09.04.10 - 04.05.10

Kylián-Wild Flowers

Intro

  • / 2 pauser
  • / Hovedscenen / Ballett

Han har skapt et særegent dansespråk, en fusjon mellom krevende klassisk teknikk og den moderne ballettens frihet. Nå byr vi på fire verk som aldri før er blitt vist i Norge. Ballettene er en reise i bevegelser som beveger, men viser også noe av Kyliáns koreografiske ferd. Fra den lyriske Symphony of Psalms, skapt til Stravinskys mektige korverk med samme navn, til mer surrealistiske Tar and Feathers, som danses til et dikt av Samuel Beckett og fragmenter fra en av Mozarts pianokonserter. Her er stort spenn, både musikalsk og danserisk. Det første verket skapte Kylián i 1978 og det siste i 2006. 

Sist gang Nasjonalballetten satte opp en helaften med verk av Kylián var med Worlds Beyond i 2008. Da skrev Dagsavisen: “Tilbring tre timer i Kyliáns magiske, merkelige verden, og du ønsker deg tre til.” Og nå får du altså det.

  • Dansere fra Nasjonalballetten
  • Orkester Operaorkestret
  • Kor Operakoret
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore/Ingar Bergby

    Video

    Kyliáns ville blomster

    Etter mer enn 100 koreografier tør JiRí Kylián endelig si hva som beveger ham.
    Tekst: Lillian Bikset

    – Alt springer ut fra kjærlighet og død. Ideenejeg arbeider med har alltid bygd på motsetningen mellom disse to: Kjærligheten og døden. Jeg har alltid visst det, men jeg har aldri tort å sidet. Det høres så altfor enkelt ut. Det virker så naivt, så vagt og så ordinært, sier Jiří Kylián. Han trekker pusten dypt

    .– Og likevel er det slik det er, de sterkeste kreftene i livet springer ut fra kjærlighet og død,og nå er jeg gammel nok til at jeg tør si det høyt. Jeg bryr meg ikke om det dersom noen får lyst til å latterliggjøre meg. Kjærlighet og død er det sanne grunnlaget for all skapelse. De er de mest evige, de mest ordinære og de sterkeste krefter som finnes, sier Jiří Kylián.

    – Utover det, er alt forskjellig. Utover kjærlighetog død, og meg, er det eneste fellestrekket mellom de fire koreografiene i Wild Flowers at de ikke ligner på hverandre.

    Etter Nederlands Dans Teater er Nasjonalballetten ett av de kompaniene som oftest har danset Kylián.

    Wild Flowers er kveldens samletittel. Jiří Kyliáns arbeider blir ofte kalt frodige, blomstrende. Men Kyliáns ville blomster vokser ikke så fritt som mange tror. Han starter oftest med et vell av ideer. Så fjerner han dem, en for en, inntil en kjerne gjenstår.

    – I stedet for å jobbe gjennom å legge til, jobber jeg gjennom å ta bort. Jeg gir slipp på alt som er utvendig, og det som gjenstår er det som er ekte. Reduksjon. Det er stikkordet, sier JiříKylián. Han smiler. Han vet godt hvilke karakteristikker som brukes om hans arbeider.– Det er nok ikke mange som tror meg i dette,sier han.

    Kveldens koreografibukett består av fire balletter lagd over tre tiår. Symphony of Psalms skriver seg helt tilbake til 1978.

    – Det er underlig å gå tilbake til Symphony of Psalms etter så lang tid, og likevel harden alltid vært med meg. Balletten har vært oppført så ofte at den har blitt et slags varemerke for NDT og meg. Symphony of Psalms var med på å gjøre meg til den koreografen jeg er. Alt jeg har lagd har nok i seg spor fra denne, sier Kylián, og han minnes:– Da jeg lagde den, var jeg helt fersk, det var en av de første koreografiene mine.

    Kompaniet hang ikke sammen på den tiden. Det besto av forskjellige personligheter, forskjellige stilarter. Danserne kjente ennå ikke meg, og jeg kjente ikke dem. Det kunne ha blitt en dragkamp. Jeg husker at jeg bestemte meg for å lage et stortverk der alle danserne kunne bidra med sine karaktertrekk og sine stilarter og sine særpreg. Der de kunne være individualister, men likevel samordnes. Jeg husker at jeg brukte et vevdteppe som bilde da jeg forklarte dem hva jeg ville. Du vet, et teppe veves med mange farger i mange mønstre. Men i veven blir de en helhet,og når det er ferdig er helheten det første du ser. Du legger merke til mønstrene, men først etterpå ser du det røde, det blå, det gule. Denne tanken var starten på mitt arbeid i NDT, og på mange måter ble det også starten på en filosofi jeg har arbeidet etter siden, forklarer koreografen.

    I Wild Flowers er Symphony of Psalms valgt som avslutning. Kvelden starter med No More Play fra 1988.

    – Jeg forestiller meg No More Play som et spill uten regler. Det vil si, det finnes regler,men jeg kjenner dem ikke, og danseren kjennerdem ikke. Vi legger ut på en søken etter dem,ett skritt av gangen, en bevegelse av gangen. Gradvis kommer reglene til syne gjennom stegene som er valgt og bevegelsene som er gjort,forklarer Kylián.

    – Når jeg ser prøvene, får jeg følelsen av at du utfordrer balansen. Tyngdepunktet er alltid litt forskjøvet, bort fra det som ville vært det naturlige punktet for kroppen å søke hvile i?
    – Ja, jeg vil understreke viktigheten av tillit. Det handler om å være avhengig av en annen,å stole på en annen. Danserne må gi balanse til kollegene. De må vite at de blir holdt og støttet. Komposisjonen er presis. Faktisk er dette en av mine favorittkomposisjoner. Jiří Kylián ler.
    – Det tror du kanskje at jeg sier om alle koreografiene mine. Men slik er det jo ikke, sier han.

    Totalt har han lagd mer enn hundre koreografier nå. De aller fleste ble skapt for Nederlands Dans Theater, som han ledet i 24 år og var huskoreograf for i 36.– Noe av det som fascinerer meg med No More Play, som med flere av dine koreografier,er måten du fryser bevegelsene på. Brått presenterer du et stillbilde.  Det kan være timet opp mot musikken eller ikke, men ofte er det på et tidspunkt der danseren er midt i bevegelses flyten og tilskueren ikke forventer at han eller hun skal stanse.

    – Ja, det er et virkemiddel jeg liker. For meg handler det om å bevisstgjøre både tilskueren og danseren om tid. Tid som har gått, tid somskal gå. Tid er musikalitet. Tid er rytme. Når danseren stanser i en bevegelse, understreker han eller hun betydningen av tid. Så fortsetter dansen, og man har med seg denne nye forståelsen,sier Kylián.– Slik jeg ser det, fornyes ikke bare forståelsen av tid, men også respekten for dansefaget. Tilskueren minnes om bevegelsene som er gjort før stillbildet, og tar minnet om dem med seg inn i bevegelsene etter.– Det liker jeg. Jeg liker å utforske bevegelsens ytterkanter. Med respekt for danseren,så klart. Selv det som ser underlig ut skal føles naturlig. Det skal aldri hemme, sier Kylián.

    Sarabande er koreografi nummer to i Wild Flowers.
    – Det finnes et bibelsitat. «Mennesket, født av en kvinne, lever kort og fylles av uro. Det spirer som blomsten, og visner, det flykter som skyggen og blir ikke stående», siterer Jiří Kylián.– Dette sitatet er utgangspunktet for Sarabande. Koreografien handler om menneskets uro, om blandingen av usikkerhet og aggresjon. Alle er vi født av kvinner, og når vi fødes, hyler vi. Det er vår umiddelbare reaksjon på denne verdens galskap. Siden fortsetter vi vekselvis å hyle og å undres. Vi lever med usikkerhet og aggresjon. Jeg har valgt å la Sarabande danses bare av menn. Slik jeg ser det er menn de fremste eksponentene for blandingen av usikkerhet og aggresjon. Det er eksplosivt, det kan være farlig. Det starter kriger og slåsskamper. Men Sarabande er også et stykke om forsoning og i det finnes en verdighet, sier Kylián.– Jeg opplever koreografien som en bro mellom det instinktive og det raffinerte.– Ja, fordi mennesket både er primitivt og raffinert. Jeg tenkte på en ting, da jeg arbeidet med Sarabande. Min generasjon er den første generasjon europeere som ikke har måttet vise hvem de er i krig. Jeg håper jeg hadde vært en helt, hadde jeg måttet kjempe. Men jeg vet det ikke. Jeg har heldigvis aldri måttet gjøre dette valget, sier Kylián.

    Programmet fortsetter med Tar and Feathers,som rendyrker Kyliáns grunntemaer.– Det mørke og det lyse er temaene jeg alltid vender tilbake til; en positiv og en negativ kraft. Igjen handler det om kjærlighet og død. I Tarand Feathers understreker jeg det gjennom å bruke fargekontraster, slående svart, slående hvitt. Du vet, tjære og fjær pleide å være en straff. Man tvang forbrytere til å rulle seg først i tjære, så i fjær. Jeg har alltid tenkt på det som et poetisk paradoks. Den svarte, illeluktende,ekle tjæren klistrer seg til huden. De vakre,lette, hvite fjærene, symboler på å fly og å være fri, fester seg utenpå. Det er slik en underlig måte å lide, gjennom tjære og fjær. På en måteer det merkverdig og annerledes og likevel er det så ofte nettopp slik det er i livet. På utsiden viser man sin letthet, skjønnhet, glede. Men det klistrer seg fast i det stygge og tunge og vanskelige innenfor. I alle liv finnes en kombinasjon av glede og sorg. Veien mellom kan være kort og noen av de morsomste menneskene i verden lider en god del. Det inspirerte meg til Tar and Feathers, forklarer koreografen.Tomoko

    – Koreografien er lydsatt gjennom et diktav Samuel Beckett, «What is the word». Det er ikke den eneste gangen du har brukt Beckett?
    – Jeg er ingen stor leser, men Beckett kan jeg lese igjen og igjen. Han var et geni med ord og samtidig snakker hans tekster om ordenes fattigdom. Uansett hvor rikt et vokabular er kan ord bli fattige. Selv de mest presise begreper kan mangle nyansen man leter etter. Slikt tiltrekker en dansekunstner, sier Kylián.

    Han har selv lest inn lydopptaket som brukes.– Jeg ville ha det nøyaktig riktige trykket på hvert ord, jeg ville ha en bestemt rytme. Slik at det kunne fungere som musikk samtidig som jeg fikk understreket akkurat det jeg synes er det viktigste i teksten, forklarer han.

    – Du har stilt opp et klaver på et høytstativ på scenen. – Det er ikke så høyt som du tror.

    – Ikke?– Det er en optisk illusjon. Det virker høyere enn det er fordi scenegulvet under det er så mørkt og fordi gulvets overflate har en speilvirkning. Dette burde jeg kanskje ikke si. Jeg er som tryllekunstneren som avslørersine egne triks. Men det er sant. Beina på klaveret er ikke høyere enn en vanlig vegg i et vanlig rom.– Det ser høyere ut. Det understreker opphøyetheten i koreografien. Hele Tar and Feathers har et preg av noe opphøyd?– Jeg er glad du sier det. Jeg ville at danserne skulle strekke seg litt lenger. Gulvet er glatt, ser du. Danserne må bruke lange,flytende bevegelser og selv når det er naturlig å stanse bevegelsen, fortsetter den, forklarer koreografen. Dette er et grep Jiří Kylián er glad i. Følelsen av at danseren strekker seg. Alltid litt til.– Jeg har alltid vært glad i de engelske ordene «motion» og «emotion». Bare en e skiller bevegelsen og følelsen. Man kan beveges eg og man kan bli beveget av bevegelsen, sier Kylián. Han tar en kort pause og smiler et kort smil.– Det er poetisk, mener jeg. Bevegelse gjennom bevegelse. Motion and emotion.

    No more Play

    Anton Webern, musikk

    Den østerrikske komponisten og dirigenten Anton Webern levde fra 1883 til 1945. Han var medlem av Den andre Wiener-skolen, og student – og beundrer – av Arnold Schöenberg. Webern lot seg også inspirere av vennen Alban Berg, og etter hvert skulle hans atonale musikk komme til å utvikle seg mer og mer i retning av tolvtone teknikk. Fünf Sätze für Streichquartett op. 5 ble skrevet tidlig i hans karriere, i 1909. På denne tiden var han ansatt som operette-dirigent, en sjanger han ikke var særlig komfortabel med. Webern var selv en dyktig cellist og bruker i dette verket (opus 5) utvidet bruk av strykerteknikker som bl.a. pizzicati og tremolo. I 1928 tok han tak i verket på ny og arrangerte det om for fullt strykeorkester, og i 1929 gjorde han verket om til fullt 80-manns orkester kjent som opus 22.

    Joop Caboort, lysdesign

    I 1965 begynte Joop Caboort som lystekniker for Nederlands Dans Theater. I 1970 ble han teknisk sjef for kompaniet, helt til han i1995 begynte som frilanser. For NDT har handesignet over 200 produksjoner for Hans vanManen, Jennifer Mullen, Louis Falco, Glen Tetley,Nacho Duato og mest av alt for Jiří Kylián.Caboort har arbeidet nært med scenografer somJean-Paul Vroom, William Katz, Walter Nobbe,Nadine Baylis og John MacFarlane. Han har designethelaftensballetten Krigsdanser for BirgitCullberg (1979) og arbeidet for mange utenlandskekompanier. I tillegg til ballett arbeiderhan også med teater og opera, og underviserved Den nederlandske skole for teatertekniskefag (SOTT). I kveldens forestilling har Caboortogså ansvaret for lysdesignet på Sarabande ogSymphony of Psalms (siste sammen med KeesTjebbes).

    Sarabande

    J.S. Bach, musikk

    Barokkmesteren Johann Sebastian Bach levde fra 1685 til 1750. Partita in D-moll for solo violin (BWV 1004) ble skrevet i perioden 1717-1723, og enkelte musikkvitere mener at den ble skrevet til minne om Bachs første kone,Maria Barbara Bach. Suiter og dansesatser som Gigue, Sarabande og Allemande var vanlig dansestiler på begynnelsen av 1700-tallet. J.S. Bachs Partitaer overgikk alt som hittil var komponert i denne sjangeren, og kom senere til å inngå i et større ambisiøst verk som het Klavier Übung ,som bl.a. inneholder Goldbergvariasjonenen.

    Dick Heuff, elektronisk arrangement

    Nederlandske Dirk Heuff studerte elektronikk i Lieden og i Den Haag. Fra 1966 til 1968 jobbet han med kommuniksjon i det nederlandske militæret, og deretter som IT-utvikler i privat sector. I 1976 ble han ansatt som leder for den audiovisuelle avdelingen i Nederlands Dans Theater, og ble der i 22 år, og der startet hans samarbeid med Jiří Kylián. I løpet av denne tiden var han ansvarlig for lyddesignet og innspillingen av en rekke balletter, og gjorde samtidig lydedesignet på alle NDT-produksjonene. Han var også med på over 100 internasjonale turneer, bokstavelig talt på alle kontinenter. Hans best kjente prosjekt er det elektroniske arrangementet på Sarabande, og original elektronisk musikk til Four Point Counter koreografert av William Forsythe. Siden 1999 har han i hovedsak jobbet som frilans lyddesigner.

    Joke Visser,kostymer

    Etter ti år med frilans-engasjement ble kostymedesigneren Joke Visser i 1987 ansatt ved Nederlands Dans Theater, og to år senere ble hun utnevnt til sjef for kostymeavdelingen. Fra da av har Jiří Kylián bedt henne om å lage kostymene til mange av sine balletter. De omfatter Bella Figura (NDT I, 1995), Wings of Wax (NDT I, 1997), AWay A Lone (NDT III, 1998),One of a Kind (NDT I, 1998), Indigo Rose (NDTII, 1998), Half Past (NDT I, 1999),Doux Mensonges (Opéra de Paris, 1999), Arcimboldo2000 (NDT I, NDT II, NDT III, 2000),Click-Pause-Silence (NDT I, 2001), Birth-day(NDT III, 2001), 27’52” (NDT II, 2002),Claude Pascal (NDT I, 2002), When Time takesTime (NDT III, 2002), Far too close (NDT III,2003), Last Touch (NDT I, 2003), Sleepless(NDT II, 2004), Toss of a Dice (NDT I, 2005),Chapeau (NDT II, 2005), Tar and Feathers(NDT I, 2006), Vanishing Twin (NDT I, 2008),Mémoires d’Oubliettes (NDT I, 2009). Joke Visser assisterer og overvåker oppsetningerav Kyliáns verk overalt i verden, og samarbeider også med andre koreografer. I kveld har hun også kostymedesignet i balletten Tar and Feathers.

    Tar and Feathers

    Dirk Haubrich,musikk

    Dirk Haubrich er født i 1966 i Saarbrücken,Tyskland. I fire år studerte han komposisjon og improvisasjon i London med Phillip Wachsmann,før han flyttet til Den Haag i Nederland for å studere sonologi – elektronisk musikk basert på komposisjonsstudier – ved Det kongelige koservatorium. Siden da har Haubrich bodd og jobbet i Nederland, men hans forkjærlighet for dans utviklet seg gjennom hans arbeid med Frankfurtballetten og Bill Forsythe i Eidos-Telos. Han har komponert ballettmusikk for Krisztina de Chatel, Medhi Walerski, Sjoerd Vreugtenhil, Bruno Listopad, Megumi Nakamura,Michael Schumacher, Allison Brown og Pedro Goucha Gomes. For Jiří Kylián og Nederlands Dans Theater har han laget musikk til ballettene Click-Pause-Silence (NDT I, 2001),27’52” (NDT II, 2002), Blackbird (2001), ClaudePascal (NDT I, 2002), When Time takes Time(NDT III, 2002), Far too close (NDT III, 2003),Last Touch (NDT I, 2003), Il Faut Qu’une Porte(2004), Sleepless (NDT II, 2004), Toss of a Dice(NDT I, 2005), Tar and Feathers (NDT I, 2006)og Vanishing Twin (NDT I, 2008). Når han komponerer,stiller han seg alltid spørsmålet: Hvis vi bare hadde én vanndråpe å skape musikk av,hvor lenge ville vi ventet på at denne dråpen skulle ta form? Og selv om vi aldri fikk høre den falle og treffe underlaget, ville vi allikevel husket musikken?

    Wolfgang Amadeus Mozart, musikk

    Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) hadde til tross for sitt korte liv en enorm produksjon med mesterverk innenfor alle samtidens musikalske sjangre. Hans Pianokonsert nr 9 i Ess-dur (K.271) ble komponert 1777, samme år som de fem fiolin konsertene ble til. “Jeunehommekonserten”,som den også kalles, blir av mange regnet som Mozarts første mesterverk av pianokonsertene hans. Konserten fikk sitt navn etter en svært kjent fransk pianist – hvis fornavn er ukjent. Unge Mozart ble så inspirert av hennes stil og måte å tøye grenser på, at han komponerte denne konserten til ære for henne – der han nettopp tøyer grensene.

    Tomoko Mukaiyama, klaver og improvisasjon

    Tomoko Mukaiyama har jobbet med flere prestisjefylte orkestre og ensembler, bl.a. Ensemble Modern i Frankfurt, London Sinfonietta,Ensemble Intercontemporain og Royal Concertgebouw Orchestra. Hun har også samarbeidet med filmregissører, designere, arkitekter,dansere og fotografer, som Ian Kerkhof, Marina Abramovic, MERZBOW, Kim Ito og Jiří Kylián. For ti år siden begynte Mukaiyama å jobbe som billedkunstner. Hun brukte sin erfaring som konsertpianist da hun laget sin første installasjon i en konserthall. Hun ga begrepet konserthus en ny mening med prosjektene”Amsterdam x Tokyo” (2000) og ”for you”(2002), og utforsket fraværet og nærværet av komponist, publikum og pianist i sin installasjon‘you and bach’ som ble laget for Sydney Biennalen i 2006. I 2007 skapte hun installasjonen ‘Show me your second face’ for seg selv og piano, og i musikkinstallasjonen ‘Mo-Ichido’(2008) brukte hun også lukten av parfyme sammen med organiske odører. Multimedieprosjektet ”wasted” har foreløpig blitt vist fem steder verden over. Les mer om henne på www.tomoko.nl og www.wasted.nl

    Mikki Kunttu,Lysdesign

    Mikki Kuntu er for tiden en av Europas mest etterspurte lysdesignerne. Han har i en årrekke jobbet med lysdesign og visualisering på alle produksjonene til danseren og koreografen Tero Saarinen. I tillegg til samtidsdans arbeider han med musikk, opera, tv og design. Han har samarbeidet med profilerte koreografer som Jorma Uotinen, Jorma Elo, Carolyn Carson, Jiří Kylián og Akram Khan. Kuntu blei 2005 tildelt et femårig stipend fra Det finske kulturrådet, og året etter mottok han den prestisjefylte Bessie Award i New York. De siste årene har Kunttu bl.a. jobbet med Savonlinna Opera Festival og Boston Ballet (også Jorma Elos Carmen-ballett i 2006). Han jobber også mye med store fjernsynsproduksjoner, som Idols, Let’s dance og finalen i Eurovision Song Contest i 2007, som også ble prisbelønnet. Mikki Kunttu var ansvarlig for lysdesignet på åpningsgallaen i Den Norske Opera & Ballett i 2008, samt for Jorma Elos forestilling Touch høsten 2010. Han har også deltatt i Season ofLight i Helsinki. Eksempler på hans lyskunstkan ses på www.mikkikunttu.com.

    Symphony of Psalms

    Joop Stokvis,kostymer

    Jook Stokvis studerte kostymedesign ved Akademiet for anvendt kunst i Amsterdam 1958-1963, og begynte umiddelbart som rådgiver og kostymedesigner for Nederlands Dans Theater, frem til 1974. Siden har han jobbet for Scapino Ballet i Rotterdam og Het Nationale Ballet i Amsterdam. Siden 1990 har Stokvis jobbet som frilans kostymedesigner. 

    William Katz,Scenografi

    Bill Katz bor og jobber i New York og New Mexico. Han er arkitekt og designer, og har designet utstillinger verden over for kunstnere som Jasper Johns, Robert Rauschenberg, Cy Twombly, Anselm Kiefer, Francesco Clemente, Robert Indiana, Kiki Smith og Miquel Barcelo. Katz har også jobbet mye med ulike dansekompanier. Han har skapt kostymer og scenografi for kompanier i USA, Nederland, England, Frankrike, Tyskland, Italia og Australia. Som arkitekt har han jobbet i USA, England, Italia, Portugal og Frankrike.

    Kees Tjebbes,lysdesign

    Etter studier ved Kunstakademiet i Brussel, har Kees Tjebbes arbeidet med nederlandske danse- og teatergrupper som Toneelgroep Theater, Introdans, Scapino Ballet Rotterdam og Nederlands Dans Theater. Her har han blant annet laget lysdesign til koreografier av Ed Wubbe, Nils Christe og Itzik Galili. I 2000 ba Jiří Kylián ham om å skape lysdesignen til Click-Pause-Silence, og siden har han samarbeidet med Kylián på alle hans produksjoner, bl.a. Claude Pascal, When TimeTakes Time, og Last Touch.