11.–26. juni

Figaros bryllup

Mozarts komiske forviklingsdrama i klassiske og vakre scenebilder 

Intro

Figaros bryllup har moret publikum i godt over 200 år. Mozarts melodiske oppfinnsomhet er grenseløs, humoren herlig, og de sterke følelsene i operaen er fortsatt smertefullt gjenkjennelige. Fra de energiske åpningstonene til den gripende slutten, tegner Figaros bryllup et bredt bilde av menneskets begjær: fra Cherubinos naive entusiasme, over Grev Almavivas rå lyst, til Grevinnens såre resignasjon og tilgivelse. 

Vi møter den samme Figaro som i Rossinis Barberen fra Sevilla (urfremført 30 år etter Figaros bryllup). Begge bygger de på Pierre Beaumarchais' skuespill. I Mozarts opera har den listige barberen forelsket seg i Susanna og skal gifte seg med henne, men som alt annet i Figaros liv, foregår det ikke uten komplikasjoner. Når Grev Almaviva krever sin rett til å få den siste natten med den unge og vakre bruden, ser brudgommen sitt snitt til å gi sjefen sin en lærepenge. Derfra følger forviklinger, farer, forførelser og forkledninger av alle slag.  

Revolusjonens røst

Figaros bryllup ble komponert bare tre år før den franske revolusjon brøt ut i 1789. Operaen presenterer et forhold mellom herre og tjener, som den gangen var politisk sprengstoff. Pierre Beaumarchais' drama La folle journée, ou le Mariage de Figaro fra 1784, som operaen bygger på, ble  først forbudt i Wien. At adel og tjenerskap sto på like fot – ja, til og med at en tjener kunne være bedre enn sin herre, ble oppfattet som en skarp kritikk av aristokratiet. Lorenzo da Ponte, som gjorde om teksten til opera, måtte derfor dempe den politiske tonen. For eksempel ble Figaros lange monolog med kritikk av overklassens nedarvede rettigheter forandret til en tale mot utro kvinner. Denne spenningen mellom herrer og tjenere er tydeliggjort i Strassbergers produksjon. Revolusjonen og opprøret nærmer seg.   

Thaddeus Strassbergers oppsetning ble en publikums- og kritikersuksess etter premieren i januar 2010, som ble gjentatt i 2013. Scenografi og kostymer er lagt til et stort gods i Spania på 1700-tallet med myldrende og eventyraktige scenebilder.  

Sterke sangere fra inn- og utland

Også denne gangen presenterer vi et svært sterkt sangerlag. Blant annet kommer Nicole Heaston, som trollbandt publikum i Alcina våren 2014. «Når hun synger, virvles energien sammen rundt henne og slynges ut igjen over publikum i bølger av vellyst og sorg», skrev Morgenbladets anmelder da. Som den hjertesyke Grevinnen møter hun Espen Langvik i rollen som Greven. Vi får også høre blant andre Kari Ulfsnes Kleiven, Yngve Søberg og Ingeborg Gillebo. 

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • NB! Onsdag 22. juni vil introduksjonen være på 1. balkong kl 18. Varighet ca 30 min / Foredragsholder: Ragnhild Motzfeldt.

 

I sum tror jeg dette er en av de mest vellykkede Figaro'er, musikalsk, jeg har hørt på en operascene.

  • Musikk Wolfgang Amadeus Mozart
  • Libretto Lorenzo da Ponte
  • Musikalsk ledelse Rinaldo Alessandrini
  • Regi Thaddeus Strassberger
  • Scenografi og kostymer Kevin Knight
  • Lysdesign Bruno Poet

    Roller

    Hovedroller

    • Cherubino

      Angelica Voje
      Spiller følgende dager
      • 22.06.2016
      • 24.06.2016
      • 26.06.2016
      Ingeborg Gillebo
      Spiller følgende dager
      • 11.06.2016
      • 13.06.2016
      • 15.06.2016
    • Figaro

      Davide Luciano
      Spiller følgende dager
      • 15.06.2016
      Yngve Søberg
      Spiller følgende dager
      • 11.06.2016
      • 13.06.2016
      • 22.06.2016
      • 24.06.2016
      • 26.06.2016
    • Grev Almaviva

      Espen Langvik
      Spiller følgende dager
      • 11.06.2016
      • 13.06.2016
      • 15.06.2016
      • 22.06.2016
      • 24.06.2016
      • 26.06.2016
    • Susanna

      Kari Ulfsnes Kleiven
      Spiller følgende dager
      • 11.06.2016
      • 13.06.2016
      • 15.06.2016
      • 22.06.2016
      • 24.06.2016
      • 26.06.2016
    • Grevinne Almaviva

      Nicole Heaston
      Spiller følgende dager
      • 11.06.2016
      • 13.06.2016
      • 15.06.2016
      • 22.06.2016
      • 24.06.2016
      • 26.06.2016

    Andre roller

    Handling og personer

    Grev Almaviva

    Overhode for et stort føydalt gods, Aguas Frescas. Han «må spilles med stor noblesse, men er også sjarmerende og uformell. Hans fullstendige mangel på moral gjør ham ikke til noen mindre ‘perfect gentleman’ hva gjelder manerer. I de onde gamle dager var det på ingen måte uvanlig at våre (sosiale) ’overmenn’ var ytterst uansvarlige når det gjaldt eventyr med unge kvinner. Denne rollen er kanskje vanskeligere å spille i dag, da han må utføre handlinger publikum aldri vil kunne identifisere seg med».*

    Grevinne Almaviva

    Hans kone. Velkjent fra teaterstykket og operaen Il Barbiere di Siviglia, under navnet Rosina. Den muntre ungpiken har måttet vike for en fortvilet kvinne i et kjærlighetsløst ekteskap. «Som offer for motstridende følelser må hun være tilbakeholden med å vise dem, og holde sitt sinne under kontroll: Det er hennes sjarm og uskyld som først og fremstmå komme klart frem for publikum. Det er uten tvilen av de vanskeligste rollene i stykket.»*

    Figaro

    Grevens trofaste tjener, og når det kommer til stykket også hans konkurrent. I sin tidligere rolle som den berømte Barberen, var han ikke avhengig av noen, men er nå utelukkende i grevens tjeneste. Grevens hjerteløse kurtise av Susanna krever at Figaro må sammensverge seg mot sin herre. «Man kan ikke understreke nok hvor viktig det er at alle som spiller denne rollen går fullstendig opp i skikkelsen. Hvis han skulle se noe annet i den enn sunn fornuft, gjennomsyret av humor, vett og kvikkhet,eller enda verre, la seg friste til å overspille pånoen som helst måte, ville han grovt forsimple en rolle som har vært beskrevet som en utfordring for en hver skuespiller som er i stand til å fatte dens mange fasetter og fylle de generelle krav som stilles til den.» *

    Susanna

    Grevinnens kammerpike. Hun er en «kvikk og morsom ung kvinne, full av latter, men uten uforskammetheten til den tradisjonelle frekke kammerpiken i franske komedier».*

    Marcellina

    Som medlem av tjenerstaben utførte hun tidligere Susannas oppgaver, men er blitt «degradert» til rollen som guvernante for greveparets tvillingdøtre. Hun «er en intelligent kvinne, emosjonell av natur, men dempet ned av erfaring og tidligere feiltrinn».*

    Dr. Bartolo

    Advokat fra Sevilla, som en gang var forelsket i Rosina, den nåværende grevinne Almaviva. Han er fremdeles sint over å ha mistet sin unge elskede, og hjelper Marcellina, sin tidligere elskerinne, med å prøve å få Figaro til å gifte seg med henne. Skandalen blir avslørt og de finner ut at Figaro er deres sønn.

    Cherubino

    Pasje hos greven. Han er tenåring, begynner å kjenne at det klør seksuelt og er småforelsket i mange av kvinnene på godset, blant andre i grevinnen, Susanna, Barbarina og til og med i Marcellina.

    Basilio

    Grevens musikklærer. Han er en bereist mann, men i sin rolle i denne tette husholdningen har han nær tilgang til mange mennesker og fungerer som en slags hoffsladrebøtte.

    Antonio

    Susannas onkel og far til Barbarina. «Han skal bare være lettere beruset, og mot slutten bør det bare være så vidt vi merker det.»*

    Don Curzio

    Distriktsnotaren. I denne rollen er han imidlertid stort sett ineffektiv, og forstår verken sakene han får i fanget eller noe av det som har foregått eller foregår den dagen.

    Barbarina

    Antonios yngste datter, knapt nok tenåring. Men til tross for sin unge alder er hun allerede fanget i nettet til mennene omkring seg, og er flink til å sno seg rundt og mellom dem til sin fordel.

    Godsets tjenere

    Denne store husholdningen krever mange tjenere til å fylle familiens behov. Stallkarer, jegere, vaskepiker,kammerpiker, husholdersker, kokker, kjøkkenpersonale, musikere, artister, lakeier og pasjer arbeider utrettelig for Almavivaenes fornøyelse og velvære.

    Bønder

    Et enda større antall treller arbeider på markene, høster druer, lager vin, driver all slags jordbruk og tar seg av buskap, både til familiens bruk og for salg til fordel for Alamaviva selv.

    * Beskrivelse fra Beaumarchais’ egne notater om rolleskikkelsene i stykket.

    Akt 1

    Figaro, velkjent i hele regionen som Barbereren i Sevilla, og hans unge brud, Susanna, skal gifte seg i dag. Han er nå grev Almavivas personlige kammertjener, mens hun er kammerpike for hans kone, grevinna Rosina. Susanna forteller Figaro at greven har prøvd å forføre henne. Figaro blir sint og såret, og bestemmer seg for å gi greven en lærepenge. Dr. Bartolo kommer sammen med sin tidligere hushjelp, Marcellina, som nå er duenna (guvernante) for Almaviva-barna. Hun er fast bestemt på å få tilbakebetalt et lån hun en gang ga Figaro, og ifølge kontrakten må han enten betale eller gifte seg med henne. Den unge pasjen Cherubino avbryter Susannas gjøremål. Han vil at hun skal gå i forbønn for ham hos grevinnen. Han er nemlig falt i unåde og blitt forvist, etter at greven fant ham med gartnerensdatter, Barbarina. De hører greven komme, og Cherubino gjemmer seg. Greven prøver å avtale et stevnemøte med Susanna, men gjemmer seg i sin tur da Don Basilio, musikklæreren på Aguas Frescas, ankommer. Mens Basilio sladrer med Susanna om Cherubinos forelskelse i grevinnen, dukker den sjalu greven frem fra gjemmestedet. Figaro har samlet alle bøndene på godset for å hylle grevens beslutning om å avskaffe den gamle føydale retten til å de florere kvinnelige tjenere på bryllupsnatten deres. Han kommer inn og bønnfaller greven om straks å vie ham og Susanna. For å unngå bryllupp å stedet bruker greven Cherubino for å avlede oppmerksomheten, og gir den unge pasjen ordre tilå slutte seg til hans personlige regiment. Deretter sender han bøndene på dør. 

    Akt 2

    Grevinnen er dypt fortvilet over ektemannens gjentatte utroskap. Mens Susanna hjelper henne med klærne, kommer Figaro for å legge frem planen sin. Han har sendt greven en anonym beskjed om at grevinnen venter en elsker mens han er utepå jakt. Han ber Susanna om å avtale stevnemøte med greven i hagen senere samme kveld. Planen erat Cherubino, utkledd som kvinne, skal ta hennes plass. Greven vil da bli ydmyket og tvunget på bedre tanker. Rosina og Susanna begynner å kle ut Cherubino,og Susanna forlater rommet et øyeblikk.Greven ankommer, rasende og sjalu etter å ha lest den anonyme beskjeden. Han banker på soveværelse døren og oppdager at den er låst. Den vettskremte Cherubino låser seg inne i kleskottet, mens grevinnen forfjamset åpner for greven. Susanna kommer ubemerket tilbake. Grevinnen nekter å låse opp kottet. Greven tar henne med seg for å hente verktøy til å bryte opp låsen med. Susanna hjelper pasjen å unnslippe gjennom vinduet, og tar hans plass i kottet. Både greven og grevinnen får seg en overraskelse da de finner henne der. Figaro kommer og prøver å få alle med på bryllupsfestlighetene. Da gartneren Antonio kommer og påstår at noen har hoppet ut av vinduet, tar Figaro på seg skylden. Marcellina stormer inn sammen med notaren Don Curzio, Bartolo og Basilio og krever å få legge frem sin sak mot Figaro.

    Akt 3

    Mens greven prøver å klare tankene før han hører Marcellinas sak, forandrer grevinnen på Figaros planer: Susanna skal be greven om å møte henne i hagen om kvelden, men det er grevinnen som skal ta hennes plass. Greven går ivrig med på å møte Susanna, men hører henne så si til Figaro at de allerede har «vunnet saken», og blir mistenksom igjen. Barbarina tar Cherubino under sine vinger for å prøve å skjule ham for greven noen timer til. Notaren Don Curzio har bestemt at Figaro enten må betale sin gjeld eller gifte seg med Marcellina. Figaro hevder at han er sønn av aristokrater og ikke kan gifte seg uten foreldrenes samtykke. Men etter som han var et hitte barn, tror han ikke han klarer å finne dem. Da Marcellina hører hvordan han ble bortført som barn, forstår hun at hun er Figarosmor, og avslører at faren er dr. Bartolo. Susanna dukker uventet opp i rett tid, med penger grevinnen har gitt henne for å betale Figaros gjeld. Hun blir rasende da hun ser Figaro omfavne Marcellina,men roer seg da situasjonen går opp for henne. Det blir gjort i stand til dobbeltbryllup, slik at Marcellina og Bartolo kan legalisere både sitt forhold og sin sønn.

    Nok en gang ødelegger gartneren planene. Han forteller greven at Cherubino fremdeles oppholder seg på Aguas Frescas, stikk i strid med grevens ordre. Grevinnen dikterer en beskjed Susanna skal gi til greven, om hvor de skal treffes til sitt såkalte stevnemøte i hagen senere på kvelden.Under bryllupsfestlighetene stikker Susanna beskjeden til greven. Han skal gi tilbake nålen den er forseglet med for å bekrefte at han kommer. Han gir nålen til Barbarina og ber henne gi den til Susanna.

    Akt 4

    Barbarina leter både etter Cherubino og etter nålen greven ga henne. Hun forteller Figaro hva som har skjedd, og han tror at Susanna har tenkt å bedraham. Knust av sorg gjemmer han seg i hagen og planlegger hevn. Susanna oppdager ham og synger om sin kjærlighet til «greven», mens grevinnen forkler seg som Susanna. De blir avbrutt i sine foranstaltninger av Cherubino. Figaro forstår til slutt hva som foregår og tar sitt monn igjen ved å legge an på den grevinne forkledde Susanna. Greven tror det er grevinnen og prøver å «avsløre» henne, men da den virkelige grevinnen dukker opp, er det greven som må be om tilgivelse.

    Film

    Figaros bryllup i Thaddeus Strassbergers oppsetning

    Intervju med regissøren

    Et lite skritt tilbake fra hverdagen

    Samtale mellom regissør Thaddeus Strassberger og Ingeborg Norshus

    I prøvesalen sitter Thaddeus Strassberger med all sin konsentrasjon rettet mot sangerne, som beveger seg inn og ut av kulissemarkeringer. De har sikkert prøvd på akkurat denne scenen en time allerede,men Thaddeus ser ut som om han ser den for første gang; han ler begeistret før ansiktet ser alvorlig og forskrekket ut. Sangerne ler også mye, når det er noe de ikke helt får til og Thaddeus løper ut på scenegulvet for å vise hva han mener.

    – Jeg har hørt at Le Nozze di Figaro var den første operaen du så som barn – og nå er du tilbake til denne operaen. Har bildene fra den oppsetningen fulgt deg inn i denne, på en eller annen måte?

    – Jeg var heldig som så operaen da jeg var så ung,for jeg hadde ingen anelse om at det var et «mesterverk». I stedet så og hørte jeg med helt friske øyne og ører, og var fullstendig fascinert av hele opplevelsen. De visuelle minnene jeg har fra den kvelden er ikke så mye om selve scenografien, men om den generelle magien ved å være i teatret og omgitt av publikum og musikk. Mange av mine produksjoner lovpriser teatrets lille skritt tilbake fra hverdagen.

    Strassberger er kjent for å bruke hele spekteret,fra det klassiske, tradisjonelle til det helt moderne i sine oppsetninger. For et par år siden deltok han i en operakonkurranse der han leverte en kontroversiell versjon av Figaros bryllup, med handlingen lagt til det krigsherjede Irak. Med denne «klassiske» produksjonen for Den Norske Opera & Ballett har han tilsynelatende beveget seg helt i motsatt retning. Jeg lurer på hva slags betraktninger han gjør seg før han bestemmer seg for hvordan han vil sette opp et stykke?

    – Den produksjonen du nevner ble skapt til en konkurranse i  Østerrike, forteller Strassberger. – Den var inspirert av en artikkel jeg leste om en bryllupsfest på den irakiske landsbygda som gikk forferdelig galt: på grunn av feilkommunikasjon og misforståelser kulturer imellom, ble en festlig anledning forvandlet til en dødsfelle. Ved å vende spillet og alliere Figaro og Susanna med dem som «fremmer demokrati» i ustabile politiske omgivelser, fattet jeg ny sympati for Almaviva-familiens stilling.

    Han tar en liten pause: – Jeg foretrekker alltid å prøve å lete etter noe inne i stykket, noe jeg ennå ikke har oppdaget, heller enn bare å illustrere det jeg allerede vet om operaen, sier han etter en stund.

    I vår tid regnes Le Nozze di Figaro som en morsom og underholdende opera med alle sine intriger og forviklinger. På Mozarts tid hadde denne operaen derimot et langt mer kritisk budskap, rettet mot styresmaktene og samfunnsinstitusjonene. Hvor ligger kjernen i stykket sett med moderne øyne?

    – Hadde folk lært av historien, ville vi ha sett det nå!, sier Strassberger ivrig. – Kritikken i stykket har kanskje skiftet litt fokus og form siden 1700-tallet,men tyranni og urettferdighet i verden er langt fra utryddet. Jeg tror at operaens kjerne i denne produksjonener noe mindre brennbar og utfordrende enn det kan virke på overflaten, men den legger for dagen mer viten om og til og med medlidenhet med våre menneskelige svakheter. Troen på at historien driver oss mot en opplyst idealstat skaper kanskje bare skuffelse, siden vi alltid synes å komme til kort. Det å godta vår menneskelighet med en smule humor kan til syvende og sist være mer tilfredsstillende.

    – Mange yngre mennesker mener at opera er «gammeldags», og uten paralleller til vår moderne tid.Opera blir selvfølgelig ikke tidsriktig bare ved å bli plassert i moderne omgivelser, men synes du at opera som kunstart har behov for fornyelse?

    – Jeg er ikke så sikker på at yngre mennesker i det hele tatt tenker på opera, for ikke å snakke omå bry seg om det er «gammeldags» eller ei. Operaer per definisjon i konstant fornyelse: Produksjonene eksisterer ikke engang før de settes på scenen, og når de først er der, varer de bare noen få timer. Man kan komme tilbake neste kveld og se samme besetning, samme scenografi og samme kostymer, og hvis alt fungerer som det skal, vil man oppleve en totalt forskjellig forestilling.

    – Her trengs en utdyping; hva mener du med dette?

    – Publikum og energien som oppstår ved en forestilling, har vært viktig for oss i tusener av år. Dette påvirker selvfølgelig utøverne og hvordan de presterer, forklarer Strassberger.

    Så fortsetter han med noe han åpenbart er svært opptatt av: – I vår tid finnes det mange andre alternativer til opera, så etter min mening har teatre har et stort ansvar når det gjelder å vise hva de gjør til så mange som mulig, ved å sørge for mange forestillinger og rimelige billettpriser for et yngre publikum. Jeg tror at det som skjer på scenen har mindre behov for fornyelse enn markedskampanjer og programvalg. Ved første øyekast er det selvfølgelig flott med utsolgte hus, men på den andre siden betyr det at det er mange som gjerne vil se operaen, men ikke får mulighet.

    Thaddeus Strassberger har også hatt ansvaret for scenografien i mange av sine produksjoner, og lyssettingen spiller alltid en helt spesiell rolle.– Kan du si noe om den kreative prosessen underveis i arbeidet med Figaros bryllup – mellom deg og scenograf og kostymedesigner Kevin Knight?

    – Jeg har egentlig aldri sett noen særlig forskjell på arbeidet til en scenograf og en regissør, så jeg synes det er spennende å jobbe sammen med Kevin, som også er en erfaren regissør. Vi ser begge produksjonen som en generell verden vi skaper sammen. Han er også alltid til stede under prøver, med et kritisk blikk på hvordan scenografi og kostymer fungerer med sangerne og omvendt.

    – Og hva med lysdesigneren Bruno Poets rolle, hvordan bidrar han til å skape den riktige atmosfæren?

    – Musikk og lyssetting har mange av de samme kvalitetene – man kan verken ta på dem eller gripe dem, og de eksisterer bare i tiden som forgjengelige sanseopplevelser, som fungerer i sammenheng med det som kommer før og etter.

    Brunos arbeid forener alle elementer i produksjonen, ikke bare de fysiske, forklarer Strassberger. – Lyssetting opplyser ikke bare scenen, den former faktisk vår oppfatning av tid og bilder, i det den strategisk avslører og tilslører. I likhet med det dirigenten gjør fra dirigentpulten med orkester og sangere, forsterker lyssettingen den dramatiske buen og klargjør fokus i handlingen.

    Regissøren snakker raskt og effektivt, slik det ser ut som han jobber på scenen. Det er alltid begrenset med prøvetid, det er mye som skal på plass før premieren,både for sangerne, det kunstneriske teamet og for alle som har ansvaret for den avanserte sceneteknikken. Det gjelder å bruke den tiden man har til rådighet godt – hvis man vil lykkes med å rykke publikum ut av hverdagen noen timer. 

    Intervju med Yngve Søberg

    Fire ganger Figaro

    Av Ragnhild Kristina Motzfeldt

    Da Nasjonaloperaen skulle sette opp en ny produksjon av Figaros bryllup med premiere i januar 2010, hadde daværende casting director Anne Gjevang den unge, talentfulle barytonen Yngve Søberg i kikkerten til å synge rollen som Figaro. Yngve var uteksaminert fra Det Kongelige Danske Operaakademi et par år tidligere, og hadde til da kun gjort noen småroller ved Den Norske Opera & Ballett, som sakristanen i Puccinis Tosca og Dancaïro i Bizets Carmen.

    – Agenturet mitt sendte meg på en prøvesang ved Den Norske Opera & Ballett, og etter at jeg hadde sunget Figaros arie «Se vuol ballare» spurte Anne Gjevang meg om jeg hadde sunget hele rollen. Det hadde jeg ikke, men hun ba meg om å begynne å se på den med en gang, for det var meg hun ville ha som Figaro. Det er vel muligens første og eneste gangen jeg har fått en slik tilbakemelding på en prøvesang, ler Yngve, mens vi sitter ute ved sceneinngangen og venter på at Figaro/ Yngve skal bli kalt tilbake inn på Prøvesal 1, der prøvene pågår.

    Det er nå mer enn seks år siden denne produksjonen hadde sin premiere, og når Yngve tar på seg sitt smurfeblå kostyme 11. juni, er det fjerde gang forestillingen settes opp igjen. Yngve er den eneste av hovedrolleinnehaverne som har vært med alle fire gangene.

     

    Var Figaro en drømmerolle for deg som sanger?

     

     – Figaro var absolutt en rolle jeg hadde drømt om å gjøre. Som ung sanger er Mozart noe man alltid har med seg på en prøvesang, sier Yngve.

     

    – Figaro er også en rolle som har fulgt meg under hele min utdannelse, jeg har gjort flere utdrag av rollen både på Musikkhøgskolen i Oslo og på Operaakademiet i København, så det endelig å få gjøre hele rollen, var som en drøm som gikk i oppfyllelse.

     

     Hva var den største utfordringen da du skulle gjøre rollen første gangen?

     

    – Figaro var min aller første hovedrolle på en stor hovedscene. Det nærmeste jeg hadde gjort tidligere var Marcello i La bohème ved Oscarsborg sommeren før, og da hadde det begynt å gå opp for meg hva som virkelig krevdes av en hovedrolleinnehaver. Under studiene går man jo der i sin egen lille verden og tenker at det bare er å gjøre det. Man har fått høre at man skal gjøre hovedroller siden man vandret rundt på Musikkhøgskolen, og så vet man egentlig ikke hva det innebærer av forberedelser og innsikt i stoffet før man plutselig står midt oppi det.

     

    Jeg kom til en setting hvor det nærmest kreves at du har gjort rollen før. Selv om regi-teamet vet at du ikke har sunget rollen tidligere, kan de ikke ta hensyn til det, de må behandle deg som om du har gjort dette hele livet og kan det inn og ut. Den største utfordringen var nok at jeg fant ut at jeg slettes ikke kunne rollen inn og ut. Jeg hadde gjort småroller i to år, og det fikset jeg greit. Småroller har selvsagt sine utfordringer, men her var det snakk om karakteroppbygging, som jeg bare hadde fått en smakebit av på Oscarsborg, og som regissør Thaddeus Strassberger er veldig opptatt av.

    Hvordan var det å jobbe med Thaddeus første gangen?

    – Noen sangere prøvesynger for dirigenter, andre for regissører, jeg er en typisk sanger som prøvesynger for dirigenter, hvis du skjønner hva jeg mener? sier Yngve med et skjevt smil.

    – Thaddeus hadde en veldig klar idé om Figaro, han hadde nok skjønt mer av storheten i verket enn jeg hadde gjort på det tidspunktet. Jeg konsentrerte meg mye om at det skulle klinge bra, og at jeg skulle klare å komme meg til fjerde akt uten å bli hes. Der lå hovedfokuset mitt. Thaddeus forandret det slik at jeg tok teatret mer på alvor.  Men for Thaddeus var det nok en utfordring å jobbe med meg første gangen!

    Har Figaro hjulpet deg på veien videre mot andre hovedroller?

    – Ja, det har hjulpet meg på flere måter. Jeg har alltid vært interessert i tekst og hvilken betydning teksten har og hvordan få kommunisert den ut til publikum. Jeg er født sanger, for å si det sånn, ikke skuespiller, men ved å jobbe med Thaddeus, har jeg likevel greid å kombinere disse to. I tillegg har denne prosessen minnet meg på at selv om jeg foran premieren ikke har vært sikker på at jeg vil tilfredsstille forventningene rundt meg, så er det faktisk noen, sjefen til både meg og han som har regien, som har villet ha meg der på scenen. Det har hjulpet meg med å komme over de barrierene man har som sanger, det at man noen ganger føler seg helt ubrukelig. Jeg ble kastet ut i noe som jeg kanskje ikke var helt klar for, men som jeg likevel ble klar for underveis.

    Når jeg ser deg nå, sammenlignet med den første gangen for over seks år siden, må jeg jo si at du virker mye tryggere i rollen.

    – Det er veldig hyggelig. Det at jeg nå har jobbet som sanger i 9 år, har jo gjort at jeg har fått mer selvtillit, kanskje mest når det gjelder det sanglige, men det smitter jo igjen over på hvordan jeg er på scenen. For nå vet jeg at jeg kan synge rollen bra, første gangen visste jeg verken om jeg kunne synge det eller spille det godt nok.

    En scenisk selvtillit tar tid å opparbeide seg for noen. Noen har det fra naturens side, se bare på Ketil Hugaas og Espen Langvik – de er født med et indre scenedyr. Jeg synger. Så lærer jeg det andre etter hvert 

    Men hvis jeg har en rolle som treffer meg i hjertet, så vet jeg at det kan bli bra scenisk også. For eksempel Germont i La traviata, Marcello i La bohème, eller Amonastro i Aida. Jeg liker roller med «lengre følelser», om man kan si det slik, hvor følelsesskiftene ikke kommer så hurtig, men bygger seg opp over tid, slik at det får etablert seg i meg. Det å liksom ha fire lag hele tiden synes jeg er utfordrende. Som Figaro, hvor du skal være alvorlig, mens du sier noe komisk, mens du egentlig er sarkastisk og så er du kanskje lei deg i tillegg.

    Hvordan setter du deg inn i en rolle som for eksempel Figaro?

    – Aller først hører jeg på ulike innspillinger, og deretter jobber jeg mye med forskjellige coacher. Figaro var jo litt spesiell, siden jeg har gjort utdrag helt siden jeg gikk på Musikkhøgskolen. Da jeg skulle gjøre Figaro på Hovedscenen første gangen, hadde jeg timer med mine tidligere coacher i København og coachene her på huset. Jeg var hos stemmelærer Brian Jauhiainen, og dro til USA hvor jeg hadde timer med en Mozart-ekspert. Jeg satte meg virkelig inn i teksten og musikken.

    Ser du noen likhetstegn mellom deg og Figaro?

    – Susanna Eken, min tidligere sanglærer, sa til meg at «hvis du er som du er i kantinen, Yngve, så er du en Figaro». Hun mente jeg var god til å lese mennesker, legge merke til dem og komme overens med de fleste.

    Ellers har jo Figaro har litt problemer med autoriteter, og det samme gjelder også for meg, særlig hvis man ser tilbake på skolen og militæret. Jeg har et problem med autoriteter når de blir irrasjonelle, slik som greven er i Figaros bryllup.

    I Barberen i Sevilla er Figaro den som ordner og fikser alt sammen, mens i Figaros bryllup er det damene, og særlig Susanna, som er de smarteste. Figaro mister litt grepet da han skjønner hva greven har planer om. Er du en hissigpropp, slik som Figaro? 

    – Figaro er så forelsket i Susanna at han mister besinnelsen da han skjønner at greven er ute etter dama hans. Hadde dette skjedd meg i virkeligheten, hadde jeg nok grisebanket greven og blitt kastet i fengsel.

    Figaros bryllup er jo en svært populær opera, men er den fortsatt relevant i vår tid?

    – Jeg tenker at det alltid er relevant med David-Goliat situasjoner. Alle vil se en David vinne. Dette er jo en solskinnshistorie hvor tjenerskapet vinner, og selv om det ikke finnes tjenerskap her på samme måte i dag, kan man fortsatt sette seg inn i en situasjon der «underdogen» vinner og greier å lure de som har makt og masse penger.

    Hva er din neste drømmerolle?

    – For meg er drømmerollen ofte den rollen jeg holder på med, rollen blir til en drømmerolle. Neste år skal jeg gjøre War Requiem, Tonio i Pagliacci, Sharpless i Madama Butterfly og Marcello i La bohème. Tonio vil jeg karakterisere som en drømmerolle, og jeg gleder meg veldig til å få debutere i denne rollen. Renato i Maskeballet og Iago i Otello er også fremtidige drømmeroller.

    Det er nå fjerde gangen du synger i denne produksjonen, begynner du å bli lei?

    – Overhodet ikke! Når man har ny dirigent, er det alltid en ny tekstlig utfordring. Selv om man kan det musikalske og tidligere har gjort det på én måte, så vil dirigenten ofte ha det på en ny måte. Det som er utrolig deilig med Alessandrini, er at selv om tankene våre er forskjellige, så skjønner jeg akkurat hvordan han tenker. Og da vil man jo strekke seg for å få det til, for han har en veldig logisk og organisk måte å gjøre ting på.

    Etter at man er ferdig med en rolle, tror jeg man ofte kan se det hele utenifra, i hvert fall gjør jeg det, og tenker «å, dette burde jeg ha gjort sånn», «å ja, var det sånn han mente». Dette har jeg tatt med meg videre hver gang jeg har sunget Figaro.

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 pause

    juni 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt