16.01.10 - 01.02.10

Figaros bryllup 2010

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på italiensk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

Le nozze di Figaro Tjenerene Figaro og Susanna skal gifte seg og grev Almaviva vil kreve adelsmannens rett til å tilbringe bryllupsnatten med bruden. I Mozarts Figaros bryllup er det i utgangspunktet den sterkestes rett som gjelder. Men Susanna og grevinne Almaviva legger listige planer for å motarbeide greven. En lang rekke med intriger og dobbeltspill settes i gang. Mozarts musikk fyller hode og hjerte med noe av det vakreste som er skrevet for en operascene.

Det kan være lett å gå seg vill i festlighetene i dette som kanskje er hans mest kjente opera. Men Figaros bryllup er mye mer enn bare en oppvisning i menneskelig dårskap. Da Mozart skrev operaen med sin librettist Lorenzo da Ponte i 1786 var den politisk sprengstoff. Figaros bryllup var en moderert versjon av det kontroversielle og forbudte teaterstykket La folle journée ou Le mariage de Figaro av Beaumarchais fra 1781. Den franske revolusjon var på trappene og Figaros bryllup ble en meget betent affære siden avgrunnen mellom herre og tjener ble stilt slik til skue. Denne nyproduksjonen på Hovedscenen blir regissert av den meget lovende amerikaneren Thaddeus Strassberger, som i 2005 ble tildelt European Opera Directing Prize av Opera Europa. 

  • Musikk Wolfgang Amadeus Mozart
  • Libretto Lorenzo Da Ponte
  • Musikalsk ledelse Stefan Klingele
  • Regi Thaddeus Strassberger
  • Scenografi/ kostymer Kevin Knight
  • Lysdesign Bruno Poet

    I rollene

    Følsomhetens heltinne

    av Gunnar Bergstrøm
     
    Da Mozart komponerte Figaros bryllup, befant Europa seg i sluttfasen av sin største samfunnspolitiske og humanistiske omveltning noen sinne. 

    Verket er et spennende eksempel på hvordan 1700-tallets opera speilet tidens endringer i menneskesyn og selv ble en arena for nettopp å påvirke dette. Endringene sammenfattes av opplysningstida (fra ca. 1690 til 1800), en periode preget av overgang fra enevelde og føydalisme til en samfunnsorden bygget på ideer om at mennesket er fritt til å skape seg selv, sitt samfunn og sin historie. Det å tro at utviklingen kan styres, at hver og en kan påvirke sin egen og samfunnets fremtid, hadde tidligere vært uhørt. Så selv om både ideene om menneskeverd og operaen ”fødes” i renessansen, skal det ta lang tid før dette får allmenn betydning. 

    1700-tallsoperaens menneskeskildring

    En av de vesentligste endringene fra barokkopera til opplysningstidas opera, finner vi i menneskeskildringen. Gjennom hele barokken hadde operaen stort sett fremstilt sine klassiske skikkelser med forutsigbare reaksjoner og følelser. Med utgangspunkt i barokkens affektlære, altså læren om klangens innvikning på menneskets psyke, og dens musikalske virkemidler, var menneskets følelser og reaksjoner forutbestemt. Selv om dette var opphav til både stor og vakker musikk, ble mennesket fremstilt uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne, låst til sin plass i samfunnshierarkiet.Et eksempel på at 1700-tallsoperaen speilet endringene i samfunnet, var innføringen en helt ny rolletype. Midt mellom de pompøse opera seria- og de komiske opera buffa-figurene oppstod en sentimental eller følelsesmotivert heltinne: Hun reflekterte opplysningstidas interesse for det allmennmenneskelige, ved sin følsomhet og sitt instinkt. Musikken hennes ble gjerne karakterisert av en hymneaktig, sakral og direkte stil.

    Pamela, følsomhetens heltinne.

    Denne heltinnens litterære forbilde finner vi i den engelske forfatteren Samuel Richardsons (1689-1761) romanfigur Pamela (1740). Hun var en ung tjenestepike, som gjentatte ganger motsto sin herres forsøk på å forføre henne. Hennes moralske standhaftighet gjorde til slutt et så stort inntrykk på ham, at han mot sosial kotyme forelsket seg og giftet seg med henne. Denne Pamela-skikkelsen dannet utgangspunktet for en retning innenfor 1700-tallets kunst som ville vise at menneskekjærlighet, sympati og empati lå i menneskets natur. Hun danner arketypen for den unge kvinnen av lavere rang som gjennom sin indre moralske nobelhet blir den eneste sanne helten på scenen.Pamela-skikkelsen blir raskt en ”operakonvensjon”. Et kanskje undervurdert bidrag til utviklingen av denne rollefiguren finner vi i Joseph Haydns (1732-1809) ”heltinne” Rosina fra operaen La vera costanza (1779). I hennes arie Dove fuggo fra operaens andre akt, viser Haydn hvordan han gjennom musikken kan skildre et menneske som evner å påvirke sin egen skjebne, med utgangspunkt i en nobel karakter. 

    Mozarts operaheltinne

    På mange måter er også grevinnen i Figaros bryllup en følsomhetens heltinne. Utgangspunktet for dette finner vi i Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais’ (1732–1799) teaterunivers og hans Figaro-trilogi: Le Barbier de Séville (1773), Le Mariage de Figaro (1778), og La Mère coupable (1792). I første ”episode”, Le Barbier de Séville, finner vi nettopp rollen Rosina som en ektefødt Pamelafigur. Hun er den unge borgelige piken som med utgangspunkt i moralsk standhaftighet motstår det hun tror er adelsmannen Almavivas falske hensikter, og som til slutt blir belønnet med ekteskap i kjærlighet.

    Når Mozart skal velge grunnlag for sin Figaro-opera, velger han trilogiens ”episode” nummer to: Le Mariage de Figaro, som omhandler situasjonen etter Rosina og grev Almavivas bryllup.. Figaro har blitt grevens tjener og skal nå selv gifte seg med sin Susanna, grevinnens kammerpike. Grevens forsøk på å forføre Susanna på bryllupsdagen hennes peker mot det som var blitt 1700-tallets symbol på adelens undertrykkelse: ”ius primae noctis”- adelsmannens rett til første natten med sine undersåtters hustruer.

    I kampen mot grevens planer framstiller Mozart Figaro og kvinnene med helt forskjellige virkemidler. Der Figaro framstår som brautende og intrigant, virker damene som følsomme og omtenksomme. Grevinnens bønn om kjærlighet (cavatina nr. 10) peker mot en slik allmennmenneskelige grunnholdning. Når denne fastlåste situasjonen til slutt skal løses, viser Mozart sitt musikalske mesterskap i skildring av det empatiske og noble menneske: På det punktet da finalens intriger og renkespill nærmer seg det uutholdelige kaos, bryter Mozart tvert av alle komediens virkemidler. Idet grevinnen kaster sin forkledning og greven forstår at den Susanna han forsøkte å forføre, var hans egen hustru, går musikken over til moll. Mozart skreller bort all staffasje for å framheve finalens store vendepunkt. Da greven til slutt trygler sin hustru om tilgivelse, senkes tempoet og gir rom og ro til grevinnens heroiske handling av tilgivelse. Med en nærmest hymneaktig musikk komponerer Mozart den allmenne medmenneskelighet som eneste løsning.

    Anmeldelse

    Fiesta for Figaro, Denne nyoppsetningen vil nok bli en viktig del av repertoaret på Den Norske Opera. Her er herlig musikk og sterke skjebner i en fengslende, spansk innramming, og det var stor begeistring på premieren lørdag.

    NRK.NO