17.04.10 - 13.05.10

En sporvogn til begjær

Intro

  • / Ingen pause
  • / Hovedscenen / Ballett

”Jeg vil ikke ha realisme, jeg vil ha magi,” sier Blanche DuBois i Tennesse Williams pulitzervinnende drama fra 1947.

I John Neumeiers ballettversjon av denne teater- og filmklassikeren får du både rå realisme og stor scenemagi. Vi møter den falmende sørstatsblomsten og overklassekvinnen Blanche som besøker sin søster og hennes rå, men attraktive mann Stanley Kowalski. 

Det er uunngåelig: To mennesker og to verdener kolliderer hardt og brutalt. Et ledende dansemagasin skrev i sin anmeldelse at Neumeier “har filtrert ut essensen av dramaet, skapt det om til dans, og effekten er på alle måter til å miste pusten av”. Og det er nettopp Neumeiers dramatiske sans og særegne evne til å fortelle en historie med dans som har gjort ham til noe av en koreograflegende. Ikke bare har han fornyet de store ballettklassikerne som Svanesjøen og Tornerose. Han har også skapt mesterlige danseverk av blant annet Hamlet, Peer Gynt og ikke minst, Blanches tragiske skjebne i En sporvogn til Begjær.

  • Koreografi, scenografi, kostymer og lysdesign John Neumeier
  • Musikk Sergej Prokofiev: Visions Fugitives op. 22
  • Klaver Steffen Horn
  • Alfred Schnittke Symfoni nr. 1

    I rollene

    En sporvogn til begjær

    På trikkeskinner fra New Orleans

    John Neumeiers ballett En sporvogn til begjær

    Da jeg arbeidet med Kameliadamen i Stuttgart, foreslo en venn av meg at jeg skulle skape rollen som Blanche DuBois for Stuttgart Ballet og Marcia Haydée. Det var ingen helt fremmed tanke for meg å gjøre om En sporvogn til begjær til ballett. I min underbevissthet eksisterte alle Tennessee Williams’ arbeider som mulige ballettemaer, gjennom sine svært poetiske kvaliteter.

    For meg er En sporvogn til begjær et av de største verkene i den amerikanske litteraturen. Det fascinerer meg på grunn av det spesielle miljøet og sydstatsproblematikken. ”Sporvognen” er et materiale (og en film) jeg har kjent siden jeg var ung, og som var svært viktig i min litterære teateroppdragelse. Mange av Tennessee Williams’ figurer er svært nære og velkjente for meg.  En gang tenkte jeg til og med på å lage en ballett som ikke var basert bare på En sporvogn til begjær, men på forskjellige stykker av Tennessee Williams; et slags ”Tennessee Williams-prosjekt” - en ballett jeg ville ha kalt Endestasjonen, der alle figurene i stykkene hans skulle opptre og ha forbindelse med hverandre. Men så forkastet jeg denne tanken, for disse skikkelsene er ikke godt nok kjent i Europa. Ikke desto mindre kan og bør innholdet, budskapet og det indre livet i stykkene hans forstås på et allmenn menneskelig plan, det indre livet er langt dypere enn den amerikanske ytre verden. Men nettopp denne ”ytre verden” er umiskjennelig amerikansk, og derfor kunne jeg for eksempel ikke forestille meg en scenograf eller kostymedesigner til dette stykket som ikke var amerikansk. Interessant nok er de to utvalgte komponistene russiske – men musikken stemmer overens med stykkets indre verden.

    Så snart ideen om en Sporvogn-ballett hadde oppstått, reiste jeg til New Orleans for å utforske den spesielle atmosfæren der og lage skisser.Jeg forestilte meg naturligvis ikke en realistisk rekonstruksjon av New Orleans på scenen. Snarere tvert imot: historien må i hovedsak bli fortalt gjennom bevegelse. Men det har vært svært viktig for meg å ha stått på trikkeskinnene i New Orleans, som på vår scene fremstiller endestasjonen for Blanche DuBois.

    Da jeg lette etter egnet musikk, var det en venn som gjorde meg oppmerksom på Concerto grosso av Alfred Schnittke. I lang tid hadde jeg fortvilt lett etter musikk for ”Sporvognen”. Først var jeg overbevist om at det var hos Charles Ives jeg kunne finne den riktige musikken, men ved nærmere studium savnet jeg likevel hos ham noe av det sanselige nivået som er så sterkt til stede i dette stykket. Etter henvisningen til Schnittke ba jeg forlaget om å sende meg all musikk av ham. Det kom en mengde bånd, og et av de første jeg hørte på, var nettopp Første symfoni. Jeg hadde ikke engang hørt på den i to minutter før jeg visste at dette definitivt var den endelige musikken til ”Sporvognen”. Båndet jeg hadde hørt på, var et opptak fra uroppførelsen i Gorkij, dirigert av Rozjdestvenskij. Det er utrolig spennende at nettopp elementene av moderne jazz og trompet- og basun-improvisasjonene skaper en slik klar New Orleans-sound, uten at noen kunne vite at dette en gang skulle anvendes til et New Orleansstykke!

    Visions Fugitives av Prokofjev er musikk jeg egentlig alltid gjerne har villet koreografere til. Så da jeg hørte den igjen, merket jeg hvilken spesiell atmosfære denne musikken gjenga. Den har noe høyborgerlig, noe meget humant i seg. Den har med samfunnet å gjøre, men ikke knyttet til noen spesifikk nasjon. Jeg hører for eksempel ikke noe uttalt russisk i denne musikken. Jeg ser fragmenter av menneskelige forbindelser som hverken er spesifikt amerikanske eller russiske og heller ikke farget på annen nasjonal måte. For meg har den en viss tristhet, et pust av nostalgi, som man kanskje kan sammenligne med Tsjekhovs stykker. Den har noe av tapet av sosiale normer og sosiale former i seg. Også den bruddstykkeaktige måten stykkene er komponert på – de er delvis meget korte – har mye til felles med formen på mine balletter: erindringer, fragmenter. Dermed kom jeg på ideen om å bruke denne Prokofjev-musikken som første del – Belle Reve-delen.

    Balletten En sporvogn til begjær er ikke en direkte oversettelse av Tennessee Williams’ skuespill. Stykket var min inspirasjonskilde, men som koreograf har jeg en fullstendig annen uttrykksform. Jeg må tydeliggjøre denne historien med rent optiske og kroppslige midler. I sine reginotater sier den amerikanske regissøren Elia Kazan for eksempel om Blanche: ”Vi kan først forstå oppførselen hennes når vi ser hva slags betydning for tiden hennes har på hennes nåværende oppførsel.” Jeg er fullstendig enig med ham. Og nettopp derfor må jeg forandre Tennessee Williams’ kronologiske oppbygning. Man kan ikke danse ”fortid”. I ballett må fortid bli synlig fremtid. Derfor begynner jeg der skuespillet slutter, og lar Blanche nok engang, gjennom vrangforestillinger og erindringer, føre oss langs veien til sin endestasjon.

    John Neumeier, Hamburg 1985

    Koreografen John Neumeier

    Hvis det er ett navn innen ballett som kunne stå i Guinness Book of Records, burde det være den amerikanske koreografen John Neumeier. Han har maktet det kunststykket å fungere som ballettsjef i 41 år, og har sammenhengende siden 1973 vært Hamburgballettens sjef. Kontrakten hans løper til 2015.

    Da jeg arbeidet med Kameliadamen i Stuttgart, foreslo en venn av meg at jeg skulle skape rollen som Blanche DuBois for Stuttgart Ballet og Marcia Haydée. Det var ingen helt fremmed tanke for meg å gjøre om En sporvogn til begjær til ballett. I min underbevissthet eksisterte alle Tennessee Williams’ arbeider som mulige ballettemaer, gjennom sine svært poetiskekvaliteter.Hamburg er jo bare litt i overkant av et steinkast fra Oslo. Allikevel er det først nå Nasjonalballetten har klart å kapre denne levende legenden som har skapt flere hundre balletter, hvor av et eksepsjonelt høyt antall helaftens balletter. En av dem, Sporvogn til begjær (1983), basert på Tennessee Williams’ drama og til musikk av Alfred Schnittke, er Nasjonalballettens store vårpremiere.

    John Neumeier er født i Milwaukee, Wisconsin, USA, hvor han også fikk sitt første møte med klassisk ballett. 20 år gammel reiste han til Europa og The Royal Ballet School i London for å finslipe balletteknikken. I bagasjen hadde han med seg en bachelor i teaterstudier og engelsk, og han hadde allerede begått sine første koreografiske arbeider: Hans første ballett, The Hound of Heaven, til musikk av Sergej Prokofjev, ble skapt i 1960 mens han fremdeles studerte ved universitet i Milwaukee. Den legendariske pedagogen Vera Volkova som bodde i København, ble også en mentor og en sterk inspirasjon for hans videre virke.

    - Men at jeg skulle tilbringe hele min profesjonelle karriere på denne siden av Atlanteren, hadde jeg aldri trodd, sier Neumeier. Tilfeldigheter gjorde at han i 1963 havnet som danser i John Crankos kompani i Stuttgart, i stedet for hos George Balanchine i New York.

    I en alder av 27 år tiltrådte Neumeier stillingen som ballettsjef i Frankfurt, før han ble overtalt til å påta seg samme stilling i Hamburg i 1973. Her overtok han etter Sonia Arova som hadde forsøkt å være sjef for både Den Norske Nasjonalballetten og Hamburg samtidig. Den gang var Hamburg-kompaniet ikke av de toneangivende i Tyskland, men det har forandret seg enormt i løpet av Neumeiers regjeringstid. Hans rike i Hamburg er langsomt blitt bygget opp og ekspandert. I 1978 startet han en ballettskole knyttet til kompaniet.

    Høsten 1989 stod et nybygd ”Ballettzentrum” ferdig, finansiert av Hamburg by, men plass til både kompaniet og skolen. Bygget inneholder ni studioer og internat plass til 30 elever. Dette har medført at mer enn 60 prosent av kompaniets dansere kommer fra skolen. I 2006 ble John Neumeiers Stiftelse opprettet for å ta vare på samlingen av forestillingsrelaterte objekter, et monument over hans virke i Hamburg.

    Fortellende koreograf

    Nå kan det høres som Neumeier er kommet til en slutt i kreativiteten, men det er langt fra sannheten. Han skaper nye verk med stor entusiasme, og senest i desember 2009 hadde han premiere på Orpheus, som ikke er det første greske drama han har skapt dans til. I 1995 hadde han premiere på Homers episke saga Odysseen i Athen. Et tilbakeblikk på hans produksjoner viser også at han har tatt for seg mye av verdenslitteraturen. Neumeier er i hovedsak en fortellende koreograf, selv om det finnes balletter på hans verksliste som tenderer mot det abstrakte.

    Flere Shakespeare-dramaer, blant andre Othello, Hamlet og As you like it står på listen. Noen av hans mest kjente øvrige bearbeidelser er Kameliadamen, En sporvogn til begjær og Peer Gynt. Hamburgballetten har turnert verden over med produksjonen Peer Gynt (1989), for øvrig med spesialkomponert musikk av Alfred Schnittke.

    - Danseren og koreografen Vaslav Nijinskij, og perioden da Sergej Djaghilev styrte Ballets Russes, har alltid fascinert meg, sier Neumeier, som har skapt flere balletter i tidsånden fra begynnelsen av 1900-tallet. En annen fascinasjon er komponisten Gustav Mahler. Neumeier har skapt flere abstrakte symfoniske balletter til hans musikk.

    I 1985 gjestet Hamburgballetten Festspillene i Bergen, der publikum fikk oppleve danseren Neumeier i sin egen koreografi til Bachs monumentale verk, Matteuspasjonen. Han har også gjort ballett over Juleoratoriet, Mozarts Requiem og Händels Messias.

    - Jeg innrømmer gjerne at uten en forankret tro kunne jeg ikke tatt for meg disse enorme verkene, sierkoreografen, hvis enorme spennvidde også viser seg gjennom opera- og musikaloppsetninger. - Selv om jeg har bodd det meste av mitt liv i Tyskland, vet jeg, når jeg hører Gershwins musikk, at ja, jeg er amerikaner. Stilistisk baserer Neumeiers koreografiske språk seg på den klassiske balletten, man kan si at han følger opp George Balanchines neoklassiske stil. Han er fysisk meget uttrykksfull, og han er en estetiker. Spekteret i temaene Neumeier velger å skape dans til, er enormt, og spennet i hans musikalske preferanser tilsvarende bredt. Listen over komponister han har benyttet er lang, på den finnes mange av klassikerne, men også et stort antall samtidskomponister.

    Priser og utmerkelser

    Hamburgballetten ble raskt lagt merke til under John Neumeiers ledelse, og den internasjonale anerkjennelsen kom raskt. Kompaniet har drevet en utstrakt turnévirksomhet, Neumeier selv har hatt ganske frie hender, og dermed også kunnet koreografere mye for andre kompanier. Listen over utmerkelser han har mottatt er nesten endeløs, og rommer alt fra å være æresborger av Hamburg til å motta hederspriser i Moskva, Tokyo og Amerika. Det meste som er å få i Europa, er han tildelt.

    - Jeg synes det er viktig å vise at teatermennesker, vi som ofte lever våre liv bare innen teaterets fire vegger,også kan ha et bredt sosialt engasjement og noe å tilføre samfunnet utenfor teatret, sier John Neumeier. Selv har han styreplass i et kirurgisk senter for hjerte- og karsykdommer i Hamburg, og han er en aktivstøttespiller for Hamburg Leuchtfeuer, et hospits for døende.

    Og selv i en alder hvor andre tenker på pensjonen, tenker John Neumeier fremover på nye balletter som skal skapes. Kilden er fremdeles intakt. Fredrik Rütter er tidligere ballettdanser, nå teaterkritiker og VGs ballettkritiker, samt norsk korrespondent for det kanadiske magasinet Dance International.

    Artikkelen er opprinnelig skrevet for Klassisk Musikkmagasin.

    Komponistene

    Sergej Prokofjev, komponist

    Den sovjet-russiske komponisten Sergej Prokofjev (1891-1953) begynte på musikk-konservatoriet i St. Petersburgallerede som trettenåring. I løpet av få år skrev han sineførste pianosonater, og fikk sine pianokonserter fremført.Prokofjevs første symfoni fra 1917 var inspirert av Joseph Haydn, og ble kalt ”Den klassiske”. Den regnes blant hans mest kjente verk.

    Prokofjev forlot Russland like etter Den russiske revolusjon,og oppholdt seg i mange år både i Japan, Usa og Europa. I 1936 vendte han derimot tilbake til det da Stalin-styrte Sovjet. På begynnelsen av 1940-tallet måtte han forlate sin spanskfødte kone, fordi sovjetiske myndigheter forbød ekteskap med utlendinger. Lina ble sendt til Sibir, anklaget for spionasje. Etter hvert ble Prokofjev selv utsatt for sterk kritikk fra de stalinistiske styresmaktene. Like fullt skapte han flere av sine verk på sine eldre dager,som f.eks. Cinfonia Concertante (for cello og orkester) og balletten Stenblomsten. Han komponerte musikk innen de fleste sjangre, både operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk,sonater og konserter. I tillegg var han kjent som en utmerket pianist, og underviste også i komposisjon.

    Alfred Schnittke, komponist

    Alfred Schnittke (1934-1998) var en sovjet-russisk komponist. Han ble født i Sovjetunionen, men tilbragte mye av oppveksten i Wien, der han startet sin musikalske utdannelse. Hans biograf, cellisten Alexander Ivasjkin, beskrev Wien som stedet der Schnittke ”forelsket seg i musikk som en del av livet, del av historien og kulturen, og som endel av den fortsatt levende fortiden”. Komponisten selv skrev at han hvert øyeblikk der følte seg som en lenke i den historiske kjeden, ”jeg var ikke en barbar uten noen som helst forbindelse, men den bevisste bærer av mitt livsoppgave”.

    Scnittkes tidlige musikk var sterkt påvirket av Dmitrij Sjostakovitsj, men fikk etter hvert et mer polystilistisk uttrykk,der både samtidige og tidligere stilarter er sidestilt. Dette hører vi blant annet i verk som Første symfoni (1969-72) og Første Concerto Grosso (1977). Schnittke skal engang ha uttalt at han hadde som mål i livet å “forene seriøs og lett musikk, selv om han skulle brekke nakken på det”. På 1980-tallet begynte musikken hans å bli mer kjent også i utlandet, ikke minst takket være emigrerte sovjetkunstnere som fiolinistene Gidon Kremer og Mark Lubotsky. Etter at Neumeier oppdaget hans musikk til En sporvogn til begjær, samarbeidet de to om balletten Peer Gynt. Alfred Scnittke ble offer for det sovjetisk byråkrati da hans. Første symfoni ble forbudt av komponistforeningen, og han ble senere nektet utreise.

    Etter et hjerneslag i 1985 ble han liggende i koma en god stund. Flere ganger ble han erklært klinisk død, men han kom seg og fortsatte å komponere. I 1990 forlot han Russland, og flyttet til Hamburg. Til tross for en stadig dårlig helse og flere hjerneslag, hadde Schnittke en stor produksjon bak seg da han døde. Han ble begravet på statens bekostning i Moskva, side om side med andre kjente russiske komponister.

    Tennessee Williams (1911-1983)

    Den amerikanske dramatikeren og forfatteren Tennessee Williams (1911-1983) var svært produktiv, og skrev drøyt 80 skuespill i tillegg til en rekke romaner, novelle- og diktsamlinger. Han hadde sterk tilknytning til Sørstatene, noe som kommer til syne i flere av arbeidene hans. Glassmenasjeriet (The Glass Menagerie) satte ham på kartet i 1944 som en av de fremste dramatikerne på 1900-tallet. Et annet av hans hovedverk,  En sporvogn til begjær (A Streetcar Named Desire) kom i 1947, og ble filmatisert med Marlon Brando og Vivien Leigh i hovedrollene. Han mottok Pulitzerprisen for dette stykket, og senere også for Katt på hett blikk tak (Cat on a Hot Tin Roof) fra 1955.

    I likhet med flere av hovedpersonene i stykkene sine, bl.a. Blanche DuBois og Stanley Kowalski, var Williams svært selvdestruktiv, og slet med både alkohol- og narkotika problemer. Ifølge ham selv begynte han å skrive fordi han fant livet utilfredsstillende. Faren var en alkoholisert forretningsmann, mens moren angivelig slet med borderlineproblematikk. Søsteren hans, Rose, fikk diagnosen schizofreni som ung, og tilbrakte mye av sitt liv på institusjon. Hans eget problematiske familieliv var åpenbart inspirasjonskilde til mye av det han skrev. Han mottok han flere priser for sine mange sceneproduksjoner, og jobbet tett sammen med de største skuespillerne og filmskaperne på 40- og 50-tallet, deriblant regissøren Elia Kazan. Flere av stykkene hans tok opp tabubelagte emner som f.eks. homoseksualitet, og han ble både bejublet og sterkt kritisert for sin realistiske måte å fremstille slike problemer på. Utover 60-tallet ble motbøren fra både presse og den katolske kirken stadig sterkere, og hans samboer Frank Merlo døde av kreft på denne tiden. Tennessee Williams fortsatte å skrive, men livet hans ble mer og mer preget av alkohol og narkotika. Han døde i 1983 på et hotell i New York. Så sent som i 1997 ble et stykke fra 1939, Not About Nightingales, oppdaget, og året etter hadde det verdenspremiere i London.

    Anmeldelser

    Brutalt og begjærlig. Spenningen mellom det rå og det vakre fanges mesterlig i «En sporvogn til begjær».

    Dagbladet.no

    Balletten seirer igjen! Med balletten «En sporvogn til begjær» kan Nasjonalballetten nok en gang innkassere en seier.