14.12.11 - 10.01.12

Macbeth

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på italiensk/ Tekstes på norsk og engelsk
  • / Hovedscenen / Opera

M for mord, M for Macbeth! ”Macbeth er en lærebok i maktklatring og fall”, sier regissør Stein Winge, og karakteriserer operaen som et typisk ungdomsdrama, pisket frem av et av Verdis mest spenstige og vitale partiturer. Det blir stor dramatikk i fortettet innpakning. Verdi elsket Shakespeare, og det finnes knapt et råere Shakespeare-drama enn dette. Hovedpersonene, besatt av maktbegjær, drives fra den ene blodige handlingen til den andre. Itziar M. Galdos tar et stort skritt i sin musikkdramatiske karriere og ikler seg rollen som Lady Macbeth, og sammen med Claudio Sgura, som er en av Italias mest interessante barytoner i dag, utgjør de sesongens mest blodtørstige par.

Produksjonen hadde premiere på Youngstorget 9. mars 2000.

  • Musikk Giuseppe Verdi
  • Libretto Francesco Maria Piave og Andreas Maffei etter William Shakespeare
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore/Magnus Loddgard (6/1)
  • Regi: Stein Winge
  • Scenografi og kostymer Tine Schwab
  • Lysdesign Franck Evin
  • Medvirkende Operakoret og Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Første akt

    Handlingen i Macbeth foregår i Skottland. I første scene møter vi Macbeth og Banquo oppe på hedene like etter et slag. De treffer på noen underlige hekser som forbløffer dem med sine spådommer.I følge disse heksene skal Macbeth først bli adlet og senere bli kongeav Skottland, mens Banquo skal bli stamfar til Skottlands senere herskere. Ikke lenge etter kommer en utsending fra kongen med budskap om at Macbeth er blitt adlet. Dette sammentreffet gjør et dypt inntrykk på både Macbeth og Banquo. På Macbeths borg Dunsinan mottar Lady Macbeth et brev fra sin mann der han skriver omde to spådommene og den umiddelbare oppfyllelsen av den ene avdem. Like etter melder et sendebud at Kong Duncan er på vei sammen med Macbeth, og at kongen skal overnatte på borgen. Lady Macbethser straks dette som en mulighet til å drepe kongen, slik at den andrespådommen også kan gå i oppfyllelse. Når Macbeth kommer, setterhun ham inn i mordplanen, som han går med på til slutt. Kong Duncanan kommer og føres inn i borgen til sine gemakker. I en stor monologhar Macbeth en moralsk kamp med seg selv. Men ærgjerrigheten seirer over både samvittigheten – og forsåvidt også feigheten – og nårLady Macbeth gir ham det avtalte signalet, myrder han den sovende kongen. Redselslagen over hva han har gjort, styrter han ut av kongens soverom. Lady Macbeth forsøker å få ham til å grise til hendene på de sovende vaktene med kongens blod, slik at vaktene skal bli anklagetfor mordet, men dette blir for mye for Macbeth. I stedet gjør Lady Macbeth dette selv. Like etter banker det på døren, og de skynder segvekk. Banquo og Macduff kommer inn og Macduff går for å vekke kongen. Han blir skrekkslagen over det grusomme synet som møter ham og slår full alarm. Tilsynelatende blir Macbeth og ladyen like lamslått som resten av hoffet.

    Andre akt

    I annen akt er Macbeth blitt konge. Nå er Banquo den eneste som kan gjøre ham rangen stridig etter at Malcolm, sønnen til den myrdede kongen, er flyktet til England, mistenkt for å ha vært delaktig i mordet på faren. Når Banquo går gjennom slottsparken sammen med sin sønn Fleance, ligger leiemorderne på lur. Banquo blir stukket ned og drept,mens sønnen Fleance greier å komme seg unna. På borgen holdes fest,og Lady Macbeth underholder gjestene med en morsom drikkevise. Stolen til Banquo står tom. En av Banquos mordere kommer og informerer Macbeth om utfallet av mordplanene. Macbeth blir lettet over at de fikk tatt Banquo, men svært urolig over at sønnen slapp unna. Når han kommer tilbake til hedersplassen sin ved festbordet, innbiller han seg at han ser Banquos ånd sitte på tronstolen. Forferdet befaler han spøkelset å forsvinne. Gjestene, som ikke har sett noe spøkelse,stusser over kongens merkelige oppførsel, men Lady Macbeth avleder gjestene og får alle med på drikkevisen igjen. Men spøkelset kommer tilbake. Helt fra seg av skrekk formaner kongen nok en gang at spøkelset skal fjerne seg.

    Tredje akt

    I tredje akt oppsøker Macbeth heksene på heden for å be om råd. Heksene maner frem flere syner som kommer med nye spådommer. En av dem råder ham til å vokte seg for Macduff, en annen spår at ingen mann født av noen kvinne noen gang vil kunne drepe Macbeth, mens en tredje spår at ingen vil kunne beseire Macbeth før Birnamskogen vandrer opp mot borgen hans, Dunsinan. Overmodig over disse tilsynelatende gunstige spådommene spør han etter opplysninger om Banquosetter kommere. Åtte konger glir forbi – og den siste av dem, som ligner Banquo, holder et speil opp for ham der man kan se enda en lang rekke herskere. Macbeth besvimer.

    Fjerde akt

    I fjerde akt møter vi de undertrykte skottene som har måttet flykte under Macbeths terrorvelde. Macduff sørger over kone og barn somer blitt drept av Macbeths leiemordere. Malcolm – kong Duncans sønn – ankommer i spissen for en engelsk hær som han håper skal hjelpe ham å gjenvinne farens trone. Når de kommer frem til Birnamskogen,bestemmer de seg for å hugge ned trærne og bruke dem som skjold foran seg for å kamuflere fremrykningen mot borgen. Oppe på kongeborgen har Lady Macbeths hoffdame tilkalt en lege som ser hvordan Lady Macbeth går i søvne og pines av skrekkbilder fra den natten da kongen ble myrdet. Hun innbilder seg å ha hendene fulle avblod som ikke går vekk samme hvor mye hun vasker dem. I en sal på borgen står Macbeth og forbereder seg på den avgjørende kampen. Han innser bittert at hvis han taper denne kampen, vil folket bare minnes ham med hat. Temmelig likegyldig mottar han budskapet om at Lady Macbeth er død. Verre er den enda mer fatale meldingen om at Birnamskogen rykker frem mot borgen. Han styrter ut i kampen og konfronteres med Macduff. Etter først å ha gjort kongen oppmerksom på at han ble tatt med keisersnitt og dermed ikke ble født av noen kvinne, dreper Macduff ham. Folk strømmer til for å hylle Malcolm som landets rettmessige hersker, og jubler over endelig å være fri fra Macbeths terrorvelde.

    Verdis Macbeth – den første av hans store

    Inger Schedell Flattum

    I trilogien med kombinasjonen Verdi, Shakespeare og Winge, var Macbeth den andre operaproduksjonen. Den første var Otello våren 1997, før Macbeth våren 2000 og Falstaff våren 2001.

    For Giuseppe Verdi var det å ta utgangspunkt i Shakespeares diktningen stor utfordring. Verdi hadde helt siden ungdomsdagene funnet litterær glede i Shakespeares verker, og det var derfor et slag i ansiktet da en kritiker i 1863, to år før den reviderte versjonen av Macbeth var annonsert, skrev at Verdi ikke kjente sin Shakespeare. En rasende Verdi fant denne uttalelsen mer krenkende enn om kritikeren hadde ment at selve operaen var mislykket. Verdi var nemlig mer engasjertenn noensinne foran arbeidet med å komponere Macbeth.

    Macbeth er Verdis første opera basert på Shakespeares verker. Macbeth skulle også bli den første opera hvor Verdi viser en ny vending i sin komposisjonsstil. Den lange tradisjonen med den italienske romantiske operaen ser Verdi nå en mulighet til å bryte, og det gjør han på ulike måter. Det vises blant annet ved at det romantiske i dramaet ikke vies noen plass i stykket, ingen svulmende kjærlighetsscener som er det bærende i verket, det er menneskenes psyke og kampom liv og død som er essensen.

    Heltetenoren er erstattet med et dypere stemmefag som foreksempel baryton (tittelrollen i Macbeth). Selv om Verdis Macbeth skulle bli den operaen som markerte et skille i komposisjonsstilenhans, var likevel noen av forandringene snarere tilfeldigheter ennbevisste stilvalg. Dette var tilfellet da han i 1846 arbeidet parallelt med både I masnadieri og Macbeth. Opprinnelig var I masnadieri tenkt for Firenze, men Verdi følte så sterkt for Macbeth, at han var nødt til å utsette hele I masnadieri til en senere anledning, og lot Firenze «få»Macbeth. For begge operaene trengte han en sterk tenor, en som kunne bære tittelrollen som heltetenoren. Etter iherdig jakt på egnede tenorer ga han opp, da ingen var hverken ledige eller egnede rent musikalsk eller karaktermessig. Utfallet av denne intense letingen var at Verdi,sammen med Alessandro Lanari, impresarioen fra Teatra della Pergolai Firenze, tok avgjørelsen om at rollen som Macbeth skulle synges aven baryton. Tilfeldigheter eller ikke, så ble likevel dette en av de store forandringene i Verdis operastil heretter.

    Etter premieren i Firenze i 1847 ble Macbeth satt opp ved flere italienske operascener. Den ble en suksess og Verdi elsket denne operaen mer enn sine tidligere. Ved urpremieren innstuderte Verdiselv orkester og solister ved dirigentpulten. Han var krevende og uforutsigbar,og det eksisterer utallige brev hvor solistene beklager seg over Maestro Verdis måte å innstudere på. Den første Lady Macbeth iFirenze, Marianna Barbièri-Nini, skriver i sine memoarer følgende:

    Vi hadde over hundre prøver med Maestro Verdi foran premieren på Macbeth. Både med og uten orkester. Morgen og kveld, vedpianoet, i foyeren eller på scenen, aldri ble han fornøyd. Hver morgen satt vi spente og ventet på Maestroen for å finne ut hvilket humør han var i. Kom han med et stort smil om munnen visste viat da hadde han gjort endringer i partituret igjen i løpet av natten. Verdi hadde to passasjer i operaen som han var spesielt opptatt av. Det var søvngjengerscenen og duetten med meg og Macbeth. Deter kanskje vanskelig å tro, men vi øvde sammen i tre hele månederbare på søvngjengerscenen. I løpet av tre måneder øvde jeg på å imitere en som snakker mens hun sover, som artikulerer ord, som Maestro Verdi fortalte meg, nesten uten å bevege leppene, samtidig som resten av ansiktet forble urørlig ... Det var til å bli gal av!

    For Verdi var rollen som Lady Macbeth den han var mest opptattav og bekymret over. Som for eksempel da operaen noen år senere skullesettes opp i Napoli, skrev han til iscenesetteren ved teatret:

    Madame Tadolini synger for vakkert for denne rollen. Hun er vakkerog har en stemme som en engel, men Lady Macbeth skal ha enstemme som selve djevelen. De mest viktige scenene i operaen erduetten mellom Macbeth og Lady Macbeth samt søvngjengerscenen,og hvis disse ikke fungerer musikalsk så faller hele operaen sammen.

    Skrev Verdi i et brev til Salvatore Cammarano, som var i ferd medå iscenesette Macbeth i Napoli året etter urpremieren.

    For Verdi var Macbeth den operaen som han, så langt, hadde vært mest engasjert i. Han følte en dyp hengivenhet til Macbeth, dypere enn til noen av sine foregående operaer. Det gjaldt alle sider av produksjonen,ikke bare musikken, men librettoen, sangerne, scenografen osv. Dette vises blant annet tydelig i hans forhold til librettisten Francesco Maria Piave, som han tidligere hadde arbeidet mye med. Verdi, med sitt store engasjement for Shakespeare og sitt ønske om å være tro mot originalteksten, skrev selv den første skissen til librettoen, som han deretter sendte til Piave. Verdi ville ikke at andre enn han selv skulle foreta det vanskelige valget med å trekke ut og stryke tekst og scener,samtidig forenkle handlingen og tilrettelegge for en opera. Piave må ha følt at han fikk mye av arbeidet ferdig opp i fanget, men det var dennemåten Verdi selv kunne ha den fulle kontrollen han trengte.

    Blant alle Verdis operaer, er flere blitt revidert en eller to ganger. Macbeth er en av dem, og det skulle gå hele 17 år før han igjen satt beskjeftiget med dette partituret. Det var hans franske forlegger, Leon Escudier,som foreslo en fransk oversettelse av Macbeth for Paris-operaen irevidert versjon med en ballettsekvens. Det var med stor iver hanigjen gikk i gang med arbeidet på Macbeth, og til sin overraskelse ogergrelse, så han at det var store endringer som skulle til. Han skriver følgende til Escudier:

    Jeg har sett gjennom Macbeth for å starte på ballettmusikken, og jeg ble plutselig klar over en rekke ting som enten er altfor svake eller, noe som verre er, at de mangler karakter. Her er en oversiktover hva jeg må gjøre:

    – En arie til Lady Macbeth i 2. akt
    – Flere passasjer må revideres i visjonen 2. akt
    – Total omskriving av Macbeths arie i 3. akt
    – Bygge om den første scenen i 4. akt
    – Forandre den siste finalen, og ta bort Macbeths død

    Dette vil ta tid, så oppsetningen må utsettes i minst et år.

    Det skulle bli flere endringer underveis, og mange, lange brev til sin forlegger og librettist. Om den reviderte versjonen fremlegger en annen styrke i Verdis komposisjon er selvfølgelig diskutabelt, men enkelte kritikere og Verdi-forskere mener at det viktigste fra 1847-versjonen er bevart. Blant alle de vakre og sterke scenene og sekvensene er de beste bevart. I tillegg har vi fått La luce langue. Dette er altså ikke et verk fra en middelaldrende operakomponist, men fortsatt et verk fra en 34-årig ung Shakespeare tilhenger. Verdi-forskeren Charles Osborne skriver i sin bok The complete operas of Verdi. A critical guide:

    Det er ingen degradering av Verdis tidligere operaer å påstå at Macbeth er den første av hans store. Men med Macbeth tar Verdiet stort steg frem; et stort steg bort fra datidens konvensjonelle krav om stil og form. Et steg mot en dramatisk troverdighet og en musikalsk stil som kombinerer psykologisk dybde med en kontinuerlig overflod av den frodighet og individuelle melodiske talent som aldri skulle komme til å svikte ham.

    Giuseppe Verdi

    Giuseppe Verdi (1813 - 1901)

    Giuseppe Verdi ble født i 1813 i Italia, og døde 1901. Som barn fulgte han den lokale organisten tett, og fikk sin musikalske ”grunnutdanning” av ham. 15 år gammel debuterte Verdi i Busseto med en ouverture som en introduksjon til Barberen i Sevilla, noe som fikk innbyggerne der til å samle sammen penger for at han kunne studere ved konservatoriet i Milano. Etter inntaksprøven der ble det imidlertid konkludert med at han fullstendig manglet musikalsk talent.

    Giuseppe Verdi debuterte som operakomponist på La Scala med Oberto i 1839, og fikk umiddelbart kontrakt for tre nye operaer. Men ikke lenge etterpå sto han overfor sitt livs største tragedie, da han i løpet av et par måneder mistet både sin kone og deres to små barn. Like fullt var operaen Nabucco klar for oppsetning i 1842, og suksessen gjorde Verdi berømt med et slag. På begynnelsen av 1850-tallet skrev Verdi flere av sine største operaer: Rigoletto kom i 1851, Il Trovatore to år senere, og La Traviata fulgte etter bare noen uker.

    Verdi hadde latt seg begeistre av Victor Hugos skuespill Le Roi s’amuse, som allerede hadde forårsaket skandale i Paris i 1832, og hyret poeten Francesco Maria Piave til å utarbeide en libretto på bakgrunn av dette skuespillet. Men ikke bare møtte de motstand hos Victor Hugo selv, også myndighetene gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene.

    I et brev til Piave i mai 1850, skrev Verdi: ”Le Roi s’amuse er det beste plottet og kanskje det beste skuespillet i moderne tider … Det kan ikke slå feil … sørg for at sensuren aksepterer denne historien.” Dette førte til et formelt dekret fra den østerrikske sensuren i Venezia: ”Hans Eksellense Militærguvernør Gorzkowski beklager på det dypeste at poeten Piave og den berømte Maestro Verdi ikke har vært i stand til å velge et annet anvendelsesområde for sine talenter enn denne avskyelige umoralen og obscøne trivialiteten som vi ser i librettoen kalt La Maledizione (arbeidstittelen på Rigoletto).[…] Hans Eksellense har besluttet helt og holdent å avvise forespørselen i forbindelse med denne forestillingen.” Verdi og Piave hadde ifølge sensuren, sunket ned i den dypeste pornografi. Først i januar året etter ble Rigoletto sluppet gjennom nåløyet, etter at Verdi hadde endret flere av detaljene – ikke minst ble handlingen flyttet fra det franske monarki til hertugen av Mantovas hoff. Også denne operaen ble en umiddelbar suksess.

    Da Giuseppe Verdi døde i 1901, hadde han nærmere 30 operatiske verk på sin merittliste. Han var elsket både i Europa og USA, og ble av italienerne også regnet som en viktig frihetsforkjemper. I underkant av 30 000 mennesker møtte opp for å ta et siste farvel med ham. Blant de mest kjente operaene hans er Nabucco, Ernani, Attila, Macbeth, Luisa Miller, Rigoletto, Il Trovatore, La Traviata, I Vespri Siciliani, Simone Boccanegra, Un Ballo in Maschera, Don Carlo, Aïda, Otello og Falstaff.

    Biografier

    Stein Winge, Regissør

    Stein Winge er en av Norges ledende regissører, med oppdrag over hele Europa. I 1999 begynte han som sjefsregissør ved Den Norske Opera,der han gjorde sin første oppsetning i 1969. Winge er utdannet skuespiller fra Statens Teaterhøgskole, og har regissert mer enn 150 oppsetninger innen opera og teater. Winges teateroppsetninger omfatter Shakespeare, Goethe, Tsjekhov, greske tragedier og nesten samtlige av Ibsens verker. Stein Winge er også en sterk fortolker av samtidsverk som Merlin av Tancred Dorst, Piken og døden av Ariel Dorfmanog Tiden og rommet av Botho Strauss. Han har arbeidet ved samtlige norske teatre, blant annet som kunstnerisk leder for Torshovteatret og teatersjef ved Nationaltheatret, og har regissert flere TV-produksjoner. Ved Nasjonaloperaen har han blant annet regissert Tryllefløyten,Trubaduren, Jenufa, La Traviata, Barabbas og en Shakespeare- og Verdi-trilogi (Otello, Macbeth og Falstaff) og sist Jorden rundt på 80 dager i 2010. I utlandet har han gjort seg særlig bemerket med Boris Godunov som han satt opp i Geneve, Chicago, Houston og Düsseldorf, Den flyvende Hollender i Malmö, London og Mannheim, Tristan og Isolde ved Bastille-operaen i Paris og Il Trittico ved Lyric Theatre i Chicago og Monnaie-operaen i Brussel. I Brussel har han også satt opp Khovantsjina, Lady Macbeth fra Minsk og Cavalleria Rusticana. I Düsseldorf har han laget en Janácek-syklus med Katja Kabanová, Jenufa og Mysteriet Makropulos. Stein Winge har også vunnet en rekke priser og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Han fikk Kulturprisen av Oslo by i 2006.

    Tine Schwab, Kostymedesigner

    Tine Schwab er fast ansatt scenograf og kostymedesigner på Nationaltheatret i Oslo og har flere hundre produksjoner bak seg. Hennes operaproduksjoner for Nasjonaloperaen inkluderer Macbeth, Otello, LaTraviata, Den Fjerde Nattevakt, Dead Beat Escapement, Salte kyss, syrlig smil og søt musikk og Jorden Rundt på 80 dager. På den Kungliga Operan i Stockholm gjorde hun Don Giovanni, og på Malmø Opera och Musikteater Livet med en Idiot, og kostymedesign til Den Slu lille Reven og Maskeballet for Deutsche Oper am Rhein. I det siste har hun gjort bådescenografi og kostymer til operaen Alice in Wonderland på Grand Theeatre de Geneve og en moderne versjon av Carmen på Nørrebroteater i København. Hun er for tiden i gang med Isslottet for Den Norske Opera & Ballett,Bibelen på Det Norske Teatret, og designer kostymene til West Side Story som er åpningsforstillingen i det nye Kilden Teater og Konserthusi Kristiansand.

    Franck Evin, Lysdesigner

    Franck Evin er født i Nantes i Frankrike. Han mottok i 1983 stipend fra det franske Kulturministerium, og ble ansatt som assistent forlysmester ved Opéra de Lyon. Han har blant annet arbeidet med Ken Russell og Bob Wilson. Siden 1986 har han jevnlig jobbet ved Düsseldorfer Schauspielhaus, og også vært virksom i Nantes, Strasbourg,Montpellier, Paris, Caen, Lyon, Bochum, Wien, Los Angeles, Bonn og Brüssel. De siste årene har han hatt oppdrag for operahus i Oslo, Amsterdam,Stockholm, Tokyo, München Staatsoper, Opéra de la Bastille i Paris og La Scala i Milano. Siden sesongen 1995/96 har han vært kunstnerisk leder for lysavdelingen ved Komischen Oper i Berlin. Her har han gjort lysdesignet på oppsetninger som Kjærligheten til de tre appelsiner,Don Giovanni, Csardasfyrstinnen, Alcina, Die Entführung ausdem Serail, Lady Macbeth fra Mzensk, Figaros bryllup, Eugene Onegin,Così fan tutte og Rosenkavaleren. Han mottok i 2006  Den tyske sceneprisen i kategorien lysdesign for operaen Cosí fan tutte.

    John Helmer Fiore, Musikalsk ledelse

    John Helmer Fiore regnes for å være en av Europas ledende opera dirigenter med Wagner som spesialitet. Han har vært sjefsdirigent ved Deutsche Oper am Rhein og Düsseldorfer Symphoniker. I tillegg gjester han jevnlig anerkjente scener som Bayerische Staatsoper,Metropolitan Opera, Prague National Opera, Chicago Lyric Opera,San Francisco Opera, Genève Opera og Semperoper Dresden. Høsten2009 ble han ansatt som musikksjef i Den Norske Opera & Ballett. Her har han dirigert konserter, ballett- og operaforestillinger som Tosca, L’Enfant et les Sortilèges og Oedipus Rex, Lulu, ballettproduksjonen Wild Flowers, Figaros bryllup, Ariadne auf Naxos, Nyttårskonserter i Oslo og på turné, hans egen orkesterversjon av Wagners Der Ring des Nibelungen (Fiores Rheinfahrt) og flere av Operaorkestrets egne konserter på hovedscenen.

    John Helmer Fiore er også en habil pianist og medvirket som klaversolist på Operaorkestrets kammerkonsert med Brahms’ klaverkvintett.Sesongen 2011/2012 vil han her i huset lede orkester, kor og solister i Peter Grimes, Macbeth, Tristan og Isolde, Askepott samt enkonsert med Operaorkestret i et rent russisk konsertprogram. I vårsesongen 2012 får utlandet glede av ham som musikalsk leder av Turandot i Berlin, Parsifal i Praha og Fidelio i Dresden og i en konsert med Duisburger Philharmoniker.