at folk har forventa humor og galskap i mine stykker. Men under mitt første stykke på Balletthøgskolen, et svart-hvitt pianostykke jeg skrev og spilte inn og danset selv, satt publikum og gråt. Jeg trodde jeg hadde funnet min løpebane, at det melankolske og triste var min nisje! Så kom koreografidebuten, Rechts-Links, der folk satt og skrek av latter.– Det var ikke ment å være morsomt, men jeg hadde ikke skjønt hva humor er. Humor er når publikum forventer noe og får noe annet.

    Siden ble det en lang reise med humor, ironi og vittighet på Strømgren.– Latter er en umiddelbar tilbakemelding som det er lett å bli avhengig av. Men jeg liker også humringa, smilet om munnen, og det vil jeg ha med her: Lamentate er en klagesang, men jeg er ingen tragiker. Vi veit at alt vil gå til helvete, men vi glemmer at verden også er en bra plass. Jeg vil få i folk litt optimisme.Han avslører at han hentet deler av sin filosofi fra Donald Duck:
    – Det går til helvete, men det hjelper veldig å le underveis.

    I disse Widvey-dager snakkes det mye om at norsk kultur må klare å selge seg, som vare – og som eksportvare. Det er noe Jo Strømgren har klart. I fjor ble 24 av hans produksjoner spilt rundt omkring i verden. Når Ingrid Lorentzen møter utenlandske ballettsjefer og arrangører, kommer fort spørsmålet: Kan dere gjeste oss med noe Strømgren?

    Med to små barn hjemme i Oslo reiser han noe mindre enn før, men har omtrent like mange reisedøgn som hjemmedøgn. Alltid er det noe på gang. Landene han reiser til er ikke attraksjoner i seg selv – han ble lei av reisingen i ungdomstida, da familien grunnet foreldrenes arbeid tilbrakte mye tid i utlandet – men menneskene er det:
    – Det er så gøy å bli kjent med folk, sier han.Som huskoreograf vil han ”tygge seg gjennom alle danserne i Nasjonalballetten” – og siden utnevnelsen i 2013 har han også tenkt ut sitt huskoreografiske prosjekt:
    – Jeg vil skape dans til den gamle norske musikkarven, sier han. –

    Andelen norsk musikk i dans er liten, og jeg har aldri sett noen systematisk satsning. Dans tar generelt lite samfunnsansvar. Det stilles få politiske spørsmål, man jobber i en boble, atskilt fra samfunnet. Men ting er i endring. Med to norske huskoreografer har vi fått mulighet til å satse norsk. Da vil jeg gå tilbake til den norske musikkarven. Han nevner komponister som Christian Sinding, Geirr Tveitt, Fartein Valen, Harald Sæverud og Agathe Backer Grøndahl.

    Men først er det Arvo Pärts tur. Og sammen skal dansen og musikken bevege publikum.
    – Lamentate er sjelemusikk. Det er vanskelig å ironisere over det, sier Strømgren.

    Without Words

    Yolanda Correa (9., 29. mai, 1. juni)
    Leyna Magbutay (13., 20., 21., 26., 27., 30. mai)

    Marco Pagetti (9., 20., 26., 29., mai, 1. juni)
    Yoel Carreno (13., 21., 27., 30. mai)

    Douwe Dekkers (9., 20., 26., 29., mai, 1. juni)
    Francois Rosseau   (13., 21., 27., 30. mai)

    Eugenie Skilnand (9., 20., 26., 29., mai, 1. juni)
    Emma Lloyd  (13., 21., 27., 30. mai)

    Melissa Hough (9., 21., 27., 30. mai)
    Stine Østvold (20., 26., 29. mai og 1, juni)
    Francesca Golfetto 13. mai 

    Kaloyan Boyadjiev (9., 21., 27., 30. mai)
    Sebastian Goffin (13., 20., 26., 29. mai og 1, juni)

    Maiko Nishino (9., 20., 26., 29., mai, 1. juni)
    Grete Sofie Borud Nybakken (13., 21., 27., 30. mai)

    Gakuro Matsui (9., 20., 26., 29., mai, 1. juni)
    Osiel Gouneo (13., 21., 27., 30. mai)

    Dream Play

    SWAKO
    Camilla Spidsøe (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Eugenie Skilnand (13., 20., 27. og 30. mai) 

    RANI
    Melissa Hough (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Stine Østvold (13., 20., 27. og 30. mai) 

    MIQUEL
    Daniel Proietto (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Aarne Kristian Ruutu (13., 20., 27. og 30. mai)  

    GUSTAVO
    Kaloyan Boyadjiev (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Marco Pagetti (13., 20., 27. og 30. mai)  

    PIERRE
    Martin Dauchez (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Francios Rosseau (13., 20., 27. og 30. mai) 

    AYMAN
    Yoshifumi Inao (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Kristian Støvind (13., 20., 27. og 30. mai) 

    Skew Whiff

    Maiko Nishino (9., 20., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Emma Lloyd (13., 27.  og 30. mai)

    Douwe Dekkers (alle dager)
    Gakuro Matsui (alle dager)

    Aarne Kristian Ruutu  (9., 21., 26., 29. mai og 1. juni)
    Kaloyan Boyadjiev (13., 20., 27.  og 30. mai)

    TRAILER

    1 minutt film / Mesteraften
    Mesteraften 2015: Dream Play
    NRK-opptak fra Skew Whiff med Nasjonalballetten
    Mesteraften 2015: Dream Play

    INTRODUKSJONSFOREDRAG

    Introduksjonsforedrag Dream Play, Maria Børja

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 595
    • /
      2 pauser

    mai 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    juni 2015

    Ferdigspilt