8. mars–11. april

Lohengrin

Våger du å tro, våger du å hengi deg?

Intro

Lohengrin er Richard Wagners mest romantiske opera, uroppført i 1850. I denne nye produksjonen av Lohengrin tar regissør Johannes Erath utgangspunkt i den allmennmenneskelige konflikten som ligger i Wagners musikkdrama: konflikten mellom blind tro på den ene siden og behovet for kunnskap på den andre.

Å hengi seg til noe man tror på kan være en velsignelse, men det kan også lede til en uutholdelig tilstand, dersom ønsket om å se og forstå blir for stort. I et nytt lys kan kjærlighet og tillit bli til naivitet og kunnskapsløshet.

Elsa av Brabant har blitt beskyldt for den mest grusomme av alle forbrytelser: å myrde sin bror. En dag kommer en mystisk mann som lover å hjelpe henne. Prisen hun må betale for hans hjelp – og for hans kjærlighet – er aldri å spørre ham hvor han kommer fra, hvem han er eller hva han står for. Men er denne mannen egentlig frelseren, eller søker han frelse selv? Og klarer Elsa å la være å spørre?

Sammen med scenograf Kaspar Glarner og kostymedesigner Christian Lacroix, har Erath tatt vare på det eventyrlige i Lohengrin, som får et særegent visuelt uttrykk i møte med Wagners musikk.

Da produksjonen hadde premiere i Graz høsten 2013, priste kritikerne de store, estetiske scenebildene, som blant annet går ut fra Caspar David Friedrichs malerier av klosterruiner i snøen. Dette dramatiske og romantiske uttrykket får møte rene, modernistiske flater – som et uttrykk for den nye tiden og den nye kunsten Richard Wagner selv drømte om.

Slik får historien utspille seg mellom ulike verdener og tidsnivåer, samtidig som den peker på det evige behovet for drømmer, tro og eventyr i møte med stadig skiftende realiteter.   

  • Gratis introduksjon en time før forestilling

I sum ble forestillingen først og fremst en demonstrasjon av hva en ordentlig god besetning kan utrette.

Dagbladet

Nina Gravrok var en åpenbaring, tvers gjennom.

Dagbladet

Med sterke, egne solister, og orkester, et godt valg av innleide stemmer, og et glitrende operakor viser Lohengrin operaen i Bjørvika fra sin beste side.

Aftenposten

Slik Wagner etterstrevde sitt Gesamtkunstwerk, var det helheten i produksjonen som satte sitt tydelige kvalitetsstempel på denne Lohengrin-oppsetningen.

Vårt land

  • Musikk og libretto Richard Wagner
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore
  • Regi Johannes Erath
  • Assisterende regi Mika Blauensteiner
  • Scenografi Kaspar Glarner
  • Kostymer Christian Lacroix
  • Lysdesign Bernd Purkrabek
  • Dramaturgi Francis Hüsers, Bernd Krispin
  • Medvirkende Operakoret, Operaorkestret

    Roller

    Hovedroller

    • Heinrich

      Magne Fremmerlid
      Spiller følgende dager
      • 08.03.2015
      • 11.03.2015
      • 14.03.2015
      • 22.03.2015
      • 25.03.2015
      • 28.03.2015
      • 07.04.2015
      • 11.04.2015
    • Lohengrin

      Paul Groves
      Spiller følgende dager
      • 08.03.2015
      • 11.03.2015
      • 14.03.2015
      • 22.03.2015
      • 25.03.2015
      • 28.03.2015
      • 07.04.2015
      • 11.04.2015
    • Elsa

      Nina Gravrok
      Spiller følgende dager
      • 08.03.2015
      • 11.03.2015
      • 14.03.2015
      • 22.03.2015
      • 25.03.2015
      • 28.03.2015
      • 07.04.2015
      • 11.04.2015
    • Telramund

      Ole Jørgen Kristiansen
      Spiller følgende dager
      • 08.03.2015
      • 11.03.2015
      • 14.03.2015
      • 22.03.2015
      • 25.03.2015
      • 28.03.2015
      • 07.04.2015
      • 11.04.2015
    • Ortrud

      Elena Zhidkova
      Spiller følgende dager
      • 08.03.2015
      • 11.03.2015
      • 14.03.2015
      • 22.03.2015
      • 25.03.2015
      • 28.03.2015
      • 07.04.2015
      • 11.04.2015

    Handling

    Første akt

    Elsa, datter av den avdøde fyrsten av Brabant, blir beskyldt for å ha drept broren Gottfried for å hjelpe sin hemmelige elsker med å innta tronen. I nærvær av den tyske kong Heinrich skal striden avgjøres med en tvekamp som skal forstås som en ”Guds dom”. Anklageren Friedrich von Telramund er klar til å kjempe. Han har tidligere fridd til Elsa, men ble avvist.

    Elsa har imidlertid ingen som kan kjempe for henne – ikke før det skjer et mirakel: Ridderen Elsa har drømt at hun skal gifte seg med, kommer henne faktisk til unnsetning, ledet av en svane. Han beseirer Friedrich i kampen. Men først må Elsa love ridderen at hun aldri vil spørre om hva han heter og hvor han kommer fra.

    Andre akt

    Ortrud, Friedrich von Telramunds kone og datter av den gamle hertugen av Friesen, fester fremdeles lit til mørke trolldomskrefter og hedenske guder. Sammen med Friedrich lytter hun til lydene fra festen i palasset som de to ikke får være med på. De pønsker på hevn.

    Elsa, som har kommet ut for å trekke frisk natteluft, får medlidenhet med Ortrud og sier at hun skal få ledsage Elsa inn i domkirken når hun skal stå brud.

    Dagen gryr. Herolden forkynner at Friedrich von Telramund er lyst i bann, og at svaneridderen er oppnevnt til hærfører og hertug av Brabant. Fire adelige menn fra Brabant slutter seg imidlertid til Friedrich.

    På vei inn i kirken blir brudefølget oppholdt av Ortrud og Friedrich, som håner svaneridderen og hans ukjente herkomst og forsøker å overtale Elsa til å spørre brudgommen om hva han heter og hvor han kommer fra. Men Elsa er urokkelig: Hennes kjærlighet skal være høyt hevet over tvilens makt. Vielsen i domkirken finner sted.

    Tredje akt

    Da bryllupssangen toner ut, befinner Elsa og hennes ektemake seg i brudekammeret og er alene sammen for første gang. Her skal kjærligheten fullbyrdes, men nå holder ikke Elsa ut lenger: Hun burde vel kjenne navnet til brudgommen før hun gir seg hen til ham? Han skal jo bare være kjent for henne …

    Ridderen prøver å stanse henne, men det er allerede for sent: Elsa vil vite hva han heter og hvor han kommer fra.

    Plutselig er Friedrich von Telramund også i rommet, og i nødverge slår ridderen ham i hjel. For kongens domstol skal de alle samles igjen, og der vil ridderen gi Elsa svar på spørsmålene i full offentlighet.

    Trompeter kaller folk og riddere fram for kong Heinrich på ny. Friedrichs lik blir brakt frem, og svaneridderen forteller om overfallet natten før og om Elsas spørsmål. Han er sendt fra Montsalvat som gralsridder, men nå som hans identitet er avslørt, kan han ikke bli lenger. Gralen har allerede kalt ham tilbake. Hans far er gralskongen Parzival, og selv kalles han Lohengrin. Han hilser svanen, som har kommet for å føre ham hjem, og tar farvel.

    I hatefull triumf forkynner Ortrud at svanen er den forheksede Gottfried. Lohengrin ber en stille bønn, og Gottfried løses fra trolldommen og trer frem som den rettmessige hertugen av Brabant.

    Men Elsa synker livløs til bakken.

    Filmer

    Fra prøvene på Lohengrin
    Fra Lohengrin, i Johannes Eraths oppsetning

    Om myter og tro

    SVANERIDDEREN KOMMER

    Av Kari Eikli

    Svanen har vært et symbol på sol, lys, varme og vekst i århundrer, og dukker opp i såvel indiske, keltiske, franske som tyske legender. Svanelegenden som Wagners Lohengrin bygger på, er fra europeisk middelalder. Da Wagner første gang leste den i 1841, ble han sterkt preget av innholdet, som i korthet kan oppsummeres slik: Greven Telramund beskylder sitt fosterbarn Elsa for å ha tatt livet av hennes bror Gottfried, som er arving til Brabants krone (i dag et sted i Belgia).

    Men Elsa har ikke myrdet sin bror, så hun ber til høyere makter om at en ridder i skinnende rustning må komme og frelse henne fra beskyldningene. Og mens hun ber, dukker den navnløse ridderen opp i en båt trukket av en svane. Ridderen lover å hjelpe på en betingelse – at hun ikke spør hvem han er og hvor han kommer fra. I duellen mellom ridderen og Telramund vinner ridderen, som dermed beviser Elsas uskyld.

    Den onde i legenden er Telramunds kone, Ortrud. Hun har forhekset Gottfried og forvandlet ham til en svane. Hun vil legge skylden på Elsa for å ha utført trolldommen, og må derfor forhindre at Elsa gifter seg med sin redningsmann. Men Elsa og ridderen blir gift, og snart klarer ikke Elsa å motstå det uunngåelige spørsmålet: Hvem er du? Hvor kommer du fra? 

    Den hellige gral har tildelt svaneridderen overjordiske krefter, som bare kan opprettholdes så lenge ridderens identitet holdes hemmelig. Derfor blir Elsas spørsmål til sin redder og ektemann så fatalt. Da spørsmålet var stilt og besvart, mistet Lohengrin sin guddommelighet – og han forsvant tilbake til sitt rike bak sin svane. 

    I legender og religioner inngår ofte valg, gåter, feller, forbud, betingelser, belønning – og ikke minst straff. Helt menneskelige reaksjoner får fatale konsekvenser. Vi kjenner Orfeus, som mistet sin Evrydike til Hades fordi han ikke kunne la være å snu seg å se på henne, og i Bibelens Paradis ble Evas straff for å bite i et eple å påføre menneskehetens arvesynd. Elsa i Lohengrin lurte ikke på mer enn hvem det var hun hadde giftet seg med. Hvem av oss ville ikke gjort det samme? Men guder og halvguder har egne spilleregler. 

    Hva vil legenden om Lohengrin fortelle oss? At så lenge du tror, er du trygg? At det ikke finnes noen frelser, når troen på ham blir til viten? Er den troende naiv, og mangler den kunnskapstørste tillit?

    Regissør Johannes Erath tar i stor grad bruk scenografien for å understreke sin tolkning. Det mystiske og rene fremstår i hvitt, mens vitebegjær og kunnskap fremstår i sort. Allerede i første bilde utsettes vi for samme nysgjerrighet som den Elsa utsettes for. Scenebildet er sort, og koret er kledd i sort. Vi som publikummere får informasjon kun gjennom lyttesansen. Vi kommer til å føle oss lurt, for vi vil vite, ikke bare tro; vi vil høre, men også se. 

    Et viktig element på scenen er bildet av en kirkeruin, malt av Wagners samtidige, Caspar David Friedrich. Kirkeruinen blir symbolet på en tro som faller i takt med at den blir erstattet med viten. Erath fører oss tilbake til mørket i siste akt. På den sorte scenen ses bare en hvit kiste. Det er kisten til Gottfried, Elsas bror, som ikke døde bokstavelig, men ble forvandlet til en svane, og kom tilbake som menneske da Lohengrin mistet sin magi.

    Etter å ha vært aktiv i Dresden-opprøret i 1849 måtte Richard Wagner Wagner søke eksil i Sveits. Han fikk derfor ikke overvært premièren i Weimar i 1850, en premiere som ble dirigert av hans venn og tilkommende svigerfar Franz Liszt. Lohengrin er Wagners siste romantiske opera, før han beveger seg til sin siste epoke med de store musikkdramaer.

    Wagner fikk ikke reise fritt i Europa igjen før i 1862, og det var den nye kongen, Ludwig II av Bayern, som benådet ham. Det oppstod et sterkt vennskap og avhengighetsforhold mellom de to, gjennom deres felles interesse for myter og musikk, og gjennom kongens finansielle støtte bidro han til at Wagners teater for hans Gesamtkunstwerks-operaer ble bygget i Bayreuth. Og vil du se sporene etter svanens magi, så finner du flere veggmalerier fra myten om svaneridderen i Ludwig IIs slott Neuschwanstein – “Nye svanesten” – i Füssen i Sør-Tyskland. Kanskje finner du noen svar - eller heller nye spørsmål der?

    Avskjed med musikksjefen

    Av Siri Lindstad

    Med Lohengrin takker Wagner-entusiasten John Helmer Fiore for seg som musikksjef.

    I en fullsatt Prøvesal 1 i Operaen i Bjørvika holder John Helmer Fiore sitt siste Fiore Lecture Show, åpent for alle som vil lære mer om en av sesongens oppsetninger. Denne gangen handler det om Lohengrin. Det tjukke noteheftet på flygelet som Fiore trakterer, er prydet med flere kulørte post it-lapper enn du finner i en panisk jusstudents lovsamling dagen før eksamen. Strofe for strofe, takt for takt har han leid oss gjennom denne sjette operaen Wagner fullførte, som blir Fiores siste oppdrag som musikksjef for Den Norske Opera & Ballett.
    – Hør, her kommer plutselig gral-motivet igjen. At det dukker opp her, er bare så interessant, for hvordan skal vi forstå det, spør han med et strålende smil.
    John Helmer Fiore

    11 år og Wagner-fan

    Det er med det samme strålende smilet han har vunnet det norske operapublikummets hjerter. Da er det godt å høre at vi også har fått en plass i hans hjerte. Han kommer til å savne det hele, Norge, Oslo, menneskene, huset, når han nå tar avskjed, forteller han når vi snakker med ham senere på kvelden.
    – Dette huset er helt unikt. Akustikken! Og orkestergraven, det at den er så fleksibel og kan justeres opp eller ned tre størrelser! 
    I seks år har Fiore vært Operaorkestrets kunstneriske leder, og har også jobbet tett med både koret og solistene. I skrivende stund er han midt i prøvene til sitt siste oppdrag, og det med et verk av den komponisten han har et nærest forhold til: Richard Wagner. Bare elleve år gammel så Fiore en oppsetning av Nibelungenringen ved operaen hjemme i Seattle. Siden har han elsket denne musikken.
    – Det handler om så mye: lydbildet, orkestreringen, men også om hvordan tekst og musikk er sammenvevd. Wagners musikk snakker til meg på et veldig følelsesmessig plan, det skjer en osmose mellom meg og musikken. Som 11-åring var jeg dessuten fascinert av historiske og mytologiske fortellinger, og det var med på å vekke interessen min for Ringen.

    Et helt orkester i pianoet

    Fiores far var pianist ved operaen i Seattle. Selv begynte han med cello, men etter hvert var det pianoet som fikk mest oppmerksomhet. På det kunne han spille hele operaer. Under Fiore Lecture Show henter han et helt orkester fram ved hjelp av tangentene. Og så synger han for oss, alle stemmene, fra kongens bass-stemme til Elsa von Brabants sopran. Skulle brudekoret i tredje akt plutselig mangle en stemme, er det bare å fiske Fiore opp av orkestergraven.
    – Å, her har vi Tristan, jubler han, og gjør oss oppmerksomme på musikalske frampek i Lohengrin til det som skulle bli en av Wagners neste operaer, Tristan og Isolde.
    Fiore har tidligere jobbet ved operahuset i Bayreuth i Tyskland, som ble bygget spesielt for framføringer av Wagners operaer. Det var her premierene på både Nibelungenringen og Parsifal fant sted. 
    – Jeg har gjort mange Wagner-produksjoner rundt om i verden. Den versjonen av Lohengrin som vi setter opp nå her i Operaen, i regi av Johannes Eraht, har en spesielt vakker estetikk. Eraht er en regissør som virkelig forstår og har respekt for musikken, og som lar den reflekteres i det visuelle. Dessuten er jeg veldig fornøyd med sangerne i oppsetningen.
    Gjennom å dirigere kommer han stadig dypere ned i Wagners musikk, forteller Fiore.
    – Jeg forsøker alltid å finne noe nytt i musikken. Gjennom årene har jeg fått stadig større forståelse for hvilken rolle teksten spiller i Wagners musikk. Han skrev jo sine egne librettoer. Det som er viktig, er å finne likevekten mellom ditt eget musikalske konsept og hva som er mulig for sangerne. 

    Alle de fine folkene

    Det samme gjelder når han jobber med dans. For i løpet av tiden ved Den Norske Opera & Ballett har han ikke bare gjort operaer, understreker Fiore:
    – Jeg har virkelig prøvd å være en musikksjef for hele huset, også for Nasjonalballetten. Det er så mange dirigenter som ikke er interessert i å dirigere ballettmusikk, men jeg har forsøkt å gjøre en ballettforestilling hvert år.  I Fokines verden i 2013, med blant annet Ildfuglen av Igor Stravinskij, var nok et høydepunkt. Jeg har faktisk fått gjort alle tre Stravinskij-ballettene mens jeg har vært her og er veldig glad for det.
    Å dirigere en ballettforestilling byr på andre utfordringer enn det en operaforestilling gjør.
    – Det er om å gjøre å finne en balanse mellom orkestrets musikalske behov og dansernes fysiske. Noen ganger ønsker koreografen eller instruktøren – av hensyn til danserne – et tempo som ikke er i tråd med det komponisten skrev. Det er ikke alltid det lar seg gjøre, men om det er mulig, forsøker jeg å holde igjen orkestret på en måte som gjør at danserne rekker å gjøre sine trinn uten at musikken mister drivet.
    John Helmer Fiore er svært glad for tiden han har hatt med Operaorkestret: – Jeg er veldig stolt over utviklingen til orkestret i løpet av disse årene – og det har selvfølgelig vært noe av det viktigste for meg. Vi har gjort mange store stykker sammen, og jeg vil alltid ha med meg mange minner og varme følelser for dette orkestret.
    Han trekker også fram arbeidet med Operakoret.
    – Vi har gjort fantastiske ting sammen, virkelig kompliserte operaer som de har mestret til fulle. Peter Grimes, for eksempel. Der fungerte koret nærmest som en av de sentrale karakterene på scenen.
    Koret i Lohengrin
    Koret i Lohengrin

    Operaens barnekor skryter han også av, og pianistene, for ikke å snakke om solistene! 
    – De har jeg et helt spesielt forhold til. De favner alt fra veldig erfarne sangere til unge, ekstraordinære talenter og utgjør et ensemble med fantastiske stemmer og spesielle personligheter. Det er i det hele tatt mange jeg kommer til å savne, både av mennesker som er her nå, og av de som har vært her tidligere.

    Flytter sørover

    John Helmer Fiore hadde gjerne blitt værende i Oslo ennå noen år. Men av flere grunner har han valgt å gjøre noe annet nå når kontrakten går ut. Han flytter til Geneve i Sveits, der hans partner bor, og ser fram til nye utfordringer som frilanser.
    I nesten to og en halv time holder Fiore Lecture Show på, før Fiore lar det hele tone ut med Lohengrins arie «Mein lieber Schwan».
    – Dette er jo på sett og vis også min svanesang her i Bjørvika, sier han, før vi går hvert til vårt.

    Dramaturgen om oppsetningen

    Om saliggjørende enfold

    Tanker om oppsetningen av Lohengrin i Oslo

    Av dramaturg Francis Hüsers, oversatt av Tor Tveite

    I forspillet til Wagners opera Lohengrin blir vi møtt av en klang som av en annen verden. Det er som om noe usedvanlig vakkert, men ukjent kommer oss i møte. Først er det ganske vagt, så blir det gradvis klarere i konturene, helt til tydelige cymbalslag endelig markerer at vi har nådd et høydepunkt, og at det ikke lenger er noen vei tilbake. Wagner selv forklarte forspillet som en skildring av at gralen bringes ned fra himmelen, og mot slutten av operaen blir dette forståelig for oss når vi drar kjensel på musikken idet Lohengrin avslører sin identitet i gralsfortellingen. På et generelt plan kan forspillet til Lohengrin stå for en hvilken som helst åpenbaring. Men Wagner nøyer seg ikke med det: Vi skal i hvert fall få del i noe guddommelig. Og med dette menes vel kjærligheten i en overmenneskelig form, altså en drøm om kjærligheten, en idé om den.

    Lohengrin, som av Wagner selv ble betegnet som en« «romantisk opera», handler om den eventyrlige svaneridderen som under navnet Loherangrin i eposet Parzival av Wolfram von Eschenbach fra det tidlige 1200-tallet blir valgt til ektemake av den dydige fyrstinnen av Brabant etter at hun har innsett at han er mannen Gud har valgt ut for henne. Lohengrin hadde urpremiere den 28. august 1850 under ledelse av Franz Liszt, men uten at komponisten var til stede – han hadde nemlig flyktet fra politiet på grunn av sine aktiviteter under oppstanden i Dresden i 1849.  Wagners Lohengrin rommer da faktisk også en viss revolusjonær ånd, og operaen er ikke bare romantisk i overflatisk forstand. For tar man betegnelsen alvorlig som en henvisning til romantisk estetikk, så kan den i like høy grad sikte til en søken etter størst mulig tolkningsrom som til en vilje til å utføre formelle eksperimenter og knytte forbindelser mellom tilsynelatende motstridende impulser. Slik sett betyr «romantisk» framfor alt «flertydig». 

    Virkelighet – historie – eventyr

    Carl Dahlhaus har beskrevet den grunnleggende eiendommeligheten ved Lohengrin som «det paradoksale ved en tragisk eventyropera i et historiedramas ytre form». Og den musikalske planen, handlingsstrukturen og skikkelsenes psykologi lar seg faktisk tilbakeføre til dette paradokset. Den historiske fikseringen, som Wagner har tilpasset til stoffet, omslutter nemlig eventyret i kjernen av operaen som en rammehandling. Kong Henrik Fuglefangeren og hans felttog mot ungarerne, som i 933 endte med seier for de tyske stammene og dermed til det første forente tyske riket, omrammer dermed Lohengrins mirakuløse tilsynekomst, hans kjærlighet til Elsa og forbudet mot å spørre om hvem han er.

    Denne dramaturgiske storstrukturen motsvares av Wagners Lohengrin-musikk, der det pompøse kjennetegner den ytre verden og politikken, mens det er det forunderlige som hersker i det indre – med et sentrum i gralsmusikken. «Gralen», som konkret skal forstås som kalken fra den siste nattverden og også som fatet som fanget opp Kristi blod da han hang på korset, viser på det metaforiske planet til kjærligheten. I første akt synger da også Lohengrin, temmelig uventet og i full offentlighet: «Elsa, jeg elsker deg», etter at Elsa har lovet å overholde spørreforbudet. Denne kjærlighetserklæringen er sjeldent direkte sett i lys av Wagners verk som helhet, og den virker desto mer underlig ettersom kjærligheten har oppstått uten at de to elskende har rukket å bli kjent med hverandre i sin livsverden. Dette er en kjærlighet som kommer direkte fra Gud, og den krever dermed også at de guddommelige budene blir overholdt med blind lydighet.

    Lohengrin kommer altså på mirakuløst vis fra en verden hinsides denne og rett inn i en hard historisk virkelighet, eller kanskje heller: Han bringer underet, eventyret med seg inn i det dennesidige, inn i en virkelighet som like gjerne kunne vært vår egen i dag. Det ville naturligvis ikke vært vanskelig å framstille den historiske kjeden fra Henrik Fuglefangerens riksgrunnleggelse og gjennom de forskjellige tyske rikene fram til vår egen tid. Med våre teatrale midler nøyer vi oss imidlertid med å markere de viktigste historiske fasene mellom urframføringen av Lohengrin og i dag, og vi fokuserer spesielt på en situasjon som kan framstå som «uskyldig» – ja, sett fra vår tid må den nærmest karakteriseres som «naiv» hva samfunnsmessig bevissthet angår. Med dette sikter vi til perioden etter riksgrunnleggelsen i 1871 som høydepunktet i den tyske imperialismen, som så førte inn i første verdenskrig, så til midten av 1930-tallet som en tid med tilsynelatende økonomisk og sosial konsolidering i et politisk system som skulle bli ansvarlig for menneskehetens største kjente katastrofe med holocaust, krig og (selv-)utslettelse, til slutt dagens både opphøyde og globalt innkapslede politiske og sosiokulturelle posisjon for Tyskland i et tilsynelatende trygt Sentral-Europa.

    Verdenen som Lohengrin «bringer med seg» til scenen, må altså stå i skarp kontrast til realhistorien, den må samsvare med eventyret og anskueliggjøre noe overmaterielt. Hos oss består derfor dette som Lohengrin bringer med seg, av kunst – i helt bokstavelig forstand. Svaneridderen som kunstprodukt inviterer publikum til å stige inn i en kunstdrøm, ja, et kunstrom.

    Kong Henrik, herolden, de adelige fra Brabant, alle mennene som er innkalt til krigstjeneste, og også kvinnene av folket som opptrer i Elsas følge, skriver seg angivelig fra en historisk virkelighet, mens Lohengrin (prinsen som er sendt av Gud), Elsa (den rene prinsessen), Ortrud (den hekseaktige, onde feen) og ikke minst Gottfried (gutten som er omskapt til Lohengrins svane) har et åpenbart opphav i eventyrene. Bare Friedrich von Telramund lever på sett og vis i en mellomverden.

    Av eventyrfigurene i den sentrale handlingen er det til syvende og sist den onde Ortrud som kommer vår tids hverdagsbevissthet nærmest. I henne har den store filologen og «outsider»-analytikeren Hans Mayer oppdaget «prototypen på en politisk og politiserbar kvinne» som Wagner selvfølgelig ikke kunne ha stort til overs for. Som belegg for dette fører Mayer en slags fordømmelse av rolleskikkelsen i Wagners brev til Franz Liszt fra 30. januar 1852. Ortrud er nemlig en kvinne, skriver Wagner, som «ikke kjenner kjærligheten. Dermed er alt, og det forferdeligste, sagt. Hennes vesen er politikk. En politisk mann er motbydelig, men en politisk kvinne er grufull: dette grufulle måtte jeg skildre.» [Hans Mayer: Außenseiter, Frankfurt am Main 1981, s. 82f.]

    Med et sideblikk på leken med religioner i Lohengrin kan vi uttrykke oss litt mer nøkternt: Ortrud er på ingen måte ond av natur, hun har bare studert Ludwig Feuerbachs teser godt – slik Wagner selv også hadde. Han tilegnet til og med sitt skrift Das Kunstwerk der Zukunft («Framtidens kunstverk»), som ble skrevet i Zürich i 1850, til Feuerbach.

    I Ludwig Feuerbachs religionskritikk, som han offentliggjorde i 1841 i sitt hovedverk Das Wesen des Christenthums («Kristendommens vesen»), er en sentral tanke at mennesket i den religiøse prosessen avhender seg selv som en guddommelig motpart som skal tilbes, altså gjenkjenner seg selv i Gud, og at Guds kjærlighet dermed også er menneskenes kjærlighet. Enda enklere sagt: Mennesket skaper seg sin egen gud – mennesket er Gud i seg selv.

    Mot denne bakgrunnen kan vi oppdage et djevelsk paradoks i Ortruds eksalterte påkallelse av de «vanhelligede gudene», der hun roper på hjelp fra Odin og Frøya i kampen mot Lohengrins kristne Gud. Vi må bare erstatte den åpenbare motsetningen mellom den «gamle» hedenskapen og den «nye» kristentroen med den generelle motsetningen mellom tro og viten. Motsetningen mellom Elsa, som går med på at hun ikke skal stille spørsmål, og dermed dømmer seg selv til å leve i uvitende tro, og på den andre siden (den hedensk «ikke-troende») Ortrud, som i hvert fall angivelig kjenner til Lohengrins trolldomsmakt, viser tydelig den generelle håpløsheten den moderne bevisstheten blir konfrontert med: Vi vet bare så altfor godt hvor fortapte vi er i det rasjonalistiske universet, og desto mer higer vi etter det (guddommelig) opphøyde som den naive troen kan by på. 

    Kunstner – Gud – geni

    I vekslingen mellom epokene som antydes i vår produksjon, dreier det seg også alltid om kunst, noe som skal gå fram av hentydningene til romantisk maleri og (post)moderne installasjonskunst i scenebildet. Ikke minst skal dette kunne leses som en assosiativ illustrasjon for at Lohengrin også kan forstås som et kunstnerdrama, som en tragedie om «den absolutte kunstner», slik Wagner selv legger opp til i en fortolkning av sin egen person.

    I det berømte skriftet Eine Mitteilung an meine Freunde («Meddelelse til mine venner») fra 1851 gjør han nemlig rede for denne fortolkningen på en nærmest rørende klar måte. Lohengrin søker den betingelsesløse kjærligheten, heter det der, og derfor må han skjule sin «høyere natur», «for nettopp det at dette høyere – eller rettere sagt opphøyde – vesen ikke blir avdekket, ikke åpenbares, kan være hans eneste garanti for at han ikke bare blir beundret og vekker forbløffelse nettopp takket være dette vesen, eller at han blir ydmykt hyllet og tilbedt – som en som ikke blir forstått». Wagners visjon av Lohengrin-mottakelsen som en ydmyk og tilbedende hyllest kulminerer deretter eksplisitt i at han sidestiller kunstnerisk og guddommelig identitet: «Med sine høyeste sanser, med sin mest innsiktsfulle bevissthet ville han ikke bli og være annet enn et fullt og helt, varmt sansende og varmt sanset menneske, altså i det hele tatt et menneske, ikke Gud, dvs. en absolutt kunstner. Slik lengtet han etter kvinnen – det menneskelige hjerte.» [Richard Wagner, «Mitteilung an meine Freunde« (1851), i: Carl Dahlhaus, Richard Wagners Musikdramen, Stuttgart 1996, s. 64.] 
    Men når alt kommer til alt, lar selvfølgelig ikke den guddommelige eksistens seg skjule, like lite som den absolutte kunstnerens natur …

    Bildet av den «misforståtte» og menneskelig sett ensomme kunstneren, som er ensom på grunn av sin genialitet, etablerte seg i løpet av den europeiske romantikken som en fast bestanddel i «autonomi-estetikken». Kunstverket er autonomt i kraft av verkets selvstendige tolkningsrom, som er uavhengig av opphavspersonen, og på samme måte er den sanne kunstneren autonom og altså fullstendig enestående som «geni».

    Det hersker ingen tvil om at Richard Wagner så seg selv som et slikt kunstgeni, selv om hele hans tenkning og skapende virksomhet i Lohengrin-perioden fremdeles var tydelig påvirket av revolusjonære strømninger - «revolusjonær» i en temmelig idiosynkratisk forstand. For Wagner ser ikke ut til å følge noen av denne tidens mange strømninger fullt og helt, om de nå kalles tidligsosialistiske, anarkistiske, religionskritiske eller republikanske.

    Og til tross for enkelte triumfer som dirigent, kan Wagners personlige livssituasjon på ingen måte ha vært preget av prakt og ære, for som vanlig var han tynget av gjeld, ekteskapet med Minna var inne i en alvorlig krise, og tjenesten som kapellmester ved Hoffoperaen i Dresden oppfylte neppe visjonene han hadde om kunstnertilværelsen. Hans selvfortolkning som en miskjent kunstner som er ensom fordi han er genial, er altså del av en bredt anlagt selvstilisering: I Lohengrin maner Richard Wagner fram en situasjon der den kunstneriske suksessen har ført til et ensomhetsproblem. 

    Enfold – vitebegjær – blindhet

    Koret i Lohengrin, det er oss. Eller omvendt tenkt: Dagens publikum speiler seg i operakoret og er kongens tilhengerskare fra de forskjellige tyske stammene som ønsker å bli Lohengrins tilhengere. I sin private lykke og ulykke med Lohengrin opplever Elsa konflikten mellom å hengi seg til blind tillit og å lengte etter rasjonelt begripelig kunnskap, og den samme konflikten gjennomlever vi i det politisk-offentlige liv. Derfor er en slags «frivillig blindhet» eller «selvpåført blindhet» i vår iscenesettelse ment å fungere som metafor for en naivt lykksalig, men når alt kommer til alt helt ulidelig tilstand som gang på gang blir ødelagt av vårt eget vitebegjær.

    Å hengi seg til troen blir en mulig selvpålagt løsning på konflikten, slik kong Henrik formulerer det i bønnen han ber før kampen mellom de to partene som strider for og mot Elsa, en kamp som tolkes som en «Guds dom». «Så hjelp oss nå, Gud, for vår visdom er enfold.» Dette er nemlig også flertydig. Kong Henriks bønn kan ikke bare forstås som en enkel konstatering av vår enfoldighet, men også som det klokeste rådet han overhodet kan gi, nemlig å hengi seg frivillig – så å si mot bedre vitende – til enfoldet.

    Den kunnskapsrike Ortrud har naturligvis ikke annet enn forakt til overs for denne typen visdom. Om hennes intrige til syvende og sist er nødvendig for kjærlighetshistoriens tragiske utgang, er det grunn til å tvile på. For spørreforbudet er jo altfor umenneskelig til at det lar seg overholde. Det er helt forståelig at Elsa spør etter ektemannens navn og herkomst når de befinner seg i brudekammeret, stedet der kjærligheten som er skjenket av Gud, endelig skal manifestere seg i jordisk seksualitet. Hos Wolfram von Eschenbach har det gått flere år og paret har fått barn før fyrstinnen av Brabant forlanger å få vite hvem ektemannen er. Med dette avviket fra det litterære forelegget demonstrerer Wagner ikke bare dramatisk instinkt, men også dyp psykologisk innlevelsesevne. For den anonyme kjærligheten mangler et sentralt aspekt av menneskelighet: at kjærlighetsakten sidestilles med de elskendes gjensidige «erkjennelse», noe vi allerede ser i Det gamle testamente.

    Slik Elsa kommer til kort fordi hennes menneskelige behov for å kjenne sin elskede ikke lar seg undertrykke av det guddommelige forbudet, slik må naturligvis også vårt eget forsøk på frivillig blindhet mislykkes, for vi vil jo se og være med og oppleve! Eller kan vi forestille oss å sitte i salen gjennom en hel opera med bind for øynene og bare høre på musikken?

    Seminar, med filmer

    Mellom drøm og virkelighet - Seminar om Wagners Lohengrin

    Mellom drøm og virkelighet - Seminar om Richard Wagners opera Lohengrin

    Seminaret er gratis og åpent for alle, finner sted i Det Norske Videnskaps-Akademi, Drammensveien 78, mandag 23. februar, kl. 9.00-15.30.

    Obligatorisk påmelding til gro.havelin@dnva.no senest 13. februar.

    PROGRAM

    9.00: Kaffe

    9.20: Åpning ved preses Kirsti Strøm Bull

    9.30: Bjørn Bandlien: Svaneriddere i middelalderens kultur og politikk

    Bjørn Bandlien er historiker og førsteamanuensis i eldre historie ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Han har forsket på kjønn, kulturmøter og fiendebilder i middelalderen.

    10.15: Magne Malmanger: De tyske romantiske malerne mellom drøm og virkelighet

    Professor Magne Malmanger er norsk kunstteoretiker og -historiker. Han har vært amanuensis ved Det norske Institutt i Roma 1968–74 og var i perioden 1990–96 direktør. Malmanger var førstekonservator ved Nasjonalgalleriet i Oslo 1974–86 og professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo 1986–2002.

    11.00: Kaffepause

    11.15: Erlend Hovland: Richard Wagner og Lohengrin. Handling og musikalske høydepunkter

    Erlend Hovland er førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. Han skrev sin doktorgrad om Gustav Mahlers orkesterverk ved Boulez-instituttet IRCAM i Paris og ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Han har også forsket på Beethoven, romantisk oppføringspraksis, Varèse, Stravinskij og det 20. århundres litteraturopera. Han har studert orkesterdireksjon i Paris og ved Mozarteum i Salzburg og undervist i musikkhistorie ved Universitetet i Oslo. I dag leder han doktorgradsutdanningen ved Norges musikkhøgskole og er musikkritiker for Aftenposten.

    12: Lunsj

    12.45: Lise Davidsen synger Wagner akkompagnert av Markus Kvits

    Lise Davidsen er en lyrisk sopran som våren 2014 tok sin mastergradseksamen ved Det Kongelige Operaakademi i København, hvor hun har studert under Susanna Eken. I 2013 debuterte hun på Det Kongelige Teater i København i Janáčeks Den lystige lille reven; hun har også sunget Emilia i Otello samme sted. I tillegg til å gjøre hovedrollen i Hindemiths Sancta Susanna ved Den Norske Opera og Ballett 22. og 27. februar, er hun denne sesongen invitert til Romania for en konsert med dirigent Christian Badea.

    13.15: Stefan Johansson: Skandinavisk Wagnersang hjemme og ute

    Stefan Johansson er svensk regissør, tidligere teatersjef, dramaturg och kulturkritiker. Han har blant annet vært sjef for Radioteatern og regissert en rekke produksjoner. Siden 1997 har han for det meste arbeidet med opera, som dramaturg ved Kungliga Operan og parallelt som sjefsdramaturg og regissør ved Malmö opera siden 2010. Han har regissert Wagners Nibelungen Ring og Parsifal.

    14.15: Francis Hüsers: Simplicity, knowledge, and the dream of being an artist – some applied approaches to Wagner’s Lohengrin

    Francis Hüsers studerte germanistikk, sosiologi og anglistikk i Köln. Han har skrevet en lang rekke artikler om litteratur og opera. Hüsers har vært dramaturg ved Staatsoper Unter den Linden og hatt oppdrag som dramaturg og regissør ved flere operascener i Tyskland og Østerrike. Han har vært operadirektør og stedfortredende intendant ved Staatsoper Hamburg siden 2010.

    15.00: Arvid Vollsnes: Wagner-resepsjon i Norge og en oppsummering av seminaret

    Arvid Vollsnes er professor em. ved Institutt for musikkvitenskap ved universitetet i Oslo og har undervist ved institusjonen i 40 år. Han var blant annet hovedredaktør for et prosjekt om norsk musikkhistorie som munnet ut i et musikkhistorieverk i fem bind. Han er nå professor ved Senter for Griegforskning, Universitetet i Bergen

    Programverter: Maria af Klinteberg Herresthal, Harald Herresthal

    Seminaret er et samarbeidsprosjekt mellom Den Norske Opera & Ballett, Norges musikkhøgskole og Det Norske Videnskaps-Akademi

    Francis Hüsers' foredrag: Simplicity, knowledge, and the dream of being an artist
    Erlend Hovland: Richard Wagner og Lohengrin

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745 NOK
    • /
      2 pauser

    mars 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    april 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt