19. september–16. oktober

Manon

Storslått klassisk ballett av Sir Kenneth MacMillan

Intro

Velger du kjærligheten eller et liv i velstand? Det valget står Manon overfor i balletten med samme navn. Her er trinn og løft til å miste pusten av, til musikk av Jules Massenet.  

Da Manon og Des Grieux møter hverandre i 1700-tallets Frankrike og blir dypt forelsket, er Manons bror Lescaut i ferd med å tilby henne til den som betaler mest. De elskende flykter, men Lescaut kommer etter med Monsieur G.M., som tilbyr Manon et liv i luksus som hans  elskerinne  – og hun sier ja. Hun klarer likevel ikke å gi slipp på Des Grieux, og sammen prøver de å lure penger fra Monsieur G. M. De blir oppdaget, og Manon dømmes for prostitusjon og deporteres til New Orleans. Det ender heller ikke der, men med skam, kjærlighet og død i Louisianas sumper. 

Kanskje ikke rart at vi helt siden Abbé Prévosts roman L’Histoire du Chevalier des Grieux et de Manon Lescaut fra 1731 har latt oss fascinere av Manons historie, og at den har dannet grunnlaget for flere operaer og balletter. Da Sir Kenneth MacMillan lagde sin versjon i 1974, ble den møtt av et kritisk anmelderkorps: For hadde ikke heltinnen en umoralsk natur, og hva var det egentlig som drev henne?

MacMillan mente svaret lå i fattigdommen: «Manon er ikke like redd for å være fattig som hun skammer seg for å være fattig», sa han, som selv kom fra fattige kår og ble sin tids kanskje mest toneangivende koreograf. Men publikum og etter hvert også kritikerne elsket Manon, og den har i dag fast plass på repertoaret til ballettkompanier verden over.

— Det som er så fascinerende med Manon er at hun ikke gjør det vi forventer av en klassisk heltinne. Hennes virkelige forvandling skjer ikke i møtet med den store kjærligheten, men i møtet med en juvelbesatt pelskåpe, sier ballettsjef Ingrid Lorentzen. 

Opp gjennom årene har noen av ballettverdenens største ballerinaer tolket Manon og fortalt hennes historie på sin måte. Nå er det Nasjonalballettens sterke dansere sin tur. 

Når Manon for første gang settes opp i Norge, er det med scenografi av John-Kristian Alsaker og kostymer signert Ingrid Nylander, og her i Operaen hviskes det om de mesterverkene som er i ferd med å ta form på verkstedene. Musikken er en fantastisk kollasj av ulike musikkstykker av Jules Massenet, blant annet hans lengtende «Elégie», som de elskendes musikalske tema. Ikke minst byr denne balletten på noen av de vakreste og mest krevende pas de deux-ene (dans for to) som er skapt.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling 

 

Yolanda Correa er magnifikk i rollen som Manon på Operaens hovedscene.
Dagsavisen

John Kristian Alsakers scenografi er enkel men virkningsfull, og Ingrid Nylanders 1700-tallsinspirerte kostymer er et syn...
Dagsavisen

 
... en nytelse å høre Operaorkesteret fremføre Jules Massenets musikk.
Dagsavisen

 

  • Koreografi Sir Kenneth MacMillan
  • Musikk Jules Massenet, arr. Martin Yates
  • Scenografi John-Kristian Alsaker
  • Kostyme Ingrid Nylander
  • Lysdesign Kristin Bredal
  • Videoprojeksjoner Torbjørn Ljunggren
  • Musikalsk ledelse Martin Yates
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

    Roller

    Hovedroller

    • Fengselsdirektøren

      Andreas Heise
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 22.09.2015
      • 25.09.2015
      • 26.09.2015
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 09.10.2015
      • 10.10.2015
      • 16.10.2015
      Ole Willy Falkhaugen
      Spiller følgende dager
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015
    • Monsieur G.M.

      Dirk Weyershausen
      Spiller følgende dager
      • 22.09.2015
      • 26.09.2015
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015
      • 10.10.2015
      Ole Willy Falkhaugen
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 25.09.2015
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 09.10.2015
      • 16.10.2015
    • Des Grieux

      Douwe Dekkers
      Spiller følgende dager
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 16.10.2015
      Osiel Gouneo
      Spiller følgende dager
      • 22.09.2015
      • 26.09.2015
      • 10.10.2015
      Philip Currell
      Spiller følgende dager
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015
      Yoel Carreño
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 25.09.2015
      • 09.10.2015
    • Manon

      Eugenie Skilnand
      Spiller følgende dager
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 16.10.2015
      Maiko Nishino
      Spiller følgende dager
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015
      Melissa Hough
      Spiller følgende dager
      • 22.09.2015
      • 26.09.2015
      • 10.10.2015
      Yolanda Correa
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 25.09.2015
      • 09.10.2015
    • Lescaut

      Gakuro Matsui
      Spiller følgende dager
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015
      Lucas Lima
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 22.09.2015
      • 26.09.2015
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 10.10.2015
      • 16.10.2015
      Osiel Gouneo
      Spiller følgende dager
      • 25.09.2015
      • 09.10.2015
    • Lescauts elskerinne

      Grete Sofie Borud Nybakken
      Spiller følgende dager
      • 22.09.2015
      • 26.09.2015
      • 29.09.2015
      • 05.10.2015
      • 10.10.2015
      • 16.10.2015
      Melissa Hough
      Spiller følgende dager
      • 19.09.2015
      • 25.09.2015
      • 09.10.2015
      Yolanda Correa
      Spiller følgende dager
      • 01.10.2015
      • 07.10.2015

    Film og foredrag

    Introduksjonsforedrag Manon, Lene Skalleberg
    Se traileren for Manon, med Yolanda Correa I tittelrollen og Yoel Carreño som Des Grieux.
    Fra prøvene på Manon. Med musikk fra Manon – Complete Ballet, Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden / Richard Bonynge, som selges i Operabutikken. Takk til Universal og Decca.
    Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Manon. Med Massenets musikk spilt av Charles Rinaudo på piano.
    Maiko Nishino om Manon
    Melissa Hough om Manon
    Yoel Carreño
    Osiel Gouneo
    Philip Currell

    Handling

    Første akt

    Scene 1 – Gårdsplassen utenfor et vertshus nær Paris

    Skuespillere, herremenn og lettlivede kvinner fra Paris samles på gårdsplassen utenfor et vertshus nær Paris. Blant dem er Des Grieux (en ung student), den rike Monsieur G.M. og Lescaut, som er der for å møte sin søster Manon som er på vei for å innlemmes i en nonneorden.

    Under alt kavet og maset med ankomster og presentasjoner, stjeler en tigger klokken til Monsieur G.M. og feirer dette lystig før tyveriet oppdages. Lescaut må gripe inn for å hindre at tiggeren blir straffet. Kort tid etter ankommer Manon sammen med en eldre herremann som tydelig er tiltrukket av henne. Lescaut legger merke til interessen fra den eldre herren og ber han med seg inn på vertshuset for å komme til enighet når det gjelder Manon.

    Manon oppholder seg fortsatt utendørs og møter Des Grieux. Han er fascinert av henne. De forelsker seg i hverandre og bestemmer seg for å flykte til Paris ved hjelp av pengene hun har stjålet fra den eldre herren. Lescaut og den eldre herren kommer ut av vertshuset. De har nå inngått en avtale og til deres forferdelse oppdager de at Manon har forsvunnet. Monsieur G.M. forteller Lescaut at han også er interessert i Manon og, siden G.M. er svært rik, lover Lescaut at han skal finne Manon og overtale henne til å bli sammen med G.M.

    Scene 2 – Husværet til Des Grieux i Paris

    Des Grieux og Manon oppholder seg nå i hans husvære i Paris. Han er i ferd med å skrive et brev til sin far. Manon avbryter ham ved å erklære sin til kjærlighet. Des Grieux går for å postlegge brevet, og når han er borte ankommer Lescaut sammen med Monsieur G.M. Manon gir raskt etter for tilnærmelsene fra G.M. Da Des Grieux kommer tilbake, overtaler Lescaut ham om at de alle vil bli rike hvis han aksepterer forholdet mellom G.M. og Manon.

    Pause

    Andre akt

    Scene 1 – Et selskap i Madames hôtel particulier

    Manon ankommer selskapet som arrangeres av Monsieur G.M. i Madames hôtel particulier. Hun slites tydelig mellom rikdommen til sin følgesvenn og sin kjærlighet til Des Grieux, som er der sammen med Lescaut. Des Grieux prøver å overtale Manon til å forlate G.M., men hun sier at det ikke er det rette tidspunktet og at han først må prøve å vinne mer av G.M.s penger ved spillebordet. Des Grieux blir tatt i juks og han og Manon flykter.

    Scene 2 – Husværet til Des Grieux

    Tilbake i husværet til Des Grieux erklærer han og Manon atter sin kjærlighet til hverandre. Monsieur G.M. ankommer sammen med politiet, og Manon blir arrestert for prostitusjon. I de påfølgende bataljene blir Lescaut drept.

    Pause

    Tredje akt


    Scene 1 – En havn i Louisiana

    Fangevokteren i straffekolonien venter ved porten på at fangene fra Frankrike skal ankomme. Manon har blitt deportert til Amerika som prostituert, og Des Grieux har fulgt etter henne dit ved å gi seg ut for å være hennes ektefelle. Fangevokteren ser dem sammen og blir interessert i Manon.

    Scene 2 – Fangevokterens rom

    Fangevokteren har arrestert Manon, men tar henne med til rommet sitt og tilbyr henne belønning i håp om at hun vil forlate Des Grieux og leve sammen med ham. Des Grieux bryter seg inn og dreper fangevokteren.

    Scene 3 – Sumpen 

    Manon har flyktet til sumpen utenfor Louisiana sammen med Des Grieux for å unnslippe forfølgerne. Alle hennes tidligere ambisjoner om et liv i rikdom og herlighet har hun nå gitt avkall på til fordel for sin kjærlighet til Des Grieux. Manon kollapser og dør i armene til Des Grieux.

    Iscenesetterne om Manon

    Ballett uten sikkerhetsnett

    Manon er ikke bare redd for fattigdom – hun er fobisk. Og i Sir Kenneth MacMillans ballett er fattigdommen bare ett skritt unna.

    Maria Børja i samtale med Patricia Ruanne og Karl Burnett. 

    Det myldrer i Operaens studio A. Rundt 150 øyne følger Manon der hun tripper over gulvet, svirrer som en sommerfugl fra én danser til en annen. Snart skal verdens brutalitet gå opp for henne, men ennå er hun en ungjente, nysgjerrig og naiv. Innen natten er omme skal broren hennes love Manon bort til høystbydende – den rike Monsieur G.M. – men før det skal hun forelske seg i dikteren Des Grieux.

    Som karakter er Manon i evig endring: fra den troskyldige via den forelskede, lidenskapelige Manon, til den materialistiske Manon, som går med på å leve som luksusprostituert – alt for å unngå fattigdom.
    Men også som ballett er Manon i evig utvikling. Trinnene er satt en gang for alle,  joda, av britiske Sir Kenneth MacMillan for The Royal Ballet i 1974. Men det er danserne som gjenskaper Manon, gang på gang, dermed blir den aldri lik.

    Påstanden kommer fra det britiske radarparet Patricia Ruanne og Karl Burnett som de siste månedene har ledet Nasjonalballetten fram mot norgespremieren av Manon. Over 40 år etter at balletten først så scenelyset. Nesten 300 år etter at romanen den bygger på ble skrevet.

    Om alderen gjør Manon støvete og utdatert?

    Tvert imot, mener de:
    Patricia: Omstendighetene og urettferdigheten det fortelles om i Manon eksisterer ennå. Historien er moderne, og fremdeles veldig aktuell. Nå har danserne den fantastiske muligheten til å gjenskape den i seg selv.

    Karl: Det er de individuelle tolkningene som har gjort at balletten har kunnet eksistere så lenge. Derfor utfordrer vi danserne til ikke bare å gi oss av sin teknikk, men også av seg selv. MacMillan selv jobbet alltid med flere cast, og forventet at hvert cast fant sitt eget uttrykk.–

    Hvor begynner dansernes frihet til å gjenskape historien? 
     

    K: Trinnene skal være de samme som man kunne se i 1974. Pat og jeg gir viser hva som er påkrevet i de ulike scenene. Innenfor denne rammen har danserne fritt spillerom til å komme med sine personlige tolkninger.
    P: Ofte handler det om å sette seg ned og snakke etter prøvene. Hvordan ville du reagert i en gitt situasjon med en gitt person? Hvis de tror på sin egen reaksjon, vil sannheten gi seg uttrykk i arbeidet deres. Mye av arbeidet skjer utenfor studioet. I kantina …
    K: ... eller over et glass eller to …
    P: … som er hvordan balletten ble til, opprinnelig, i restauranten der alle ramlet inn etter jobb, og diskuterte verket og testet ut ideer på hverandre.
    K: Man kan bare komme til sannheten av verket ved å jobbe med det over tid. Jo mer du snakker om den, jo mer innser du at du har en viss frihet. Hvis den kun prøves i studioet, mister den sin spontanitet. Én forestilling trenger heller ikke være helt lik gårsdagens.
    P: Den kan forandre seg følelsesmessig. Selv om du ikke får forandre koreografien, kan du endre reaksjonen overfor et menneske.
    K: Det meste fungerer så lenge det er sannferdig.

    Noen ser Manon som kald og beregnende. For en danser som skal tolke henne blir det dermed viktig å forstå forutsetningene hun lever under, mener Karl og Patricia:
    P: Det er vanskelig for dagens unge kvinner å forstå hjelpeløsheten på den tiden romanen ble skrevet, hvor kvinner hadde svært få alternativer. Det å ende opp som prostituert er ikke en del av vår kollektive bevissthet, men om du krysser noen hav, finner du mange kvinner som lever tett på risikoen. 
    K: Det gjør historien like relevant i dag. 
    P: Det er fremdeles kvinnene som straffes, ikke mennene.
    K: På 1730-tallet i Frankrike var det de rikeste som styrte. I dagens verden er det de sju rikeste prosentene som styrer verden …
    P: … mens resten krafser om seg etter hva de kan få tak i. En forskjell fra i dag er at de aller færreste kvinner på den tiden hadde utdannelse eller et annet fag enn serviceyrker. Ble de ikke gift, hadde de ingen framtid.
    K: Prostitusjon var omtrent det eneste som gjensto.
    P: Og de nøt ingen respekt. Det jeg ønsker å se på scenen, er en danser som forstår dette og bringer noe fram i rollen. 

    – Forandringen der Manon får en kåpe av Monsieur G.M. er sentral. Hvordan får dere danserne til å vise en slik transformasjon?

    P: Manon er ikke bare redd for fattigdom – hun er fobisk slik folk har fobier mot edderkopper eller høyder. Fattigdom symboliserte sykdom og deretter død under forferdelige forhold. Det er utenfor vår fatteevne, men det var Kenneths tanke: Tanken på fattigdom fikk Manon til å ville kaste opp. Hun hadde fobi mot skammen ved å være fattig.
    K: Realiteten er at du bare er ett skritt fra fattigdom. 
    P: Det fantes ikke noen middelvei – "litt fattig" eksisterer ikke på gata. Så redningen er det å få en varm kåpe. Den trenger ikke engang være vakker – den er jo varm! I sin naivitet tror Manon at hun skal kunne sende noen mynter til Des Grieux, slik at han har ved til ovnen. Hun kan ikke forestille seg at han heller vil dø. Hun ser ikke hva som er galt med det.
    K: Hun overlever. 
    P: Hun er veldig pragmatisk, ”Sånn er livet. Gjør hva du kan ut av det”. Det er en pas de deux i andre akt, der de to ikke klarer å møtes. Det er akkurat som en familiefeide der det er for sent å be om unnskyldning, man er for såret. Alle kan kjenne seg igjen i det, alle har opplevd det – med en forelder, en ektemann, en elsker, et søsken. Det er menneskets natur. Og det er det Kenneth ønsker å bringe fram – ikke svaner og prinsesser, men noe alle kan kjenne igjen i.

    Kenneth MacMillan, som i 1983 ble hedret med det adelige ’Sir’, vokste selv opp i fattigdom. Inspirert av film og teater ønsket han å bruke balletten til å portrettere virkelige mennesker. Han tok opp tabuer som fattigdom, overgrep og død, og i 1960 sjokkerte han ballettverdenen med sin enakter The Invitation.

    P: Det var Kenneths rykte å bryte barrierer. Han så ikke danserne bare som tutuer og tiaraer. Det var alltid hans greie å slå folk midt i ansiktet.
    K: Inntil da hadde britisk ballett vært roser …
    P: … stevnemøter i parken …
    K: … gentlemen og ladies og alt det der, og så kom Kenneth MacMillan med The Invitation, hvor ektemannen voldtar den unge jenta …
    P: Kenneth var ikke redd for å gjøre helt nye ting, og Ninette de Valois (kalt "britisk balletts gudmor"; startet Royal Ballett og var ballettsjef i tidsrommet 1931–1963, journ.anm.) var modig nok til å la ham gjøre det.
    Hun innså at hvis ballett skulle utvikle seg, kunne de ikke bare sette opp Tornerose og Svanesjøen

    – Manon sjokkerte i 1974?

    P: Å la Manon bli voldtatt på et så grusomt vis på scenen, var sjokkerende.
    K: Kritikerne hatet den og spådde den en tidlig død, men førti år senere er den fremdeles ønsket av nesten alle verdens ballettkompanier. 
    P: Publikum var mer klar for den enn operahuset var.

    – Hva er ballettens styrke?

    P: Den poserer ikke. 
    K: I motsetning til de fleste tre akters balletter er det ikke en tutu å se. Den er veldig tilgjengelig, alle gestene kommer fra en virkelig, menneskelig tilstand.
    P: En annen styrke er musikaliteten – den er det perfekte ekteskapet mellom det du ser og det du hører. I tillegg har den et så rikt persongalleri. Det finnes ikke noe corps de ballet – alle danserne er karakterer.
    K: Det gjelder alle MacMillans balletter: Alle på scenen er der av en grunn. Det er ofte et lyspæreøyeblikk for danserne: Uten dem kan ikke hovedrollen eksistere. 

    I Manon representerer de andre karakterene hva Manon begjærer eller frykter, de er omgivelsene som gjør at hun handler om hun gjør. Det gjelder ikke minst de prostituerte i åpningsscenen.

    – Når vi først ser de prostituerte med det skamklipte håret, blir det som et frampek – man føler at det vil gjenta seg?

    P: Morsomt, akkurat det sa jeg til jentene i de rollene i dag, ”Det første synet av dere – det er resten av balletten. Det er der alt kommer til å ende. Det første sjokket varer bare i ti sekunder, men bruk det for alt det er verdt.”

    – I tredje akt er dere også opptatt av at de prostituerte som kommer ut av båten i New Orleans ikke skal gjøre bevegelsene likt?

     K: Ja, de skal være tolv individer, ikke svaner med like armer. 
    P: Det er en utfordring, fordi danserne ellers trener på å være identiske.
    K: I Manon er det motsatt.
    P: Musikalsk og koreografisk skal de være like, men ikke i utførelsen. 

    – Slik blir de mennesker?

    K: Ja, og da blir det forståelig for de som ser på. 
    P: Publikum må forstå skammen disse jentene opplever når de kommer skitne ut av et hull i bunnen av en båt, og igjen ser rene og godt kledde mennesker. De ser seg selv slik andre ser dem, og kjenner avsky … 
    K: ...Det er den fullstendige ydmykelse.
    P: De får ikke engang vaske hendene sine, og i denne tilstanden møter de den nye verden. Når du ser hva som skjer rundt om i verden i disse dager, med flyktningene som ankommer nye steder, må du spørre deg om de vil bli tatt imot eller avvist.

    Flyktningekatastrofen som pågår akkurat nå …

    P: … gjør Manon mer enn relevant. Vi er spent på om folk vil tenke på det, siden Manon skjer innenfor balletten, med vakre kostymer og fin musikk.
    K: Manon er en slags bro mellom balletten og virkeligheten. Og det er grunnen til at vi må insistere på gjøre den så virkelig som mulig, fordi da blir den tilgjengelig. Om den blir helt ’ballettifisert’ – gester uten mening – da blir den unødvendig.
    P: Hver eneste ting de gjør på scenen, hvert blikk, må forstås av publikum.

    Likevel eksisterer ikke publikum i MacMillans balletter, sier Patricia og Karl. I alle fall ikke for danserne:
    K: Vi opptrer ikke for publikum, salen er en fjerde, svart vegg. Det er den rake motsetning til hva som vanligvis skjer i klassisk ballett, der man har applaus på slutten av en solo. I Manon kommer applausen fra scenen, om den kommer, men spilles ikke ut – vi har ingen ”Hei, mamma”-øyeblikk. Danserne må forbli inni handlingen.

    Men Manon ser ut som klassisk ballett?

    P: Vokabularet er klassisk.
    K: Danserne må ha en god, solid teknikk, det tar vi for gitt …
    P: Det er hvordan de bruker den som er viktig. Kenneth jobbet i motsatt rekkefølge. I stedet for å starte med de tekniske utfordringene, og dernest begynne med tolkningen, kom koreografien ut av det følelsesmessige innholdet. Det er utfordrende å snu den rekkefølgen. Det er som om vi tar vekk dansernes sikkerhetsnett. 

    – Mens publikum, som jo eksisterer, hva håper dere vi skal oppleve? 

    K: Jeg håper de følger historien …
    P: … at de går inn i den verdenen. Fordelen med å snakke lavt, er at publikum kommer nærmere, de lytter. Om du roper, trekker de seg tilbake. Manon er det fysiske uttrykket av å snakke lavt: Publikum går inn i handlingen, og blir mer og mer engasjert i det som skjer. I tillegg håper jeg naturligvis at det ikke skal være et tørt øye i salen.

    En fargefest

    Manon - en fargefest for øyet

    Balletten Manon er blitt fremført med samme scenografi og kostymedesign siden urpremieren i London i 1974, men nå presenterer Nasjonalballetten en ny versjon. Med vakre og særegne klær og kulisser, får dette nå bli standardproduksjonen for fremtiden.

    Det er scenograf John-Kristian Alsaker og kostymedesigner Ingrid Nylander som gjenskaper omgivelser og klesdrakt fra 1700-tallets Frankrike og Amerika. Operaens verksteder tryller fram en gullforgylt vogn og en fangekjerre, en kai i New Orleans og en ballsal i Paris. Her skal det dessuten danses med gamle malerier og silkebroderier trykket på klærne, for i denne forstillingen finner vi en uvanlig hovedrolleinnehaver: En koreansk tekstilprinter. 

    Manon_fargeriet

     

    Et koreansk vidunder

    Til det nye operahuset har man anskaffet Nordens eneste stoffprinter i sitt slag; om lag fire meter lang, et par meter bred, og 1215 kilo tung. Med den kan man trykke mønstre og fargekombinasjoner som ellers ville vært svært kostbare eller umulige å lage, og i Manon vil draktene være dekorert med drueklaser og blomsterflor, gamle katedraler og fulle fattigfolk fra en svunnen tid. Kostymedesigner Ingrid Nylander har selv jobbet på fargeriet ved Den Norske Teatret, og så dermed muligheten til å skape noe helt nytt ved hjelp av denne printeren. 

    1700-tallet i ny drakt

    - Da det var bestemt at handlingen skulle forgå på 1700-tallet, begynte vi å lete etter bilder av broderier, landskapsmalerier og kobberstikk fra denne tiden, forteller Ingrid: - I fargeriet er bildene blitt printet på naturstoffer, og av dette har vi sydd klær i 1700-tallsstil. Fargetrykk og bildemønstre i stoffene er nøye tilpasset klippemønstre og sømmer i det ferdigsydde kostymet, og dette er blitt mulig gjennom et nært og godt samarbeid med Operaens systue og fargeri. 

    Manon

    Endring, prøving og feiling

    Kari Alette Bækkevold er leder for fargeriet, og forteller hvordan de har funnet grunnlag for motiver til trykking i bøker og på internett. Deretter har hun bearbeidet motivene i photoshop:- På datamaskinen er ulike bildeelementer tatt fra hverandre og satt sammen på nye måter for å tilpasses kostymene. Fargene fra dataskjermen forandrer seg når de trykkes på stoff, og stoffene må dampes, vaskes og tørkes før vi ser hvordan fargene blir. Derfor har vi gjort mange prøvetrykk for å finne et endelig resultat, og deretter har vi trykt om lag 50 ulike mønstre og ca. to kilometer med stoff til Manon … 

    Fra Norge til Verden
    I tillegg til kulisser og klær, skaffer og lager Operaens verksteder over hundre par sko, om lag 30 nye parykker og 70-80 hodeplagg som skal stå til ulike mønstre og fargenyanser i kostymene. Dette har vært et uvanlig stort og krevende arbeid, men samtidig gir det utfordringer som huset dyktige håndverkere fryder seg over. Det samme gjør Lady Deborah MacMillan, koreografens enke, som forvalter rettighetene til balletten Manon. Hun er selv billedkunstner og en anerkjent britisk kulturpersonlighet, og etter jevnlige møter med det norske design-teamet har hun bestemt: Denne produksjonen må hele verden få se



     

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 645
    • /
      2 pauser

    september 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    oktober 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt