4. september–3. oktober

Lady Macbeth fra Mtsensk

Et av det 20. århundres mest sentrale verk - i Ole Anders Tandbergs regi 

Intro

800 kilo fisk, bestialske menn og hardtslående musikk dominerer Sjostakovitsj' Lady Macbeth fra Mtsensk i Ole Anders Tandbergs regi.

"Et av de råeste og mest suggererende opptrinn jeg noen gang har fått slengt imot sanseapparatet i en opera",Morgenbladet

I møte med et brutalt og voldelig miljø blir hovedpersonen Katerina Izmajlova tvunget til å drepe sin ektemann og svigerfar, for å være sammen med sin elsker. Men gjennom Sjostakovitsj' musikk blir hun en morder vi får sympati med:

– Dette er historien om en sterk kvinnes opprør i et mannsdominert helvete, satt til fantastisk musikk, sier regissør Ole Anders Tandberg. 

Lady Macbeth fra Mtsensk er Tandbergs første produksjon på Hovedscenen, etter Poppeas kroning (2009) og Ulysses hjemkomst (2012) på Scene 2. Han har flyttet handlingen i det russiske dramaet til en lokal kontekst: 

– Jeg ville skape en verden nærmere oss. Og hvor i Norge er man like isolert og utsatt som på den russiske steppen? Jo, i et lite hus på en øde nabb i et stort hav, omgitt av sleipe skrei og unådig natur. 

I likhet med mye norsk fisk skal produksjonen eksporteres til utlandet, og har premiere ved Deutsche Oper Berlin 25. januar 2015. 

Sjostakovitsj' musikk er lyrisk og melodisk, men også rå og satirisk, med utkomponerte samleier og slapstickhumor. På 1930-tallet var denne musikken og den sterke kvinnelige hovedpersonen mer enn det stalinistiske regimet kunne tåle. Sjostakovitsj lagde derfor en revidert versjon, tilpasset den sovjetiske statens krav – og det var denne versjonen som ble spilt på Youngstorget i 1975.  

Først nå får det norske publikummet oppleve det banebrytende verket i sin originale form. 

Veteranen Knut Skram er tilbake på scenen i rollen som Gammel tvangsarbeider – nøyaktig 50 år etter at han debuterte i Den Norske Opera i september 1964.

Her kan du høre P2s program Spillerom om Lady Macbeth fra Mtsensk.

Lady Macbeth fra Mtsensk er en samproduksjon med Deutsche Oper Berlin 

Anbefalt aldersgrense 15 år

Gratis introduksjon en time før forestilling

  • Originaltittel Ledi Makbet Mtsenskogo Uyezda
  • Musikk Dmitrij Sjostakovitsj
  • Libretto Alexander Preis og Dmitrij Sjostakovitsj
  • Musikalsk ledelse Oleg Caetani
  • Regi Ole Anders Tandberg
  • Koreografi Jeanette Langert
  • Scenografi Erlend Birkeland
  • Kostymer Maria Geber
  • Lysdesign Ellen Ruge

    Roller

    Hovedroller

    • Boris Timofeevich Izmajlov

      Magne Fremmerlid
      Spiller følgende dager
      • 04.09.2014
      • 08.09.2014
      • 11.09.2014
      • 18.09.2014
      • 22.09.2014
      • 25.09.2014
      • 27.09.2014
      • 03.10.2014
    • Zinovij Borisovich Izmajlov

      Marius Roth Christensen
      Spiller følgende dager
      • 04.09.2014
      • 08.09.2014
      • 11.09.2014
      • 18.09.2014
      • 22.09.2014
      • 25.09.2014
      • 27.09.2014
      • 03.10.2014

    Andre roller

    Hovedroller

    • Boris Timofeevich Izmajlov

      Magne Fremmerlid
      Spiller følgende dager
      • 04.09.2014
      • 08.09.2014
      • 11.09.2014
      • 18.09.2014
      • 22.09.2014
      • 25.09.2014
      • 27.09.2014
      • 03.10.2014
    • Zinovij Borisovich Izmajlov

      Marius Roth Christensen
      Spiller følgende dager
      • 04.09.2014
      • 08.09.2014
      • 11.09.2014
      • 18.09.2014
      • 22.09.2014
      • 25.09.2014
      • 27.09.2014
      • 03.10.2014

    Andre roller

    Handling

    1. akt

    1. scene

    Den unge Katerina klager over sitt kjedelig og ensomme liv som konen til en rik kjøpmann, Zinovij Izmajlov. Svigerfaren Boris klandrer henne for at paret fremdeles er barnløst.

    Da de får nyheten om at en demning er røket og truer varene i et av Ismailovs lagerhus et stykke unna, sender Boris sønnen dit. Men først tvinger han Katerina til på ydmykende vis å ta avskjed med sin ektemann.

    2. scene

    Arbeiderne på gården til Ismailov plager kokka Aksinja med obskøne grovheter. Den nylig ansatte gårdskaren Sergej er spesielt ivrig. Først da Katerina dukker opp slipper arbeiderne taket i Aksinja. Sergej reagerer provoserende på Katerinas bebreidelser og utfordrer henne til brytekamp. Kampen blir avbrutt da Boris dukker opp og ber alle gå tilbake til arbeidet. 

    3. scene

    På soverommet lengter Katerina etter seksuell tilfredsstillelse. Sergej dukker opp, og de kaster seg over hverandre.

    2. akt

    4. scene

    Boris lusker rundt utenfor Katerinas soverom. Han er forarget over at hans sønn ikke kan avle barn, og beslutter å trenge seg inn til Katerina. Dermed oppdager han forholdet til Sergej, pisker ham halvt til døde og sperrer ham inne i husets kjeller. For å befri elskeren forgifter Katerina svigerfaren med rottegift. Hun klarer raskt å avlede den tilkalte prestens mistanker.

    5. scene

    Sergej er bekymret over at Zinovij snart kommer tilbake, men Katerina lover å gjøre ham til sin ektemann. Sergej sovner. Boris’ gjenferd viser seg og forbanner Katerina. Zinovij vender hjem, bare for å bli myrdet av Sergej og Katerina. Nå kan de gifte seg.

    3. akt

    6. scene

    På vei til vielsen plages Katerina av samvittighetsnag. Etter at hun og Sergej har dratt til kirken, dukker den ynkelige mannen opp. På leting etter alkohol bryter han seg inn i kjelleren og oppdager liket av Zinovij. Han løper sin vei for å melde fra.

    7. scene

    På politistasjonen blir en lærer forhørt og torturert. Men politikomissærern er først og fremst forarget over at han ikke er invitert i Katerinas bryllup. Da den ynkelige mannen kommer og melder fra om mordet, drar han straks av sted med folkene sine.

    8. scene

    Hos Izmajlov er bryllupsfeiringen i full gang. Katerina oppdager at kjellerlåsen er brutt opp, og vil flykte sammen med Sergej. Men for sent. Begge blir arrestert.

    4. akt

    9. scene

    Sammen med andre dømte er Katerina og Sergej på vei til fangeleiren. Men mens Katerina fremdeles elsker Sergej betingelsesløst, har Sergej innledet et forhold til en annen kvinnelig fange, Sonetka. Katerina blir hånet av de andre straffangene og må innse at Sergej har sviktet henne. Da fangetransporten krysser en elv, kaster hun seg i dypet og river Sonetka med seg.

    Film, Radioprogram og Foredrag

    Trailer fra Lady Macbeth fra Mtsensk, i Ole Anders Tandbergs regi
    Kort filmsnutt fra produksjonen
    Introduksjonsforedrag Lady Macbeth fra Mtsensk, Kjersti Kongssund
    Premieresamtale: Lady Macbeth fra Mtsensk

    NRK P2 Spillerom Lady Macbeth fra Mtsensk

    3. september 2014
    Drap, fyll, sex, voldtekt og onani - det spares ikke på ingrediensene i Lady Macbeth fra Mtsensk, Operaen, av Dmitri Sjostakovitsj ble en torn i øyet for Stalin - nå settes den for første gang opp i original form ved Den Norske Opera og Ballett i Oslo
    Les mer

    Intervju med regissør

    Grusomhetens komponist

    Av Siri Lindstad

    Sjostakovitsj skrev sin egen angst inn i historien om Katerinas tragedie. Katerina dreper. Hvorfor gjør hun det?

    Fordi hun ikke har andre muligheter til å gjøre revolt i det samfunnet hun lever i, tror Ole Anders Tandberg. Han er regissøren som nå setter opp operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, skapt av Dmitrij Sjostakovitsj.

    –  Han var grusomhetens komponist, sier Tandberg om Sjostakovitsj. Og grusom er historien om Katerina –  tragisk, vond, nifs, men også med glimt av skjønnhet, kjærlighet og latter.

    –  Han kalte det selv en tragisk satire, og i det ligger det en motsetning. For kan man egentlig skrive begge deler inn i en opera?

    På kant med Stalin

    Sjostakovitsj gjorde det, og han lyktes så godt at selveste partileder Stalin reiste seg og gikk halvveis ut i forestillingen 26. januar 1936. Da hadde stykket vært hyllet som den nye sovjetiske operaen siden den bejublete premiere i 1934. Men Stalin likte ikke det han så, og snart stod det å lese den ene negative kritikken etter den andre mot både stykket og komponisten i pressen.

    –  Stalin forstod ikke hvorfor Sjostakovitsj ikke bare kunne skrive musikk om den kommunistiske lykken, hvorfor han skrev om det tragiske i tilværelsen, om døden, sier Tandberg.

    –  Jeg tror Stalin var livredd for den russiske avantgardismen som han kvelte med påbud om sosialistisk realisme i kunsten. Han må ha fryktet den anarkistiske frihetsjubel som følger i kjølvannet av et absurdistisk livssyn der alt i bunn og grunn er meningsløst. Stalins eneste måte å holde det hele sammen på, var ved å inngyte i det russiske folket at alt er meningsfylt. Tsarens Gud ble erstattet med sosialistisk patriotisme, der meningen med livet ble å finne i byggingen av den kommunistiske staten.

    Men snart var det redsel som utgjorde kittet i Sovjetsamveldet – redselen for hva staten og partiet kunne gjøre mot deg, om de mente at du ikke gjorde det rette.

    –  Lady Macbeth fra Mtsensk skal ikke nødvendigvis tolkes som et bilde på det russiske samfunnet på 1930-tallet. Men det er skapt i en atmosfære der terrorens overgrep mot mennesker hele tiden fant sted. Sjostakovitsj var redd hele livet for at det plutselig skulle være hans dør det hemmelige politiet banket på.  Denne redselen skriver han inn i musikken. Han komponerte med hjertet på vrangen.

    Tilværelsens uutholdelige kjedsomhet

    Det er mange spor som fører fram mot fortellingen om Katerina Lvovna Ismajlova. Det første er William Shakespeares skuespill Macbeth. Lady Macbeth driver sin mann til kongemord, og går snart under i skyldfølelsen for sin delaktighet i forbrytelsen. Hun ser blod på sine egne hender.

    Det andre og mest åpenbare sporet er den russiske forfatteren Nikolai Leskovs novelle Lady Macbeth fra Mtsensk. Den kom ut i 1865 og forteller om en skruppelløs, utro kvinne som tar livet av sin svigerfar, sin mann og en ung gutt for å være med sin elsker. Det er denne novellen som danner grunnlaget for operaens libretto, men med en langt mer nyansert skildring av Katerinas handlinger.

    Men Ole Anders Tandberg trekker også noen andre linjer inn til Sjostakovitsj’ stykke, først og fremst fra Tsjekhovs forfatterskap.

    –  Når historien i stykket begynner, befinner Katerina seg i en tilstand av fryktelig kjedsomhet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer russisk enn det. De gjør jo ikke annet enn å kjede seg! Tenk bare på Anton Tsjekhovs litterære figurer. Alt er bare så kjeeeeeedeeeeeelig, der de sitter ute på landet og har ingen ting å ta seg til. Alt som videre skjer av handling, springer ut av denne kjedsomheten. Den blir et uttrykk for både mistrivselen, men også meningsløsheten i livet.

    Denne kjedsommelige, trøstesløse og evigvarende tilværelsen får i Sjostakovitsj’ opera sitt musikalske uttrykk blant annet i en passacaglia i andre akten. Passacaglia er opprinnelig et spansk begrep fra 1600-tallet, for et mellomspill som ble brukt når musikerne skulle gå fra en låt til en annen under framførelsen av danser eller sanger.

    –  Passacagliaen er musikk uten begynnelse eller slutt, og egentlig også uten noen særlig utvikling: et tema, en ostinato, som gjentas i det uendelige, akkurat som livet, akkurat som evigheten. Og det er denne fryktelige, endeløse, kjedsommelige evigheten Katerina lever i. Den er en truende kjedsommelighet, fordi den bidrar til å gjøre menneskene rundt henne – og kanskje også henne selv –  til monstre. 

    –  Hun er en fremmed fugl, fengslet i et mannssjåvinistisk og isolert samfunn. Det er nok til at hun blir sett på som provoserende og seksuelt lokkende. Men det er først når Sergej dukker opp, og Katerinas seksuelle lengsel forener seg med drømmen om frigjørelse fra dette kjedsommelighetens tyranni, at helvetet bryter løs. Mordet blir hengende ved henne som hos Shakespeares Lady Macbeth, og hun vet hun at hun aldri får vasket blodet av hendene.

    Langt ute på en øy

    Sjostakovitsj la handlingen til et isolert gods langt, langt ute på de russiske steppene.

    I Tandbergs versjon skal vi derimot ut på en forblåst øy. Uttrykket er, som nesten alltid i Tandbergs produksjoner, utviklet i samarbeid med scenograf Erlend Birkeland, kostymedesigner Maria Geber og lysdesigner Ellen Ruge. 

    –  Uansett hva vi gjør, spør vi oss: Hvordan kan vi forankre dette lokalt? Hvor tangerer denne historien våre liv, ikke nødvendigvis i dokumentarisk forstand, men når det gjelder livsopplevelse?

    Det var Erlend Birkelands idé, det å legge historien til et fiskevær, langt til havs. Kanskje tanken får deg til å kjenne smaken av sjøsalt i munnen, eller føle den friske havsblåsten over kinnene.

    Snart synges du likevel inn i en tilværelse med blodsmak i munnen og seigt gørr rundt gummistøvlene. For i fiskeværet er det verken friskt eller frydefullt ramsalt, men rått, vått og vemmelig.

    –  Det er jo noe veldig slimete med fisk, og egentlig også noe like slimete med sex, sier Tandberg  i et forsøk på å forklare hvorfor. Hvorfor all denne fisken som det gjøres unevnelige ting med?

    For fisk er en framtredende rekvisita, og da snakker vi om fisk i tjuefemkilosklassen, like massive som de melsekkene som arbeiderne på det russiske godset måtte bære. Sjostakovitsj skrev de tunge stegene deres inn i musikken.

    –  Han komponerte slik Ibsen diktet, veldig naturalistisk man kan gå på oppdagelsesferd i den menneskelige psyken i verkene hans. Det er ikke som hos Mozart, der noen først synger en sang, for så å synge den samme sangen en gang til med litt varierende fortegn. Her er musikken bare handling og framdrift.

    Et stadig større skolekorps dukker med jevne mellomrom opp på scenen.

    –  Denne brassmusikken spiller opp hver gang noen har sex eller er i ferd med å dø. Det er ikke noe jeg har funnet på –  regien er skrevet inn i notene av Sjostakovitsj selv. Jeg bare registrerer denne freudianske koblingen mellom sex og død og krydrer den med minnet om min egen skolekorpstid.

    For første gang i Norge

    Oppsetningen i Bjørvika er en samproduksjon med Deutsche Oper Berlin, og har premiere i Tyskland i januar 2015. Her hjemme må publikum nå kjenne sin besøkelsestid nå, mener Tandberg.

    –  Det er et utrolig privilegium å endelig å få oppleve den usensurerte historien om Katerina Izmajlova, sunget på originalspråket til Sjostakovitsj' fantastiske musikk. Den ble skapt i en epoke som var uhyre viktig, også for oss og vår tid. Kunsten kan fortolke våre liv og vår eksistens og vår tilværelse på en mer heldekkende måte enn hva både vitenskapen og politikken kan.  Den legendariske svenske regissøren Alf Sjöberg formulerte det slik: «Teatret skal ikke speile virkeligheten. Teatret skal protestere mot virkeligheten.»

     


    Intervju med dirigent

    En dirigents drøm

    Av Kari Eikli

    Allerede som musikkstudent i Roma og Moskva ble den unge sveitseren Oleg Caetani fascinert av komponisten Dmitrij Sjostakovitsj. Hans valgte som eksamensoppgave å dirigere en av hans symfonier, og siden da har han gjort innspillinger av alle hans femten symfonier, han har dirigert alle hans konserter, og nå – i Bjørvika  – oppfylles drømmen om å få lede hans største operasuksess Lady Macbeth fra Mtsensk

    Sjostakovitsj og musikken

    Hvorfor er du så sterkt knyttet til akkurat Sjostakovitsj?

    Fordi hans musikk er så strukturert, så personlig, så klassisk i formen. Sjostakovitsj banet vei for en ny æra for symfonien etter at de store klassikerne tilsynelatende hadde fullendt denne formen. Sjostakovitsj var som komponist innom “alt”; man kan føle elementer av impresjonisme, ekspresjonisme, klassisisme og neoklassisisme i hans toneverden. Hans musikalske uttrykk er som et resymé av alt fra Bach til Schönberg, men det flyter mye av Mussorgskijs klangfarger i hans årer.

    Hvor mange komponister har opplevd sin første opera som en umiddelbar suksess? fortsetter han ivrig. Ingen! – bortsett fra Sjostakovitsj, da han skrev Nesen som sin første. De fleste store komponister har måttet skrive minst to-tre operaer før de behersket operaformen, Wagner og Verdi inklusive.

    Du har dirigert en mengde symfonisk musikk og har en lang rekke operaer på din repertoarliste. Er denne kombinasjonen nødvendig for deg?

    For en musiker utfyller disse to formene hverandre. Opera har de store linjene – "the big bow" – symfonisk musikk har finessene. Musikere og dirigenter bør kunne beherske begge deler, for de kompletterer hverandre. 

    For et par år siden dirigerte du Operaorkestret i Madama Butterfly. I de senere årene har orkestret hatt flere orkesterkonserter på Hovedscenen. Merkes det?

    Jovisst! Operaorkestret bare vokser og vokser. John Fiore har virkelig gjort en solid jobb med dem. De har en nydelig og ren klang og en åpen og positiv holdning. Det er en stor glede å få jobbe med dem!

    Sjostakovitsj og den russiske sjelen 

    Det russiske bor i alle Sjostakovitsj’ verk. I Lady Macbeth fra Mtsensk, da Katerina og Sergej blir sendt til Sibir i fjerde akt, er det ikke bare denne konkrete hendelsen Sjostakovitsj beskriver. Den blir et symbol på det russiske folks vandring gjennom sin historie, der tragedien gjentar seg monotont, igjen og igjen. I russisk litteratur og musikk henger det ofte en skygge av aksept over den skjebnen folket er tildelt. Og de strekker seg ikke lenger enn til å tenke som Boris Godunov: “Tsaren er død. La oss håpe den neste ikke blir verre.”

    Det hevdes om Lady Macbeth fra Mtsensk at den ble forbudt av sovjet-regimet fordi den var for moralsk utfordrende og tegnet et usømmelig bilde av kvinnen, og at det var derfor Sjostakovitsj omarbeidet den på 60-tallet og gav den den nye tittelen Katerina Ismailova. En vesentlig endring i den nye versjonen er at en sekvens av omstridt erotisk karakter er tatt ut og erstattet med et intermezzo.

    Gjorde Sjostakovitsj dette for å tekkes myndighetene?

    Sjostakovitsj visste å kunne tilpasse seg, men man må huske på at Nikaloj Leskovs roman, som operaen bygger på, faktisk var mye råere og kaldere enn den første, forbudte operaversjonen. Det var nok flere grunner til at han skrev den om. Én grunn var at Lady Macbeth fra Mtsensk var mye vanskeligere å synge enn den bearbeidede versjonen Katerina Ismailova; spesielt fordi de høye tonene var ekstra høye og de dype var ekstra dype. Katerina Ismailova ble mer “bel-canto-like”. Forskjellene er såpass store mellom de to versjonene at man egentlig bør se på dem som to forskjellige verk.

    Regissør Ole Anders Tandberg blander gjerne tragedie med humor, og det gjør han også i Lady Macbeth fra Mtsensk. Hvordan tror du humor passer inn i et dystert russisk drama?

    Det passer utmerket! Sjostakovitsj kalte selv denne operaen for en tragisk satire. Med latter distanserer man seg noe fra det vanskelige. Og latter gir fornyet energi og legger en ny dimensjon til det tragiske. Noen av Ole Anders’ scener, spesielt en scene med politiet, er ubetalelig morsomme. Humor skjerper sansene, og publikum vil elske det!

    Sjostakovitsj og kvinnen

    Caetani fortsetter: – Hvilke muligheter hadde kvinnen under tsarregimet og under Stalin? Hun hadde ingen! Derfor hyllet Sjostakovitsj kvinnen. Han ville skrive for henne og om henne. Han skrev også en rekke sanger til tekst av kvinnelige poeter, og hans korale symfoni nr 13, 3. sats (“I butikken”), er en ren hyllest til kvinnen, og er som en mini-opera i seg selv.

    Tror du det er vanskelig for vestlig publikum å gripe kjernen i Katerina tragiske liv, i og med at vi har så forskjellig historisk bakgrunn?

    Når det gjelder forfatteren Nikolaj Leskovs beskrivelse av henne, så tror jeg ikke det. Leskov var svært forut for sin tid, og siden han også arbeidet som selger for et engelsk selskap, reiste han mye i de forskjellige russiske provinsene og opplevde dem med “en utlendings øyne”. Selv russere ble overrasket over hans måte å beskrive dem på. 

    Hvilke muligheter for sitt liv hadde Katarina i Lady Macbeth fra Mtsensk?

    En intelligent kvinne omringet av usympatiske og maktsyke menn i et patriarkalsk samfunn hadde ingen andre måter å realisere seg selv på. Sjostakovitsj hadde stor sympati for henne, og han tilegnet da også operaen til sin første kone Nita, som han elsket så høyt, men som døde fra ham.

    Sjostakovitsj

    Dmitrij Sjostakovitsj ble født i St. Petersburg i 1906, mens tsarregimet fortsatt regjerte, og var bare 11 år da Stalin kom til makten. Hans far var sanger og hans mor var pianist, så han var omgitt av musikk fra tidlig barndom. Foreldrene sørget for at han fikk god og systematisk musikkundervisning. Han studerte komposisjon og klaver ved St. Petersburg Musikkonservatorium fra 1919, og underviste samme sted fra 1937.

    Sjostakovitsj ble en så god pianist at han fikk æresdiplom i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1920. Men større internasjonal oppmerksomhet fikk han som komponist, da hans 1. symfoni, en genistrek han skrev som 19-åring, ble kjent utenfor landets grenser. Det var svært krevende å være kunstner under bolsjevikene og Stalin. Lenin sa at kunst og musikk må tjene folket, og staten kontrollerte kunstens ideologiske innhold med jernhånd, spesielt på 1930-tallet. Stalin brukte kunsten som middel til å bygge den sovjetiske sosialismen. Mange ble «skap-stalinister» og tilpasset seg, og det oppstod et mangfold av komposisjoner som hadde direkte forbindelse til den politiske idealismen. Sjostakovitsj' symfoni nr. 2 er en hyllest til oktoberrevolusjonen, som ledet til tsarens fall, og hans 3. symfoni ble kalt 1. mai-symfonien. Hans 11. symfoni fikk undertittelen «Året 1905», og henspeiler seg på den russiske revolusjonen, som startet 9. januar 1905. Den er Sjostakovitsj' mest Mussorgskij-inspirerte verk, og høstet stor suksess da den hadde premiere i 1957.

     I perioder ble Sjostakovitsj ansett som en stor stolthet for Sovjet. Han ble tildelt to Stalin-priser, og han ble også valgt til å representere Sovjetunionen på et par internasjonale kongresser. Men det å skrive musikk som omhandlet politiske begivenheter, var ikke alltid nok til å holde seg inne med myndighetene. Musikken måtte ikke være for moderne.

    Snart snudde stemningen, og Sjostakovitsj fikk gjennomgå i pressen: I en artikkel om ham i Pravda, med overskriften «Kaos i stedet for musikk», ble hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk betegnet som dekadent og pro-vestlig, og ble beskyldt for å ha et musikkspråk som var for moderne – og følgelig udemokratisk. Man trodde Stalin og hans menn stod bak denne artikkelen, da det er kjent at han så denne forestillingen i 1936. Operaen ble bannlyst i Sovjet, og Sjostakovitsj skrev den derfor om, ga og den nytt navn, Katerina Izmailova (opus 114), som hadde premiere i 1962. Den sensurerte originalversjonen av Lady Macbeth fra Mtsensk ble gjenoppdaget på 1980-tallet og er nå den versjonen som oftest blir fremført av de to, og har blitt standard opera-repertoar på mange operascener.

     Dmitrij Sjostakovitsj' forbilder var landsmannen Modest Mussorgskij og østerrikeren Gustav Mahler, som begge har inspirert hans tonespråk, som hos Sjostakovitsj utviklet seg i en modernistisk retning. Hans musikk har appell til et stort publikum, spesielt hans senere verker, og han er blitt stående som den mest markante komponisten i sitt hjemland etter 2. verdenskrig.  Sjostakovitsj har en stor produksjon bak seg: 15 symfonier, kammermusikk, vokalverker, balletter, operaer og flere større orkesterverker. De siste årene av sitt liv strevde han med flere alvorlige sykdommer og døde i 1975, trolig av lungekreft. Han fikk en formell statsbegravelse og ble gravlagt i Moskva, byen som var hans hjemby etter 2. verdenskrig. 

     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745
    • /
      1 pause

    september 2014

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    oktober 2014

    Ferdigspilt