22. januar–28. februar

La traviata

Verdis klassiker i sterk fremstilling

Intro

Giuseppe Verdis opera La traviata om den frihetssøkende Violetta Valéry er elsket av publikummere over hele verden. Bak vår produksjon av verdens mest spilte opera står Tatjana Gürbaca, kåret til «årets regissør» av magasinet Opernwelt i 2013.

Fortellingen bygger på Alexandre Dumas d.y.s roman og skuespill Kameliadamen, som igjen er basert på en sann historie. I det virkelige liv het Violetta Marie Duplessis og var en kjent kurtisane i Paris’ selskapsliv. Bak navnet Alfredo Germont, hennes elsker, ligger Alexandre Dumas' egen livshistorie gjemt. Sommeren 1845 levde han lykkelig på landet utenfor Paris med den vakre Marie, som bare var 23 år da hun døde av tæring. Siden har deres historie blitt fortalt igjen og igjen, i balletter, i filmer som Pretty Woman (1990) og Moulin Rouge! (2001) og i de utallige produksjonene av Verdis opera.

En hyllest til friheten

La traviata løftet 1850-tallets sykdom og problemer opp på scenen og kledde dem i musikk. Lyse strykere, som nærmest tuberkuløst gisper etter luft, settes opp mot festmusikken og Violettas triumferende arie om frihet: «Sempre libera!» Samtidig blir vi usikre på hvor fri hun egentlig er – en tvil som gir gjenklang i spørsmålet om hvorvidt vi selv bestemmer hvilke liv vi skal leve. 

Dette stadig like relevante spørsmålet belyser Tatjana Gürbaca i sin produksjon. Violetta er en kjendis og en celebritet i en verden som jager etter penger, konkurranse og sensasjon. Hun er avhengig av kikkersamfunnet, samtidig som det sakte kveler henne. Hun vil skape og definere sitt eget liv – og sin egen død. Slik sett er Verdis La traviata et angrep på hykleri. Men det er også en livsbejaende feiring av menneskelig verdighet, medfølelse og skaperkraft. 

Den musikalske ledelsen av Operaorkestret er ved Xian Zhang, musikksjef ved Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi. Fra høsten 2016 er hun også musikksjef for New Jersey Symphony Orchestra og den første kvinnelige gjestedirigent i BBC Orchestras historie.

NB! Torsdag 24. februar synger Rame Lahaj rollen som Alfredo Germont, istedenfor Daniel Johansson. Rame Lahaj synger for tiden rollen som Pinkerton i Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Madama Butterfly, og har der tatt publikum med storm.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • Forestillingsprogrammene selges i foajeen, i billettluken, i butikken og i barene.

I Bjørvika spiller de en ny Traviata, mer hjerteskjærende enn jeg kan huske å ha opplevd på scenen noen gang.

  • Musikk Giuseppe Verdi
  • Libretto Francesco Maria Piave
  • Musikalsk ledelse Xian Zhang
  • Regi Tatjana Gürbaca
  • Scenografi Henrik Ahr
  • Kostymer Barbara Drosihn
  • Lysdesign Stefan Bolliger
  • Dramaturgi Bettina Auer

    Roller

    Rame Lahaj

    Alfredo Germont:

    Rame Lahaj (25.02.2016)

    Hovedroller

    • Alfredo Germont

      Atalla Ayan
      Spiller følgende dager
      • 22.01.2016
      • 27.01.2016
      • 05.02.2016
      • 07.02.2016
      • 11.02.2016
      • 21.02.2016
      • 28.02.2016
      Daniel Johansson
      Spiller følgende dager
      • 13.02.2016
      • 17.02.2016
    • Giorgio Germont

      Audun Iversen
      Spiller følgende dager
      • 13.02.2016
      • 17.02.2016
      • 25.02.2016
      • 28.02.2016
      Yngve Søberg
      Spiller følgende dager
      • 22.01.2016
      • 27.01.2016
      • 05.02.2016
      • 07.02.2016
      • 11.02.2016
    • Violetta Valéry

      Aurelia Florian
      Spiller følgende dager
      • 22.01.2016
      • 27.01.2016
      • 05.02.2016
      • 07.02.2016
      • 11.02.2016
      • 13.02.2016
      • 17.02.2016
      • 21.02.2016
      • 25.02.2016
      • 28.02.2016

    Andre roller

    Handlingen

    1. akt

    Da det blir klart for den prostituerte Violetta Valéry at hun ikke har lenge igjen å leve, forandres alt for henne.

    På en fest, som den ettertraktede Violetta holder for rikfolk i Paris, blir hun kjent med Alfredo Germont, en ung mann fra provinsen, som har vært hemmelig forelsket i henne i et år. Violetta sverger til øyeblikkets beruselse som livets eneste mening, men likevel kan hun ikke lukke øynene for Alfredo og virkningen han har på henne – ikke minst siden han ved første anledning kommer med en glødende kjærlighetserklæring til henne.

    Selv om Violetta har lært at penger er det eneste som teller her i livet, og at følelser ikke er til å stole på, er hun berørt. Ved avskjeden gir hun Alfredo et tegn som viser at han kan få komme tilbake neste dag. Etter at festen er over, er hun klar for et nytt liv med Alfredo.

    2. akt

    Noen måneder senere. Violetta har brutt helt og holdent  med pariserkretsene og trukket seg tilbake til landet sammen med Alfredo. Da Alfredo blir klar over at Violetta i hemmelighet selger sine egne eiendeler for å finansiere deres felles liv, skammer han seg. Han vil ikke bli forsørget av en kvinne.

    Alfredos far oppsøker Violetta mens Alfredo er borte. Faren, Giorgio Germont, forlanger at Violetta skal gi avkall på Alfredo så ikke familiens rykte og det forestående bryllupet til Alfredos søster skal settes på spill. Under stort press gir Violetta til slutt etter.

    En siste gang forsøker hun å forsikre seg om Alfredos kjærlighet, før hun reiser bort i hemmelighet. Hun etterlater et brev der Alfredo får vite at hun har forlatt ham og vendt tilbake til sin gamle tilværelse i Paris. Faren forsøker å overtale den fortvilte sønnen til å dra hjem til familien igjen. Men forgjeves, Alfredo vil til Paris for å hevne seg på Violetta. 

    På festen hos Flora går praten om at Violetta skal ha vendt tilbake til baron Douphol, og gjestene ser frem til å ta et oppgjør med henne etter at hun valgte å forlate samfunnet. Også Alfredo kommer, og han vinner et stort beløp i spill. I det skjulte ber Violetta Alfredo om å forlate festen fordi hun frykter for hans liv. Etter en heftig konfrontasjon kaster Alfredo pengene foran føttene på henne i full offentlighet for «å betale» for hennes kjærlighetstjenester. Germont har vært vitne til scenen, og midt i all oppstandelsen irettesetter han Alfredo, som straks bebreider seg selv. Til slutt utfordrer baronen Alfredo til duell.    

    3. akt

    Violetta ligger for døden i ensomhet. Hun er fullstendig klar over at alt håp er ute, selv om legen sier noe annet. Giorgio Germont har skrevet et brev til henne og fortalt at han har latt Alfredo få vite hva som egentlig har skjedd, og at Alfredo vil oppsøke henne. Men det varslede besøket lar vente på seg.

    Mens Violetta tar avskjed med livet, feires det karneval i Paris. Da Alfredo endelig kommer, maner Violetta i fortvilelse frem en illusjon om en fremtid sammen med ham. Germonts bønn om tilgivelse betyr ingenting, det er for sent. Violetta ønsker å bli husket som en som elsket. Hun dør.

     

    Film, premieresamtaler, introduksjon

    Fra Tatjana Gürbacas kritikerroste versjon av La traviata, med Aurelia Floran i rollen som Violetta
    Fra Gürbacas gripende oppsetningen av La traviata
    Premieresamtale med regissør Tatjana Gürbaca
    Introduksjonsforedrag La traviata, Frida Steenhoff Hov

    Regissøren om La traviata

    Paris, en ørken full av mennesker

    Et intervju med regissør Tatjana Gürbaca
    Av Bettina Auer, dramaturg
    Oversatt av Tor Tveite

    Giuseppe Verdi er en eminent politisk komponist, noe vi også kan se på tre av hans store suksesser: Rigoletto, som du har iscenesatt ved Opernhaus Zürich, Trubaduren og La traviata. I alle disse verkene tar komponisten outsiderfigurer i samfunnet og opphøyer dem til tragiske hovedpersoner på operascenen.

    Det er ingen tilfeldighet at Verdi stadig vekk hadde store vanskeligheter med sensurmyndighetene. Vi må ha i tankene at på den tiden da han ville komponere Rigoletto, hadde stykket som ligger til grunn for operaen – Le roi s’amuse av Victor Hugo – vært forbudt å framføre i mange år. I Maskeballet flyttet han handlingsstedet flere ganger for å skape avstand mellom operaen og de historiske forbildene. Det gikk så langt at en versjon til og med utspiller seg blant inuittene. Det virkelige forbildet for La traviata, kurtisanen Alphonsine de Plessis, døde 23 år gammel i 1847. Ett år senere utkom romanen Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y., som han to år senere omarbeidet til et teaterstykke. Da Verdi hadde bestemt seg for å tonesette verket, var stoffet altså brennaktuelt. Allerede i 1853 fant urpremieren på Verdis opera sted.

    I motsetning til sin samtidige Richard Wagner er Verdi en komponist man gjerne smiler litt av, men det var et viktig anliggende for ham å speile tidens samfunnssituasjon i operaene sine, og å ta stilling.

    Ja, selv historisk stoff som Don Carlos eller Macbeth greier Verdi å framstille på en slik måte at det betyr noe i hans egen tid. For meg har Verdis historier fortsatt et uinnløst potensial, det er nødvendig å fortelle dem i vår tid! Ikke minst La traviata!

    I første akt uttaler Violetta en setning som er en av de sentrale i operaen for meg, da hun beskriver Paris som ”en ørken full av mennesker”. Det vil si en samfunnsmessig tilstand som vi kjenner fra vår egen tid: sjelløse storbymennesker uten empati, som underkaster seg pengenes diktat som endimensjonale konsumenter. Den som ikke følger disse uskrevne lovene, blir straffet uten nåde – slik Violetta blir i Flora-scenen. Et leketøy har ikke lov til å fri seg fra sin eier.

    Egentlig kretser alle operaene til Verdiom at et samfunn uten et egentlig sentrum står overfor et elskende par som skisserer en alternativ verden, åpner døra på gløtt til en utopi og viser hvordan det kunne være.

    I La traviata har Verdi gitt tragisk storhet til en prostituert kvinnes liv og død. Selv om yrket hennes i senere fortolkning gjerne blir forskjønnende omtalt som ”kurtisane”, er Verdi helt klar i sin tale når han i et brev kaller henne ”hore”.

    Verdis valg er virkelig bemerkelsesverdig, ikke minst fordi de seriøse operaene fra denne tiden som regel handler om historiske skikkelser, herskere, elskende adelige og gale. Skikkelsene har alltid noe opphøyd ved seg. Å ta en historie fra hverdagen og rykke en skikkelse fra periferien og inn i sentrum, er svært moderne.

    Er Violetta – vakker, skjør, uselvisk, skrantende og erotisk – det typiske kvinneofferet i det nittende århundres opera?

    Tvert imot, hun er en vanvittig moderne skikkelse. Hun er direkte frigjort. Til å begynne med er hun dronningen av de eksklusive festene i Paris, der hun omgås de rikeste menneskene i byen. Hun er den mest ettertraktede av de prostituerte og tjener svært mye penger på jobben sin. Det er først sykdommen som gjør det mulig for henne å stige ut av det fatale kretsløpet av konkurranse og jag. Plutselig spør hun seg hva hun skal gjøre med den tiden hun har igjen, nå som det ikke lenger er nødvendig for henne å stadig tjene penger. For første gang i sitt liv kan hun gjøre det hun selv vil. Da hun treffer Alfredo på festen i første akt, byr han seg fram som et springbrett til friheten, fordi han plutselig kommer med et begrep som ikke har eksistert i hennes verden fram til da: kjærlighet.

    Alt er nemlig tillatt i dette parisermiljøet – bare ikke kjærlighet. Kjærligheten er en farlig luksus som man ikke kan ta seg råd til fordi den gjør en svak og sårbar. Likevel regner jeg ikke møtet med Alfredo som den store kjærligheten ved første blikk, Alfredo blir snarere Violettas nye prosjekt: ”For første gang kunne jeg gi meg selv, ikke for penger, men ut fra en uselvisk følelse.”

    Jeg synes det er veldig spennende at operaen også byr på en historie om penger, som er tett knyttet til Violettas historie. Pengene er kittet mellom menneskene, og alle forsøker å opprettholde en fasade for å høre til og ikke stikke seg ut. I første akt tjener Violetta pengene, i andre akt selger hun alle eiendelene sine for å finansiere tilværelsen med Alfredo på landet. I tredje akt gir hun pengene sine til de fattige. For å formulere det mer radikalt: Hun nærmest brenner pengene fordi de ikke lenger utgjør noen verdi for henne.

    På slutten av sitt liv løsriver Violetta seg fra samfunnets høyeste verdi, fra pengene.  Hva dør hun av, eller sagt på en annen måte: Hva betyr det at hun er merket av en dødelig sykdom?

    Riktignok har vi i teamet lagt inn et tegn på sykdommen, men for meg dreier det seg snarere om at sykdommen er en tilstand der hun kan oppnå avstand til den verden hun lever i. Plutselig ser Violetta på sitt eget miljø med fremmede øyne, og finner ut at hun ikke lenger vil tilhøre det. Jeg mener at også Verdi har forstått sykdommen symbolsk. Verdi er ingen realist, slik Puccini er.

    Carsten Stabell og Nils Harald Sødal / Foto: Erik Berg

    Verdi har til og med uttrykkelig frabedt seg at sangerinnen hoster i tredje akt.

    Etter min mening dør Violetta av denne verdens emosjonelle kulde. Idet hun dør, ender da heller ikke musikken svakt eller mykt, men med fanfarer. Violetta møter slutten i ensomhet som en stor martyr. Skikkelsen har et stort revolusjonært potensial, et moment av motstand. Da vi begynte å forberede oss til denne operaen, fantes det en sterk occupy-bevegelse i Spania. Der danset kvinner flamenco i protest foran skrankene i banken, for å rette oppmerksomheten mot hva som er landets egentlige kultur, hvordan alt blir ødelagt av pengeøkonomien. De hevdet sin egen verdighet. Det er Violetta for meg.

    Men det at Violetta er skildret så inderlig, viser vel at hun speiler de samfunnsmessige forholdene med så stor følsomhet at hun til slutt ikke holder ut lenger?

    Ja, og det er fantastisk at det er en lungesykdom det dreier seg om. Åndedrettet hennes er så godt som tilsnørt, hun får ikke lenger luft i Paris, ”en ørken full av mennesker”. For et storartet bilde! Og blodspyttet som opptrer ved tuberkulose, er som en indre forråtnelse – Violetta forblør innenfra.

    Hvorfor forelsker Violetta seg akkurat i Alfredo, denne temmelig naive nykomlingen fra provinsen? 

    Det er en veldig vakker passasje i Dumas’ roman der hun sier: ”Det holder at noen ser på meg med medlidende øyne når jeg hoster.” Alfredo er åpenbart den eneste som viser henne empati. Nettopp det at han ikke tilhører sosieteten i Paris og ikke kjenner reglene og de kyniske små spillene i dette miljøet, nettopp det naive, uskyldige og direkte ved ham virker tiltrekkende og rørende på Violetta til å begynne med.

    Men forholdet strander også på hans naivitet. Alfredo viser seg å ikke være sterk nok, han drømmer. Da paret har trukket seg tilbake på landet, tar det lang tid før han innser at det er Violetta som sørger for deres felles tilværelse med sin forretningssans. Nå har Violetta snudd tingene på hodet, det er hun som så å si kjøper seg mannen. Her ligger også noe av det virkelig skandaløse i denne operaen, ettersom Alfredo dermed blir gjort til den prostituerte. Selvfølgelig ikke helt og holdent, ettersom det er følelser involvert, men nå er det kvinnen som betaler.

    Det er verdt å merke seg at Verdi ikke komponerte noen kjærlighetsduett for paret i landscenen. Det er åpenbart at de lever forbi hverandre, og de treffer hverandre nesten ikke på scenen.

    Etter det skrekkelige opptrinnet Alfredo steller i stand i Flora-scenen, blir han straks overveldet av voldsom anger over sin egen brutale oppførsel. Hvorfor vender han ikke tilbake til Violetta tidligere i tredje akt? 

    I grunnen greier faren, enten Alfredo vil det eller ikke, å presse sønnen inn i et ganske konvensjonelt liv. Etter min mening dreier det seg om en kombinasjon av flere grunner. Alfredo feilvurderer situasjonen, han begriper ikke hvordan det egentlig forholder seg med Violetta. Han er sikkert også redd for å gjenforenes med henne fordi de to da blir nødt til å snakke om alt som gikk galt med dem. Da ville denne store kjærligheten bli trukket inn i virkelighetens verden, der den slett ikke hører hjemme. For helt fra begynnelsen av består den av projeksjoner på begge sider, den har hele tiden vært en gjensidig overbelastning. Hvis begge to skulle snakket ut nå, ville de vakre bildene blitt oppskrapt og ødelagt.

    Er Giorgio Germont altså skurken som driver det elskende paret fra hverandre fordi han krever av Violetta at hun skal forlate Alfredo?

    Nei! I mange produksjoner ser man ham som Violettas egentlige motstander. Men hvis vi tenker over hvilken situasjon han faktisk befinner seg i, blir denne skikkelsen uhyre mangefasettert og interessant. Germont tilhører en annen generasjon enn Alfredo og Violetta, og han står for helt andre verdier. Germont forsøker å oppfylle konvensjonene til punkt og prikke. Han har et hjerte, slik den vidunderlig vakre musikken viser når han synger om hjemstedet og familien sin. Der opplever vi at det ikke er penger, men familien som er den største verdien for Germont. Faren gjør alt for å rydde vei for sine egne, også når det innebærer at han må gå hardt til verks.

    Som den eneste skikkelsen i operaen har ikke Germont noen adelstittel og stammer ikke fra Paris, men fra Provence. Åpenbart kommer han til Paris som forretningsmann, for å drive handel med de adelige. Germont står altså under stort press for å komme inn i dette miljøet og vinne tilhørighet til det.

    I Verdis operaer opplever vi gang på gang momenter som, slik jeg ser det, bare fører inn i det katastrofale, fordi en offentlighet – koret – øver press på enkeltindividet, slik vi også opplever det med Germont.

    Når Germont besøker den døende Violetta, ber han henne om tilgivelse. Germont har altså forstått hva han har gjort mot henne, men medlidenheten kommer for sent.

    At Germont forstår, gjør saken kanskje enda verre. En gjerningsmann som ikke forstår noe, er amoralsk, fordi han ikke kjenner moralen. Germont er derimot umoralsk, fordi han vet hva han påfører Violetta, og likevel handler som han gjør.

    Er Violettas egentlige motstander samfunnet – slik det ofte er hos Verdi?

    Motstanderen er den samfunnsmessige strukturen Violetta beveger seg i. Derfor vil koret også bli hyppigere å se på scenen hos oss enn partituret tilsier. Koret er svært viktig, på den ene side som motspiller og på den annen side som en bakgrunn Violetta opptrer foran. De mest spennende momentene er de kontrapunktiske, der Violetta bryter ut av samfunnsmessige konvensjoner, opponerer, plutselig blir en ekte trussel mot koret – som for eksempel i den store duetten mellom Germont og Violetta: Germont har fått henne så langt at hun vil gi avkall på Alfredo for at søsteren hans skal kunne få et bedre liv.

    Men så forandrer musikken seg plutselig med ”Morrò” (”Jeg skal dø”). Den er slett ikke lidende – med sin sterke stridslystne kraft virker den snarere aggressiv på meg, slik at døden nærmest blir til en trussel. Hvis en kvinne som den marokkanske eskortepiken Ruby i Berlusconi-historien skulle ta livet av seg, vil flere politikere snuble over den døde. En slik kvinne er farlig, fordi hun vet for mye om samfunnets menn.


    Dirigent Xian Zhang

    Xian Zhang har vært musikksjef for Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi siden 2009, og fra høsten 2016 tiltrer hun som musikksjef for New Jersey Symphony Orchestra. Samtidig blir hun den første kvinnelige dirigenten i rollen som fast gjestedirigent for et BBC-orkester, nemlig BBC National Orchestra & Chorus of Wales.
    I tillegg til at hun jevnlig er dirigent ved London Symphony Orchestra og Royal Concertgebouw Orchestra, kan nevnes høydepunkt som BBC Proms i juli 2015, med BBC National Orchestra of Wales, og fremførelser med Rotterdam Philharmonic Orchestra og Göteborg Symfoniorkester. Denne sesongen debuterer hun ved Orchestre Philharmonique de Strasbourg og Orquesta y Coro Nacionales de España, og vender også tilbake til Netherlands Radio Philharmonic og Orchestre National de Belgique. Hun ledet nylig kinesisk nyttårskonserter med Los Angeles Philharmonic og New Jersey Symphony.
    Som operadirigent har hun ledet bl.a. La bohème ved English National Opera, og Nabucco ved Welsh National Opera, som også ble fremført under Savonlinna Festival, der hun sommeren 2016 skal dirigere Otello.

    Anmeldelser

    Morgenbladet: 

    Romantisk avmakt

    Pengene besegler kvinneskjebnene i en nedstrippet La Traviata. Dramaturgien i en opera ligger ikke i oppbyggingen av tekst og plot, den tar form i musikken. Ta scenen i La Traviata hvor den tuberkuloserammede «gledespiken» Violetta nettopp skal starte et nytt liv med sin Alfredo, men blir presset av hans far til å bryte forbindelsen for ikke å skandalisere familien. Mens hun skriver avskjedsbrevet, forteller en enslig klarinett ledsaget av strykere om den kommende tragedien, og gråten står allerede publikum i halsen. Plutselig er Alfredo i rommet, undrende, hvorfor er hun så blek?Hun kaster brevet og bryter ut i gråt, men prøver raskt å glatte over, se jeg smiler jo! men så brister demningen: Vibrerende strykere løfter lidenskapen i et voldsomt crescendo, hele orkesteret setter inn i fortissimo, virvlende pauker og stortromme gir en fysisk erfaring av det emosjonelle jordskjelvet når Violetta jamrer sitt «Elsk meg, Alfredo!» til en melodi vi kjenner igjen fra overturen - et av de store øyeblikkene i romantisk opera.Den rumenske sopranen Aurelia Florian som Violetta er fullt på høyde med denne krevende klassikeren, og vel så det. Det gjelder også Daniel Johansson som Alfredo - og ikke minst Audun Iversen som Alfredos far. Operaorkestret under James Gaffigan har sjelden vært bedre.

    Pengegriser. Skjønnheten til tross, Violettas utbrudd er også et avmaktens øyeblikk, og kvinnenes avmakt er et tema regissøren Tatjana Gurbaca bearbeider tvers gjennom La Traviata. I dette følger hun den franske feministen Catherine Clément, som i boken Opera, eller bekjempelsen av kvinnene (Opera or the undoing of women) viste i hvor stor grad kvinne-skikkelser i operaen må bøte med livet, og hvordan nettopp musikken får kvinnedøden til å framstå som noe vakkert. Den kanskje vakreste operadøden lider Violetta, men Gurbaca vil bringe klarhet i de reelle omstendighetene omkring hennes skjebne, og benytter seg av flere grep.Forestillingen er visuelt nedstrippet, fri for dekorasjoner, og uten såvel interiører som eksteriører. Handlingen utspiller seg på en høy plattform som fyller mesteparten av scenen. Dermed kan det opprinnelige, romantiske scenariet ikke lenger distrahere.I tradisjonelle produksjoner kaster de festbrusende masseopptrinnene med kor og solister ofte et forsonende skjær over de grelle økonomiske og sosiale vilkår som tross alt gjelder for prostituerte. Den champagneboblende «brindisi» (drikkevisen) i 1. akt er bare ett eksempel.I virkeligheten er jo dette sexfester som kunne vært arrangert av en Dominique Strauss-Kahn - og slik tar de seg også ut i Gurbacas versjon.

    Penger er alt. Smokingkledde pengefolk er taust til stede i alle operaens scener. Pengene besegler kvinneskjebnene det gjelder ikke bare Violetta, men også Alfredos lillesøster, som tvinges inn i et økonomisk gunstig ekteskap, et ekteskap som imidlertid ikke kan komme i stand før skampletten Violetta er ute av bildet. Dermed er begge forvandlet til handelsvarer. Lillesøsteren er en figur som egentlig bare blir nevnt og ikke selv opptrer i dramaet, men Gurbaca sender henne ut på scenen under det følelsesladde møtet mellom Violetta og faren. De smokingkledde herrer opptrer også her, jenta går fra fang til fang, og synes å gå i samme felle som den eldre kvinnen. Slik blokkeres Violettas sentimentale «forsoning» med faren, kjent fra andre produksjoner. I stedet rettes hennes oppmerksomhet mot jenta - og for hvert plagg mannfolkene drar av henne, gir Violetta henne et av sine egne.

    Fra forsoning til hån. Under den skjebnesvangre festen i 2. akt blir Violettas utsatthet en fysisk og kroppslig realitet, langt ut over den sjelenød som beskrives i librettoen. Det øves fysisk og psykisk vold. Men mot slutten av scenen, når bruddet med Alfredo er et faktum, setter hennes berømte klagesang i smertelig valsetakt («Alfredo, Alfredo, di questo core») festdeltagerne i en form for ekstase. Med åpen munn og himmelvendte blikk danser alle for en stund vals med alle.

    I all fornedrelsen er dette kanskje et utopisk glimt, men utopien slår om i katastrofe når baronen smilende, gjennom et komplekst, koregrafisk forvandlingsnummer, plutselig står med pistol i hånden og skyter Alfredo med kaldt blod! For den som kjenner historien, er dette ubegripelig.

    Ifølge librettoen er det baronen som taper duellen. Men når far og sønn senere kommer til Violettas dødsleie, forstår vi at Gurbaca har en plan. Igjen blokkeres «forsoningen» som bruker å gi den dype tragedien en form for feelgood tross alt.

    Forsoning vendes til forhånelse. Far og sønn er bare ute etter å renvaske samvittigheten. De forærer Violetta en eske konfekt og bedyrer sin anger og sorg, men det er bare hykleri og krokodilletårer, og de kan for øvrig ikke få henne raskt nok i jorden. Alfredo stiller til overmål med en ny kvinne, en person som overhodet ikke forekommer i librettoen. Nå aner vi hvorfor den «gamle» Alfredo måtte skytes i 2. akt.

    Dette er en radikal omtolking av siste akt, men den gir mening. Når heltinnen reiser seg i et siste, oppflammende lyrisk utbrudd, burde vi slett ikke være disponert for å oppleve den «himmelfarten» man så ofte forutsetter ved operaens siste utladning.

    Men spørsmålet er om ikke Verdis musikk likevel gjør den jobben nok en gang. 

    Nøkternt: I en forestilling fri for dekorasjoner, og uten såvel interiører som eksteriører, kan det opprinnelige, romantiske scenariet ikke lenger distrahere publikum.

    Dagbladet:

    Kjærlighetens tragedie
    Storslått og inntrengende «La Traviata».

    I Bjørvika spiller de en ny «Traviata», mer hjerteskjærende enn jeg kan huske å ha opplevd på scenen noen gang. 
    «La Traviata» er en opera som formelig bugner, musikalsk. Den dypt tragiske fortellingen om Kameliadamen, Violetta Valéry, øser av Verdis rike melodiske åre. Vi bæres ugjenkallelig fram til avslutning, på temaer som både står distinkt fram og samtidig vever seg i hverandre og beriker hverandre, gjensidig.

    Treffer forestillingen musikalsk berøres vi dypt, uendelig dypt.
     

    Full klaff. Og premieren fredag traff så ettertrykkelig og så bra, over hele linja.

    Slik trakk Tatjana Gürbacas regi oss inn i Verdis musikalske gestalting av kjærligheten til døden, som en slags allusjon til livet som sykdommen til døden (Søren Kierkegaard).Det ørkesløse festlivet i Paris blir referansen som gir fallhøyde for kjærlighetsforholdet mellom Alfredo og Violetta, som slår inn som dyp kjærlighet, ved første blikk.

    For seint, for seint ... Men det er alltid for seint i «La Traviata». Innfrielsen av lykke, hengivelsen, angeren, tilgivelsen og til slutt forsoningen - alle kommer de for seint til å snu den ubønnhørlige utgangen. Livet ebber ut, alt mens festen og livet for øvrig snurrer videre som om ingenting skulle ha hendt.

    Kammerspill. Audun Iversen har sin rolledebut som Germont, Alfredos far. Han gir ikke bare scenisk vekt og autoritet til skikkelsen, men fyller rollen overdådig praktfullt vokalt. Det glipper ikke et sekund.

    Også Aurelia Florian, som Violetta, rolledebuterer. Det gjør hun med en intensitet og et vokalt overskudd som besnærer, som et drama for én stemme. Å se tæringen bryte henne ned, og skuffelsen etse seg inn i sjelen, er hjerteskjærende. Aurelia Florians Violetta forblør, innenfra.

    Den tredje parten i det kammerspillet som «La Traviata» dypest sett er, Daniel Johansson, tar også rollen i besittelse, fullt ut. Sammen utgjør de tre en nærmeste perfekt rollebesetning, i en regi som noen ganger lar operakoret velte seg for mye og for ofte inn i spillet og på scenen. Vi får alt fra påtrengende underbuksehumor til de mest gripende opptrinn.

    Forbilledlig. Og i bunnen, eller på toppen, av alt sammen troner James Gaffigan, som leder den musikalske helheten forbilledlig. Jeg tror knapt jeg har hørt operaorkestret bedre, noen gang.

    Terningkast: 6

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 pause

    januar 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    februar 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt