29.10.10 - 18.11.10

Mesteraften 2010

Det beste av de beste! Det er Mesteraften i et nøtteskall. I år har vi samlet tre mesterkoreografer på ett brett. Glen Tetley, William Forsythe og Jirí Kylián har hver på sin måte revolusjonert dansen.

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Ballett

Mesteraften 2010 er således et innblikk i ballettens utvikling, men først og fremst er det en reise i inntrykk og opplevelser. Der Enemy in the Figure av William Forsythe er rask, rå og intens, er Jirí Kyliáns Bella Figura sterk, var og vakker. I Glen Tetleys klassisk funderte, men kraftfulle Voluntaries er musikken emosjonell og spirituell, mens det i Bella Figura danses til stemningsfull tidligmusikk og Forsythes bevegelser er til skarpe, elektroniske rytmer.

Når Nasjonalballetten tidligere har satt opp disse tre verkene, har lovordene fra kritikere og publikum vært mange. Og ikke uten grunn. Her er stor spennvidde og stor dans, så velkommen til en opplevelsesrik kveld på Hovedscenen i Operaen.

    Voluntaries

    Glen Tetley

    Voluntaries er balletten Glen Tetley laget til minne om koreografen John Cranko. Dette var den første balletten Tetley skapte for Stuttgartballetten rett etter Crankos død i 1973. Sorgen og savnet er utgangspunktet, men Voluntarie sskulle bli en hyllest til livet. Tetley arbeidet med skapende impulser, menneskets evne til å overvinne lidelse. Natalia Makarova, som danset Voluntaries mange ganger, fortalte at hun måtte lære seg koreografien i en sinnstilstand av depresjon,der sjelen vakler på randen av stupet, men likevel aldri går under. Balletten er en av Tetleys mest intense, personlige balletter. Den handler om livets seier over døden, livsgledenssiser over sorgen. ”Om oppstandelse og triumf,” sa Makarova,som i sin bok betegnet Voluntaries som en av de to beste moderne balletter hun noensinne danset (den andre var MacMillans Song of the Earth).Koreografien var grensesprengende, som så ofte hos Glen Tetley. Han lekte med dansernes kropper og tøyde grensene for det fysisk mulige. Koreografisk står Voluntaries plantet i den klassiske tradisjonen, med kvinnene på tåspiss, men Tetley brøt også med utgangspunktet, ved å bruke overraskende og nesten akrobatiske sammensetninger av trinn og bevegelser. ”Voluntaries er hva jeg legger i begrepet dans,” sa Glen Tetley. ”Klassisme er for meg renhet,og mer enn noe annet i verden ønsker jeg å være klassisistpå mine egne premisser, uten å imitere noen andre.”Voluntaries er en abstrakt ballett med sterke emosjonelleunderstrømmer. Den beveger seg på det indre plan, der Tetleyborer dypt i menneskesinnet og synliggjør de sterkestefølelser i sitt unike bevegelsesvokabular. Voluntaries er denTetleyske ”frihånd” i utfoldelse.Balletten er skapt til minne om et menneske, men den er like mye en lovprisning av dansen. Musikken fant Tetley iFrancis Poulencs Konsert i G-dur for orgel, strykere og pauker. Musikalsk definert er Voluntaries korte, frie improvisasjoner for orgel eller trompet, ofte spilt i forbindelse med gudstjenester. Ordets latinske rot gir dessuten assosiasjoner til det å fly, til flukt, til vilje. Tetley bygde balletten opp som en sammenhengende kjede av voluntaries.  Den danske balletthistoriker og skribent Erik Aschengren har skrevet om Voluntaries: ”Ser man balletten og tenker samtidig på utgangspunktet for den, fornemmer man en sorg og en desperasjon som forløses i den stramme formen og får luft i bevegelsens frie strekk. Derfor fremstår balletten som et abstrakt verk om sorg og trøst, i det den formidler en fantastisk styrke og energi til å gå videre på.”

    Glen Tetley (1926-2007)

    Glen Tetley (1926-2007) var fra Cleveland, USA, og studerte medisin før han som 20-åring bestemte seg for å bli danser. Han fikk en imponerende karriere som både klassisk og moderne danser og var engasjert i en rekke av kompanier,blant dem Joffrey Ballet, American Ballet Theatre og i Martha Graham Dance Company. En kort periode hadde hanogså sitt eget kompani, og det var med dette han i 1962 fikk sitt gjennombrudd som koreograf med balletten Pierrot Lunaire. Samme år flyttet han til Europa og arbeidet som danser, koreograf og etter hvert også kunstnerisk leder ved Nederlands Dans Theater. Da Ballet Rambert endret sitt repertoar til hovedsakelig moderne dans i 1966, ble Glen Tetley tilknyttet London-ensemblet. I 1973 overtok Glen Tetley ledelsen av Stuttgart-balletten etter at daværende kunstneriske leder og hans venn, John Cranko, døde. Glen Tetley har etablert seg som en av verdens fremste moderne koreografer med bl.a. ballettene Mutations, Vårofferet,Greening, Voluntaries, Arena og Ricercare, i tillegg til hans eneste helaftens ballett Stormen. Tetley har i stor grad benyttet musikk av samtidige komponister, og har, i tillegg til samarbeidet med Arne Nordheim, laget balletter til musikk av bl.a. Karl-Heinz Stockhausen, Hans Werner Henze og Olivier Messiaen. Glen Tetley har fått en spesiell posisjon i Nasjonalballetten:  Det første verket GT satte i scene ved DNO&B var Mythical Hunters i 1971, og i 1974 skapte han Strender til musikk av Arne Nordheim, spesielt for Nasjonalballetten. I september 1980 hadde Stormen norgespremiere,og året etter ble forestillingen direktesendt på NRK fra Festspillene i Bergen. I 1993 hadde Nasjonalballetten norgespremiere på et rent Tetley-program satt sammen av ballettene Voluntaries, Sphinx og Vårofferet. I 1995 sto La Ronde på Nasjonalballettens program for første gang, og ballettene Amores og Arena ble satt opp her henholdsvis i 2000 og 2006.

    Rouben Ter-Arutunian, scenografi og kostymer

    Rouben Ter-Arutunian (1920-1994) var en av USAs mest innflytelsesrike og respekterte scenografer. Han ble født i Tbilisi i Georgia og var ett år gammel da foreldrene hans rømte til Vesten – først Paris, siden Berlin. Han fikk sin utdannelse i Berlin, Wien og Paris. Rouben Ter-Arutunian startet sin designkarriere hos TV-selskapet CBS, men ble snart hentet til teatre, opera- og ballettkompanier. Ved New York City Ballet traff han George Balanchine, og de innledet et samarbeid som skulle vare i 25 år og resultere i 34 balletter. Han areidet med flere av forrige århundres største koreografer som John Butler, Paul Tylor og Martha Graham. Rouben Ter-Arutunian ble tildelt en rekke priser og er representert i flere store gallerier.

    John B. Read, Lysdesign

    Den britiske lysdesigneren John B. Read har bred internasjonal erfaring fra ballett/dans, opera, teater og musikk. Mellom 1992 og 2005 jobbet han som rådgivende lysdesigner for Royal Opera, Royal Ballet and Birmingham Royal Ballet i England. Read har i høy grad vært medvirkende til å innføre lysdesign som en nødvendig og integrert del av danseforestillinger. Han har jobbet med mange av de største koreografene,blant annet Sir Frederick Ashton, Sir Kenneth MacMillan,Anthony Tudor, Glen Tetley, Jerome Robbins, Rudolf Nurejev, Anthony Dowell, David Bintley, Natalia Makarova,Ronald Hynde, Christopher Bruce, Wayne Eagling, Ulysses Dove og Ashley Page. For Royal Ballet Company har han lyssatt produksjoner som Svanesjøen, Nøtteknekkeren,Snødronningen, Mayerling, Anastasia, Frankenstein, LaBayadére og The Prince of the Pagodas. John B. Read jobber jevnlig med en rekke kompanier i både USA, Australia,Europa og Østen. Han var den første lysdesigneren for Nasjonalballetten, med Mythical Hunters i 1971, og har siden lyssatt bl.a. Stormen, Svanesjøen, Strender og Askepott for oss. Read har også hatt lysdesign innen samtidsdanseforestillinger,for Rambert Dance, London Contemporary Dance Theatre, London City Ballet, English National/London Festival og Scottish Ballet.

    Enemy in the Figure

    William Forsythe

    William Forsythe har blitt kalt ballettens anti-krist, og av enkelte blitt hyllet som ballettens første postmoderne dekonstruksjonist. Enkelte kritikere mener derimot at han vanhelliger både den klassiske balletten og danserne. Amerikanske Forsythe studerte teknikkene til så ulike koreografer som Martha Graham og George Balanchine,og ble i 1971 fast tilknyttet Joffrey-balletten. Noen år senere ble den 25-årige danseren invitert til Stuttgart Ballet,der Glen Tetley nettopp hadde tatt over som leder etter John Cranko. Her skapte han sin første koreografi, og ble snart ansatt som fast koreograf. I 1984 begynte han som leder for Frankfurt Ballet, og det var kanskje da han for alvor ble plassert på det internasjonale kartet. Han skapte en rekke balletter som på ulike måter utvidet, snudde opp ned på, vred på eller regelrett rev ned tradisjonell ballett. Ofte benyttet han seg også av multimediale iscenesettelser som befant seg nærmere eksperimentelt teater enn klassisk ballett. Omtrent tyve år senere kuttet de kommunale myndighetene ned på bevilgningene,og ønsket å støtte et kompani som danset klassisk ballett. Han ble bedt om å slutte, noe som vakte oppstandelse og heftig raseri hos mange i det lojale publikummet. Forsythe var ikke interessert i å servere ballett som en ”fineremiddagsopplevelse”, og sluttet. I 2005 dannet han sitt eget mindre kompani, støttet av Dresden by – og av Frankfurt. Amerikaneren Forsythe har til dels en russisk danse stil,han bor og jobber i Tyskland (der blant andre Pina Bausch var en stor inspirasjonskilde). Bevegelsesteoriene sine har han i hovedsak fra ungareren Rudolf Laban, mens de mer idémessige og konseptuelle teoriene har sine røtter i fransk poststrukturalisme. Forsythes grunnidé er at ballett er som språk, med vokabularog regler for korrekt bruk. Men korrekt bruk er ikkedet som interesserer ham mest, han er mye mer opptatt avå tøye og bryte disse reglene. Og ofte klusser han med ballettens sosiale konvensjoner – ved ikke å lyssette danserne”ordentlig”, ved å senke og løfte sceneteppet midt under en ballett, eller ved å la danserne snakke. Men når Forsythe dør, vil også hans balletter forsvinne. Koreografen har nemlig bestemt at hans verk bare kan danses så lenge han selv er i live og kan ha kontrollen over dem.

    «I think by dancing I was able to understand a lot of things. I was able to intuit things about mathematics and philosophy …»
    BBC Radio 2003

    «If dance only does what we assume it can do, it will expire. I keep trying to test the limits of what the word choreography means.»
    New York Times 2007

    «Ballet is a group of helixes, a series of iterations moving inspiral opposition.»Dance Magazine 2001

    William Forsythe, koreografi, Kostymer og Lysdesign

    William Forsythe ble født i New York i 1949, utdannet ved Joffrey Ballet School. Ble i 1973 ansatt som danser i Stuttgarter Ballets, og begynte senere å koreografere for kompaniet. Han jobbet for Basel Ballet, München Ballet,Deutsche Oper Ballet i Berlin, The Joffrey Ballet og Nederlands Dans Theater, før han ble sjef for Frankfurt-balletten,som han ledet i 20 år. I løpet av denne tiden skapte han mange av vår tids mest kjente danseteaterforestillinger,som The Loss of Small Detail (1991) i samarbeid med komponisten Thom Willems og designeren Issey Miyake.Andre nøkkeloppsetninger er Gänge (1982), Artifact (1984),Impressing the Czar (1988), Limb’s Theorem (1990), A L IE/N A(C)TION (1992), Eidos:Telos (1995), Endless House(1999) and Kammer/Kammer (2000). I 2004 ble Frankfurt Ballet nedlagt, og det ble starten på Forsythe-kompaniet. Bare noen få utvalgte kompanier får sette opp hans nyeste balletter. I tillegg har William Forsythe jobbet med arkitektur/performance-installasjoner i samarbeid med bl.a.arkitekten Daniel Libeskind, og også film og interaktive multimediaverk.

    Thom Willems, komponist

    Thom Willems, født 1954, nederlandsk samtidskomponist. Han startet å komponere som tolvåring, og studerte siden komposisjon ved Musikkonservatoriet i Haag. Han har jobbet både med kontrapunktisk musikk og samtidsmusikk. Willems startet sitt samarbeid med William Forsythe i 1983, og har siden laget musikk til en rekke av Forsythesoppsetninger. Noen av disse samarbeidsprosjektene er også gitt ut på Cd: Loss Of Small Detail, Ballet De Francfort, ogEnemy in the Figure, Ballet De Francfort.

    Bella Figura

    Jiří Kylián

    Bella Figura er en reise i tid, lys og rom, som henvender seg til estetikkens flertydighet, fremførelser og drømmer. Finne skjønnhet i en grimase, i en knute på sinnet, eller i en fysisk forvridd tilstand. Det er som å forsøke å gå på line på navlestrengen. Når begynner forestillingen? Idet vi blir født, eller når teppet går opp? Er alt slutt idet vi går ut av scenen, eller er forestillingen uten ende? Hva er en maskerade? Klærne vi bærer på gaten eller scenekostymene? Mellom såkalt kunst og det kunstige – mellom livets virkelighet eller fantasi – denne skumringstiden skaper en spenning som interesserer meg. Det er som å stå på kanten av en drøm. Stå i mørket og stirre inn i det skarpe lyset med lukkede øyne, tvile fullt og helt på vår såkalte virkelighet. Det øyeblikket da drømmen trenger inn i våre liv og livet inn i drømmene – på det punktet pirres min nysgjerrighet. Ganske enkelt: følelsen av å falle ned ien drøm og å våkne med et brukket ribben.

    Bella Figura er et italiensk uttrykk som betyr omtrent ”late som ingenting” eller ”ikke la seg merke med noe”. Dansere stilles ofte overfor dette – publikum må ikke se at det gjøres feil eller at danseren er skadet og har store smerter. Men i sine programmer nevner Kylián også de uventede øyeblikk når drøm og virkelighet smelter betingelsesløst sammen. Nettopp dette øyeblikket har koreografen lykkes med å gripe i Bella Figura: han har skapt bilder og stemninger gjennom bevegelser som er så bisarre at ditt sinn sier ”dette er ikke mulig, dette er ikke logisk”, mens din følelsesmessige reaksjon samtidig sier ”dette er riktig, akkurat sånn skal det være”. De skjelvende bena, skrittene som slepes over scenen, lemmene som vrir seg, disse korte robotlignende støtene i torsoen, de uvanlige rykkene i kroppen, de fryktsomt pilende føttene – de er som flyktige fantasier som sammen forteller den vakreste, grusomste, mest spennende og hjerteskjærende av livets historier. Fantasien vekkes av den nesten nakne kvinnen som holdes fanget i foldene i det svarte teppet av to kvinner – i et stadig mindre rom – blygt og ømt klarer å la være å berøre hverandre, men som setter hverandre i bevegelse; av rekken av uvanlig vakre, knivskarpe, pussige duetter som på samme tid er fylt av åndeløs skjønnhet; av motsetningsfylte, raskt alternerende stemninger; av figurene som syne så oppløses i rommet, et rom som stadig blir mindre, som et kamera som zoomer inn på en detalj, før det avslører et gapende hull eller strålende omgivelser. Ikke bare formene, men bruken av farge og lys vekkerinteresse; de knallrøde krinolinene under de nakne overkroppene antyder eksotiske ritualer, mennenes kjøttfargede og svarte benklær gjør dem både sårbare og sterke, og kvinnenes bordeaux-røde, mykt glinsende korseletter og gjennomsiktige svarte leggvarmere maner frem et bilde av fornem eleganse.

    Oversatt fra engelsk av Mona Levin

    Jirí Kylián, koreografi

    Jiří Kylián ble født i Praha i 1947, og begynte å danse ved ballettskolen til Praha Nasjonalteater som niåring. Senere dro han til London for å gå på Royal Ballet School. På slutten av sekstitallet ble han tilknyttet Stuttgart Ballet under John Cranko, og begynte etter hvert å lage koreografier for kompaniet. I 1973 skapte Kylián sin første koreografi for Nederlands Dans Theater (NDT). Siden er det blitt 93 balletter, hvorav 72 for Nederlands Dans Theater, og i dag regnes Kylián som en fornyer av dansekunsten. Fra 1975 til 1999 var han kunstnerisk leder for NDT, som i hans tid ble utviklet til tre forskjellige kompanier med forskjellig profil. Etter en reise til Australia i 1981 har mange av hans koreografier båret preg av inntrykkene han fikk, især aboriginernes dansekultur og forhold til naturen. I disse årene vokste hans internasjonale ry med verk som A Symphony of Psalms, Forgotten Land, Overgrown Path, Svadebka, Stamping Ground og L’Enfant et les sortilèges, for å nevne noen. Siden midten av 80-tallet har Kyliáns stil forandret seg mot det mer abstrakte og surrealistiske. Dette er tydelig i blant annet No More Play, Petite Mort, Falling Angels, SweetDreams, Sarabande, Whereabouts Unknown, Arcimboldo og Bella Figura. Blant hans siste mesterverk kan nevnes Tar and Feathers (2005), Vanishing Twin (2008), Gods andDogs (2008) og Last Touch First (2009). Han har samarbeidet med mange skapende personligheter av internasjonalt format: Arne Nordheim (Ariadne 1997),Toru Takemitsu (Dream Time, 1983) og designerne WalterNobbe (Sinfonietta, 1978), Bill Katz (Symphony of Psalms,1978), John Macfarlane (Forgotten Land, 1980), MichaelSimon (Stepping Stones, 1991), Atsushi Kitagawara (Oneof a Kind, 1998) og Susumu Shingu (Toss of a Dice, 2005). I løpet av sin karriere har Kylián mottatt en rekke internasjonale priser og ordener.Våren 2008 ble det norske publikum invitert til Nasjonalballettens første oppsetning i Bjørvika, der man også ble ført både bak og under scenen. Worlds Beyond besto av ballettene Underworld, Wings of Wax, 27’52’’, Falling Angels,Creation og finalen fra Arcimboldo. 

    Joke Visser, kostymer

    Etter ti år med frilans - engasjement ble kostymedesigneren Joke Visser i 1987 ansatt ved Nederlands Dans Theater, og to år senere ble hun utnevnt til sjef for kostymeavdelingen. Fra da av har Jiří Kylián bedt henne om å lage kostymene til sine balletter. De omfatter Bella Figura (NDT I, 1995),Wings of Wax (NDT I, 1997), A Way A Lone (NDT III, 1998),One of a Kind (NDT I, 1998), Indigo Rose (NDT II, 1998),Half Past (NDT I, 1999), Doux Mensonges (Opéra de Paris,1999), Arcimboldo 2000 (NDT I, NDT II, NDT III, 2000),Click-Pause-Silence (NDT I, 2001), Birth-day (NDT III,2001), 27’52” (NDT II, 2002), Claude Pascal (NDT I, 2002),When Time takes Time (NDT III, 2002), Far too close (NDTIII, 2003), Last Touch (NDT I, 2003), Sleepless (NDT II,2004), Toss of a Dice (NDT I, 2005), Chapeau (NDT II,2005), Tar and Feathers (NDT I, 2006), Vanishing Twin(NDT I, 2008), Mémoires d’Oubliettes (NDT I, 2009).Joke Visser assisterer og overvåker oppsetninger av Kyliánsverk overalt i verden, og samarbeider også med andre koreografer.

    Kees Tjebbes, lysdesign

    Etter studier ved Kunstakademiet i Brussel, har Kees Tjebbes arbeidet med nederlandske danse- og teatergruppersom Toneelgroep Theater, Introdans, Scapino Ballet Rotterdam og Nederlands Dans Theater. Her har han blant annet laget lysdesign til koreografier av Ed Wubbe, Nils Christe og Itzik Galili. I 2000 ba Jiří Kylián ham om å skape lysdesignen til Click-Pause-Silence, og siden har han samarbeidet med Kylián på alle hans produksjoner, bl.a. Claude Pascal, When Time Takes Time, og Last Touch.

    Anmeldelser

    Kom deg opp av TV-Stolen
    "Sjelden får man så mye igjen for pengene. Sjelden så mye igjen for den tid det tar....Jeg kan bare si det som jeg så: Senk skuldrene! Og kom deg opp av TV-stolen. Du skjønner det, når du sitter der. 

    Dans, dans dans
    Kyliáns «Bella Figura», danset av Nasjonalballetten som en del av deres «Mesteraften 2010»....Selv etter flere år som danseanmelder finner jeg det vanskelig å forklare hvorfor moderne ballett, på sitt beste, berører så sterkt følelsesmessig.

    Mesterlig Mesteraften - Terningkast 5
    Når det inviteres til en mesteraften må det være kun det beste som serveres, og Nasjonalballettens «Mesteraften 2010» er definitivt av høy kvalitet.