01.12.12 - 14.02.13

Flaggermusen

Livet er en fest

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Opera

I vår nye produksjon av Flaggermusen befinner vi oss blant dagens nyrike på New Yorks Upper East Manhattan, der champagnen flyter og moralen likeså. «Jeg vil at publikum skal føle at dette kunne vært hentet fra vår tid», sier regissøren Laurence Dale, som har plassert den populære operettens persongalleri i et dekadent motemiljø. Denne nye oppsetningen av Flaggermusen preges av eventyrlige og fargerike kostymer av designer GaryMcCann.

Etter et fuktig karneval lar Gabriel von Eisenstein sin gode venn Dr. Falke ligge igjen på gaten, sterkt beruset og utkledd i flaggermuskostyme. Hevnen blir søt! På grunn av en injuriesak må Eisenstein i fengsel, men uten å fortelle det til sin kone, Rosalinde, velger han først å gå på ball hos Prins Orlovsky. Hva han ikke vet er at både hans kone og kammerpiken Adele også er invitert … Tempoet settes opp, champagnerusen stiger, og bedragene står i kø.

Forestillingen 8. desember er viet Kirsten Flagstads minne på 50-årsdagen for verdensstjernens bortgang. Kirsten Flagstad rolledebuterte som Rosalinde i Flaggermusen på turné med Det Norske Operetteselskap i 1915.

  • Originaltittel Die Fledermaus
  • Musikk Johann Strauss d.y.
  • Libretto Karl Haffner og Richard Genée
  • Musikalsk ledelse Alexander Joel (1/12, 2/12, 6/12, 8/12, 14/12, 19/12, 30/12, 31/12, 15/1,16/1,18/1)
  • Musikalsk ledelse Tobias Ringborg (4/1,11/1,12/1,13/1, 29/1, 31/1, 4/2, 11/2, 14/2)
  • Musikalsk ledelse Terje Boye Hansen (27/12, 28/12, 29/12)
  • Musikalsk ledelse Rune Bergmann (5/1)
  • Regi Laurence Dale
  • Scenografi og kostymer Gary McCann
  • Lysdesigner Dominique Borrini
  • Koreografi Mark Smith

    I rollene

    Handlingen

    GABRIEL VON EISENSTEIN er en arrogant,likegyldig, selvopptatt, ufølsom kvinnebedårer,en oppblåst nouveau-riche som behandler både sin kone ROSALINDE og sinevenner svært dårlig, uten respekt for verken samfunnet, loven eller noen som helst form for anstendighet.

    Eisenstein tror han er kongen av The Big Apple, og at han i egenskap av «yuppie» kan prale med sin rikdom med sanseløst, smakløstskryt og ukontrollert ekstravaganse. Han har regelmessig ydmyket sin kone, og til og med sine venner.

    En av dem er DR. FALKE, som flere måneder i forveien ble gjort til latter daEisenstein dumpet ham midt i byen på morgenkvistenetter et kostymeball, full som enalke og forkledd som flaggermus. Nå vil hanha hevn.

    Den tilsynelatende korrekte, noe kjedelige dr. Falke holder alle tråder i sin hånd og har delt ut invitasjoner til «hovedpersonene» i lureriet sitt, nemlig HUSHJELPEN ADELEog FENGSELSDIREKTØREN FRANK, for å fornedre Eisenstein, ydmyke ham og muligensfå ham ned på jorden igjen.

    Den internasjonalt berømte OPERA TENOREN ALFRED er tilfeldigvis i byen.Han er PRINS ORLOFSKYs sanglærer, og skal være stjernen på prinsens kjempefest,som helt klart er sesongens store sosiale begivenhet. Han benytter anledningen til å oppsøke sin tidligere flamme Rosalinde, og forsøker å forføre henne.

    Men denne festen er en ideell anledning som Falke, prinsens private livlege, kan utnytte for å hevne seg på Eisenstein. Og det vil være bra for hans rike pasients helse ...hvor ofte har ikke Falke forordnet litt latter i prinsens liv som den beste medisin!

    Eisenstein har, med sin vanlige arroganse,prestert å feilparkere. Selvfølgelig slo han til politimannen som ga ham bot. Da han ble trukket for retten, ble straffen økt til etkort fengselsopphold. I retten brølte han til dommeren, slik at dommen på tre dager ble til fem. Men under appellsaken klarer ikke Eisenstein å beherske seg. Han gir dommerenen på trynet, og straffen er plutselig på 8 dager,uten at den hippe ADVOKAT BLING kangjøre noe med det.
    Og det for en parkeringsbot.

    Dr. Falke har selvfølgelig hatt en finger med i spillet for å fremme de uheldige omstendighetene,men Eisenstein er et lett offer. Nå blir han invitert til byens hotteste ball – før han skal sone dommen i fengsel. Fengselsdirektør Frank var bedt om personlig å hente fangen i hans hjem før festen, men dessverre kom han til å avbryte en «tête-à-tête», der Rosalinde prøver å roe ned den uønskede oppmerksomheten fra sin tidligere forlovede Alfred.

    Alfreds glød fører til at han kompromitterer Rosalinde foran Frank, og hun kan ikke annet enn å late som om han er hennes mann. Alfred misforstår situasjonen og lar seg villig påsettes håndjern, i den tro at det vil gi litt ekstra krydder til kvelden han har sett for seg med Rosalinde. Isteden havner han nå i hendene på den tørre, sadistiske og humørløse FENGSELBETJENTEN FROSCH.

    For å skape den perfekte storm av ydmykelse,har Falke også invitert Adele til prins Orlofskys ball. Hun bruker vanligvis mesteparten av tiden på å klage over sin skjebne,flørter med hvem som helst som hun tror kan hjelpe henne inn i tv- eller filmbransjen– og er dessuten et av Eisensteins yndede sex-objekter.

    På festen kan sjefen flørte med henne,etter å ha blitt forledet til å tro at hun er en filmstjerne. Og ikke minst er Rosalinde blitt invitert, slik at Eisenstein kan flørte med sin egen kone og forføre henne – og hun får se ham i et annet lys.

    Eisenstein dummer seg ut ved arrogant å late som han er fransk aristokrat, men på festen blir han konfrontert med en ekte franskmann.

    Og ikke nok med det; mens han prøver å gjøre seg til venns med mannen for å unngå å avsløre sin falske identitet, kommer han iskade for å oppmuntre franskmannens latente tiltrekning til Eisenstein. Dette er svært uheldig,da det skal vise seg at dette egentlig ikkeer noen annen enn Frank, den nye direktøren for fengselet, der Eisenstein nå faktisk skulle vært, istedenfor å sjekke damer på fest.

    Nettet snører seg sammen rundt Eisenstein,hvis overstrømmende begeistring fører til at han mister sitt beste våpen, et nydelig lite lommeur (en bryllupsgave fra hans kone). Og Handling hvem mister han det til? Nettopp sin kone ...Da han tidlig om morgen, og rett fra fest,endelig møter opp i fengselet for å sone sine 8 dager, hersker altså den komplette forvirring.

    Frank har oppdaget at det nye fengselet hans drives mest som en luksuriøs ferieleir eller skjønnhetssalong, der fangene lever det søte liv. Det følelsesmessige opprøret etter møtetmed Marquis Renard (Eisenstein) blir enda verre av de usedvanlig tiltrekkende fangenesom nyter solsenger og massasje og til og med jogger utenfor de svært så åpnefengselsmurene.

    Han blir forstyrret av Adele, som er blitt lurt til å tro at han kan hjelpe henne inn i underholdningsverdenen. Hun opptrer for ham,ivrig støttet av fangene.Frank blir lykkelig da Marquis Renard uventet melder sin ankomst, og tror det er for å besøke ham. Imidlertid påstår markien at han er Eisenstein, noe som vel må være umulig, da Frank arresterte ham personlig kvelden i forveien, ja, tok ham på fersken med sin egen kone.Eisenstein blir vill av sjalusi. Han stjeler advokat Blings jakke, briller og parykk, dadenne kommer for å forsvare Eisenstein. Frosch avslører med et sadistisk flir at hanhar plassert den arme Alfred i et hemmelig fangehull i kjelleren.

    Rosalinde ankommer, bitter og dypt såret over å være ydmyket av ektemannen. Hun orker ikke tanken på at Alfred skal lide i hans sted, og kommer nå for å be Frank løslate ham. Hun finner ham i kjelleren. Eisenstein griper anledningen til å prøve å avsløre at hun er utro.

    Situasjonen snur brått da hun trekker frem det lille uret hun tok fra ham på festen mens han prøvde å forføre henne, i den tro at hun varen ildfull ungarsk grevinne. Hun har fått nokog vil forlate ham ... Plutselig dukker partyfolket fra festen opp fra alle kanter av fengselet.Prins Orlofsky, nå forvandlet til Ludvig XIV,blir fulgt inn av den alltid diskrete og sobert antrukne dr. Falke.

    Orlofsky ler ukontrollert, og Eisenstein må knele og trygle sin kone om tilgivelse foran hele sosieteten.

    Johann Strauss d.y.

    Johann Strauss d.y.s andre store publikumssuksess, Die Fledermaus, ble framført for første gang i Wien i 1874. Denne operetten er som en sammenfatning av byens voldsomme hang til gode fester, og fungerte som en munter virkelighetsflukt i vanskelige tider. Operettens sentrale motto – «lykkelig er den som glemmer det som uansett ikke kan forandres» – har da også vært et viktig ordtak for Wiens innbyggere. Die Fledermaus innvarslet operettens storhetstid,men om handlingen er både begivenhetsrik og spennende, så er personenes oppførsel – det gjelder ikke minst den viljeløse Eisenstein– sørgelig betegnende for den kyniske verdenen verket ble skrevet i.

    I 1850- og 1860-årene opplevde Wien en rask ekspansjon. Etter å ha innvilget begrenset makt til de ulike kronlandene i keiserriket etter revolusjonene i 1848, sørget keiser Franz Josef for at forsvarsmurene rundt middelalderbykjernen i Wien ble revet. Isteden lot han anlegge den storslagne Ringstrasse. De verdslige templene ved denne avenyen– parlamentet, børsen, universitetet og operahuset – skulle stå som vitnesbyrd om keiserens gavmildhet og om Østerrikes antatte plass på verdensscenen. Akkurat da habsburgernes grep om Sentral-Europa var i ferd med å løsne, var den keiserlige hovedstaden mer praktfull enn noensinne og fungerte som en glitrende fasade for en frynsete føderasjon. Men dette var begynnelsen på slutten.

    Forfallet satte inn for fullt i tiden rundt verdensutstillingen i 1873. Akkurat som for Ringstrasse var hensikten med arrangementet å framstille Wien og keiserriket Østerrike-Ungarn i et best mulig lys,men satsingen ble forpurret av et børskrakk i et omfang som bare er slått av krakket på Wall Street og vår egen tids finanskrise. Den urolige stemningen keiseren hadde håpet å kvele, tok form av nye sosialstridigheter etter panikken i 1873. Mange hadde bedt jødiske utlånere og bankmenn om kreditt til å bygge palassene ved Ringstrasse. Da den risikable virksomheten slo feil, vokste gjelden i keiserriket. Gamle fordommer steg til overflaten igjen, og antisemittismen satte nok engang sitt preg på Wien.

    Det kan godt hende at Johann Strauss d.y. vendte det døve øret til uroen som gjorde seg gjeldende i wienersamfunnet, for det var noe han hadde lang trening i. Faren hans hadde sørget for etterlengtet virkelighetsflukt i biedermeierperioden – en epoke preget av tilsynelatende sjarm og hjemlig hygge, men også av hemmelig politi og brutal sensur. Og til tross for at aggressive nasjonalistiske strømninger ulmet i hele det enorme Habsburgmonarkiet i 1840-årene, var det i dette tiåret den unge Strauss’ karriere nådde sitt høydepunkt. I 1845 fikk han den ærverdige tittelen dirigent for Wiens andre Bürgerregiment. Men da 1848-revolusjonen nådde Wien, fattet den unge Strauss en prisverdig, men ødeleggende beslutning: Han vendte ryggen til den bestående makten. Dette førte til store spenninger i Strauss-familien,ikke minst i forholdet til faren, som samme år skrev Radetzky-marsjen for å feire feltmarskalk Joseph Radetzky von Radetz’ seier over italienerne i slaget ved Custoza. Da det ble åpenbart at den yngre Strauss var i ferd med å miste både posisjon og innflytelse på grunn av sin politiske beslutning, gikk han over på keisersiden igjen.

    Etter en slik feilvurdering måtte Strauss kjempe hardt for å gjenvinne sin posisjon, og det var først i 1863 at han endelig fikk tittelen keiserlig og kongelig Hofballmusik-Direktor. Da hadde han imidlertid rukket å skrive mer enn 120 valser, 100 polkaer, 80 kvadriller, 30 marsjer og en rekke andre danser, og musikken hans markerte alle større sosiale, kulturelle og politiske begivenheter i Wien og i hele keiserriket.Johann Strauss d.y. ble en allestedsnærværende størrelse, og han og brødrene sto bak tidens store slagere.

    Men en ny kunstform skulle snart dominere både Wien og den sistedelen av karrieren til Johann Strauss. Jacques Offenbachs operetter gjorde stor suksess og fant snart et publikum også utenfor det andre franske keiserdømmets Paris med sine nyrenoverte bulevarder.Wien var et naturlig andre hjem for sjangeren takket være sine egne tradisjoner for Singspiele, med Mozarts Die Zauberflöte som det mest verdsatte eksempelet. Så etter en rekke importerte suksesser fra Paris begynte lokale komponister og dramatikere, blant dem den oppfinnsomme kroatiskfødte Franz von Suppé, å etterligne Offenbachsstil. Hver kveld var Carltheater i andre distrikt og Theater ander Wien i sjette fylt til randen med wienere som på død og liv ville få med seg den nyeste stykket.

    Strauss hadde lite hell med sine første forsøk på å innynde seg hos dette nye, men viktige publikumet. Han visste mye om dansemusikk,men kunnskapene om teateret var desto snauere. Det sier sitt at bare noen få av hans tidlige operetter og balletter har overlevd. Den respekterte kritikeren Eduard Hanslick beskrev Strauss’ kassasuksess og kritikerflopp Indigo und die vierzig Räuber som ‘dansemusikk med ord til’. Strauss kunne godt ha gitt opp på dette tidspunktet, men hanog wieneroperetten ble reddet av Richard Genées bearbeidelse av Leréveillon, en fransk farse av Henri Meilhac og Ludovic Halévy. Den skulle brukes som vanlig teaterstykke på Theater an der Wien, men viste seg å fungere utmerket som libretto (bearbeidet i samarbeid med Carl Haffner). Meilhac og Halévy hadde da også vært Offenbachs foretrukne librettister.

    De politisk paranoide myndighetene var imidlertid ikke villige til å la et så skamløst teaterstykke vises på scenen uten kutt og tilpasninger. I originalstykket opptrådte en prostituert – ingen sjeldenhet i det wienske samfunnet, men helt utenkelig på scenen – og de opprinnelige navnene ble endret umiddelbart. Det var ikke aktuelt å la handlingen foregå i Wien, så Strauss ble tvunget til å flytte den til en badeby nær en uidentifisert metropol. Men den geografiske nærheten til Ungarn – som manifesterer seg i Rosalindes forkledning – gjorde det klart for alle med litt omløp i hodet at det hele foregikk i den keiserlige hovedstaden. Strauss komponerte stykket i 1873 og 1874 og fikk gjort det ferdig i tide før premieren på Theater an der Wien 5. april 1874 .Hele verket ble altså komponert med den økonomiske krisen som bakteppe.

    På mange måter var stemningen den samme som i dagens Europa. Da som nå har man i ettertid sett at sammenbruddet var uunngåelig. Høykonjunkturårene, med en parallell i Strauss’ karriere, var preget av endeløs spekulasjon. Men den økonomiske friheten ble snart innskrenket,og de moderate prinsippene som hadde vært rådende siden 1848-revolusjonen, måtte vike. For en grunnleggende liberal mann som Strauss – som riktignok var i stand til å bytte side når han fant detfor godt – var dette en vanskelig tid. Umiddelbart later Die Fledermaus til å se bort fra krisen, isteden byr den publikum på et øyeblikks frivolitet i en verden der champagnen er konge.

    De færreste kan unngå å falle for Adeles kokette ynde (ikke minst i den livlige Mein Herr Marquis) eller le av fylleablegøyene til Dr. Blind og Frosch. Men ekte menneskelig varme er det lite av i stykket – med unntak av Rosalinde og Alfreds hemmelige, men kortlivede kjærlighetshistorie. Og uansett hvor oppriktig Dr. Falke virker i andre akt, der han framfører den rørende Brüderlein und Schwesterlein, så er det han som har lagt planene for å ydmyke sin gode venn. Å stole på de vakre ordene hans ville være som å ta Don Alfonso på ordet etter å ha vært vitne til hendelsene i Così fan tutte. Selv champagnen blir gjenstand for forakt. Drikken lovprises med brask og bram på Orlofskys fest,men døgeniktene som samles på slutten av tredje akt, er ikke sene med å gi champagnen skylden for sine egne tåpelige handlinger. Dette er mennesker med få skrupler.

    Selv operettens motto har en tvetydig moral: «Glücklich ist, wervergisst, was doch nicht zu ändern ist» («lykkelig er den som glemmer det som uansett ikke kan forandres»). På den ene side vitner det om klokskap og sindig aksept, på den annen side lukker det øynene for ugjerninger og påfølgende lidelse. Et slikt motto passer for en hensynsløs spekulant som ikke viser tegn til samvittighetskvaler eller barmhjertighet mot sine medmennesker. Det er den naive Alfred som først ytrer setningen, men den ville passet bedre for Eisenstein. Som farse får stykket næring av slike hjerteløse holdninger og handlinger. Istedet for heltemotet og oppriktigheten i Le nozze di Figaro og Fidelio,to operaer librettoen kan gi assosiasjoner til, setter Strauss’ suksessoperetteopp et utfordrende speil for menneskers tankeløse atferd.

    Die Fledermaus regnes nå som et av de mest populære verkene som er skapt i Wien, og er fremdeles et fast innslag på byens Volksoper ogStaatsoper ved juletider hvert år. Men opprinnelig fikk stykket en temmelig kjølig mottakelse. Så kort tid etter krakket i 1873 virket operetten altfor nærgående. Ved å framstille slike udugelige skikkelser viste Strauss og hans librettister tidens samfunn i et lite flatterende lys.Publikum som samlet seg på Theater an der Wien i april 1874, ønsketkanskje å glemme det som uansett ikke kunne forandres, men Alfredsmotto var ikke nok til å dekke over ubehaget.

    Et utvilsomt syrlig budskap til tross: Strauss’ sprudlende musikk, det finslepne resultatet av mange års erfaring fra ballsalene, gjør Die Fledermaustil herlig underholdning. Det er ikke uten grunn at størrelser som Herbert von Karajan, Carlos Kleiber og Plácido Domingo har latt seg lokke av denne glitrende musikken. Men vi bør huske på at underd en strålende overflaten lurer bildet av et samfunn på sammenbruddets rand. Champagne kan gi en dødelig bakrus.

    © Gavin Plumley, 2012 Gavin Plumley er skribent og musikolog, med sentraleuropeisk musikk fra tiden rundt forrige århundreskifte som spesialitet. Han har snakket på BBC Radio 3og nylig skrevet artikler for The Guardian, Opera Now, Classical Music og BBC Music Magazine. Se hans blogg: entartetemusik.blogspot.no

    Biografier

    Alexander Joel, dirigent

    Den tysk/britiske dirigenten Alexander Joel har en travel sesong, med La bohème på Covent Garden, Tosca på New Israeli Opera, Macbeth i København, Madama Butterfly i Hamburg og Otello i Santiago, Chile. Han utdannet seg ved konservatoriet i Wien og debuterte som dirigent i Nürnberg, videre Stadttheater Baden,Stadttheater Klagenfurt og Wiener Volksoper. Han har vært fast tilknyttet Deutsche Opera am Rhein ogmusikksjef ved Stadttheater Brunswick 2007/2008. Deseneste sesonger har han dirigert Faust (premiere), Labohème, Macbeth og Rigoletto ved Semperoper i Dresden,La forza del destino, Die Frau ohne Schatten og Don Carlosved De Vlaamse Opera, Flaggermusen og Die Entführungaus dem Serail ved Bayerische Staatsoper München, samtTosca og La bohème ved Deutsche Oper Berlin. Som musikalsk ansvarlig for Flaggermusen gjester han Nasjonaloperaen for første gang.

    Tobias Ringborg, dirigent

    Tobias Ringborg har på kort tid etablert seg som en avde mest spennende svenske dirigenter i sin generasjon og gjester både operahus og konserthus– som dirigent,solist og kammermusiker. Han studerte ved Den Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, og ved The Juilliard School of Music i New York. Som operadirigent har han jobbet med Don Giovanni, Ariadne auf Naxos, La traviata, Otello og La Fanciulla del West ved Malmø Opera, La bohème, Manon Lescaut, Tosca,Carmen, L’Elisir d’Amor, Don Giovanni, Die Zauberflöte,Don Carlos og Eugene Onegin ved Stockholms operaen,Faust og Idomeneo ved Det Kongelige Teater i København, samt La traviata ved Oper Leipzig, ogCosì fan tutte ved Scottish Opera. Tobias Ringborg harogså dirigert balletter som Svanesjøen, Tornerose og En midtsommernattsdrøm ved Stockholmsoperaen. Sist han gjestet Nasjonaloperaen var i forbindelse med Barberen i Sevilla sesongen 2011/2012.

    Terje Boye Hansen, dirigent

    Terje Boye Hansen er utdannet som fagottist,musikkpedag og og dirigent og har fra begynnelsen av 90-tallet vært tilknyttet Den Norske Opera & Ballett som dirigent. Hans repertoar omfatter over 40 operaer og operetter, samt en rekke balletter,(Carmen, La traviata, Madama Butterfly, Hänsel und Gretel, Don Giovanni, Così fan tutte, Tryllefløyten,Ildfuglen, Vårofferet m.fl.). I de senere år har han vært engasjert i arbeidet med å gjenoppdage den norske musikkhistorien, noe som har resultert i flere konserter og CD-innspillinger. Boye Hansen har fra 2000 til 2006 vært sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester.

    Rune Bergmann, dirigent

    Rune Bergmann har studert dirigering ved SibeliusAkademiet i Helsinki under professor Leif Segerstam,og debuterte der med høyeste karakter. Han har også spesialisert seg innenfor både kor og orkesterdirigering. Bergmann har et stort repertoar innen både klassisk, romantisk, opera og samtidsmusikk. Han er gjesteprofessor ved Universitetet i Oslo, og har også virket som kunstnerisk leder for både Ålesund kammerkor og Ålesund orkesterskole gjennom flere år. Han tiltrådte som 1. kapellmester ved operahuset i Augsburg i 2011, og har dirigert mange europeiske orkestre som Oslo Filharmoniske Orkester, Augsburg Filharmoniske Orkester, Mainfranken Theater Würzburg, Kuopio Symfoniorkester, Malmö Symfoniorkester, Helsingborg Symfoniorkester,symfoniorkestrene i Kristiansand, Trondheim,Karlskrona and Odense.

    Gary McCann, scenograf og kostymedesigner

    Gary McCann er opprinnelig ire, men har nå base i Greenwich, London. Han har sin utdannelse i teaterdesign fra Nottingham Trent University.Gary jobbet fra 2007 til 2009 som interiørdesigner på den nye KESTREL superyachten som ble konstruert i Tyrkia, og har også vært Art Director påstore TV-sendinger for Channel 4, Channel 5, ITV,Granada, Endemol og Indias Zee TV. Han har undervist i design ved School of Arts ved University of Kent, og arbeidene hans har to ganger vært utstilt på Victoria & Albert Museum i London.Blant hans siste arbeider kan nevnes The Pitmen Painters, (National Theatre of Great Britain,Friedman Theatre, Broadway, The Volkstheater iWien, og Londons West End), Three Days in May,(turné, West End), A Walk on Part (Arts Theatre,West End), 33 Variations (The Volkstheater iWien), La Voix Humaine og L’heure espagnole(Nationale Reisopera, Nederland), The Girl in theYellow Dress (Market Theatre, Johannesburg,Stadttheater Stockholm, nominert for Best Set Designav South African Naledi Awards), Guys and Dolls(Theater Bielefeld, Tyskland), La pietra del paragone(Opera Trionfo, Amsterdam), Someone Who’ll WatchOver Me, The Odd Couple, The Seafarer og Moonlightand Magnolias (Perth Theatre), Fidelio (GarsingtonOpera, gjenoppsettes i 2014), Norma (National Operaof Moldova), Così fan tutte (Royal Academy of Music),and Così fan tutte (Schönbrunn Palace, Wien), og TheLittle Prince (Lyric Theatre, Belfast, nominert forBest Design ved TMA Awards 2012).Nåværende og kommende prosjekter: The Flying Dutchman for Jekaterinburg Opera, Russland, The Barber of Seville for The Nationale Reisopera,Nederland, Imeneo for The Royal College of Music,London, og Owen Wingrave, Opera Trionfo Amsterdam. Han er medlem av Ransom Collective i Belfast.Se garymccann.com for mer informasjon.

    Dominique Borrini, lysdesigner

    Dominique Borrini gjør lysdesign for både opera,teater og dans. Han har jobbet regelmessig med Klaus Michael Grüber på mange av hans mest berømte verk: Büchners La Mort de Danton ved The Amandiers,Paris, Maderna’s Hypérion ved Opéra Comique, Paris,Amsterdam, og Roma, La traviata ved Châtelet, Paris.Han har dessuten gjort L’incoronazione di Poppea,Triptyque Boulez/Grüber for Festival d’Aix-en-Provence, Wien, Luxemburg, Aïda ved De NederlandseOpera, Amsterdam, Boris Godounov ved ThéâtreRoyal de la Monnaie Brussel, Operhaus Zürich, og Teatro Real de Madrid.Borrinis samarbeid med Laurence Dale skriver seg fra 2000, da de gjorde Mendelssohns A Midsummernight‘s Dream. Siden har de jobbet sammen på Gassmanns Opera Seria ved Nationale Reisopera,Ades’s Powder Her ved Opéra de Nantes, Lehars DasLand Das Lächelns, Salzburg, Ariadne auf Naxos,Monte Carlo, Don Giovanni for ConcertgebouwAmsterdam; Verdis Gustavo/Un Ballo in Maschera ogAubers Gustave III for Opéra de Metz. I tillegg jobber han for en rekke andre av velrenommerte europeiske regissører og koreografer. Borrini har gjort lysdesign for kjente malere som Edouardo Arroyo, Gilles Aillaud, Bernard Michel og Antony Taule, og dette har utviklet hans egne særpregede visjon av lysdesign. Som en konsekvens av dette blir han ofte bedt om å lyssette museer og gallerier.Se dominiqueborrini.com for mer informasjon.

    Mark Smith, koreograf

    Mark Smith studerte ved Royal Ballet School og Bridget Espinosas London Studio. Mark er grunnlegger av og kunstnerisk leder for dansekompaniet Deaf Men Dancing, som utelukkende består av døve,mannlige dansere. Han har blitt bedt om å regissere å koreografere Alive! med kompaniet sitt og den anerkjente billedkunstneren Rachel Gadsden. MarkSmith var delansvarlig for Åpningsseremonien i forbindelse med Paralympic Games i London 2012. Han koreografert Call Me Madam og Iolanthe for The Union Theatre (ble nominert til beste koreograf i Off-West End Awards for begge disse); Noah og A Marvelous Year for Plums i forbindelse med Chichester Festival Theatres 50-årsjubileum;Reasons to be Cheerful i samarbeid med GraeaeTheatre og New Wolsey Theatre; Aladdin & HisMonkey for Lyric Hammersmith; The Lion, The Witch& the Wardrobe for Chichester Festival Theatre; TheInvisible Man for kompaniet Crying in the Wilderness.Wheels on Broadway for Greenwich Dockland &International Festival og The Liberty Festival. Hanble også valgt ut som en av fem koreografer til Sadler’sWells produksjon Shoes.Se marksmithproduction.com for videre informasjon