7. september–5. oktober

Le grand macabre 2013

Burlesk apokalypse

Intro

György Ligetis opera Le grand macabre skildrer et samfunn på randen av apokalypsen. Historien er hentet fra Michel de Ghelderodes skuespill med samme navn. Den er inspirert av en surrealistisk og absurd teatertradisjon, basert på en fysisk spillestil der målet er å rykke tilskueren ut av en falsk teaterillusjon og utfordre publikums forutinntatte holdninger til hva teater kan være. Stemningen i stykket svinger mellom det humoristiske og det burleske, det groteske og det lyriske, i et musikalsk språk som både gjør narr av og insisterer på operaens konvensjoner. Musikken veksler mellom referanser til kjente operakomponister, brutale, storslåtte klanger og vakre, melankolske harmonier, før den til slutt vender hele stykket fra å være et apokalyptisk mareritt til å gi nytt liv. 

Le grand macabre er Ligetis eneste opera og regnes som en av de viktigste i det 20. århundre. Når den nå fremføres for første gang i Norge, er det i det spanske regikollektivet La Fura dels Baus' versjon. De er kjent for sine fantasifulle oppsetninger, originale sceniske virkemidler og utstrakte bruk av video. 

Dette er en co-produksjon mellom Théâtre Royale de la Monnaie, Brüssel, Gran Teatre del Liceu, Barcelona, English National Opera, London og Teatro dell'Opera, Roma. Presenteres i  samarbeid med Nasjonaloperaen og Ultimafestivalen.

 

Les Festspilldirektør Anders Beyers intervju med Ligeti i Ballade: En ideologifri kunst og Selvkritikk og humor.

Suverent om dødsangst. (...) Men oppleves, det bør Le grand macabre!
Ida Habbestad,  Aftenposten

Les hele anmeldelsen i Aftenposten her: Suverent-om-dodsangst

Dette kollektive er en viktig del av Le Grand Macabre som verk, men ensemblet har klart å realisere det på en måte som gjør at denne forestillingen flytter fjell.
Hild Borchgrevink, Dagsavisen

Les hele anmeldelsen i Dagsavisen her: En forestilling som flytter fjell

 

György Ligeti (1923-2006)
Ligetis nærmeste familie led som jøder en grusom skjebne under andre verdenskrig: Ligetis far ble myrdet i Bergen-Belsen, lillebroren omkom i KZ-leir, og moren overlevde Auschwitz kun i kraft av sin status som leirlege. 

Ligeti flyktet fra Ungarn og bodde til sin død i 2006 i Hamburg. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1960 ved ISCM Verdensmusikkdagene i Köln med orkesterstykket Apparitions, som pekte ut nye retninger for avantgarde-musikken. Komponisten gjorde seg senere bemerket med orkesterverk, solostykker, konserter, instrumentalteater og musikkdramatikk. Ligeti anerkjennes i dag som en av de største komponistene i sentraleuropeisk kunstmusikk i det 20. århundret. 

  • Original Der grosse Makaber
  • Musikk György Ligeti
  • Libretto György Ligeti og Michael Meschke
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore
  • Konsept Alex Ollé og Valentina Carrasco
  • Regi Alex Ollé (La Fura dels Baus) i samarbeid med Valentina Carrasco
  • Scenografi Alfons Flores
  • Kostymer Lluc Castells
  • Lysdesign Peter Van Praet
  • Video Franc Aleu

    Handlingen

    I Breughelland, i et eller annet århundre

    1. scene

    En kirkegård

    Piet the Pot ser Amanda og Amando lete etter et sted der de kan elske uforstyrret. Plutselig dukker Nekrotzar, Le Grand Macabre, opp. Piet ler med ham, men Nekrotzar erklærer at han er Døden og at han selvsamme kveld vil ødelegge verden med en komet. Nekrotzar rekrutterer Piet som sin hjelper. I mellomtiden går Amanda og Amando og legger seg i en tom grav. Nekrotzar og Piet drar av sted mot hovedstaden. 

    2. scene

    I huset til hoffastrologen Astradamors

    Den sadistiske Mescalina har sin mann Astradamors skikkelig under tøffelen. Etter å ha tyrannisert ham, tvinger hun ham til å studere stjernene. Mescalina faller i søvn og drømmer at gudinnen Venus sender henne en mer potent elsker enn ektemannen.

    Nekrotzar dukker opp sammen med Venus. Han svarer på Mescalinas bønn, men dreper henne under voldsom sex. Mescalina overlever ikke. Astradamors er glad for å være kvitt henne. Nekrotzar forkynner verdens undergang. Sammen med Piet og Astradamors drar han videre til Prince Go-Gos palass.

    3. scene

    Prince Go-Gos hoff

    Prince Go-Go blir belært av to ministre, White minister og Black minister. Gepopo, sjefen for det hemmelige politiet, kommer for å advare Go-Go om at en rasende mobb er på vei mot palasset. Ministrene prøver å roe mobben, men folket vil se fyrsten. Go-Go taler til folket og gir ministrene skylden for alt. Imens er Astradamors ankommet palasset. Nå da han er kvitt sin kone uttrykker han sin glede overfor Prince Go-Go. Men plutselig lyder en sirene, og Go-Go- blir redd.

    Nekrotzar dukker opp sammen med Piet og forkynner verdens undergang. Folk blir redde. Piet og Astradamors skjenker Nekrotzar full. Nekrotzar ramser opp alle sine onde gjerninger. Kometen er nå farlig nær. Nekrotzar erklærer at han vil ødelegge verden, men sovner stupfull. 

    4. scene

    En kirkegård

    Piet og Astradamors tror de er døde og innbiller seg at de er i himmelen, mens Go-Go frykter at han er eneste overlevende. Ruffiack, Schobiack og Schabernack dukker opp for å drepe Go-Go. Nekrotzar våkner av fyllesøvnen og blir svært skuffet over å oppdage at han ikke har ødelagt verden. Mescalina – som bare var tilsynelatende død – dukker plutselig opp og kaster seg rasende over Nekrotzar. Ruffiack og Schobiack klarer så vidt å hindre at hun dreper ham. Schabernack fører inn de to ministrene, som trygler om nåde. Ministrene og Mescalina skylder på hverandre, og det bryter ut åpent slagsmål. Piet og Astradamors tror fremdeles de er i himmelen, men da de blir tørste går det opp for dem at de fremdeles er i live. Nekrotzar skjønner at planen hans har slått feil, og forsvinner. Amando og Amanda kommer tilbake.

    Til slutt synger alle historiens moral:
    Frykt ikke døden, godtfolk!
    Ingen vet når den kommer!
    Og når den kommer, så la den komme ...
    Farvel så lenge, lev i munterhet og glede!

    Roller

    Hovedroller

    • Piet the Pot

      Thor Inge Falch
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Amando

      Tone Kummervold
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Amanda

      Amelie Aldenheim-Nerheim
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Nekrotzar

      Ketil Hugaas
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Astradamors

      Frode Olsen
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Mescalina

      Hege Høisæter
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Gepopo/Venus

      Eir Inderhaug
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Prince Go-Go

      David Hansen
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • White Minister

      Marius Roth Christensen
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013
    • Black Minister

      Ole Jørgen Kristiansen
      Spiller følgende dager
      • 07.09.2013
      • 10.09.2013
      • 14.09.2013
      • 16.09.2013
      • 18.09.2013
      • 20.09.2013
      • 23.09.2013
      • 26.09.2013
      • 05.10.2013

    Andre roller

    Med-regissør Valentina Carrasco om oppsetningen

    En kropp tror den skal dø

    Medregissør Valentina Carrascos introduksjon til iscenesettelsen av Le grand macabre.
    Publisert i ENO-programmet 2009.

    En kropp tror den skal dø. Lemmene er lammet av frykt.

    Le grand macabre serverer oss en løgn om at verdens undergang er nær, og vi begynner å skjelve. Men vi opplever ikke denne skjelvingen på et bevisst, intellektuelt plan, i stedet går den rett i magen på oss, rører opp innvollene og skaper kaos. Magen får krampe og spyr ut vår egen frykt, mens blodet strømmer til hodet lik en flokk vettskremte sauer som skynder seg av sted til ingenting, og får hjernen til å eksplodere.

    Når vi tenker på døden, sirkler den over oss som en skygge, men når enden virkelig er nær, er det kroppen som tar over: Frykten for døden påvirker hver levende celle, for det er ikke sjelen som tror den skal dø, det er kroppen. Døden er kroppens sjeldne privilegium, ikke sinnets.

    Med tanke på dødsfryktens dyriske, primitive og instinktive karakter bestemte vi oss for å bruke en kropp som skueplass for Le grand macabre. Hendelsene finner sted i en stor menneskekropp som i likhet med Ghelderodes skikkelser føler seg truet av en latterlig, ikke-eksisterende død. Denne følelsen skaper en dyp uro i kroppen, og den begynner å gå i oppløsning.

    Skikkelsene i Le grand macabre ser at enden er nær og oppfører seg på en stadig mer absurd måte, med samme patos som en hypokonder som tror han står på gravens rand. Vi kan se Nekrotzar som en sykdom som tror den har dødelig utgang, men som viser seg å være ganske harmløs. Han utgir seg for å være smertefull og skremmende som kreft, men til sjuende og sist er han ikke stort mer enn et anfall av luft i magen.

    Når teppet går opp, kan vi så vidt skimte silhuetten av en enorm hånd som Piet kommer til syne bak. Mens han synger, går det opp for oss at denne hånda ikke er alene: Lyset avslører gradvis en del av en arm, enden av en enorm fot og en annen hånd som fører fram til en stor grotte der de to elskende kommer ut. Nekrotzars stemme gir gjenklang i hele rommet, men hvor kommer den fra? Plutselig får vi øye på et gigantisk hode som henger i lufta. Inne i munnen, som åpner seg som til et sukk, kan vi skjelne en illevarslende skikkelse. Så forstår vi at det vi ser på, er en langstrakt menneskekropp som har sunket sammen på bakken. Litt etter litt kan vi oppfatte den fyldige magen, de litt hengende brystene, de enorme lårene. Denne kroppen er ikke i toppform: den viser tegn til forfall, en sykelig vissenhet.

    Så vårt rom er en kropp der Ghelderodes skapninger gjennomgår en utvikling. Dette er en kropp som tror den er inntatt av sykdom: er den på et sykehus, eller sover den bare? På denne enorme skapning (som egentlig bare er et symbol på oss selv) får skikkelsene gå, de får manipulere den og bo i den, og (den hypotetiske?) sykdommen den påvirkes av, er samtidig katastrofen som truer deres eksistens. Vår ’Grande Malade’ gjennomlever et angstanfall ved tanken på en mulig død, og ansiktet uttrykker et forvridd skrik i smerte eller et rop om hjelp.

    I løpet av stykket endres kroppens geografi, og takket være den hyperrealistiske kvaliteten opplever vi at den svever mellom liv og død. Den splittes opp og går gradvis i oppløsning. Beinet og foten ruller ut til siden og skilles fra torsoen så det oppstår grotter og hulrom skikkelsene kan komme ut av eller gjemme seg i. Rumpeballene atskilles, og innvollene og en del av en knokkel kommer til syne. Hodet dreies til side i en unaturlig vinkel fra nakken, og et flådd bein viser en struktur av blodårer og sener som danner en korridor der de mindre skikkelsene kan gå. Kroppen betjenes av statister som gir den bevegelse og liv, og den blir et levende mareritt à la Bosch – eller for å være mer nøyaktig, en drømmevisjon av Breughelland.

    Filmer

    Introduksjonsforedrag Le grand macabre, prof. Richard Steinitz

    Slitesterk samtidsopera

    Av Richard Steinitz
    Oversatt av Tor Tveite

    Siden premieren i Stockholm i 1978 har Le grand macabre hatt tjuefem forskjellige produksjoner i Europa og Skandinavia samt én i USA, og operaen er satt opp av trettifem kompanier. Bare de første fire årene ble det laget sju produksjoner på fem forskjellige språk, med hver sin regissør. Det er sjelden samtidsopera har tilsvarende suksess over lengre tid. Men vi skal passe oss for å konkludere med at Le grand macabre er et like etablert og verdsatt verk som for eksempel den trettitre år eldre Peter Grimes. Brittens mesterverk gjør bruk av etablerte konvensjoner, er ulastelig oppbygd og stilistisk ensartet, med en skildring av en mentalt plaget og sosialt utfryst einstøing som har universell relevans. Ligetis eneste opera er bevisst ikonoklastisk, dristig, satirisk, flertydig – og rent musikalsk er den rene lappeteppet.


    Ironisk nok mislikte komponisten de fleste av disse produksjonene. Ligeti var beryktet for sin kresenhet, og han kunne ikke fordra at stykket ble påtvunget teaterkonsepter som ofte gikk på tvers av hans egne ideer. Slike spenninger er alle scenekomponisters lodd, men for Ligeti var det ekstra plagsomt ettersom han hadde like presise visjoner for operaens lokalitet og ironiske humor som for musikken. Her baserte han seg på omfattende lesning på en rekke språk, en inderlig kjærlighet til billedkunst, komedie og film, og direkte erfaring med to diktaturer. Le grand macabre kombinerer absurd teater, politisk satire, Pieter Breughels (ca. 1525–69) groteske bilder, nonsenshumorister som Carroll og Lear og en tegneserieskapers øye for karikatur. Librettoen blander øyeblikk av overdrevne pretensjoner med stumfilmens slapstick-humor, og gjør stadig narr av menneskelige svakheter.

    Denne spøkefulle satiren om verdens undergang er et motstykke til det dype alvoret i Ligetis Rekviem for solister, kor og orkester, et verk som sto ferdig tolv år tidligere og også ble uroppført i Stockholm, i 1966. Disse to mest omfattende komposisjonene fra den modne Ligetis hånd behandler menneskets dødelighet fra helt forskjellige vinkler. Men begge ble skapt under påvirkning fra to bemerkelsesverdige malerier som Ligeti støtte på under en reise til Madrid i 1961: Breughels Dødens triumf og Hieronymus Bosch' Lystenes hage, som henger i hver sin ende av et lite galleri i Prado-museet. Det er noe skremmende forutseende ved de marerittaktige detaljene og de organiserte flokkene av døde i Dødens triumf.

    På et dypere plan vokste begge komposisjonene ut av forvirrende erfaringer fra den første delen av Ligetis liv. Han ble født i 1923 i en av flere ungarske enklaver som lå igjen i Transilvania etter at området ble avstått til Romania etter første verdenskrig. Som barn var han fascinert av rumensk folkekultur, og han gjennomførte skolegangen på rumensk. I 1940 tvang Hitler Romania til å gi tilbake den nordlige delen av Transilvania til Ungarn, og mens Ligeti forberedte seg til sine avgangseksamener, fikk han plutselig vite at han måtte avlegge dem på ungarsk. Selv om han tok pianotimer og hadde begynt å komponere, hadde han som mål å bli vitenskapsmann. Denne karriereveien ble imidlertid blokkert av nye lover som begrenset opptaket av jødiske studenter, så i stedet søkte han på det mer liberale musikkonservatoriet i Kolozsvár (nå Cluj i Romania), der han gjorde raske framskritt takket være ypperlige lærere og stimulerende omgivelser. Han ble utkommandert til en jødisk arbeidsbataljon i 1944. Befatningen med krigen ble heldigvis kortvarig, men også farlig og til tider surrealistisk. For familien var andre verdenskrig en katastrofe. Ligetis høyt elskede og eneste bror, hans foreldre og en tante og en onkel ble sendt til Auschwitz og Bergen-Belsen, og moren var den eneste av dem som overlevde. Selv greide Ligeti med nød og neppe å unngå å bli deportert til Russland. Da krigen var over, flyttet han til Budapest og ble tatt opp ved Franz Liszt-akademiet som medstudent av Kurtág. Han sympatiserte med den dominerende venstreorienterte idealismen og hadde et ”euforisk håp om en bedre framtid”. Men det skulle ikke vare. Da han var uteksaminert og ble lærer ved akademiet, hadde kommunistene festet grepet om Ungarn, som ble rammet av fryktelige utrenskninger, lammende restriksjoner og en streng sensur som også Ligeti og hans komponistkollegaer måtte ta aktivt del i. Da en liberal bølge skylte over Budapest i 1956, sendte Sovjetunionen stridsvogner inn i landet, og mens grensen mot Østerrike var midlertidig åpen, rømte Ligeti og rundt 200 000 andre flyktninger.

    Etter å ha kommet til Vesten, 33 år gammel og så godt som ukjent, dro han til Köln, der han ble hilst velkommen av Stockhausen og presentert for opprørske representanter for avantgardismen. Ligeti tok raskt til seg den nye estetikken og ble snart en av retningens mest karismatiske forkjempere. Men han var på vakt for både kulturelt og politisk diktatur, og begynte å stake ut sin egen kurs. I 1960 og 1961 ble han berømt for orkesterstykkene Apparitions og Atmosphères. I disse og påfølgende verker utforsket han en rekke spesielle teknikker, ikke minst den bølgende strømmen av clusterakkorder – ‘Ligeti-klangen’, som Stanley Kubrick ble så fascinert av at han brukte lange partier av musikken i filmen 2001 – En romodyssé, og det uten å gjøre komponisten oppmerksom på det.

    Disse årene med utvikling kulminerte i hans Rekviem fra 1965. Verket er en enorm prestasjon både teknisk og uttrykksmessig, og det gjorde dypt inntrykk. Det var etter suksessen med dette stykket Ligeti ble bedt av Göran Gentele om å komponere et verk for Kungliga Operan i Stockholm, der Gentele var sjef. Det skulle imidlertid ta tolv år før verket var ferdig.
    Først planla Ligeti en opera med meningsløs fonetisk tekst i stil med hans to musikkteaterstykker Aventures og Nouvelles aventures. Det vanvittige og demoniske, men humoristiske verket skulle utspille seg i fantasiriket Kylwiria, som han hadde funnet opp som barn. To år senere fant han ut at det i noen grad var nødvendig med et handlingsforløp, og han lekte med en parodi på Ødipus-myten iscenesatt som en slags tegneserie med skuespillere, akrobater og kortvokste. Men han hadde nok å gjøre med andre komposisjoner, og arbeidet med operaen kom ingen vei. Så døde plutselig Gentele, og Mauricio Kagels Staatstheater ble et vendepunkt i 1970, med en eneste produksjon. Som ”anti-opera” hadde denne ekstraordinære ”sceniske komposisjonen” uten handling og hovedpersoner lagt beslag på markedet. Ligeti og hans produksjonsteam møttes for å overveie hva de skulle gjøre. Da komponisten la fram et nytt konsept, med noe ”grufullt og skremmende basert på malerier av Breughel og Bosch og forfattere som Jarry, Kafka og Boris Vian”, fikk produksjonsdesigner Aliute Meczies en idé. Hun foreslo et stykke av den flamske dramatikeren Michel de Ghelderode, La Balade du Grand Macabre. Det var ingen ulempe at handlingen i stykket var lagt til det imaginære Breughelland.

    I midten av 1960-årene ble grensene for nesten alle musikalske sjangere utfordret. Operahus ble ansett som en anakronisme, og en ny størrelse, musikkteateret, hadde inntatt konsertsalene. Musikkteateret var enkelt og friskt og hadde ikke annet enn forakt til overs for formaliteter. Inspirasjonen kunne komme fra Cage, happenings, Fluxus, Beckett, Ionesco, verker av Schönberg og Stravinskij og 1960-årenes ”flower power”. Men før Ligeti for alvor fikk påbegynt arbeidet med å komponere sin opera, hadde klimaet blitt et annet. Avantgarden ble splittet opp, og Ligeti følte ingen tilhørighet. Han hadde tilbrakt tid i USA og besøkt Ungarn igjen, for første gang på fjorten år. I 1973 sa han ja til en lærerstilling ved musikkhøyskolen i Hamburg. For første gang i sitt liv fikk han råd til et piano, og nå spilte han all slags klaverrepertoar for seg selv samt klassisk kammermusikk med studentene. Hans instruks for Tre stykker for to klaverer, komponert i 1976, oppgir – noe overraskende – musikk av flere andre komponister som modeller. En av dem, Chopin, er dessuten navngitt i undertittelen til andre sats, og blir parodiert i musikken. Ligeti fortsatte med dette resten av sitt liv. Hans kommenterte libretto til Le grand macabre inneholder tallrike referanser til operaer fra Poppeas kroning til Götterdämmerung (og også musikk utenfor operasjangeren, fra Ciconia til Ella Fitzgerald). Disse notatene gjenkalte gleden han hadde opplevd da han som inntrykksvar sjuåring var med til operaen i Cluj med en tenåringskusine som fikk billetter av moren sin. Ligeti glemte aldri disse frydefulle besøkene – musikken, synsinntrykkene og de intenst dramatiske øyeblikkene.

    Le grand macabre er full av slike minner. Noen av dem er åpenlyse pastisjer, andre er forvandlet til Ligeti-vignetter, ofte forførende vakre, mens flertallet bare bidrar med farge til paletten. Breughels skrekkinjagende visjon svever over operaen, men blir aldri manifestert. Mannen med ljåen (Nekrotzar) er for drukken og tøylesløs og ute av stand til å fullbyrde truslene sine. Han viser seg å være en bløffmaker, og operaen ender med en sorgløs ”moral” som synges rett til publikum av resten av ensemblet, som i Don Giovanni og Falstaff:

    Fear not to die, good people all! 
    No one knows when his hour will fall;
    And when it comes then let it be.
    Farewell, till then live merrily. 

    Den i det store og hele besynderlige oppførselen deres fører tankene til andre bilder av Breughel, som for eksempel Kampen mellom karnevalet og fasten, der den tykke karnevalfiguren sitter overskrevs på en øltønne med en gris på spidd som lanse, eller det Bosch-aktige maleriet Nederlandske ordspråk, der fornuften er snudd på hodet, eller Slaraffenland, der fjellene er laget av pudding og en levende stekt gås har lagt seg til rette på et fat slik at innbyggerne ikke trenger å gjøre annet enn å spise og sove. Disse episke allegoriene, som skildrer råskap, tøylesløshet og overflod er mer typiske for middelalderens enn for renessansens kunst.

    Librettoen har en komplisert tilblivelseshistorie. I Stockholm ble operaen framført på svensk, og librettoen omfattet rikelig med talt tekst, på regissør Michael Meschkes initiativ. Meschke var sjef for Marionetteatern i Stockholm og gjorde bruk av overdimensjonerte dokker i sin produksjon. Resultatet var, ifølge Ligeti, ”halvveis opera, halvveis teaterstykke”. Til senere produksjoner og oversettelser ble den talte teksten beskåret mer og mer. I 1996 gjennomførte Ligeti en mer omfattende bearbeidelse. Han oppga engelsk som foretrukket språk og satte musikk til det meste av den gjenværende dialogen, ikke minst ukvemsordene som hagler mellom den hvite og den svarte ministeren (som har nok av fornærmelser å komme med, men som har samme politiske ideologi!). De opprinnelige navnene på elskerne, Clitoris og Spermando, hadde allerede blitt endret til Amanda og Amando for å unngå å fornærme et tysk publikum, men den lyrisk smektende musikken deres er like rørende uansett. Den hysterisk paranoide Gepopo, sjefen for det hemmelige politiet, blir portrettert med en ondskapsfull fryd av Ligeti, som hadde førstehåndserfaring med totalitære samfunn.

    Det er de rent musikalske satsene som er operaens mest minneverdige: den nydelige ’bourrée perpetuelle’ for strykere mens Nekrotzar elsker med Mescalina, og senere når han drikker seg fra sans og samling, overgangsmusikken for ”verdens undergang (eller ikke)”, den avsluttende passacagliaen med sin slående sammenstilling av rene akkorder, og entreen til antihelten Nekrotzar og hans infernalske følge i scene 3 til en parodi på passacagliaen fra Beethovens Eroica-symfoni og en anarkistisk musikk-collage som savner sidestykke i Ligetis produksjon. 

    Passacagliaens konsonerende harmonikk ville blitt bannlyst av avantgarden og representerer i så måte en innfallsport – en av mange – til Ligetis senere verker, der hans interesse for fortidas musikk på ingen måte går ut over originaliteten og inspirasjonen. Ligeti hadde planer om å skrive en opera til, og den ble faktisk bestilt av English National Opera. Etter å ha vurdert Shakespeares Stormen bestemte han seg for Carrolls Alice i Eventyrland, en bok han hadde satt pris på fra barnsben av. Han noterte ned noen ideer og flere oppstillinger for orkesteret, men så vidt vi vet, lagde han aldri noen libretto, og han komponerte ingenting. Etter hans død ble ideen Ligeti hadde lekt med så lenge, plukket opp av hans elev Unsuk Chin (med en iver som nærmest kunne virke uanstendig). Chins Alice in Wonderland hadde premiere i München i 2007. Hvordan Ligeti ville behandlet Carrolls verk, kan vi bare spekulere om. Uansett har vi Le grand macabre, som med all sin ekstravaganse og som et overgangsverk i Ligetis produksjon har vist seg å være påfallende slitesterkt, ikke minst takket være sine øyeblikk med uforglemmelig genial musikk og fordi verkets doble ansikt – komedien og vemodet – utvilsomt også er Ligetis eget.


    Richard Steinitz er komponist og Professor emeritus i musikk ved University of Huddersfield. Grunnlegger og tidligere kunsterisk leder Huddersfield Contemporary Music Festival. Denne artikkelen har stått på trykk i English National Operas forestillingsprogram til samme forestilling i 2009.

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745
    • /
      1 pause

    september 2013

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    oktober 2013

    Ferdigspilt