25.09.09 - 15.10.09

Giselle 2009

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Ballett

Giselle er ikke bare den ultimate romantiske ballett med tyll og tåspissdans. Den er også en heftig kjærlighets- og spøkelseshistorie. Giselles kjærlighet er så sterk at hun blir gal og dør når hun finner ut om sin elskede Albrechts bedrag.

Når den angrende synder oppsøker Giselles grav, hjemsøkes han av wiliene. Disse er ifølge eventyret åndene til forlovede piker som døde før bryllupet, i karakter ikke helt ulike vår mer hjemlige hulder. Wiliene jakter på menn og tvinger sine ofre til å danse til de dør. Er Giselles kjærlighet, tross Albrechts bedrag, så sterk at hun kan redde sin elskede fra døden?

Den som kommer i Operaen, får se. Nasjonalballettens nye Giselle er basert på den originale koreografien fra 1841, men iscenesettes av tidligere prima ballerina fra American Ballet Theatre, Cynthia Harvey. 

- Velkommen inn i en verden full av mystikk, skjønnhet, død og dans!

  • Koreografi Jean Coralli og Jules Perrot
  • Iscenesetter Cynthia Harvey
  • Musikk Adolphe Adam
  • Scenografi og kostymer David Walker
  • Lysdesign James Ingalls
  • Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    1. Akt

    Det er tid for vinhøst i den lille landsbyen ved Rhinen. Skogvokteren Hilarion kommer med gaver til Giselle og hennes mor. Han er forelsket i Giselle, og benytter enhver anledning til å vise henne oppmerksomhet. Giselle er imidlertid mer opptatt av Albrecht, en ung adelsmann. Albrecht oppsøker Giselle så ofte han kan, men skifter klær for at Giselle ikke skal oppdage hvem han egentlig er, men tro at han er en vanlig bondegutt. Han forteller ikke at han er forlovet med Bathilde, hertugens datter. Hilarion spionerer på dem, og finner Albrechts kappe og sverd.

    For å feire at druehøsten er i ferd med å avsluttes kommer hertugen, hans datter Bathilde og deres følge til landsbyen. Bathilde blir sjarmert av den livsglade og vakre Giselle, som ganske enkelt ikke kan la være å danse. Nettopp dansen volder moren bekymring, for Giselles hjerte er svakt. Da Bathilde hører at Giselle nettopp har blitt forlovet, gir hun henne kjedet sitt i gave. Hilarion konfronterer Albrecht med sverdet og kappen han har funnet, og sannheten om at Albrecht også er Bathildes forlovede kommer for en dag. Dette sjokket driver Giselle til vanvidd, hun blir som besatt og gjenopplever de lykkelige øyeblikkene deres gjennom dansen – til hun faller død om.

    2. Akt

    Hilarion er knust fordi han tror han har forårsaket Giselles død, og kommer til graven hennes sent om kvelden. Myrtha, wilienes dronning, kaller sine undersåtter frem fra gravene, da får de utløp for sin lidenskap for dans. Når en mann trår inn på deres enemerker må de danse med ham, for å ta hevn for det livet de ikke fikk levd – og danse ham til døde. Under denne nattlige dansen kaller Myrtha frem en ny wili – Giselle. Dansen blir avbrutt da Albrecht kommer med liljer til Giselles grav. Hun viser seg for ham og de danser sammen. Fordi Giselle vet hvilken skjebne som venter Albrecht, forsøker hun å beskytte ham ved å holde ham vekk fra Myrtha. Samtidig blir Hilarion tvunget til å danse til han faller død om. Giselle ber Myrtha om å få danse i Albrechts sted for å hindre ham i å danse videre. Men Albrecht vil heller dø enn å være skilt fra Giselle, og fortsetter dansen mot døden sammen med henne. Men morgenrøden bryter wilienes makt – Giselle har ved sin kjærlighet reddet Albrecht.

    Giselle er ikke bare en ballett med mystikk, mørke, tyll og tåspissdans. Den er også en fortelling om uskyld, svik og kjærlighetens kraft.
    Introduksjonen - Giselle

    Komponisten

    Adolphe Adam

    I 1803, det året da Adolphe Adam ble født, ble François Boieldieu ansatt som sjef for den kongelige opera i St. Petersburg. Senere skulle Boieldieu bli Adolphe Adams lærer på Paris-konservatoriet, og St. Petersburg skulle komme til å stå i sentrum for den tiltagende suksessen rundt Adams mesterverk Giselle. Boieldieu er kjent for utviklingen av opéra-comique, den franske utgaven av Singspiel, som Mozarts Seraglio er det mest kjente eksempel på. Boieldieus egen orientalistiske opera Le Calif de Bagdad hadde en klar likhet med den tidligere Cherubinis musikkstil, noe som viser hvor sterk den tidlige romantiske tradisjonen var på den tiden da Adam begynte sin karriere som komponist for scenen.

    Da Adam kom til konservatoriet i en alder av 14 år, hadde hans lærer reist tilbake til Paris og etablert formen opéra-comique. I løpet av en tiårsperiode ble Adam en like berømt og anerkjent komponist i sin sjanger. Han skulle snart også overgå Boieldieu med sin egen mer avanserte romantisme og sin naturlige bruk av melodi og transparent orkestrering som et redskap for psykologisk innsikt i følelser og erfaringer. Adams arbeid som komponist for scenen var slett ikke noen abstrakt eller avstandspreget aktivitet. Tvertimot kastet han seg inn i teaterlivet og fikk til og med sitt eget operahus. Om ikke det skulle være nok for en fremgangsrik komponist på hans tid, så deltok han entusiastisk i borgerskapets musikkliv ved å komponere både for geistlige og verdslige kor, ved å publisere en god del nasjonal musikk for piano, ved å bidra regelmessig i pressen og ved å overta stillingen som professor i komposisjon som Boieldieu hadde hatt før ham. I 1856, etter et forholdsvis kort liv, etterlot han seg sine memoarer i to bind, samlede kritikker og hele 50 komposisjoner for opera og ballett. At balletten Giselle ble så berømt, ligger nok ikke bare i ballettens praktfulle skuespill og klassiske koreografi, men like mye i musikkens høye kvalitet.

    Giselle 1841

    Fredrik Rütter

    Det hevdes at Giselle er den mest berømte av alle ballettene fra den romantiske perioden. En ting er i hvert fall sikkert: den er å finne i repertoaret til alle klassiske ballettkompanier, og er den balletten som har en uavbrutt linje fra premieren i 1841 og frem til i dag. Utgangspunktet for Giselle er noen linjer forfatteren Théophile Gautier leste i Heinrich Heines bok De L´Allemagne som kom ut i 1835. Fascinert skrev han til Heine ”… Jeg kom til et sjarmerende avsnitt, der du skriver om alver i hvite kjoler, og hvor kjolekantene alltid er fuktige, om underjordiske som tripper med små satengføtter på taket av brudekammeret, om de hvite Wiliene som danser ubarmhjertig videre, og om alle de deilige gjenferdene du lar oss møte i fjellene og langs elvebredden, hvor det tyske månelyset myker opptåken og jeg sa til meg selv: kunne ikke dette blitt en vakker ballett?

    ”Det var ikke bare Gautier som opplevde at dette kunne være grunnlaget for en storartet ballett. Gautier var sterkt opptatt av en ny ung danserinne, Carlotta Grisi, som var elev av og gift med danseren og koreografen Jules Perrot. Gautier mente at hun var perfekt for hovedrollen. Perrot, som hadde forlatt Paris-operaen i 1835 for å danse med datidens Giselle største ballerina Marie Taglioni (1841), så her en mulighet til å komme tilbake. Han håpet på en ansettelse ved operaen, både som danser og koreograf. Samarbeidet med Taglioni var gradvis avviklet; Taglioni opplevde at Perrot var en altfor god danser som stadig fikk større oppmerksomhet enn henne. Perrot”fant” Grisi, underviste henne og koreograferte danser til henne, og giftet seg med henne. De reiste Europa rundt sammen og opptrådte på de størstescenene. Det er Perrot en kan se i maleriene til Degas fra prøvesalen på Paris-operaen: Han er ballettmesteren med stokk.

    Ballett i ekspressfart

    Théophile Gautier visste ikke helt hvordan han skulle få en fungerende libretto ut av Heines setninger. Det ordnet seg raskt da han en kveld i operaen traff Vernoy de Saint-Georges. Han tente på ideen, og sammen skrev de en libretto på tre dager. Den ble raskt akseptert av ledelsen ved Parisoperaen hvor Jean Coralli var ballettmester. Komponisten Adolphe Adam var en god venn av ekteparet Grisi/Perrot. De spurte om han kunne tenke seg å skrive musikken. Han droppet alt han hadde liggende på skrivebordet, og kastet seg over prosjektet. Det sies at han i løpet av åtte dager hadde klar en skisse til musikken, og etter tre uker var partituret ferdig. Da var Pierre Ciceri nesten klar med dekorasjonene, og Coralli hadde startet prøvene. Dansene til Carlotta Grisi tok Perrot seg av. Et imponerende tempo som i vår ekspressfartstid vil være umulig å få til.

    Store kontraster

    Alle store danserinner har gjennom 160 år måttet ha rollen som Giselle på sitt repertoar, ellers var det noe som manglet. Publikum har strømmet til, ikke nødvendigvis for å se en ny versjon eller oppsetning, men for å se hvordan forskjellige danserinner tolket rollen. Det spesielle med den er kombinasjonen av danseteknisk virtuositet med evnen til å tolke rollen dramatisk. Første og andre akt står i sterk kontrast til hverandre,men er samtidig utfyllende. I første akt er det den uskyldige unge landsbypiken som møter sin første store kjærlighet som hun tror blir gjengjeldt. I løpet av denne akten skal hun gå den opprivende veien fra uskyldig pike til forsmådd kvinne. I originalversjonen dør hun for egen hånd, men i Russland var selvmord ikke mulig å vise. Siden den første oppførelsen der i 1842 har Giselle falt død om på grunn av sitt svake hjerte – sjokket over Albrechts svik er for stort. I den andre akten – den ”hvite” – dukker så eventyrskikkelsene Wiliene opp, kjent fra mange månebelyste mysterier. Wiliene har litt forskjellige uttrykk i mange lands eventyr, men her er de unge, forlovede kvinner som dør før sin bryllupsdag fordi kjæresten har sviktet dem. Ved midnatt kommer de opp av gravene sine, og en hver mann de får tak i blir danset til døde fordi de selv døde før de kom i brudeseng.

    Romantisk kjernepunkt

    Giselle ble en kjempesuksess takket være ballettens romantiske og magiske blanding av drama og dans. Grisi ble den nye store ballerinaen, men Perrot fikk ingen kreditt for sitt arbeide. Hans navn var ikke engang å finne på plakatene eller i programmet. Der stod det bare Corallis navn.  Ei heller fikk han den ansettelsen han hadde håpet på, og om ikke det skulle være nok klarte Gautier å forføre og få et forhold til Carlotta Grisi, slik at hun forlot Perrot. Likevel, siden ”alle” visste at mye av koreografien i Giselle var skapt av Perrot, skadet det ikke hans videre karriere. Giselle kom eventyrlig raskt på programmet over hele den vestlige verden. Den ble satt opp i London, Wien og St. Petersburg allerede i 1842. Berlin og Milano fikk se den i 1843, og til Boston, over Atlanteren, forflyttet den seg i 1846. Perrot dro til London hvor han gjorde stor suksess som koreograf, før han dukket opp i St. Petersburg i 1848. Her ble han ballettmester og hovedkoreograf i ti år før han flyttet tilbake til Paris. I St. Petersburg samarbeidet han nok en gang med Carlotta Grisi. I 1868 forsvant Giselle fra repertoaret i Paris. Operaballetten sang på siste verset, kvaliteten var bare gått nedover og det fantes ikke lengre mannlige dansere der; de mannlige rollene ble utført av kvinner utkledd som menn.  Men Giselle fortsatte å leve i St. Petersburg, man kan nærmest si at den overvintret. Marius Petipa satte opp flere versjoner, den seneste i 1884, meget tro mot originalen – bortsett fra selvmordet og avslutningen. I den opprinnelige slutten gjør Albrechts forlovede Bathilde entré sammen med hans våpendrager Wilfred, akkurat da Giselle er på vei ned i graven, og Albrecht i siste øyeblikk reddes av dagslyset. Hun ber ham om å finne sammen med Bathilde igjen, og dermed er slutten låst. Den vanlige slutten nå er at Albrecht står alene igjen på scenen, og da er alle muligheter åpne for hva livet videre kan gi. Sergej Djaghilev tok Giselle med tilbake til Paris i sesongen 1910, og dermed fant den igjen sin plass på de vestlige scenene.

    Nye versjoner

    Det finnes også oppsetninger av balletten som erhelt annerledes enn originalen. De to mest kjenteer vel versjonen til Dance Theatre of Harlem, hvorhandlingen foregår i sumpene i Louisiana, og Mats Eks av romantiserte oppsetning for Cullberg balletten i 1982. Her er Giselle gift, ikke med Albrecht,men med Hilarion, skogvokteren. Hun er vel å anse som piken i landsbyen som ikke har alt mentalt på plass. I slutten av første akt blir hun gal, men hun dør ikke. I den andre akten befinner hun seg på et mentalsykehus, og her møter hun sin Albrecht i en drømmeverden. Dette er jo helt motsatt originalen,hvor det er Albrecht som møter sin døde Giselle. Ek har skrellet bort absolutt alt som er vakkert, og han viser hvor sterk den lidenskapen kan være som fører en person til sinnets ytterste grenser og over i galskapens mørke."Giselle ble en kjempesuksess takket være ballettens romantiske og magiske blanding drama og dans."den første oppførelsen der i 1842 har Giselle falt

    Biografier

    Jean Coralli (1779-1854) - koreografi

    Den franske danseren debuterte som koreograf  i Wien allerede i 1800, og mellom 1815 og 1825 hadde han skapt en rekke balletter som ble oppført i Milano, London og Marseilles. Etter hvert ble han ansatt som første ballettmester ved Théâtre del'Académie Royale, og satte der opp balletter som La Tempête (1834), Le Diable Boiteux (1836), La Tarentule (1839), Giselle (1841), og La Peri (1843).Ved premieren på Giselle sto han oppført som den eneste koreografen, men man vet at Jules Perrot også var medskaper av denne balletten.

    Jules Perrot (1810-1892) - koreografi

    Også Jules Perrot var både danser og koreograf, og ble ballettmester ved Den keiserlige ballett i St. Petersburg. Perrot turnerte mye i både England, Østerrike og Italia, der han møtte danserinnen Carletta Grisi, som han både instruerte, danset med, skapte danser for– og giftet seg med. Mest sannsynlig var det han som skrev soloene for sin kone til Giselle, men av ulike grunner var det Coralli som fikk hele æren. Perrot står bak noen av det 19. århundres mest berømte balletter, som Pas de Quatre, La Esmeralda og Ondine, i tillegg til Giselle.

    David Walker (1934-2008) - kostymer og scenografi

    David Walker tok sin utdannelse ved Central School of Arts and Crafts i London. Han har designet kostymer og scenografi på en rekke ulike oppsetninger, som Askepott, Tornerose, Giselle og Sylfiden, for kompanier som The Royal Ballet, English National Ballet, the National Ballet of Canada og Houston Ballet. Han har også jobbet med teatre i England som The Royal Court Theatre, Royal Shakespeare Company og Royal National Theatre. I tillegg har han hatt oppdrag for The Royal Opera, Metropolitan Opera, English National Opera og Stockholmsoperan.I 1968 gjorde Walker kostymer og scenografi for Sir Frederick Ashtons ballett The Dream for The Royal Ballet, Nøtteknekkeren for London Festival Ballet (nå English National Ballet) og kostymene til San Francisco Opera's produksjon av La Traviata. Han har også hatt ansvaret for kostymedesign på flere filmer. David Walker skapte kostymer og scenografi for en rekke oppsetninger av Giselle, og har tidligere skapt Askepott for Nasjonalballetten.

    James F. Ingalls - lysdesign

    James F. Ingalls har tidligere hatt lysdesignet på Lila Yorks Celts for Nasjonalballetten. Han har vært lysdesigner på ballettforestillinger som Coppelia, Sandpaper Ballet og Giselle for Het Nationale Ballet/Holland. For Mark Morris Dance Company har han lyssatt Romeo og Julie, On motifs of Shakespeare, Mozart Dances, The hard nut, Dido og Aeneas, L’Allegro og Il penseroso ed il moderato. Han har videre satt lysdesign for The four seasons for Christopher Wheeldon/Boston Ballet, og ti stykker for San Francisco Ballets 75-årsjubileum. Han har også lyssatt en rekke operaer, blant dem Kaija Saariahos La Passion de Simone, Adriana Mater og L’amour de Loin, John Adams’ A flowering tree, Doctor Atomic, The death of Klinghoffer, Nixon in China, Orfeo et Euridice, Salome, Krig og fred og The Gambler. Han har nylig jobbet med Othello, i Peter Sellars’ regi, og Oedipus Rex/Symphony of Psalms.

    Anmeldelse

    "Når Nasjonalballetten tar frem igjen den 160 gamle romantiske balletten Giselle, gjøres det med den aller største nennsomhet. Maiko Nishino er vidunderlig som Giselle." 

    "Evig skjønt på hovedscenen. Hvis man vil ha romantikk, sødme og vemod, skjønnhet og åndelig sjeledryss, skal man se Giselle."

    "Høstens kanskje mørkeste eventyr gir valuta for romantikk så vel som mystikk fra et imponerende samdanset ensemble. Maiko Nishino briljerer som Giselle."