21. januar–22. februar

La Cenerentola

En annerledes Askepott

Intro

Historien om tjenestejenta som på magisk vis ble prinsesse, finnes i mange varianter. Når regissøren Stefan Herheim lager sin versjon av Gioachino Rossinis Askepott, våkner den gamle komponisten til liv og viser oss hvordan den egentlige magien ligger i den menneskelige stemmens skjønnhet.

Det er klart for en morsom, eventyrlig og fargerik operaforestilling – like livlig og kraftfull som Rossinis udødelige musikk. Har du ikke vært i Operaen før, er dette en utmerket forestilling å begynne med!

Dette er ingen barneforestilling, men større barn vil forstå handlingen og ha glede av operaen hvis de kan lese undertitlene .

En annen Askepott

Operaversjonen av Askepott er annerledes enn Disneys film, men ikke mindre morsom, eventyrlig og fargerik.

Den fulle tittelen er La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo (Askepott, eller godhetens triumf). I Rossinis opera er det ingen glassko som blir liggende igjen på festen, eller en gresskarvogn som henter Askepott, men like fullt en lek med makt og lyst.

– Jeg har aldri stolt på denne gode jenta, sier regissør Stefan Herheim, og presenterer oss for en villere og mer utspekulert Askepott.

Den som triumferer til slutt, er likevel Rossini selv. Han går inn i rollen som Askepotts stefar, Don Magnifico. Ved å regissere spillet, og gjenopplive sin egen musikk, er det den døde komponisten som oppstår av asken.

Sangens skjønnhet

Gioachino Rossini var mannen bak og kongen av den italienske bel canto-tradisjonen på begynnelsen av 1800-tallet. Målet var å løfte frem den ultimate skjønnheten i den menneskelige stemmen. Middelet var halsbrekkende arier og imponerende koloraturer. Rossinis bel canto-operaer når sitt høydepunkt i La Cenerentola, som han komponerte på bare 24 dager, for akkurat 200 år siden.

1817 var året etter den store suksessen Barberen i Sevilla, og den 25 år gamle komponisten var på toppen av sin karriere. Musikken hans fikk publikum til å gå av skaftet. Kvinnene dånte og måtte bæres ut av operahuset. Den steg og steg i styrke, skapte en suggererende effekt og ga Rossini kallenavnet «Monsieur Crescendo». Som et stort lokomotiv som setter i gang sitt store maskineri, eller som lyden av den industrielle revolusjonen som nærmet seg de europeiske byene, innledes La Cenerentola av musikk full av energi.  

Rossini-spesialisten Antonino Fogliani dirigerer Operaorkester med stø og lekende hånd.

Norsk stjerneregissør

Siden suksessen med Julius Cæsar på Youngstorget i 2005 har Stefan Herheims operaproduksjoner vakt oppsikt ved Den Norske Opera & Ballett. Hans versjoner av La bohème, Lulu, Tannhäuser og Salome vekket, engasjerte og underholdt publikum i et spill mellom referanser og refleksjon på den ene siden, og en lek med musikkens bevegelser på den andre. «Tidenes mest spektakulære operaoppsetning på norsk jord», skrev NRK om Tannhäuser, og det prestisjetunge magasinet Opernwelt har utnevnt ham til «årets operaregissør» hele tre ganger, i 2006, 2008 og 2010.

Herheim har fått en betydelig posisjon i den internasjonale operaverdenen, med produksjoner ved festivalene i Bayreuth og Salzburg, ved Staatsoper Berlin, Komische Oper Berlin, La Monnaie i Brüssel, Nederlandse Opera, og operahusene i Stuttgart, Graz og Lyon.

Samproduksjon med Opéra de Lyon.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling

Resultatet er utsøkt. Dra til Operaen, den som kan.VG, Tori Skrede
... et fyrverkeri av fest, moro, satire, lek og farger. Aftenposten, Maren Ørstavik
... koker av fantasi, farger, fyrrig musikk og piplende situasjonskomikk. Vårt Land, Olav Egil Aune
(Den Norske Opera) makes Rossini great again! Die Welt
Når forestillingen slutter, ønsker man at den skal begynne på nytt! Frankfurter Allgemeine Zeitung

 

 

 

  • Originaltittel La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo
  • MusikkGioachino Rossini
  • Libretto Jacopo Ferretti
  • Musikalsk ledelseAntonino Fogliani
  • RegiStefan Herheim
  • Scenografi Daniel Unger og Stefan Herheim
  • Kostymer Esther Bialas
  • Lysdesign Phoenix (Andreas Hofer)
  • Videodesign fettFilm
  • Dramaturgi Alexander Meier-Dörzenbach
  • Medvirkende Operakoret, Operaorkestret

    Roller

    Hovedroller

    • Clorinda

      Eli Kristin Hanssveen
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 30. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 11. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017
    • Dandini

      Aleksander Nohr
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 30. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 11. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017
    • Don Ramiro

      Taylor Stayton
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 30. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 11. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017
    • Rossini / Don Magnifico

      Renato Girolami
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 30. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 11. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017
    • Tisbe

      Désirée Baraula
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 30. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 11. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017
    • Vaskedame / Askepott

      Anna Goryachova
      Spiller følgende dager
      • 21. jan 2017
      • 24. jan 2017
      • 27. jan 2017
      • 2. feb 2017
      • 6. feb 2017
      • 13. feb 2017
      • 17. feb 2017
      Margarita Gritskova
      Spiller følgende dager
      • 30. jan 2017
      • 11. feb 2017
      • 20. feb 2017
      • 22. feb 2017

    Andre roller

    Film og foredrag

    Introduksjonsforedrag La Cenerentola, Hedda Høgåsen-Hallesby
    La Cenerentola: Premieresamtale med bl.a. Stefan Herheim
    Ellevill Askepott i Stefan Herheims regi
    Trailer La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo - Stefan Herheim
    Ta en kikk bak scenen og se hvordan kostymene til La Cenerentola lages!
    En annerledes Askepott! Animasjon: Live Bergitte Molvær / Illustrasjon: Ingun Redalen White

    Handling

    Det var en gang et eventyr. Og som alle eventyr handlet også dette om godhetens seier. Men avhengig av hvem som forteller og hvem som hører på, forandrer eventyr seg. Da komponisten Gioachino Rossini valgte Askepott som tema for en ny opera som trollbandt publikum i Roma under karnevalet i 1817, var forutsetningene for fortryllelsen helt andre enn en gang for lenge, lenge siden. På samme måte fremstår Askepotts troverdighet langt mer eventyrlig i dag enn for 200 år siden. Skal godheten seire, må man stadig våge spranget fra asken til ilden.

     

     

     

    Første akt

    Askepotts forfengelige stesøstre Clorinda og Tisbe krangler om publikums gunst. De blir avbrutt og lar seg provosere av Askepotts sang om en konge, som blant tre mulige bruder valgte den uskyldsrene. Alidoro, prins Ramiros fortrolige rådgiver, kommer forkledd som en fattig pilegrim for å sette de tre pikene på prøve. Stesøstrene vil jage ham ut, men Askepott byr ham på frokost.

    Budet om at prinsen vil gifte seg med den vakreste piken i landet setter alle i fyr og flamme, og vekker omsider også faren i huset: Don Magnifico, baron av Monte Fiascone. Han er bankerott og pålegger døtrene å vinne prinsens hjerte og føde ham rikelig med kongelige barn for å redde familiens ære.

    Mens alle pynter seg og venter på prins Ramiro, dukker han selv opp i en kammertjeners habitt. Slik håper han å kunne kaste et uforstyrret blikk på brudeemnene. Han støter på Cenerentola og de forelsker de seg umiddelbart i hverandre. Stesøstrene roper på den angivelige tjenestepiken, som må løpe før hun rekker å fortelle Ramiro hvem hun egentlig er. 

    Prinsen kommer med sitt følge – men i virkeligheten dreier det seg om Ramiros kammertjener Dandini, som er beordret til å spille hans kongelige høyhet. Jo mer Don Magnifico, Clorinda og Tisbe smigrer og bekrefter «prinsens» eksalterte tilnærmelser, desto mer holder Dandini dem for narr. Når Cenerentola ber om å få bli med på slottet, skjeller Don Magnifico henne ut. Alidoro dukker opp i ny forkledning og etterlyser husets tredje datter, på grunnlag av folkeregisteret. Don Magnifico påstår at hun er død, jager alle på dør og følger prinsen til slottet sammen med døtrene sine.

    Alene med Cenerentola åpenbarer Alidoro seg som himmelens sendebud. Han lover henne belønning for hennes godhet, gir henne to armbånd, kler henne i en praktfull kjole og sender henne i en firspent vogn til slottet.

    Ved hoffet nøler ikke Don Magnifico med å utnytte gjestfriheten. Han lar seg utnevne til vinkjellermester, dikterer nye lovverk og setter seg godt til rette på tronen.

    Ramiro og Dandini er en smule forvirret; Alidoro har snakket så varmt om en av Don Magnificos døtre, men i Tisbe og Clorinda ser de kun to latterlige hurper som er villige til å gjøre alt for å få prinsen. Dandini bedyrer at han umulig kan gifte seg med begge og foreslår at kammertjeneren hans tar den som blir til overs. Pikene blir rasende og faller først til ro da Alidoro kunngjør en tilslørt skjønnhets ankomst.

    Hennes skikkelse og selvbevisste tale bergtar hele hoffet. På prinsens anmodning kaster hun sløret. Alle mener å gjenkjenne Cenerentola, men ingen forstår hvordan det kan ha seg. De går til bords med lumske følelser.

    Pause

    Andre akt

    Don Magnificos drøm om å bli kongelig er sterkere enn frykten for den fremmede skjønnheten. Tisbe og Clorinda føler seg ikke truet av én som ligner på en tjenestepike.

    I fortrolighet forteller Cenerentola Dandini at hun ikke er forelsket i ham, men i hans kammertjener. Ramiro overhører samtalen, trer frem og ber om hennes hånd. Hun tar bestemt avskjed etter å ha gitt ham ett av sine to armbånd: Hvis han virkelig elsker og akter henne, skal han lete etter motstykket. Fast besluttet på å finne den fremmede, befaler Ramiro Dandini å avslutte maskeraden og kaste ut baronen og døtrene hans. Den degraderte kammertjeneren furter og hevner seg for tapet av prinsestatusen ved å holde Don Magnifico for narr så lenge som mulig.

    Illsint over bedrageriet drar baronen og døtrene hans hjem, hvor Cenerentola venter. Ved hjelp av et uvær steller Alidoro i stand en ulykke: Ramiros vogn bryter sammen rett utenfor Don Magnificos hus, hvor prinsen dermed må søke tilflukt. På armbåndet gjenkjenner han Cenerentola, som først nå forstår hvem som er den virkelige prinsen. Ramiro vil straffe Don Magnifico, men Cenerentola ber ham være nådig og tilgir selv stefaren. 

    Først under bryllupet begriper den nye prinsessen at hennes ulykkelige dager i grua virkelig er forbi, og at med et snipp, snapp, snute, er også hennes eventyr ute.

    Askepott gjennom tidene

    Slave, morder eller prinsesse: Askepott gjennom tidene

    Alexander Meier-Dörzenbach

    Når vi tenker på Askepott, har vi først og fremst et bilde av en mistet glassko og en god fe – men akkurat disse ingrediensene mangler i Rossinis opera om Askepott. Her er det hverken magi eller glassko. For fortellingene om Askepott er langt mer sprikende enn det vi vanligvis møter i eventyrbøker og filmer, og gir et mangfoldig og variert bilde av kvinnen gjennom alle tider.

    Historien om Askepott har eksistert i over 3500 år og i nesten alle kulturer. I oldtidens Egypt ble den greske piken Rhodopsis solgt som slavinne til en gård ved Nilens bredd, der hun snart ble gjort til spott og spe fordi hun var annerledes. Istedenfor glatt, svart hår og brune øyne, hadde hun lyse lokker og grønne øynene, og huden hadde en lys teint istedenfor den solbrune fargen man finner hos egypterne. Den eneste gleden i livet hennes var dyrene: småfuglene som spiste av hånden hennes, den lille apekatten som hoppet opp på skulderen hennes og flodhesten som steg opp av den gjørmete elven når Rhodopsis sang og danset langs elvebredden … En kveld så gårdsherren henne danse lett, men barbent ved elven og ga henne et par sandaler av rosegull. Men dette førte bare til økt misnøye hos de andre slavene.

    Da faraoen skulle holde hoff i Memphis, ble alle fra kongeriket invitert, men Rhodopsis ble pålagt så mye arbeid at hun ikke kunne gå. Isteden satt hun ved Nilen og vasket klær og sang samtidig en sørgmodig vise for seg selv. Denne gjentok hun så ofte at selv flodhesten ble irritert og la i vei med et plask så voldsomt at skoene hennes ble gjennomvåte av vannspruten. Men ikke før hadde hun lagt dem til tørk på en stein, så stupte en falk ned og nappet til seg en av sandalene. Denne fuglen var i virkeligheten guden Horus, som nå fløy til farao Ahmose og la den delikate skoen i fanget hans. Faraoen lot derpå alle kvinner i riket prøve den smekre skoen, men den passet ingen. Nå ble kongeskipets ametystfargede silkeseil heist og faraoen stevnet ut for å lete langs Nilens bredder – der han til slutt fant Rhodopsis – som ikke bare passet skoen, men også hadde den andre. Han gjorde henne til dronning, selv om dette først førte til bestyrtelse blant folket, ikke bare fordi hun var slavinne, men hun var i tillegg en fremmed. Til dette svarte faraoen: «Hun er den mest egyptiske av alle, for hennes øyne er grønne som Nilen, hennes hår er lyst og sart som papyrus og hennes hud er rosa som lotusblomsten – hun gjenspeiler det vakreste i dette landet."

    I denne fortellingen finner vi elementene vann, jord og luft gjennom den gjørmebadende flodhesten og den flyvende falken – men den så vesentlige ilden i fortellingen mangler. For både for Askepott, Cinderella, Cenerentola, Cendrillon, Aschenputtel, Cenicienta, Külkedisi og Aschenbrödel er det ilden, det fjerde element, som har gitt navn til historien – enten i form av ild eller som den mørkbrente asken. Likevel er dette først lagt til i den europeiske versjonen, mens for eksempel det nære forholdet til dyrene også finnes i den kinesiske varianten.

    Under den senere del av Tang-Dynastiet i Kina, cirka år 850, ble historien om Ye-Xian, piken som ble behandlet så dårlig av stemoren og stesøstrene, nedtegnet. Hun fant en venn i en gullfisk, som hun alltid delte den lille matrasjonen sin med. Den misunnelige stemoren så hvordan fisken vokste og trivdes, og en dag tok hun den og serverte den til kveldsmat til familien. Da kom en gammel mann til Ye-Xian og rådet henne til å oppbevare fiskebeinene og be dem om hjelp når hun måtte ha behov for det. Da vårens fest skulle avholdes, ba hun om en praktfull kjole og gullsko, men da hun ankom festen og så at stefamilien hennes også var der, løp hun forskrekket ut igjen og mistet i farten en av skoene. Nå lot herskeren reise en paviljong for den lille, dyrbare skoen, og alle kvinner strømmet til for å prøve den. Siden fiskebeinånden var stum så lenge de to skoene ikke var sammen, stjal Ye-Xian gullskoen, og ble tatt på fersk gjerning. Men i samme øyeblikk som hun tok på begge skoene, forvandlet hverdagskjolen hennes seg til den vakreste festkjole. Herskeren gjenkjente hennes skjønnhet og tok henne umiddelbart til kone.

    I kinesisk sammenheng symboliserer fisken rikdom og fruktbarhet, og den delikate, tapte skoen har en helt spesiell betydning: I over 1000 år var bittesmå, sammensnørte lotusføtter gjenstand for fetisjtilbedelse. De symboliserte kvinnen og var samtidig en metafor for harmonien og kjærligheten mellom mann og kvinne. Mens kvinnen selv ble til et sterkt hemmet objekt for begjær gjennom den forkrøplende fotbindingen.

    Fysisk brutalitet finner vi også i brødrene Grimms kjente versjon av fortellingen om Askepott fra begynnelsen av det 19. århundre. Da de slemme stesøstrene hakker av seg stortå og hæl for å passe i den bittelille skoen, kurrer duene:
    «Kongesønn god, kongesønn god,
    i skoen er blod,
    den skoen så hardt hennes fot må klemme;
    den rette brud sitter ennå hjemme.»

    Mot slutten av eventyret får begge stesøstrene endatil som straff hakket ut begge øynene, slik at de taper synet og må leve med sin blodige blindhet resten av sin levetid.

    Ikke før 30 år etter Rossinis død, i 1897, blir brødrene Grimms eventyr utgitt på italiensk. For operaen er derfor to andre adapsjoner av større betydning: Den allment kjente versjonen av Charles Perrault, samt den første europeiske, italienske og sågar napolitanske versjonen av Giambattista Basile: «La gatta cenerentola» («Askekatten»). Dette er den første dags sjette historie (1,6) i eventyrsamlingen Pentamerone som ble publisert etter hans død i 1636. Her blir den adelige Zezólla - som er blitt forvist til ovnen av stemoren - til et askevesen med tilknytning til ild, om enn bare i navnet. Men i motsetning til i de andre versjonene har hun for en stor del selv bidratt til dette: Hun er ikke særlig begeistret for den første stemoren sin og sørger for å rydde henne av veien ved at hun forsettlig brekker nakken på henne med et tungt kistelokk! Så istedenfor den tolerante engelen har vi her en morder som sørger for at faren gifter seg med lærerinnen hennes, som imidlertid viser seg å være en «slem» stemor med mange egne barn.

    I denne versjonen av fortellingen møter vi også magi og trolldom samt årsaken til kampen om den berømte glasskoen. Den mistede tøffelen, som ifølge napolitansk dialekt heter «chianella», blir i den italienske versjonen omdøpt til «pianella»: En slags oversko med høye hæler og pelsbesetning som gjorde det mulig for damer å stige ut av vognen og gå noen skritt gjennom vinterens sørpe uten å ødelegge kjolen sin. Zezóllas sko er besatt med gråverk (den sobellignende vinterpelsen til ekorn) – på fransk heter det «vair». Mange antar nå at det foreligger en overføringsfeil i Charles Perraults berømte versjon Cendrillon, ou La petite Pantoufle de Verre fra 1697. «Vair» (gråverkpels) og «verre» (glass) er homofoner og slik kan den komfortable pelsgamasjen ved en feil ha blitt til en skjør og poetisk uanvendelig tøffel av glass... Men det hadde ikke vært særlig 'eventyrlig' – når alt kommer til alt er glasskoen det eneste som ikke forvandles tilbake etter det magiske midnattsslaget, og ikke mindre viktig: Den unike passformen til det skjøre glassfottøyet viser hvor spesiell Cinderellas sko er, siden en pelstøffel uten problemer kan utvides til å passe en større fot.

    I sitt eventyr introduserte Perrault ikke bare den gode fe som gudmor, han skapte også magien rundt gresskarvognen med de seks musehestene, som gjennom Disneys filmversjon fra 1950 har etset seg inn i den kollektive hukommelsen i generasjoner. Til tross for hans litterære anerkjennelse innen den ellers muntlige eventyrtradisjonen, er hans moral likevel fylt av bitende satire – man kan ha både intelligens, skjønnhet og noblesse:
    «men det hjelper slett ikke kun å være i besittelse av det -
    på veien gjennom livet vil dere bli utestengt dersom dere ikke har en forbindelse som hjelper dere å ta det i bruk.»

    Så uten gode forbindelser nytter hverken talent eller gode egenskaper – dette gjaldt like mye til Perraults tid ved Ludwig XIVs hoff som i dag.

    I moderne versjoner, som for eksempel i Hollywood-suksessen Pretty Woman, fungerer Askepott som ironisk referanse: Prince Charming er også den gode feen, som istedenfor tryllestav er utstyrt med et gullkantet kredittkort som tryller frem den moteriktige forvandlingen - og Askepott er ikke iført skjøre glassko, men knehøye gatepikestøvletter i størrelse 41. Julia Roberts spiller også hovedrollen i filmen Notting Hill, der vi møter eventyret om Askepott med en kjønnsvri. Innen samme tiår finner vi dessuten Drew Barrymore i hovedrollen i Ever After: A Cinderella Story, der hun mestrer å blåse både intelligens, handlekraft og vilje inn i den ellers så fåmælte, vakre eventyrfiguren. Men disse celluloidillusjonene fra slutten av det 20. århundre blekner hvis man tenker på historien om nåtidens trolig mest berømte operasangerinne, Anna Netrebko, hvis første jobb var å feie gulvene i Mariinski-teateret, der hun bare få år senere startet sin strålende karriere som Susanna i Mozarts opera. I dette tilfellet ville nok eventyret endt med ordene: «og hun sang som en gudinne alle sine dager ...», mens virkeligheten nok snarere oppleves som en berg-og-dalbane-tur mellom markedsføringens glans og elendighet, kulissesladder, PR-arbeid og forventningspress.

    Etter å ha stukket seg på en forgiftet tein under spinningen, venter Tornerose i dyp, bevisstløs søvn på det reddende kysset, og Snøhvit ligger pent og pyntelig i glasskisten hjemme hos de syv dvergene til prinsen kommer – riktignok har heller ikke Askepott mye å si i eventyret, men det virker som hun har store forventninger til livet og nyter hvert minutt av det til klokken slår midnattsslaget. Og at den skjøre glasskoen er det eneste hun har igjen av magien, kan tolkes som en påminnelse til oss om at selv de skjøreste, mest utopiske drømmer er verdt å holde fast ved – selv om de kanskje ikke kan trylle bort livets realiteter til evig tid ...

    Christine Kohts prinsessedrøm

    Alt som glitrer

    Av Christine Koht

    Det er kjolen som gjør det. Kjolen er beviset. Den magiske kjolen avviser de overlegne, fødte prinsessene og plukker ut den ekte, hun som er prinsesse av sjela og hjertet: Diana, Askepott og alle vi andre som vet at det var noe vi burde vinne fordi – vel, fordi vi fortjener det, akkurat som l’Oreal og alle verdens eventyr sier. 

    Jeg tegnet sånne prinsesser og sånne kjoler da jeg var barn, jeg også – hun liknet ikke mye på meg, den prinsessen, siden jeg var liten og mørk og rund og hun var tynn og blond. Det var ikke for mange prinsessekjoler å få tak i heller, i Asker på 70-tallet: bolleklipp, brun-og-beige-stripete gensere så syntetiske at det gnistret av dem.

    Jeg ble ikke tynn og blond, for noen barnslige eventyrdrømmer går ikke i oppfyllelse og skal det ikke heller. Men alle eventyr handler om overgangen fra barn til voksen, om å bli den du egentlig er og det går ikke hvis ikke hjertet og barnet får bli med.

    Så jeg elsker fremdeles prinsessekjoler. Og da mener jeg ikke noe underernært og stålgrått fra et kjølig motehus, men fargesprakende, overdådige, struttende bløtkaker fulle av rysjer og glitter og tøys. Vi lever så kort og skal være døde så lenge, hvorfor i all verden skal vi kle oss i grått og beige?

    Fordi grått og beige betyr makt. Grått og beige og stramt og smalt betyr kontroll. Og er det noe vår tids adel – direktørene, styrelederne, hr-sjefene – uansett kjønn skal utstråle, så er det kontroll. Kontroll i tanke, ord og gjerning forteller du om med vann, salat og sylskarpe snitt. Rysjer gjør ikke noe godt verken for bunnlinja eller powerpoint-presentasjonen.

    Så verden tappes for farger. Ta en titt i en klesforretning nær deg eller i et kjøkken du kjenner: hvitt, grått, svart med en og annen prikk eller telysholder som eneste fargeklatt til kontrast. Og det når vi faktisk har en hel regnbue å ta av.

    Bare deprimerte barn velger sånne farger når de skal tegne. Og hva som er i veien med småjenter som velger «den lille sorte» kjolen orker jeg ikke tenke på engang. Så fordi jeg ikke har kontroll som mål og fordi jeg heier på alle verdens glupske og ildfulle jentesjeler, fortsetter jeg å gå for prinsesse-utstyret, komplett med tyll og fjas.

    Noen av oss må jo det. Det er så innmari mange av de andre.

    Nå er det sjelden sant, det Disney-aktige eventyrbudskapet at bare du drømmer hardt nok og er trofast nok mot den drømmen, så kommer yndige småfugler og mus og syr vinnerkjolen din. Det er en fortelling som for tiden går sin seiersgang også for voksne, på konferanser og i coaching-bøker: følg drømmen og suksess kommer.

    Men det stemmer jo ikke. Det er ikke sånn det foregår, drømmer er skjøre og går i knas på alle kanter rundt oss, enten de handler om prinser eller din egen lille oppstartbedrift. Men noe fortjener alle, noen prøvelser kommer vi oss gjennom med hjertet i behold, de fleste av oss, og det skal anerkjennes og feires.

    Og kjoler er faktisk magiske. Jeg stripynter meg så snart jeg får sjansen og vil iherdig anbefale ballkjole til hverdags. For visst skjer det noe da. Ikke nødvendigvis noe sånn ute i verden, strutteskjørtene mine får alltid terningkast én av kjolepolitiet.

    Men innvendig. Innvendig bobler og bruser det, innvendig seirer prinsessekjolen alltid. Innvendig gir kjolen og jeg fingeren til all adelens kontroll og det blide barnehjertet springer ut i fryd.

     

    Anmeldelser

    Askepott og Herheim er sant

    22. januar 2017
    VGs anmeldelse: Helt strålende
    Les mer

    Askepott er fantastisk, fjollete fjas

    22. januar 2017
    Aftenposten: Operakomedien til nye høyder
    Les mer

    Trampeklapp for Askepott

    23. januar 2017
    Vårt land: Rossini sprudlet
    Les mer

    Komisk opera i verdensklasse

    25. januar 2017
    Scenekunst: Gjennomført til fingerspissene
    Les mer

    Makes Rossini great again

    23. januar 2017
    Die Welt
    Les mer

    Grandios La Cenerentola in Oslo

    27. februar 2017
    Frankfurter Allgemein Zeitung
    Les mer

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 pause

    januar 2017

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    februar 2017

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt