12. mars–2. april

Elysium

Nyskrevet opera om fremtidens mennesker

Intro

Hva er et menneske? Hvor går grensen mellom våre kropper, våre tanker og ny teknologi? Er vi mennesker dersom vi fjerner smerte, konflikt og sorg?

Den nye operaen Elysium av den norske komponisten Rolf Wallin og den britiske dramatikeren Mark Ravenhill reiser disse spørsmålene ved å introdusere oss for fremtidens transhumane mennesker.

En implantert data-chip gjør at de problemfritt kan dele tanker, sanseinntrykk og følelser med hverandre. Det transhumane mennesket kan heller ikke brytes ned av sykdom eller død. Verdensomspennende fred og velstand er blitt en realitet.

Likevel er 40 opprinnelige mennesker bevart i et levende folkemuseum på en isolert øy. En gang i året framfører de Beethovens opera Fidelio for de transhumane. Dette for å minnes den lange kampen for menneskerettighetene, som vi hyllet i festtaler og kunstuttrykk, men som vi aldri klarte å virkeliggjøre i vår tid.

Dramaet følger to kvinner som tiltrekkes av hverandre, en Hustru som vil bryte løs fra menneskenes vanskelige liv, og en transhuman Kvinne som lengter tilbake til det ekte mennesket. Spenningen mellom de to speiles i det musikalske uttrykket, som strekker seg fra fragmenter fra Beethovens opera om menneskeverd til elektronisk prosesserte stemmer.

Elysium er en fabel om menneskets evige lengsel etter en bedre tilværelse, men også om vår medfødte redsel for forandring.

Etter en idé av Simen Svale Skogsrud.

NRKs Verdibørsen kan du høre Rolf Wallin og Simen Svale Skogsrud fortelle om hvordan de tenker seg at en implantert chip kan oppheve språkbarrieren mellom mennesker.

We design our babies
Medicate our moods
Renew our organs
Buy our skin our hair our teeth
Communicate in gigabytes
Choose to die
Or never die
No longer human

 

  • Gratis innføring en time før forestilling
  • Forestillingsprogram selges i foajeen, billettluken, butikken og i baren
  • NB! Det benyttes strobelys under forestillingen
  • Musikk Rolf Wallin
  • Libretto Mark Ravenhill
  • Musikalsk ledelse Baldur Brönnimann
  • Regi David Pountney
  • Scenografi og kostymer Leslie Travers
  • Lysdesign Linus Fellbom
  • Dramaturg for librettist Jack Bradley

    Roller

    Hovedroller

    • Kvinnen

      Eli Kristin Hanssveen
      Spiller følgende dager
      • 12.03.2016
      • 14.03.2016
      • 17.03.2016
      • 19.03.2016
      • 29.03.2016
      • 31.03.2016
      • 02.04.2016
    • Naboen

      Hege Høisæter
      Spiller følgende dager
      • 12.03.2016
      • 14.03.2016
      • 17.03.2016
      • 19.03.2016
      • 29.03.2016
      • 31.03.2016
      • 02.04.2016
    • Ektemannen

      Ketil Hugaas
      Spiller følgende dager
      • 12.03.2016
      • 14.03.2016
      • 17.03.2016
      • 19.03.2016
      • 29.03.2016
      • 31.03.2016
      • 02.04.2016
    • Hustruen

      Lina Johnson
      Spiller følgende dager
      • 12.03.2016
      • 14.03.2016
      • 17.03.2016
      • 19.03.2016
      • 29.03.2016
      • 31.03.2016
      • 02.04.2016
    • Coraig/Jaquino

      Nils Harald Sødal
      Spiller følgende dager
      • 12.03.2016
      • 14.03.2016
      • 17.03.2016
      • 19.03.2016
      • 29.03.2016
      • 31.03.2016
      • 02.04.2016

    Handling

    Introduksjon

    En gang, i en ikke altfor fjern fremtid, vil menneskeheten være i ferd med å ta det siste store steget på utviklingsstigen. Mennesket har allerede gjenskapt sin egen rase. Medisinske fremskritt, konstruerte fødsler og enorme forventninger til en utvidet levetid, har endret selve ideen om hva det vil si å være menneske. Dette er nå de transhumanes verden.

    Men hva med «menneskerettighetene»?

    Slik mennesker så tilbake på de mongolske raidene eller Inkvisisjonen med skrekk, ser de nyrike og fredselskende transhumane tilbake på det 21. århundre med vantro. I mer enn 200 år hadde menneskerettighetserklæringen eksistert, uten at menneskeheten evnet å leve som sanne mennesker. Krig, vold og miljøødeleggelser hadde brakt dem til randen av selvutslettelse.

    Men én teknologisk dings – en chip – har nå reddet dem. Et implantat i halsen er designet for å overføre store mengder informasjon, kodet i en nifs, men ufarlig musikk, og denne chipen har radikalt forbedret måten menneskene kommuniserer på. Det trege, upresise språket – som man nesten skulle tro var laget for å skape misforståelser – er byttet ut med en form for flytende og presis utveksling av komplekse følelser, opplevelser og motivasjon. Chipens evne til å skape fred og fremgang har gjort den påbudt over hele planeten, en bestemmelse så godt som alle stiller seg bak. 

    1. akt

    Idet operaen begynner, befinner vi oss på en liten øy befolket med mennesker som ennå ikke har gjennomgått en transformasjon. Under strengt bevoktede forhold går de rundt som levende eksempler på hvordan mennesker en gang var. Her møter vi en Hustru som føler seg maktesløs i møte med menneskelivets utilstrekkelighet og smerte: hennes voldelige Ektemann, og Naboen, som er i ferd med å dø av hjernesvulst. Øysamfunnet forbereder seg til den årlige konserten for de transhumane, hvor de skal fremføre Beethovens opera, Fidelio – en tidløs påminning om kampen for menneskerettighetene. Men midt i arien sin bryter Naboen sammen, og forestillingen blir stoppet. I kaoset som oppstår, ser Hustruen sitt snitt til å rømme. Hun møter en kvinnelig transhuman, og de blir umiddelbart trukket mot hverandre, i gjensidig fascinasjon. Kvinnen er nysgjerrig på mennesket slik det var, og på deres evne til å uttrykke ekte, ufiltrerte følelser. Etter dette intense første møtet bestemmer Hustruen seg for å flykte fra øya for å gjenforenes med Kvinnen, og for å bli som henne.Hun setter seil og begynner reisen mot de transhumanes verden.

    2. akt

    Noen måneder senere kommer Kvinnen tilbake til øya. Det viser seg at hun har hatt en kort affære med Hustruen på fastlandet, men siden målene deres var så ulike, har de nå gått fra hverandre. Kvinnen har trosset loven mot å fjerne chipen, og nå ønsker hun å leve som de andre øyboerne. Ektemannen og hans sønn (Gutt) blir enige om å ta seg av henne, til tross for at de fortsatt sørger over sin savnede kone og mor. 

    Lederen for de transhumane og oppfinneren av chipen, Coraig, ankommer øya. Både for mennesker og de transhumane er et nytt og endelig stadium nå i gang: Prosessen er kjent som singularitet, der sjelen vil forlate kroppen og bli lastet opp til en allestedsnærværende felles cyberspace. Menneskene må forsake kroppen sin i bytte mot bare å leve som essensen av et liv. Det vil bli ultimate «brorskapet for menneskeheten», slik visjonærene Schiller og Beethoven en gang drømte om. Transhumane over hele verden har allerede forlatt kroppene sine. Coraig ankommer øya med to mål for øye: å finne den siste opprørske Kvinnen, og å legge ned øya, den siste rest av den gamle menneskeheten.

    Øyboerne får valget mellom å dø på øya eller å slutte seg til de transhumane i Singularitet. Hustruen, som har konvertert til en transhuman, vender plutselig tilbake. Hun forteller hvor fantastisk livet som transhuman er, og øyboerne blir omsider overbevist om å ta spranget og risikere singularitet. Men når prosessen er i gang og kroppene faller mot bakken, begynner Ektemannen å tvile – for hvordan kan vi vite om opplastningen har vært vellykket, eller om de bare blir utslettet? 

    Til slutt står bare Ektemannen igjen. Trassig og alene roper han: «Jeg er det siste mennesket. Større enn Gud.» Men hvem av dem tror vi på?

    Film og lyd

    Nini Kjeldner har vært på sceneprøve på Elysium, kort tid før premieren
    Komponist Rolf Wallin om operaens tilblivelse. Klipp fra prøvene
    Introduksjonsforedrag ved Hedda Høgåsen-Hallesby
    Møt komponist, regissør med flere i premieresamtale
    Lydopptak fra fremtidsoperaen Elysium
    Nå begynner kostymene til fremtidsoperaen Elysium å ta form!

    Intervjuer

    Teknologi og kjærlighet – en fremtidsfabel

    Rolf Wallin i samtale med Bodil Maroni Jensen

    – Når teppet går ned, skal man sitte igjen og lure på om det har gått bra eller ikke, om de transhumane er blitt opphøyet til singularitet, vi vet jo ikke…

    Komponisten Rolf Wallin sitter henført og snakker om sluttscenen i operaen Elysium, en fabel der utopiske drømmer og skrekkscenarier veksler om å ha overtaket. Librettoen henter næring fra teorier og spekulasjoner om hvordan teknologien kan utvikle og endre mennesket til det bedre. Likevel er det ikke forestillinger om fremskritt som er hovedsaken, forteller han. Det er frykten for det ukjente. Tvilen som melder seg før man tar avgjørelser hvor det ikke er noen vei tilbake.

    – Vi prøver å belyse redselen for forandringer, men også viljen til forandring, begge deler unikt menneskelig.

    Rolf Wallin er opptatt av eksempler i historien som viser at det vi i dag tar som selvfølgelige rettigheter og opplagt levevis, i sin tid ble oppfattet som unaturlig eller i strid med Guds vilje. Spørsmålet han stilte seg da han gikk i gang med operaen var dette:

    – Hvilket framskritt ville vi liberale, frihetselskende vestlige oppleve som "mot naturen" i dag?

    Chip og empati

    Operaen har navn etter den mytologiske forestillingen om Elysium, det evig paradisiske tilholdssted. Wallin trekker frem Beethovens 9. symfoni og Schillers Ode til gleden, der det handler om Gleden – Elysiums datter, og om rettferdighet og brorskap.

    – Dette har vi sunget om i nærmere 200 år, men ennå har vi ikke klart å få det til! Kanskje er det empatien vi mangler? Kanskje vi ikke er empatiske nok?

    Dermed kom ideen med chipen, implantert også i operaen.

    – Chipen er et bilde på utvidet empati. Selv om den er teknisk, kan den gjøre oss mer menneskelige, hvis menneskelig betyr å ha medfølelse. Tenk om det ville være den eneste måten å komme videre på, å operere inn noe i kroppen?

    Ved hjelp av chipen kan menneskene utveksle alt av tanker og følelser på et millisekund. Misforståelser, krig og konflikter forsvinner, forklarer han.

    – Språket vårt er jo så forferdelig begrenset og klossete i forhold til det rike mylderet av tanker, emosjoner og sansninger vi opplever inne i oss selv, men som det er så vanskelig å formidle til andre. Og ofte blir misforståelsene til hat og vold.

    Og hit vil han gjerne få oss, Rolf Wallin, så vi vil tenke: «Åh, det hadde vært så fint å være der, hvor alle forstår hverandre. »

    – Er vi kapable til å være humane?

    Rolf Wallin er engasjert i politikk og samfunnsutvikling, men han har ikke villet blande sine egne standpunkter inn i operaen. Det han har villet er å vekke reaksjoner og refleksjoner.

    – Det en opera kan gjøre, er å hensette publikum til et sted de ikke kunne kommet til på en annen måte. Du flytter inn i en verden som forhåpentligvis gjør at du går ut med noen refleksjoner som også går dypere inn i hva det er å være et menneske.

    Selv om Wallin ønsker å holde sine egne synspunkter utenfor i denne operaen, er det en tydelig pessimisme å spore når man snakker med ham.

    – Vi er ikke kommet så mye videre, sier han, med tanke på alle håp og ønsker og politisk gode hensikter opp gjennom tidene. – Men vi bør vel se å få orden på sakene våre uten å operere chips inn i halsen…

    En tradisjonell opera

    På tross av den eksperimentelle handlingen, er Elysium en tradisjonell opera, sier Rolf Wallin, hvis «tradisjonell» refererer til en utvikling som fornyer seg, i motsetning til «konvensjonell», som sier at det har stivnet og står stille.

    Librettoen er skrevet som et psykologisk utviklingsdrama. De fem solistene bruker både klassisk syngemåte og syngestil fra pop og rock. Til forskjell fra tradisjonell operasang synges det med mikrofon, og der kommunikasjonen går via en chip i halsen, blir stemmene elektronisk bearbeidet. Likevel er idealene de store operakomponistene:

    – Dette er egentlig helt i Strauss-Debussy-Wagner-tradisjonen, alle de jeg ser opp til. Spørsmålet er bare hva jeg i dag gjør med mitt språk i denne tradisjonen?

    Rolf Wallin er kjent som en briljant instrumentalkomponist. Han har skrevet et stort antall orkesterverk, flere av dem med improvisatorisk-pregede raffinerte solistforløp i stor flukt over orkesteret. Han har skrevet lite for den menneskelige stemmen, men har til gjengjeld stor erfaring med scenemusikk for ballett, der musikken heller ikke «står alene», men må ta hensyn til andre elementer.

    – På en måte må du vike litt tilbake og tenke annerledes enn når du skriver for orkester alene, sier Rolf Wallin.



    Musikalsk samtale

    Mark Ravenhill i samtale med Bodil Maroni Jensen

    Mark Ravenhill er en av Englands fremste dramatikere. Han slo igjennom med stykket Shopping and Fucking i 1996 og har siden skrevet noen og tjue teaterstykker. I tillegg har han skrevet TV-serier og egne one man-shows, og i 2012 og -13 var han husdikter i Royal Shakespeare Company. Når det gjelder tekst til musikk, har han skrevet librettoen til en kammeropera, tekstene til en sangsyklus og har også begynte å legge inn sangtekster i egne stykker. I 2011 gjendiktet han, med stor frihet, G. F. Busenellos libretto til Poppeas kroning av Monteverdi.

    Elysium er hans første libretto til en helaftens opera. Så hva er en libretto, sammenlignet med et teaterstykke? Ravenhill svarer på bakgrunn av samarbeidet med Rolf Wallin, som har gått over fire år.

    – Librettoen er i utgangspunktet en ganske personlig tekst skrevet til komponisten, en samtale og en inspirasjon for komponisten. Vanligvis skriver jeg for skuespillere, men her er det komponisten som skal levere materialet til rollene. På en måte føler jeg meg som en junior-partner. En libretto er noe komponisten kan skrive best mulige musikk til.

    Hva er hovedtemaet i librettoen?

    – På et plan er det en kjærlighetshistorie. Hva gjør du når du finner den personen du elsker? Tilpasser du deg det livet der det kan leves? Og et annet tema er: Hvor går vi med denne teknologien? Stopper vi å være menneskelige, eller kan vi bli mer menneskelige? Jeg har prøvd å lage historien slik at den er ganske åpen. Mye science fiction i dag er dystopisk. Jeg har prøvd å si at dette er muligheter, så får publikum diskutere om det er skremmende eller positivt for fremtiden.

    Kjærlighet til operaen

    Mark Ravenhill studerte engelsk og drama ved universitetet i Bristol og begynte tidlig som teaterregissør, men opera hadde han knapt sett før han kom til London i 1990. Han var 24 år gammel og fikk jobb som billett- og programselger på English National Opera. Fordi én måtte være brannvakt hver kveld, fikk han sitte i salen og se en lang rekke operaer i løpet av halvannet år. Alltid var det noen som la igjen programmet, og Mark tok det med seg og leste. Så begynte han å kjøpe plater og lærte seg å lese partiturer.

    – Det var nærmest som en opera-kveldsskole, en fin utdannelse. Jeg oppdaget denne fantastiske verdenen, og jeg elsker det magiske som komponister og sangere kan skape.

    Hva kan da være en fin introduksjon til Mark Ravenhills verden? Han foreslår siste samle-utgave av teaterstykker, Plays 3. Kanskje det kunne være noe å plukke opp, etter denne forestillingen?

    Med en chip i hånda

    Norges første kyborg?

    Tekst og foto: Hedda Høgåsen-Hallesby

    Det er mange som gjerne vil teste den nyeste teknologien, men Aleksander Hindenes tar skrittet lenger enn de fleste. I likhet med de transhumane i Elysium har han en chip operert inn under huden.

    Det er ennå ferskt og såret etter den store sprøytespissen synes fortsatt. Det var på en konferanse i Malmø i november 2015 at den unge IT-konsulenten fikk tilbud om å bryte barrieren mellom kroppen og teknologien i form av en glasskapsel med en chip på størrelse med et riskorn.

    Fortsatt spor etter sprøyta

    - Det var en fyr som til vanlig driver med tatovering og implantater som gjorde det. Og så lenge jeg ble forsikret om at det ikke var noe problem om å ta den ut igjen, måtte jeg jo prøve det. Jeg har alltid vært opptatt av ny teknologi og hva den kan gjøre for oss, forteller Aleksander.

    Men i motsetning til de transhumanes chipper i Elysium, gjør ikke Aleksanders ham til et bedre menneske. Faktisk vet han ennå ikke helt hva han skal med den, bare hvilket potensiale den har.

    - Det den kan er å snakke i NFC-koder, altså Near Field Communication med ulike former for lesere, som for eksempel finnes i Android-telefoner. Den har en ID og kan sende kontaktinfo. Det likner på RFID, som kanskje flere kjenner til.

    Så hva kan du bruke dette til, da?

    - Potensielt til ulike typer adgangskort og nøkkelkort, som når du skal identifisere deg på et treningssenter, vise månedskort på trikken eller åpne døra hjemme og på jobb. Etter hvert vil vi kanskje også kunne bruke denne teknologien til å betale med. Men foreløpig finnes det ikke noen gode måter å integrere egne NFC-brikker med disse løsningene. Derfor må jeg gjøre en innsats for hver tjeneste jeg ønsker å bruke chipen mot. Slik er jeg kanskje forut for min tid, smiler Aleksander, som forteller han har tenkt å spørre kantina på jobb om han kan få bruke den der. Han har også vurdert å skifte dørlåsen hjemme, slik at den lille harde kulen rett over tommelleddet kan komme til nytte.

    Hadde du ingen betenkeligheter med å integrere teknologien i kroppen din?

    - Jeg var litt redd for om glasskapselen som chippen ligger inne i kunne bli ødelagt, men det skjer bare dersom hele hånda mi knuser, og da har jeg antakelig helt andre problemer.

    Hvor ville grensen gått for deg?

    - Jeg hadde nok ikke vært villig til å inkludere noe som påvirket tankene mine, eller min måte å erfare verden på. Dersom det hadde vært strøm i denne, hadde jeg nok også vært mer skeptisk, sier 25-åringen. Hans chip kan altså bare leses av, ikke sende ut informasjon på egenhånd.

    Hvilke reaksjoner får du når du forteller om at du har datateknologi under huden?

    - De fleste synes det er spennende. Og foreldrene mine hadde nok syntes det hadde vært verre om jeg kom hjem med en tatovering. Chippen kan jeg jo bare ta ut igjen.

    Aleksander svarer gjerne på henvendelser, dersom du er nysgjerrig! Mailadressen hans er: aleksander.hindenes@gmail.com

    Aleksander Hindenes

    Anmeldelser

    • Flotte scener og ubehagelige spørsmål

      14. mars 2016
      Astrid Kvalbein anmelder Elysium
      Les mer
    • Sent på jorden

      14. mars 2016
      Vårt land kaller Elysium en suksess
      Les mer
    • Utopi med overskudd

      16. mars 2016
      Dagsvisen mener verket står igjen som levende, gjennomtenkt helhet
      Les mer
    • A triumph

      14. mars 2016
      Financial Times kaller Elysium A triumph
      Les mer

    Les mer om kunstig intelligens

    • Kunstig intelligens er mer enn robotgressklippere

      15. november 2015
      Hanna Stoltenberg om Kunstig intelligens i D2
      Les mer
    • Roboten som erstatter deg er en myte

      13. februar 2016
      Bjørn Stærk om samhandling mellom robot og menneske
      Les mer
    • Det er ikke usannsynlig at kunstig intelligens kan løse kreftgåten

      10. februar 2016
      Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten om kunstig intelligens
      Les mer
    • Elon Musk's vision for the future

      15. november 2015
      Elon Musk talks about his visions for the future
      Les mer

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 645
    • /
      1 pause

    mars 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    april 2016

    Ferdigspilt