27. januar–1. mars

La bohème 2014

Kjærligheten har sin pris

Intro

"Mennesker dør og regjeringer skifter, men La bohèmes sanger vil leve evig". Disse ordene skrev Thomas Alva Edison fra sitt laboratorium til Giacomo Puccini. Edison fikk tydeligvis rett: La bohème er en av verdens aller mest spilte og elskede operaer. Sammen med Verdis Aida og Bizets Carmen utgjør den operaverdenens ABC – historier om kjærlighet, drømmer, svik og død, fargelagt av musikk som til de grader lever videre.  

La bohème handler om en gruppe unge kunstnere i 1840-tallets Paris som nekter å akseptere livets harde realiteter: den kalde vinteren, fattigdom og sykdom. I stedet flykter de fra det og inn i poetiske drømmeverdener. De skaper nytt liv ut av det som tilsynelatende er kaldt og dødt. Gjennom sin livsbejaende kreativitet skaper de en skjønnhet som gjør at de takler livet sånn det er, med sin nådeløse virkelighet, sin sorg og smerte. 

Dette reflekteres i Stefan Herheims produksjon: samspillet mellom virkeligheten og drømmen, det gamle og det nye, livet og døden. "Det er alltid en begivenhet når en regissør klarer å tilføre en gammel og velbrukt opera en genuint ny fortolkning som løfter verket til virkelig nye høyder", skrev VGs anmelder etter premieren i 2012. Ved å bruke kulisser og kostymer fra Den Norske Operas oppsetning fra 1963, spiller Herheim på våre forventninger til denne klassiske operaen, samtidig som han utfordrer dem og gir La bohème et nytt liv i vår tid. Ved å legge handlingen til en virkelighet mange av oss kjenner, viser produksjonen hvordan Puccinis realistiske opera også gjelder oss i dag – og hvorfor Edison hadde rett.  

Gratis introduksjon i Formidlingssenteret en time før forestilling.

Herheims aller fineste til nå.
Dagbladet

Stefan Herheim løfter «La bohème» opp på et nytt og eksistensielt nivå og setter både handlingen og musikken i et nytt lys. Gratulerer. 
VG
Du får kjøpt denne Stefan Herheim-produksjon på DVD/Blu-ray i Operabutikken, sammen med en rekke andre La bohème-artikler. Forestillingsprogram får du kjøpt i foajeen, i billettluken, i barene og i butikken.

  • Musikk Giacomo Puccini
  • Libretto Giuseppe Giacosa
  • Musikalsk ledelse Antonino Fogliani
  • Regi Stefan Herheim
  • Scenografi og kostymer Heike Scheele
  • Lysdesign Anders Poll
  • Dramaturgi Alexander Meier-Dörzenbach
  • Ansvarlig regi for gjenoppsetting Heidi Bruun Nedregaard
  • Regiassistent Victoria Bomann-Larsen

    Trailer og Foredrag

    Trailer La bohème
    Introduksjonsforedrag La bohème, Frida Steenhoff Hov

    Handling

    Første bilde

    Et atelier i Paris på julaften
    Dikteren Rodolfo og maleren Marcello sulter og fryser. I mangel av ved brenner Rodolfo sitt eget drama-manuskript, men det gir ikke skikkelig varme i ovnen. Filosofen Colline kommer, skuffet siden det tegner til å bli en trist jul. Men så dukker musikeren Schaunard opp med ved, mat, vin og penger. De fire gjør i stand et festlig måltid, som blir avbrutt da husverten Benoit banker på døren for å innkreve husleien. Listig prøver bohemene å unngå fordringen, kaster verten på dør og bryter selv opp for å feire julaften i Latinerkvarteret. Rodolfo sender vennene i forveien, da han først vil avslutte en avisartikkel. Men han har knapt satt seg før det igjen banker på døren. Denne gangen er det en ung kvinne, Mimì, som ber ham tenne lyset hennes, som har sluknet. Hun er tydelig preget av sykdom, så Rodolfo ber henne sette seg ved varmen og byr på vin. Men Mimì vil ikke forstyrre, tenner lyset sitt og er på vei ut da hun oppdager at hun har mistet nøkkelen sin. I trekken fra døren blåses begge lysene ut, og da de leter etter nøkkelen i måneskinnet finner hendene deres hverandre. Rodolfo ser sitt livs vakreste poesi i hennes bleke vesen og ber Mimì fortelle om seg selv. Hun heter egentlig Lucia, hun bor i et enkelt værelse, lever stille og elsker slike ting som gjør livet poetisk. Dikteren erklærer henne sin kjærlighet og sammen går de ut i den stjerneklare natten.

    Andre bilde

    Samme kveld i Latinerkvarteret med Café Momus
    Bohemene lokkes av julemarkedets mange fristelser i det yrende folkelivet. Rodolfo presenterer Mimì for vennene sine. Med aktsom skepsis tar de henne opp i kretsen, og sammen går alle på kafeen. Der gjør Musetta en oppsiktsvekkende entré som den rike kavaleren Alcindoros nye elskerinne. De tar bordet ved siden av bohemene. Provosert snakker Marcello høyt om Musettas beryktede frivolitet, og det blir tydelig for alle at hun har knust hjertet hans. Men Musetta legger heller ikke skjul på at hun fortsatt elsker Marcello og vil ha ham tilbake, bare han svelger sin sårede stolthet. Hun herser derfor med Alcindoro til han forlater kafeen, og kaster seg så i Marcellos armer. Vaktparaden passerer utenfor og folket marsjerer jublende etter. Bohemene benytter anledningen til å stikke av fra regningen.

    Tredje bilde

    En kald vintermorgen ved grenseporten «La barrièred`Enfer»
    Rodolfo har mistet tilliten til Mimì. Han unngår henne, og overnatter i vertshuset hvor Marcello og Musetta livnærer seg over vinteren. Fortvilet oppsøker Mimì Marcello og ber ham om råd. Han lover henne å finne ut hva som nager Rodolfo og sender henne hjem. Men Mimì gjemmer seg og overhører samtalen mellom dem. Rodolfo beskylder Mimì for å være kokett og utro. Marcello gjennomskuer ham og krever en forklaring. I tårer innrømmer Rodolfo sin hjelpeløshet. Han unngår Mimì fordi han ikke orker å se hvordan den uhelbredelige sykdommen tærer på henne. Mimì avslører sitt nærvær og Rodolfo prøver nå å bagatellisere frykten han nettopp ga uttrykk for. Mimì forstår hvorfor og tar avskjed for å gjøre det enklere for ham. Men Rodolfo holder henne tilbake, og mens Musetta og Marcello krangler og skiller lag, bestemmer de seg for å være sammen inntil våren kommer: Ensomhet om vinteren er verre enn døden.

    Fjerde bilde

    En vårdag i bohemenes atelier
    Mens Mimì og Musetta ferdes i andre kretser og lar seg oppvarte av rike sjarmører, sitter Rodolfo og Marcello trøstesløse tilbake med minnene om sine kjære. Schaunard og Colline kommer med et brød og en sild, hvorpå bohemene dekker opp til et spartansk måltid krydret med galgenhumor. Leken blir stadig villere, inntil Musetta plutselig bryter inn, fulgt av Mimì, som hun har funnet utmattet på gaten på vei til atelieret. Kun i Rodolfos armer føler Mimì seg hjemme, og mens Musetta og de andre går for å hente en lege, bedyrer hun sin evige kjærlighet til ham. Sammen minnes de sitt første møte. De andre kommer tilbake og melder at legen er på vei. Men Mimì dør, og i gjenskinnet av hennes poetiske vesen erkjenner Rodolfo sitt tap.

    Om verket

    En ny, gammel La bohème

    Av Stefan Herheim

    Første gang jeg så La bohème var på Operaen i Folketeateret. Oppsetningen hadde hatt premiere i 1963 og var av den "gode, gamle sorten“, med scenografi og kostymer av Hermann Bendiksen og i opprinnelig regi av Einar Beyron. Men da jeg så forestillingen i 1978 hadde Jens Christian Ek overtatt det sceniske ansvaret. Kari Andersen sto for til dels nysydde kostymer og datidens sjef på malersalen, Kåre Bromstad, hadde brushet opp Bendiksens dekorasjoner. Ingen av disse lever lenger i dag, men oppsetningen – som var en kjær gjenganger på Den Norske Opera i hele 44 år – lever fortsatt i manges minner. Med 205 spilte forestillinger frem til 2007 er den faktisk den mest spilte operaproduksjonen i Norge noensinne. 

    I årenes løp kunne man se et stort antall norske sangere i denne forestillingen. Lenge ble den kun sunget på norsk, men da Operaen på slutten av 80-tallet gikk over til å fremføre alle verk på originalspråket, kom også verdensstjerner som Mirella Freni, José Carreras, Inga Nielsen, Katia Ricciarelli og Angela Gheorghiu og gjestet i de ledende rollene. Fra 1998 til 2007 hadde Wilhelm Sandven regien. Han tilførte den en del nytt, men i samsvar med de naturalistiske original-kulissene forble det hele et ganske enkelt arrangement, som helt og holdent orienterte seg etter teksten. Den største utfordringen var å få kostymene til å passe etter å ha vært til omsøm og rens så mange ganger at de nesten ikke hang sammen.

    For meg og mange andre som så forestillingen om og om igjen, var det noe magisk ved denne oppsetningen, kanskje fordi den hadde overlevd seg selv så mange ganger og nærmest fremsto som et relikt fra en svunnen tid. Skeptikere mente derimot at denne typen fremførelser lot opera fremstå som en utdøende form for scenekunst. Men mange av de mest populære operaene som spilles med jevne mellomrom på verdens operahus vises i gamle, tradisjonelle produksjoner. Særlig har La bohème blitt offer for det man kan kalle en museal forvaltning av standardrepertoaret. Det er like mange grunner til det som det finnes ulike meninger om hvordan klassisk opera bør iscenesettes. 

    Puccini selv spekulerte i den overromantiserte forestillingen om pariserbohemens fattige men lystige tilværelse i kunstnernes og kjærlighetens by på attenhundretallet. Dette har utvilsomt bidratt til at La bohème ble så populær, men også til at nostalgiske og reaksjonære konvensjoner har preget fremføringspraksisen og tilslørt mange av mesterverkets dramatiske kvaliteter. De faretruende banale og sentimentale aspektene ved handlingen står i sterk kontrast til det som karakteriserer komponistens veristiske stil og dens krav om teatral troverdighet. Puccinis stadig vekslende, melankolske, nervøse, pinlig drastiske, plutselig groteske og hjerteskjærende tonespråk reflekterer alltid personenes følelser og tegner komplekse psykiske portretter av disse. Likevel er det de sødmefylte, romantiske klisjeene de fleste forventer når de går for å se La bohème. Dette har sin rot i ettertidens hang til å  nøytralisere og ufarliggjøre, henholdvis til å tabuisere det ubehagelige, fremmede og skremmende. Operakunstens største paradoks er at den stadig gir publikum anledning til å flykte fra den virkeligheten den faktisk gjenspeiler på en kritisk måte.

    Når selv den mest middelmådige eller minst troverdige fremføring av La bohème gjør dypt inntrykk på oss, er det fordi verket alltid formidler noe som sjokkerer oss på et eksistensielt plan. Trangen til eskapisme og sublimasjon driver også bohemene Rodolfo, Marcello, Schaunard og Colline på flukt fra det ubehagelige. De fremstår som suverene livskunstnere, men i møte med sykdom og død er de dårlig rustet til å takle virkeligheten. Og det er ingen tilfeldighet at døden preger La bohème fra første replikk. Puccini tematiserte sykdommen tuberkulose som bokstavelig talt tæret bort mennesker og som traumatiserte hans samtid. 

    Forfatteren, dramatikeren og regissør Susan Sontag påpeker at fantasiene som ble inspirert av TBC i kunst og litteratur på attenhundretallet, var et svar på sykdommens uhelbredelighet og uberegnelighet. Hun trakk derfor klare paralleller mellom den og hvordan kreft oppleves i vår tid: Også kreft vekker en dyp, gammeldags type frykt som er så umiddelbar at sykdommen moralsk sett oppfattes som smittsom. Bare navnet har en magisk kraft og kontakt med den kreftsyke oppleves ofte som et grensesprengende tabubrudd.

    Når vi med denne produksjonen nærmer oss La bohème på grunnlag av vår egen tid og virkelighet, gjør vi det i håp om å kunne gjenopplive den umiddelbare suggesjonskraften og betydningen dette verket engang hadde. Med hjelp av Den Norske Operas gamle La bohème-forestilling ønsker vi nå å kaste nytt lys over det som gjør Puccinis mesterverk udødelig.

    Kveldens protagonist er en mann som blir tvunget til å ta avskjed. Vi opplever Rodolfo i panisk angst for å miste kvinnen han elsker over alt. Hun kalles Mimì men heter egentlig Lucia. Når hennes lys slukner, tennes en fortærende ild i Rodolfos bryst. Han trenger inn i en poetisk drømmeverden, på flukt fra seg selv, sin avmakt og sin redsel, sitt sinne og sine skyldfølelser. Slik fremstår han som en  fortrengningskunstner som lever og ånder for sine illusjoner. Men i kraft av sin underbevissthets kreativitet finner Rodolfo veien tilbake til virkeligheten, til smerten og til sorgen. Dette gjør ham til en ekte livskunstner og til et menneske mange umiddelbart vil kunne identifisere seg med.

    Intervju med komponisten

    Vissi d'arte, vissi d'amore?

    Av Alexander Meier-Dörzenbach

    Et nesten autentisk intervju med Giacomo Puccini i forbindelse med Stefan Herheims oppsetning av La bohème ved Den Norske Opera & Ballett.*  

    Som produksjonsdramaturg opplevde jeg den sjeldne ære å få en samtale med komponisten. Jeg traff Puccini under en pause i prøvene, og vi spiste begge godt og med synlig fornøyelse i operarestauranten med fjordutsikt. 

    Høystærede Maestro, DNO&B har nå en iscenesettelse av Deres La bohème, som for så vidt forteller historien ukonvensjonelt, da en tradisjonell oppsetning er integrert og blir kommentert i den nye. Hva synes De om det såkalte moderne regiteatret?
    Noen iscenesettelser er kjedelige, så når man nå prøver å bryte ut av den gamle tralten (med velberådd hu, og ikke bare fordi man vil ha noe nytt for enhver pris), synes jeg det er en god ting, som man kan trekke fordeler av. Jeg beundrer ethvert forsøk på en uvanlig oppsetning.

    Tilskueren blir i denne oppsetningen invitert til å oppsøke forskjellige virkelighetsnivåer ved hjelp av fantasien, på samme måte som Rodolfo her prøver å leve sitt liv.
    Hvor skal man lete? Og finner fantasien det sakrosankte, evige temaet? Vi trenger da ikke å strekke oss så langt, vi trenger ikke å vri hjernen for å prøve å finne noe nytt. Kjærlighet og smerte ble til samtidig med verden, og virkningen av dem kjenner vi godt. Vi må altså finne en historie som med sin kjærlighet og smerte griper og inspirerer oss i den grad at vi kan skape en opera av det. 

    Hva slags historier er det egentlig De setter musikk til?
    Den eneste musikken jeg er i stand til å komponere, er den om de små ting. Den gode Gud har berørt meg med lillefingeren og sagt: „Skriv for teatret; og vel å merke bare for det“ – og jeg har fulgt Den Høyestes råd. Hadde han bare bestemt meg for et annet yrke. Jeg har den store feilen at jeg bare komponerer når bøddelmarionettene mine tumler rundt på scenen.

    De snakker om  "bøddelmarionetter“ og gir dermed døden en spesiell stilling. Nettopp i La bohème ligger jo tragedien i den kvinnelige hovedrollens uhelbredelige sykdom.   
    I fjerde akt er alt det uviktige overflødig, og mens jeg komponerte så jeg at det beste var å gå rett på sak, hvilket vil si Mimìs død. 

    Mimìs død som det erklærte målet – det skaper en svært tung ramme om det hele – det er jo noe De er personlig fortrolig med. 
    Jeg har alltid båret rundt på en stor bør av melankoli. Det er ingen grunn til det, men slik er jeg nå engang, og slik er alle mennesker som har et hjerte og som mangler overfladiskhet.

    Er det også grunnen til at munterhet og sorg føres så tett på hverandre i slutten av fjerde akt?
    Episoden med de samlede bohemene er bare et kontrastmiddel. Hvis man ville, kunne man la Mimì gjøre entré rett etter at teppet går opp, men der ville folk pipe selv for en tale av Demosthenes, hvis djevelen skulle ha plassert ham der. Det er kanskje en spissfindighet fra min side, men i det øyeblikket da denne jenta, som har kostet meg så mye strev, dør, skulle jeg ønske at hun også husker litt på dem som var så inderlig glade i henne.

    Hvor mye av Deres egen biografi finnes i kunstverket La bohème?
    Når De ser teppet gå opp for første akt i La bohème, opplever De den fattige musikkstudenten Giacomo Puccini fra konservatoriet i Milano. Da jeg valgte Henry Murgers roman Scènes de la vie de bohème som grunnlag for en operatekst, ga jeg Illica, librettoforfatteren, i oppdrag å skape scenen nøyaktig etter min beskrivelse av dette fattigslige rommet der jeg bodde som student ved konservatoriet i Milano. Hver gang jeg hører La bohème, ser jeg denne triste utsikten for meg i ånden. Jeg frøs ofte så mye at jeg faktisk, akkurat som Rodolfo i operaen, en gang brente manuskriptene til min første komposisjon, for å varme meg. 

    Maestro Puccini fordyper seg nå i minner om sine ungdomsår, og frem til nå har vi allerede tømt to flasker utmerket toskansk landvin (en oppmerksomhet fra regissøren, da maestroen som kjent er gjerrig og DNO&B ikke dekker noen utgifter). Som lidenskapelig røyker er Puccini riktignok opprørt over røykeforbudet her, men etter å ha nytt noen sigaretter ute foran inngangen, er maestroen blitt temmelig sentimental. Vel vitende om at storrøykeren Puccini dør i 1924 etter en halsoperasjon på grunn av strupekreft, beholder jeg likevel med tilbørlig  respekt et „De“...

    Urpremieren på La bohème i Torino i 1896 var ingen stor suksess. Stemmer det at De slett ikke ønsket at operaen skulle oppføres der? 
    Jeg er på ingen måte tilfreds med at førsteoppførelsen fant sted i Torino, absolutt ikke! For det første har teatret dårlig akustikk, for det andre non bis in idem, for det tredje er det for nær Milano. Napoli, Roma burde vært de første byene.


    Men Deres Manon Lescaut var på samme dato nøyaktig tre år tidligere med sopranen Cesira Ferrani i hovedrollen en fenomenal triumf i  nettopp dette operahuset i Torino. Det var Deres store gjennombrudd -  Nyter De ikke populariteten?
    Hvis du visste hvor mye jeg lider! Jeg trenger så inderlig en venn, og jeg har ingen, og når det først finnes noen som liker meg, forstår han meg ikke. Jeg er så annerledes enn mange andre! Bare jeg forstår og føler med meg; men smerten bare fortsetter og gir meg ingen ro. Heller ikke arbeidet tilfredsstiller meg, og jeg arbeider fordi jeg må. Livet er et hav av tristhet, og jeg kommer ikke ut av det! Det er som om ingen er glad i meg: ingen, forstår du, og når man tenker på at så mange synes jeg er misunnelsesverdig! I dag er jeg enda tristere enn ellers. Uansett hvilken suksess kunsten skjenker meg, vil jeg aldri bli helt tilfreds, fordi jeg savner min kjære Mamma.

    Denne tårevåte samtalen i nikotinisert rødvinsrus blir meg noe ubehagelig,  så jeg trekker litt nervøst operaen frem i samtalen igjen. 

    Men tilbake til Torino i Februar 1896 – Arturo Toscanini dirigerte jo uroppførelsen, og 50 år senere gjorde han et opptak med NBC-orkesteret. Var han ikke for ung for en slik oppgave ved premieren?
    Han var bare 29 år den gangen. Tolkningen hans var mer enn en storslått gjengivelse – den var en virkelig gjendiktning. Han er et geni! Under hans tryllestav skinner min, Wagners og Verdis musikk, – måten han forvandler denne lyskraften i klang på, lar seg ikke beskrive. Toscanini dirigerer alt etter hukommelsen. Toscaninis tolkninger er rene undere, og hans uforlignelige hukommelse er en kosmisk åpenbaring. Toscanini er nær Gud når han dirigerer!

    Denne musikalske nærheten til Gud fører oss tilbake til døden. Den blir vist helt nådeløst, og den realismen som er så karakteristisk for Deres dramaer, synes ikke å bry seg om noen transcendens. På den måten motsetter La bohème seg egentlig de dekonstruktivistiske lesningene til det moderne regiteatret, selv om det her skjuler seg en virkelighet ved siden av verismen.  
    (Et noe irritert blikk) Jeg sa jo til deg at jeg vil få folk til å gråte: Det er det. Tror du kanskje det er lett? Det er forferdelig vanskelig. Husker du at vi en gang fant ut at hvis Mimì ikke hadde stukket fra greven, ville hun ikke hatt et så sterkt ønske om denne muffen, og at episoden med muffen –– slik den nå er –– var en innskytelse?! Du foreslo at hun skulle si det, eller enda bedre, la Musetta si det, som var stukket av fra sykehuset. Dette ble antatt med stor begeistring av både deg og meg, fordi man da kunne holde seg mer til virkeligheten i forhold til Mimìs endelikt. 

    Men virkeligheten i teatret er og blir et mangesidig begrep, da – for å sitere Paul Watzlawick– virkeligheten er det et stort nok antall mennesker er blitt einige om å kalle virkelig.  Og nettopp i kunsten kan det være bare ett enkelt menneske som bestemmer virkeligheten. Rodolfo i virkeligheten på scenen, tilskueren i verdens virkelighet ...
    Du har altså ikke annet  å gjøre enn å gripe hjerne, mot, tålmodighet og godvilje med begge hender.

    Maestro Puccini – mange takk for samtalen. 

    *Alle Puccinis uttalelser er autentiske i den forstand at de er hentet ordrett fra hans omfangsrike brevveksling, intervjuer og skriftlige opptegnelser.

    Roller

    Hovedroller

    • Rodolfo

      Diego Torre
      Spiller følgende dager
      • 27.01.2014
      • 10.02.2014
      • 12.02.2014
      • 14.02.2014
      • 21.02.2014
      • 27.02.2014
      Daniel Johansson
      Spiller følgende dager
      • 29.01.2014
      • 16.02.2014
      • 24.02.2014
      • 26.02.2014
      • 01.03.2014
    • Mimì

      Marita Sølberg
      Spiller følgende dager
      • 27.01.2014
      • 10.02.2014
      • 14.02.2014
      • 27.02.2014
      Mariann Fjeld Solberg
      Spiller følgende dager
      • 29.01.2014
      • 12.02.2014
      • 16.02.2014
      • 21.02.2014
      • 24.02.2014
      • 26.02.2014
      • 01.03.2014
    • Marcello

      Vasily Ladyuk
      Spiller følgende dager
      • 27.01.2014
      • 10.02.2014
      • 12.02.2014
      • 14.02.2014
      • 21.02.2014
      • 27.02.2014
      Yngve Søberg
      Spiller følgende dager
      • 29.01.2014
      • 16.02.2014
      • 24.02.2014
      • 26.02.2014
      • 01.03.2014

    Ung i Operaen

    Ung i Operaen

    Er du 30 år eller under, eller kanskje kjenner du noen som er det?

    Bli med på Ung i Operaen: La bohème 26. februar kl. 19.00!
    Billetter i hele salen for kun kr 100,–.

    Etter forestillingen håper vi alle blir i Operaen og koser seg der og feirer Operaens største satsning på et ungt publikum! 

    Spre gjerne det glade budskap!


    Usikker på hva La bohème handler om?

    • Få med deg introduksjonen før forestillingen kl. 18 i Formidlingssenteret. 
    • Les om forestillingen her
    • Se traileren som ligger her på nettsidene våre 

    Aldri vært i operaen før? Da er dette en glimrende sjanse til å få med seg en av operalitteraturens mest populære forestillinger!  
    Velkommen!


    Ung i Operaen: La bohème er et samarbeidsprosjekt mellom Den Norske Opera & Ballett, Operaens Ungdomsambassadører og tre av Operaens partnere; DNB, OBOS og Veritas.  Sammen ønsker vi å etablere Operaen som kunstinstitusjon for kommende generasjoner, med nye og annerledes tilbud for unge under 30.

    OBS: Det viktig at man har med seg legitimasjon på forestillingskvelden for å kunne dokumentere at man er under 31 år.

     

     

    Kjøp billett

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Gratis inngang
      /
      Ingen billetter
    • /
      1 pause

    januar 2014

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    februar 2014

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    mars 2014

    Ferdigspilt