14.–18. juli

Grusomhetens teater: Svanhild

Ibsens komedie i prisbelønt ny oppsetning

Intro

Handlingen i Ibsens tidlige komedie Svanhild utspiller seg en lys sommerdag, foran en pastellfarget utsikt over Oslofjorden. På fru Halms landsted ved Drammensveien drikkes det punsj, det spilles krokket, det konverseres, fnises og kurtiseres. Men under den lette, borgerlige overflaten ligger både uro, frustrasjon og spenning. Kun to mennesker stritter imot konformiteten: forfatteren Falk og den unge Svanhild. Deres flørt leder likevel raskt nok mot et stort, avgjørende spørsmål: Vil kvinnen ofre seg for å bli den mannlige forfatterens modell og muse?

Svanhild var aldri tidligere oppført da Grusomhetens Teater satte det opp i 2014. I 2009 gjorde teatret en tilsvarende førsteoppførelse av Ibsens operalibretto Fjeldfuglen med musikk av Filip Sande. Begge urpremierer ble møtt med stor interesse av kritikerne.

Ifølge Dagbladet kler den tidlige Ibsen og Grusomhetens teater hverandre: Kompaniets «intense og overdrevne uttrykk i kropp og miner» kapsler «på en fengslende og presis måte inn kløen og rastløsheten under den pyntelige, pastellfargede borgerligheten.» 

Svanhild ble da også belønnet med Osloprisen for årets beste teaterforestilling i 2014.

Ibsen skrev Svanhild i 1860, men fullførte først stykket to år senere – da på vers og under tittelen Kjærlighedens Komedie. Stykket rører ved temaer som får sitt utløp senere i Ibsens forfatterskap; her finnes både en lerkefugl og en kvinne som velger bort ekteskapet.

Svanhild var ment å bli et treakters skuespill, men det er kun første akt som foreligger. Her spilles det til gjengjeld nøyaktig slik det ble skrevet – og «selv om teksten er kort, fyller skuespillerne replikkene med undertekst gjennom sine betoninger og bevegelser», slik Klassekampen beskriver det.

Medvirkende

Fru Halm, en embedsmanns datter Hanne Dieserud / Sofie, hennes datter Sara Fellman / Svanhild, hennes datter Kirsti Sørlie Hansen / Falk, en ung forfatter Miguel E. D. Steinsland / Guldstad, grosserer Brendan McCall / Fladland, student Filip Amundsen Stav / Pasop, redaktør Magnus Young Mortensen / Frøken Lerke, hans kjæreste Odille Heftye Blehr / Tjenestejente: Johanna Øyno / Musiker Espen Wensaas 

  • Regi Lars Øyno
  • Scenografi Tormod Lindgren
  • Kostymer Gjøril Bjercke Sæther
  • Lysdesign Rolf Christian Egseth
  • Assistent lysdesign Jan Skomakerstuen
  • Åpningssang Filip Sande
  • Masker Trude Sneve
  • Stildans Karen Høybakk Mikalsen

    Ibsens Svanhild

    Av Erik Henning Edvardsen, museumsleder ved Ibsenmuseet i Oslo

    Svanhild og Falk

    Skuespillet Svanhild (Ms. 4° 926) finnes bevart i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Ibsens biograf, Henrik Jæger, publiserte et utdrag av manuskriptet i Folkebladet for 1887, under tittelen «’Kjærlighedens Komedie’ paa Prosa», men ellers er det ukjent for publikum.

    I stykket møter vi den skapende dikter og skulptør, Falk, en kunstner som ut fra en bruk og kast-filosofi ønsker å gjøre Svanhild til modell og muse. Etter å ha formet henne i leire og kledd henne i strofer, ha lært henne utenat, og sommerens forelskelse er over, får vingehesten trampe henne i sølen. Falk er da ferdig med henne og vil intet ansvar ta. Straks høsten setter inn, kan verden få henne. Forelskelsen tjener til inspirasjon, noe ekteskapets vanedannende og passiviserende institusjoner vet å sementere og legge øde.

    Ibsens Svanhild rommer også en sivilisasjonskritikk. Gjennom navngivningen avslører personene sine roller i en motsetningsfylt verden. Fuglenavnene er neppe tilfeldig valgt, de avslører vitale trekk ved de handlende personer – falkens rov, svanens dødskamp, mens herr Guldstad frister med sine rikdommer og et samliv basert på materielle goder. Byggematerialene enkefru Halm, herr og fru Straamand, og teologistudent Fladland, utgjør de trygge bestanddeler i tilværelsen. Ikke alle fugler får kvitre med sitt nebb. Frøken Lærke har i en femten års tid vært forlovet med redaktør Pasop, men samfunnets økonomiske krav for å inngå ekteskap kan de ikke klare. De må tålmodig vente til de får råd til å møblere sitt eget hjem.

    Fra Svanhild til Kjærlighedens Komedie

    Ibsen gjorde flere forsøk på å dikte om sitt tidligere prosastykke til metrisk diktning med enderim. Sommeren 1862 kjøpte Jonas Lie forlagsretten til det uferdige stykket, for å sende det ut som «Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1863».

    Utover høsten arbeidet Ibsen på sitt bokmanuskript, som nå bar tittelen Kjærlighedens Komedie. Først ved årsskiftet var det gjort klart til publisering. De foreliggende to versjoner kan sammenliknes med den radikale endringen som Ibsen gjorde med Den episke Brand, da han omformet stykket til Brand. Et dramatisk Digt i 5 Akter.

    Det er ikke godt å si hvorfor Ibsen valgte en mindre moderne form. Var det for ikke å utsette seg for den estetiske litteraturkritikkens vrede, eller gjorde han rett og slett ablegøyer med verkets idé? Siden nesten alle de mannlige rollefigurene enten dikter eller har syslet med lyrikk, og kvinnene opptrer som diktningens muser, kan de like gjerne uttrykke seg i et poetisk dagligtalespråk.

    I Kjærlighedens Komedie var flere motiver kommet til. Allerede i Svanhild heter det at «Handlingen foregaar paa Fru Halms Landsted ved Drammensveien» på «en Sommerdag iaar.» Men nå legger han inn promenadene på hver side av Karl Johans gate, som folkevittigheten hadde døpt Urland og Kurland, foruten utstyrsforretningene til Ollendorff i Kirkegaten og Balchen på Stortorvet, og en rekke andre trekk ved hovedstaden.

    Ved den nye gjennomarbeidelsen ble Svanhilds søster Sofie kalt Anna, hennes forlovede Fladland ble til Lind, redaktør Pasop til kopist Styver, og hans utkårne, frøken Lærke, fikk bære navnet frøken Skjære. Og i det hele tatt var ikke utgivelsen helt hva den ga seg ut for: Kjærlighedens Komedie er ingen komedie da den mangler lykkelig slutt. Likevel var folk i harnisk over bokutgivelsen.

    En egen friskhet

    I sitt forord til andreutgaven, som utkom hos Gyldendal i København i 1868, innrømmet Ibsen å ha begått «den Fejl at udgive Bogen i Norge. Baade Tid og Sted var uheldigt valgt. Digtet vakteen Storm af Uvilje, voldsommere og mere udbredt, end de fleste Bøger skal kunne rose sig af i et Samfund, hvis overvejende Flerhed ellers betragter literære Anliggender som sig saa temmelig uvedkommende.»

    Regjeringsadvokat Bernhard Dunker, som også var styreformann i Christiania Theater ønsket først å stå ved sin lovnad om oppførelse av Kjærlighedens Komedie, men fikk betenkeligheter da han erfarte folks reaksjoner. Senere uttalte han at «Ibsens nye Stykke», dersom det skulle spilles, måtte «forkortes til det Halve»; hvilket han fant vanskelig nok, fordi det ikke var noen handling i det. Om Dunker hadde vært mer velvillig stemt dersom han i stedet mottok det kortere Svanhild til vurdering, er heller tvilsomt. Men teksten har en egen friskhet.

    Liksom Kjærlighedens Komedie opplyser tittelsiden til Svanhild å være et treakters skuespill. Originalmanuskriptet kan ha vært lenger, men kun de tre scenene som utgjør første akt foreligger. Likevel er det sentrale motiv til stede. Det er som vi med Claude Lévi-Strauss’ utsagn om mytiske element, opplever at det hele partitur er til stede i det fragmentariske: «Så lenge myten føles er fortelling intakt».

    Grusomhetens Teater har i sin oppsetning valgt å være strengt teksttro – intet legges til eller trekkes fra. Og den Antonin Artaud-inspirerte, inderlige manér griper nettopp den nerve som lar oss få møte en ny, ukjent Ibsen i noe så oppsiktsvekkende som en verdenspremiere på hans uoppførte dramatiske verk, Svanhild. Dette skjer hele 154 år etter at stykket ble skrevet, og 108 år etter dikterens død.

     

     

    Kunst er krig

    Av Lars Øyno, mars 2014

    Svanhild skrevet i 1860 er et ufullført stykke av Ibsen. Tittelbladet henviser til en planlagt komedie i 3 akter, men mot slutten av 1 ste akt legger forfatteren ned sin penn. To år senere utkommer Kjærlighetens Komedie, den endelige versjon av det påbegynte arbeid. Teksten er nå på vers, mens Svanhild er skrevet på prosa. I tillegg er enkelte rollenavn endret eller strøket.

    Ettersom vi for annen gang presenterer et nærmest apokryft Ibsen-drama, må teatret tydelig se et potensial i dette. Er det kan hende en form for alkymistisk undertekst her, hvor den ikke ferdige materie håpes å kunne utvikle seg til gull?

    Artaud diskuterer i sitt verk Det Dobbelte Teater alkymiens betydning for teatret, hvilket gir en forståelse av at kunst er absolutt politisk betinget skal den ha noen mening. Den som har sett døden i øyet vil alltid være i angrepsposisjon enten han støyer eller holder munn. Kunst er krig. Krig for å få fred. Alt er politikk, sier Ulrikke Meinhof og førte sin bitre kamp mot systemet. Planleggingen foregikk ofte i bakrommet på teatret til den senere så kjente filmskaper Rainer Werner Fassbinder. Enten man liker Fassbinders estetikk eller ikke, så burde enhver sette av noen timer å se hans filmer. Som barn av nasjonalsosialismen i Tyskland forsto han å manøvrere sine tilskuere i riktig retning for å hindre gjentakelser. 

    Hele Ibsens forfatterskap har lik Fassbinders filmer som mål å avdekke den allmenne sykdomstilstand. Dersom samfunnet ikke er annet enn juks og hykleri, må sykdommene lokaliseres slik at man kan helbrede det. I Svanhild mener forfatteren Falk at en ny vei for mennesket kan være å gripe tak i poesiens vesen – gi alt til det som ikke er – et vågestykke han ikke kan klare alene. Tilstedeværelsen av det fremmedgjorte og kyske er udiskutable nødvendigheter i en poesi som er på krigsfot med virkeligheten. Falk ser fru Halms datter Svanhild som bærer av slike verdifulle kvaliteter. Samfunnets irrasjonelle forordninger betinger en ikke organisk tilstedeværelse hvilket nødvendiggjør den kunstige atmosfære som eksisterer blant det øvrige persongalleri i stykket. Kritikerne i 1860-årene var ikke nådige mot Ibsen da han med sitt nye stykke satte disse problemstillingene på kartet. 

    Det er sagt at Falk er Ibsens alter ego. Kanskje er det den kommende landflyktighet dikteren står og tenker på i slutten av stykket. Dramatikeren, som vendte hjem etter 27 år i utlendighet, var en sky og tilknappet mann. Klok av skade signaliseres en resignasjon på overflaten, mens det indre fortsatt var i kamp mot systemet. Dovregubbens utsagn: ”Være seg selv nok” sto fremdeles i hans landsmenns våpenmerke.

    I sommermånedene blir fuglesangen, som bryter stillheten rundt minnesmerket i Treblinka, så merkbart fremtredende. Falk: ”Den havde sunget alt hva den vidste, og hva den sang, det formede seg i mig til et Digt; Digtet skal jeg skrive iaften; tør hende det kan gjøre et menneske glad og frit for en stund”.

     

    Pressen skriver

    «Svanhild er et ufullendt verk, med alt det åpner opp av mytologi, og oppføres nå for aller første gang. Bare det er en grunn til å se stykket. I tillegg er det ganske fornøyelig.»
    Hild Borchgrevink, Dagsavisen

    «Denne vellykkede forestillingens force er: Den gode fingerspissfølelsen for epoken og miljøet, og en satirisk brodd som går fint hånd i hånd med genuin munterhet.»
    Inger Merete Hobbelstad, Dagbladet

    «Den fragmentariske, korte naturen til stykket bidreg også til å gjere det heile endå meir konsist og treffande.»
    Giuliano D’Amico, Dag og Tid

    «Blant mye annet retter Lars Øynos gjennomførte tolkning av Svanhild søkelyset mot et hittil forsømt tema i Ibsens diktning. Den typiske, og her ganske infame spillestilen til Grusomhetens Teater utleverer den unge Ibsens umodne forestillinger om mannens rett til bokstavelig talt å ofre kvinnen for å virkeliggjøre egne kunstnerdrømmer.»
    Idalou Larsen, idalou.no

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Prøvesalen
    • Pris
      :
      270 NOK
    • /
      Ingen pause

    juli 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt