12. april–3. mai

Kylián: Different Shores

Magisk, mørk og intenst vakker

Intro

«Det er timer med estetiske øyeblikk, det ene etter det andre. Selv når teppet har gått ned for siste gang finnes ønsket om at det kunne vare lenger.»
– VG, terningkast 5.

«Mesterlig og musisk: Ny suksess for Nasjonalballetten. Hver eneste danser utfyller koreografens intensjoner med nesten overveldende talent og dyktighet.»
– Aftenposten

«Det er besynderlig vakkert. Scenografi, musikk og dans smelter sammen og lever. (…) Kylián fører oss nok en gang inn i det menneskelige mysterium gjennom trollbindende dans.»
–Vårt Land

En kveld i Jiří Kyliáns verden fortoner seg gjerne som magisk, mørk og intenst vakker. Igjen kan vi benke oss til en forestilling signert den tsjekkiske koreografen som revolusjonerte dansen.Different Shores blir hans fjerde helaften med Nasjonalballetten. Da vi i 2011 satte opp Wild Flowers trillet VG en femmer på terningen og skrev: "Kyliáns viltvoksende hage er en eneste stor gavepakke til publikum, og den viser hvor mange fasetter hans koreografier består av."

Nå blir det flere fasetter, og for det norske publikummet tre helt nye verk, skapt over et tidsrom på nesten tretti år. Der kraftfulle Soldiers´ Mass danses av menn til det mektige vokal- og orkesterverket Fields Mass, er forunderlige Stepping Stones et av Kyliáns få verk der kvinnene er på tåspiss. Det danses til musikk signert John Cage og Anton Webern. Kveldens yngste, Gods and Dogs, er Kyliáns verk nummer hundre for Nederlands Dans Theater, og utforsker den tynne linjen mellom normalitet og galskap. Fascinerende, forstyrrende, rørende eller skremmende. Kyliáns dans kan være så mangt. Sikkert er det at den gjør inntrykk!

Gå ikke glipp av Fotoutstilling Kylián i foajeen, med bilder fra hans tidligere balletter. Fotografiene er tatt av Joris-Jan Bos.

    Film fra forestillingen

    Trailer til Kylián: Different Shores, av Yaniv Cohen. Medvirkende: Dansere fra Nasjonalballetten

    Stepping Stones

    Kylián om aboriginerne og Stepping Stones

    Sommeren 1980 var jeg med på å arrangere en festival der dansere, fortellere, musikere og åndelige ledere fra forskjellige deler av det australske Nordterritoriet deltok.

    Det ble faktisk den største aboriginersamlingen noensinne. Denne opplevelsen gjorde et dypt inntrykk på meg. Faktisk satte den et varig preg på den jeg er, eller hva jeg gjør, og det for resten av livet. Noe av det merkeligste, som jeg egentlig ikke burde ha noen problemer med å forstå, er at de australske aboriginerne tillegger ’dansen’ så stor betydning.

    For å finne ut mer om dette fenomenet stilte jeg en eldre mann det som sannsynligvis er det dummeste spørsmålet som kunne stilles: ”Hvorfor er ’dansen’ så viktig for deg?” Svaret var både enkelt og overveldende: ”Det er fordi faren min lærte meg å danse, og fordi jeg må føre det videre og lære det bort til sønnen min.”

    Denne mannen så seg selv som et lite ledd i en endeløs kjede av utvikling. På en eller annen måte forsto han sin plass og sitt ansvar for å videreføre til neste generasjon den arven han hadde fått fra sine forfedre. Han visste at han var en liten, men viktig ”lenke” mellom fortid og fremtid. Han forsto at han hadde ansvar for at hans egen stammes kultur skulle leve videre i tiden som kom.

    Disse tankene, og mange andre, opptok meg da jeg skapte Stepping Stones.

    Jeg lagde Stepping Stones i 1991 for Stuttgarter Ballett, som en hyllest til tradisjon og arv. I dette tilfellet gjelder det den ”klassiske” dansens formspråk. Jeg har stor respekt for tidligere tiders kulturelle prestasjoner. Vi bærer alle på vår egen kulturelle bagasje. Iblant begrenser den bevegelsesfriheten, og iblant fungerer den som en ”stepping stone” og gir oss mulighet til å bevege oss mellom ”det som var” og ”det som skal bli”.

    Danserne i Stepping Stones danser med miniatyrkopier av skulpturer – fra forhistorisk tid og fram til Brancusi. De overvåkes av statuer av egyptiske katter som sitter på scenen, stille og kloke, med øyne som har vært vitne til rundt 3000 år av utviklingen av ”homo sapiens”.

    Jiří Kylián

     

     

    Gods and Dogs

    Kylián om guder og hunder

    Om klær, kostymer og bandasjer
    Vi blir født nakne og må møte livet uten beskyttelse. Bleier er de første klærne vi får oppleve (hvis vi er heldige).

    Senere blir vi kledd i alt mulig – ting som blir gitt oss eller tvunget på oss, ting vi har arvet fra eldre søsken.

    De beskytter oss mot sol og kulde og dekker vår nakenhet.

    Senere trygler og skriker vi for å prøve å påvirke måten kroppen vår dekkes på, for å overbevise foreldrene eller fosterforeldrene våre om å gi oss klær som kan styrke selvfølelsen eller i det minste få oss til å se noenlunde verdige ut, så vi kan oppnå litt respekt hos den svært kritiske og ofte nådeløse kretsen av barn som omgir oss.

    Senere, når vi er i stand til å betale for klærne våre selv, konfronteres vi med nye problemer. Vi blir nødt til å treffe egne valg, og vi begynner å forstå at ved å dekke kroppen på ulike måter kan vi forbedre eller til og med endre vår egen personlighet, og dermed også endre vår posisjon i samfunnet vi lever i.

    Uheldigvis er vi ikke godt nok rustet til å møte disse utfordringene. Det hele blir et spennende, men ofte bedragersk foretakende.

    Vi har lett for å bli forført av trender og mote, vi påvirkes av venner, kjærester og familie, eller vi tvinges til å overholde regler knyttet til religion, livssyn, seksuell orientering og overbevisninger av andre slag.

    Senere i livet konfronteres vi med sykdom (mental eller fysisk) når vi må dekke sårene livet gir oss (mentale eller fysiske). Og når kroppen (fysisk eller åndelig) ikke kan opprettholde de daglige rutinene våre, trenger vi klær som setter oss i stand til å gjøre det.

    Klærne (alskens støttebandasjer og andre bandasjer, inkontinensbleier osv.) som vi tar på oss når vi er syke, skadde eller uføre, viser for alle at vi er sårbare, at vi faktisk er et enkelt bytte, lett å utnytte, lett å peke ut som mål og lett å angripe. Denne sårbarhetstilstanden kan også gi opphav til mer uvanlige omstendigheter der et plagg representerer en type ”stigma” eller en slags ”symbolsk” verdi som hever oss opp til høyere åndelige sfærer (Jesu lendeklede, Gandhis dhoti eller klærne pilegrimer har på seg på sin reise).

    Dansere elsker å kle seg i filler. Tøyet de bruker til daglig, har stor psykologisk betydning og er nært knyttet til den enkelte dansers forestillinger og overtro. Uansett hvor tilfeldige antrekkene kan se ut, er de aldri vilkårlig valgt. De skjuler eller viser kroppen i den grad danserens mentale, fysiske eller følelsesmessige tilstand tillater i øyeblikket.

    I kunstnernes verden er det alltid danserne som ser ut til å være i best form – fysisk og mentalt. Men det er det motsatte som er tilfellet. Dansere er mer utsatt for skader – mentale, fysiske eller følelsesmessige – enn noen av sine andre kunstneriske kolleger, fordi de er nødt til å vise fram sin egen kropp som et kunstverk.

    Jeg røper ikke den helt store hemmeligheten når jeg sier at ingen av oss var perfekte da vi ble født. Vi arver fysisk styrke og utholdenhet, men også svakhet og en mental kapasitet med utallige smutthull. Det er ikke til å unngå at vår følelsesmessige rustning viser seg å ha sprekker. Vi må alle leve med vår arv fra øyeblikket vi utstøter vårt første skrik, og fram til stillheten.

    I løpet av livet opplever vi psykiske viderverdigheter og får følge av sykdommer vi har pådratt oss eller arvet. Og så, plutselig – etter å ha pustet så mye liv, etter å ha blitt inspirert av så mange eventyr, etter å ha blitt beruset av bare å være til – plutselig blir vi erklært syke, sinnsforvirrede eller dysfunksjonelle.

    Det er denne grensen – mellom ”det normale” og ”galskapen”, mellom ”helse” og ”sykdom” – samt alle normene som avgjør hvor vi havner, som fascinerer meg.

    Diagnosen kan komme når som helst. Men nøyaktig hvor er det, øyeblikket som endelig vil dytte oss over den usynlige grensen og inn i en mørk verden av galskap og sykdom, og hva blir den avgjørende faktoren?

    Jeg er klar over at jeg ikke er den første eller den siste som stiller disse spørsmålene, og jeg synes hver nye generasjon bør undersøke og definere galskapens og sykdommens grenser og grenseland på nytt.

    Men uavhengig av grensene som utgjør rammen rundt menneskenes kår, er jeg overbevist om at vi aldri kan få til noen positiv utvikling uten en sunn porsjon galskap.

    Jiří Kylián

    Soldiers' Mass

    Kylián om Soldiers' Mass

    Jeg hadde vært kunstnerisk leder for Nederlands Dans Theater i fire år da jeg bestemte meg for å lage et verk utelukkende for mannlige dansere. Valget var sannsynligvis et underbevisst trekk snarere enn et resultat av en spesifikk ”kunstnerisk strategi”.

    En av grunnene til at jeg bestemte meg for dette, var nok svært enkel og åpenbar: ”mennenes underprivilegerte stilling i dansens verden”. Men det fantes en rekke andre også:
    Enten vi liker det eller ikke, er det mange likheter mellom soldater og dansere, og selvfølgelig minst like mange diametrale motsetninger.

    De åpenbare likhetene er:

    1) I krigstider snakkes det gjerne om ”krigsscener”.
    2) Både dansere og soldater må være i perfekt fysisk form.
    3) De må være disiplinerte.
    4) De må kunne stole på hverandre når de havner i en bestemt situasjon.
    5) De kan få sceneskrekk, og de er nødt til å vise sitt sanne jeg.
    6) De kjemper for noe de tror på, og svært ofte for noe de ikke tror på i det hele tatt.
    7) De er sårbare.

    På den annen side finnes det også noen ganske fundamentale forskjeller:

    1) Dansere står ikke (alltid) i fare for å dø i løpet av en forestilling.
    2) Kampene de gjennomlever, vil neppe forandre historiens gang.
    3) De behøver ikke å kjempe inntil døden for menneskene som tvang dem til å kjempe. Og soldater som forlater slagmarken, blir vanligvis skutt og drept på stedet. Det skjer ikke med danserne.

    Musikken av Bohuslav Martinů for mannskor, messingblåsere, klaver og slagverk ble skrevet i 1939 – på terskelen til andre verdenskrig. Den er skrevet til en tekst av Jiří Mucha, og det er ingen tvil om hva som var budskapet: Begge var immigranter, og begge ønsket å gi sin fulle støtte til den tsjekkiske hæren i kampen mot den tyske okkupasjonen.

    Dessverre fikk ikke dette noe å si for krigens gang – Tsjekkoslovakia falt da landet ble solgt til Hitler under den beryktede Münchenkonferansen. Avtalen ble underskrevet av Storbritannia, Frankrike og Italia tidlig den 30. september 1938. Dette ga Hitler en internasjonalt anerkjent rett til å annektere Sudetenland (en del av Tsjekkoslovakia) til sitt ”Deutsches Reich”. I praksis betydde dette at et selvstendig land midt i Europa, Tsjekkoslovakia, ble gitt opp av de vesteuropeiske maktene i et forsøk på å blidgjøre Hitler, som til gjengjeld lovte dem at hæren hans bare ville marsjere i østlig retning for å kjempe mot de russiske bolsjevikene og kommunistene …

    Som et resultat av denne diplomatiske katastrofen, som ble undertegnet av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain, Italias ”Il duce” Benito Mussolini og Frankrikes statsminister Édouard Daladier, ble hele verden kastet ut i menneskehetens verste mareritt noensinne …

    Jiří Kylián

     

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 595 NOK
    • /
      2 pauser

    april 2013

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    mai 2013

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt