9. juni 2012 kl. 19.00

Operaorkestret - Rent russisk

Dette blir en kveld for de store emosjoner.

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Konsert

Rakhmaninovs klaverkonsert nr 3, som starter med et enkelt og inderlig tema som utbroderes til det virtuose, vil nok av mange bli husket fra filmen Shine 1996, om pianisten David Helfgott, og den regnes for å være en av de mest teknisk krevende klaverkonserter som er skrevet. Rakhmaninov skrev konserten i 1909, og som den betydelige konsertpianist han var, urfremførte han den selv samme året i New York. Denne gangen er det den rutinerte amerikanske pianisten Garrick Ohlsson som fremfører den. 

Vi får også høre Peter Tsjajkovskijs Symfoni nr 4, en av 1900-tallets mest fremførte symfonier. Melodiføring og harmonisering avspeiler den russiske romantikken, og i uttrykket er symfonien både energisk og følelsesladet. Tsjajkovskij sa selv at den reflekterer hele livet som en ubrutt kjede av veksling mellom harde realiteter, drømmer som passerer og visjoner om lykke.

Program

  • Mikhail I. Glinka: Ouverture til Ruslan og Ludmila
  • Sergej Rakhmaninov: Klaverkonsert nr. 3 i d-moll
  • Peter Tsjajkovskij: Symfoni nr. 4 i f-moll

Operaorkesteres konserter

Hovedscenen har med sin utsøkte akustikk vist seg å være en glimrende sal for større orkesterkonserter. I løpet av de tre årene Operaorkestret nå har fått boltre seg i førsteklasses prøve- og konsertsal, har vi sett det vokse i bredde, fylde og sikkerhet. Det skyldes selvfølgelig også vår musikksjef John Helmer Fiore, som løfter hver musiker til nye høyder med sin myke og tydelige besluttsomhet. Det er med stolthet vi åpner Hovedscenen til storslåtte orkesterkonserter med inspirerende dirigenter og solister på øverste hylle.

  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore
  • Klaver Garrick Ohlsson
  • Medvirkende Operaorkestret

    Biografier

    Mikhail Ivanovitsj Glinka (1804–1857)

    Mikhail Ivanovitsj Glinka (1804–1857) regnes for å være den russiske kunstmusikkens far, og han hadde stor innvirkning på komponistene som kom etter ham. De første musikkopplevelsene Glinka fikk i sin barndom var lyden av kirkeklokkene hjemme i Smolensk og lokal tradisjonsmusikk med disharmoniske improvisasjoner fremført av stedets kor av bønder. Da han for første gang fikk høre sin onkels orkester spille europeiske klassikere, åpnet en ny verden seg for ham. Han fikk klaver- og fiolinundervisning og hans guvernante lærte ham flere europeiske språk, og fra han var 13 år, studerte han videre i St. Petersburg. Fra midt i tyveårene la han ut på mange lange reiser, først i Russland, så til Tyskland, Østerrike og Italia. Han ble spesielt inspirert av Bellini og Donizetti og ønsket selv å gjøre det samme for russisk musikk som hans italienske forbilder gjorde for den italienske. Titlene i mange av hans verk avspeiler hans intensjon, for eksempel Capriccio on Russian themes og Symphony on two Russian themes, og med operaen Livet for tsaren banet han vei for en ny epoke i den russiske musikken. Hans andre og siste opera var Ruslan og Ludmila, der librettoen tar utgangspunkt i et dikt av Aleksander Pusjkin, som var idealet for de som kjempet for de nasjonale røttene i den kulturelle diskusjonen. Handlingen i Ruslan og Ludmila er som et episk eventyr, der ridderen Ruslan møter farer og prøvelser på sin ferd gjennom dype skoger, i kaukasiske fjell og på persiske stepper mens han leter etter sin bortførte forlovede Ludmila. Operaen spilles ikke ofte i sin helhet, men ouvertyren er blitt stående som et fengende og eksotisk glansnummer av rytme, farger og bravur.

    Sergej Vasilievich Rakhmaninov (1873–1943)

    Sergej Vasilievich Rakhmaninov (1873–1943) tok i likhet med Glinka utgangspunkt i det russiske, men var født senere og komponerte hovedsakelig fra århundreskiftet. Han er en av Russlands fremste komponister innenfor den russiske senromantiske tradisjonen. Hans foreldre oppdaget tidlig hans musikalske talent og sendte ham som ganske ung til St. Petersburg for å få musikkundervisning. Senere fortsatte han sine studier i Moskva, der han fikk toppkarakterer i klaver og komposisjon. Han var inspirert av Tsjajkovskijs og Rimskij-Korsakovs nasjonale tradisjon, og ved å tilføre impresjonismens melodikk og harmoni, et markant temperament og en suggererende rytmikk, får vi det særegne uttrykket Rakhmaninov er alene om. Etter at han flyttet til USA for godt i 1920, stagnerte han noe i utviklingen av sitt opprinnelige særpreg som komponist og brukte sin tid til å dirigere operaer, plateinnspillinger av egne verker samt å konsertere. Rakhmaninov hadde svært store hender og mye av hans klavermusikk var tilpasset deres fysiske muligheter, noe som gjorde det vanskelig for mange andre gode pianister å fremføre hans musikk med like stor klarhet, besluttsomhet og virtuositet. Kveldens solist, Garrick Ohlsson, er en av dem som har fysikk og teknikk til å klare nettopp det.  Om Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3 sier Gary Ohlsson til New York Times: ”Det er så utrolig fyllestgjørende å kunne nå opp til den rekken av utfordringer som forlanges i Rakhmaninovs tredje …” Den er da også en av klaverlitteraturens konserter som er mest teknisk krevende å spille. Den starter med et enkelt og inderlig tema, som utbroderes til det heftige og virtuose, og den vil av mange bli husket fra filmen Shine, som handlet om pianisten David Helfgott. Rakhmaninov skrev Klaverkonsert nr. 3 i 1909 for pianisten Josef Hofmann, som aldri spilte den selv fordi han hadde for små hender. Som den betydelige konsertpianist Rakhmaninov var, urfremførte han den selv i New York, og den ble et etterspurt glansnummer på et triumftog av en konsertreise han foretok i USA samme år. 

    Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij (1843-1893)

    Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij (1843-1893) viste som lite barn tydelige musikalske evner og ba selv om å få lære å spille piano før han fylte fem år. Imidlertid kom han sent i gang med å komponere fordi han først satset på jusstudier. Han innså at det var musikken som måtte bli hans vei og byttet ut den påbegynte karrieren i departementet med musikkstudier på konservatoriet i St. Petersburg, der han var elev av bl.a. Anton Rubinstein. Tre år senere ble han ansatt på musikkonservatoriet i Moskva, der han ble professor i harmonilære og musikkteori. Han kunne vie seg helt til å reise og komponere etter at han fra året 1877 fikk en mesén i den velstående enken Nadesja von Meck, som gav ham et årlig beløp han kunne leve av. De påfølgende årene ble derfor en blomstrende tid der mange av hans flotteste verk ble skapt. Alle hans tre balletter, Nøtteknekkeren, Svanesjøen og Tornerose, er produksjoner vårt publikum krever å få oppleve – og får oppleve – på Den Norske Opera & Balletts scene med jevne mellomrom, og de kjennetegnes av vakre melodilinjer og en utsøkt instrumenteringskunst, som avspeiler den russiske sjel. Hans mest kjente operaer er Spar Dame og Eugene Onegin, som også Operaen har vist. I tillegg har Tsjajkovskij en stor produksjon av symfonisk musikk. Operaorkestret spiller i kveld den fjerde av hans seks symfonier. Symfoni nr. 4 ble skrevet 1877/78 og fikk sin urfremføring i St. Petersburg. I symfoniens siste sats kan du høre et tema fra en folkesang: ”In the Field Stood a Birch Tree”.   

    Garrick Ohlsson

    Garrick Ohlsson er en amerikaner av svensk opphav, født i Bronxville i 1948. Han ble tatt opp som elev ved Juillard School of Music i New York allerede som 13-åring. Hans talent hadde gode utviklingsforhold under skolens dyktige krefter, og som 18-åring vant han sin første pianokonkurranse i Bolzano. To år senere vekket han ny oppmerksomhet ved å vinne en konkurranse i Montreal, men det var først da han som 22-åring vant den høythengende Chopin International Piano Competition i Warszawa at hans internasjonale karriere skjøt fart.  Til tross for sitt ry som en av verdens fremste Chopin-tolkere, er Ohlsson kjent for sin repertoarmessige bredde, og ikke minst mengde. Som en fysisk stor mann har han hender med en så stor spennvidde at han kan gi seg i kast med klaverlitteratur som kun et fåtall pianister kan beherske. Han briljerer også teknisk, men det er kombinasjonen av virtuositet og intellektuell og emosjonell tilnærming som har gjort ham til en globalt etterspurt kunstner.  I løpet av sin over 40 år lange karriere har han gjort CD-innspillinger på tolv plateselskaper, der hans utgivelser av Chopins samlede klaververk (Hyperion) og Beethovens sonater (Bridge) blir ansett som de mest bemerkelsesverdige. Han har konsertert med en lang rekke symfoniorkestre i toppskiktet både i USA, Europa og Australia, men han er også en dedikert kammermusiker. Han har fått flere utmerkelser, senest en Grammy Award i 2008. 

    John Helmer Fiore

    regnes for å være en av Europas ledende operadirigenter med Wagner som spesialitet. Han har vært sjefdirigent ved Deutsche Oper am Rhein og Düsseldorfer Symphoniker. I tillegg gjester han jevnlig anerkjente scener som Bayerische Staatsoper, Metropolitan Opera, Prague National Opera, Chicago Lyric Opera, San Francisco Opera, Genève Opera og Semperoper Dresden. Høsten 2009 ble han ansatt som musikksjef i Den Norske Opera & Ballett. Her har han dirigert ballett- og operaforestillinger som Tosca, L’Enfant et les Sortilèges og Oedipus Rex, Lulu, Figaros bryllup, Ariadne auf Naxos, Peter Grimes, Macbeth, Tristan og Isolde og ballettproduksjonene Wild Flowers og Askepott. Han har også ledet Operaorkestret med solister ved flere anledninger, bl. a. på Nyttårskonserter i Oslo og på turné, hans egen orkesterversjon av Wagners Der Ring des Nibelungen (Fiores Rheinfahrt), Søderlinds Fruen fra havet og i rene symfoniske konserter på hovedscenen, med program av komponister som står ham spesielt nært: Mahler, Brahms, Sjostakovitsj og Wagner. John Helmer Fiore er også en habil pianist og deltar av og til som klaversolist ved Operaorkestrets kammerkonserter. 

    Operaorkestret

    Operaorkestret har en mye lengre historie enn man skulle tro, hvis man ikke avfinner seg med at det ble grunnlagt ved operainnvielsen i 1959. Historien går egentlig tilbake til 1827 og Strømbergs Theater – et tidlig senter for selvstendig norsk kulturhistorie og et av de første stedene det ble spilt opera i Norge. Musikerne flyttet ti år senere til Christiania Theater, og nok en gang i 1899 da Nationaltheatret ble åpnet. Bortsett fra navnet er dette altså ett og samme orkester som har spilt i fire av Norges viktigste kulturbygg, og det femte er det første i Norge som er spesiallaget for opera. Operaorkestret har fått et nytt liv i det nye operahuset i Bjørvika, der en egen orkesterprøvesal har kunnet bidra til langt bedre øvingslokaler. Gjennom musikksjef John Helmer Fiore har orkestret fått en kunstnerisk plattform der det også gis rom for å arbeide med symfonisk musikk, som er å høre på flere orkesterkonserter hver sesong.

    Konserten

    Kveldens repertoar har det til felles at de er skapt innenfor grensene til verdens største land, Russland. Russisk musikk er knyttet til dette gigantiske geografiske området, som er over 50 ganger større enn Norge og berører i sine ytterkanter Nordishavet, Det kaspiske hav, Østersjøen, Japanhavet og Behringstredet. Her finnes et mylder av etniske grupper, religioner og språk, og de musikalske uttrykksformene er influert av eksempelvis slaviske, ortodokse, sentralasiatiske, mongolske, jødiske som vestlige tradisjoner. ”Russisk” kan derfor ikke være en sekkebetegnelse på det mangfoldet av musikalske uttrykk som eksisterer i dette landet som strekker seg ut innenfor verdens lengste landegrenser. De tre komponistene vi skal høre i dag, er blant de mest markante i den klassiske russiske musikktradisjonen. De skriver på en basis av folkemusikk som er vokst sammen med den vestlige klassiske musikkformen. Den russiske folkesjelens temperament preger alle tre verkene og gir dem en umiskjennelig slavisk signatur.