27. august–9. oktober

Orfeus og Evrydike

Vellykket samarbeid mellom Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten 

Intro

Koreograf Jo Strømgren debuterte som operaregissør i 2013, med Christoph Willibald Glucks vakre versjon av myten om han som gjør alt for kjærligheten. «En eksepsjonelt uttrykksfull og vakker blanding av opera og ballett. Gi oss mer!» skrev VGs anmelder. 

Høsten 2016 er det vellykkede samarbeidet mellom Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten tilbake, det er også dirigent og barokkspesialist Rinaldo Alessandrini. I rollen som Orfeus får vi oppleve kontratenoren David Hansen. Med sin krystallklare, lyse mannsstemme bringer han Evrydike ut av dødsriket. 

– Enkelt sagt er Orfeus en fyr som er veldig glad i dama si, sier Jo Strømgren. – Det handler om å ta et valg, om å gå for noe. Orfeus er kompromissløs og våger å gi alt.

Både livet, døden og kjærligheten blir noe konkret i Strømgrens produksjon. Vi får bli med Orfeus på en mental og en fysisk reise samtidig, blant annet i en Boeing 737 – i full størrelse.

Umulighetens kunst

Myten om Orfeus er blitt brukt av utallige komponister gjennom hele musikkhistorien, fra Monteverdi til Terje Rypdal. Det er ikke rart den er operasjangerens yndlingsfortelling; myten om Orfeus, som drar til underverden for å redde sin elskede Evrydike, handler om musikken og kjærlighetens overskridende kraft. Om å synge så vakkert at det umulige kan bli mulig.  

Christoph Willibald Glucks Orfeus og Evrydike hadde sin første premiere i Wien i 1762. Den var en del av hans iherdige forsøk på å reformere operasjangeren, som han syntes var blitt mest show, mindre drama. Gluck ville tilbake til kjernen: historiefortelling gjennom musikk. Et av virkemidlene hans var å la denne historien om sangens kraft fylles av dans. Da ikles kroppene musikk, og musikken blir bevegende fortelling. På den måten demonstreres likheten mellom opera og ballett – som kunstformer der vi hører med øynene og ser med ørene.  

NB! Endret adkomst lørdag 17. september pga. Oslo Maraton
Gående kan komme til Operaen via en gangbro som Oslo Maraton bygger ved krysset Operagata/Langkaigata 

Rullestolbrukere vil bli sluset over på gateplan ved krysset Operagata/Langkaigata 

– Det anbefales å unngå bruk av bil i sentrum lørdag. Kvadraturen vil være avsperret, det samme vil er Nylandsgata/Lakkegata og gatene rundt Botanisk hage. Nærmeste stoppested for bil vil være på taxi-holdeplassen ved Flytoget, alternativt Fred. Olsens gate, i forlengelsen av Jernbanetorget mot Oslo Børs.

– Ingen busser vil stoppe på holdeplassen Bjørvika. Ruter anbefaler bruk av T-bane denne dagen.

For endringer i buss/trikk, vennligst se Ruters sider: https://ruter.no/nyheter/oslo-maraton/
Løypekart Oslo Maraton: http://oslomaraton.no/no/opplev-oslo/loypekart/

  • Gratis introduksjon en time før forestilling

Jo Strømgrens regiversjon av Glucks kjente opera «Orfeus og Evrydike» er blitt en eksepsjonelt uttrykksfull og vakker blanding av opera og ballett. Gi oss mer! VG

Strømgrens «samlekunstverk» er rent og smekkert som en gresk marmorstatue. Vårt Land

 

  • Musikk Christoph Willibald Gluck
  • Libretto Ranieri de´ Calzabigi
  • Musikalsk ledelse Rinaldo Alessandrini
  • Regi, koreografi og scenografi Jo Strømgren
  • Kostymer Bregje van Balen
  • Lysdesign Stephen Rolfe
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operakoret, Operaorkestret

    Roller

    Hovedroller

    • Orfeus

      David Hansen
      Spiller følgende dager
      • 27.08.2016
      • 30.08.2016
      • 01.09.2016
      • 06.09.2016
      • 08.09.2016
      • 17.09.2016
      • 05.10.2016
      • 09.10.2016
    • Evrydike

      Eli Kristin Hanssveen
      Spiller følgende dager
      • 17.09.2016
      Vigdis Unsgård
      Spiller følgende dager
      • 27.08.2016
      • 30.08.2016
      • 01.09.2016
      • 06.09.2016
      • 08.09.2016
      • 05.10.2016
      • 09.10.2016

    Handling

    1. akt

    Orfeus sørger ved graven til sin kone, Evrydike, og et følge med sørgende viser henne den siste ære. Orfeus blir rørt av klagesangen deres, men smerten hans er så påtrengende at han ber om å få være alene. Han påkaller ånden til sin elskede kone for å dele fortvilelsen, og forbanner gudene for at de har tatt Evrydike fra ham. Han
    beslutter å dra ned til Hades og trosse furiene for å finne henne.

    Amor, kjærlighetens gud, dukker opp mens han snakker, og forteller at de andre gudene har blitt så rørt av hans fortvilelse at de vil tillate ham å hente Evrydike tilbake fra underverdenen. Det er imidlertid en betingelse. Han må ikke se på henne før de har kommet opp igjen i til denne verdenen. Da Orfeus blir alene igjen, fatter han knapt nok hva som har skjedd, men han overvinner frykten og legger i vei til underverdenen.

    Amelie Aldenheim som Amor

    2. akt

    Ved inngangen til underverden forlanger furiene, som står vakt, å få vite hvem den uforferdede inntrengeren er. Orfeus trygler dem om å ha medynk med ham. Til å begynne med nekter de ham innpass og forsøker å skremme ham vekk. Men til slutt gir de etter for den uttrykksfulle sangen hans, og da Orfeus gjentar sin bønn, lar de ham nærme seg Dødsrikets porter.

    På de elyseiske marker danser en flokk med velsignede sjeler. De drar av gårde, og Orfeus kommer for å lete etter sin kone. Han tar en pause for å nyte de vakre markene, men sier at bare synet av Evrydike kan trøste ham. Skyggene, som hører ham, fører Evrydike inn. Orfeus griper hånden hennes, og begynner på ferden tilbake til de levendes verden, mens hans passer på ikke å se på henne.

    3. akt

    Orfeus ber sin kone om å skynde seg, da han leder henne oppover mot jorden. Han har adlydt gudenes befaling om ikke å se på henne under ferden. Evrydike stopper et øyeblikk for å feire gjenforeningen med sin mann, men blir snart svært engstelig. Hvorfor vil ikke Orfeus se på henne? Har døden bleknet skjønnheten hennes? Orfeus strever for å holde ansiktet vendt bort, og oppmuntrer Evrydike til å ha tillit til ham og fortsette oppstigningen. Evrydike klager sin nød over at hun slapp fri fra døden bare for å stå overfor ikke-gjengjeldt kjærlighet, som er en like grusom skjebne. Orfeus klarer ikke lenger å stå imot den lidende klagesangen hennes; han trosser gudenes ordre og snur seg for å omfavne sin kone, som straks sukker farvel og dør. Overveldet av sorg og anger roper Orfeus at livet er meningsløst uten Evrydike.

    Han forbereder seg på å ta livet av seg for å følge henne i døden. Før han kommer så langt dukker Amor opp, og forkynner for Orfeus at han har bestått troskapens og bestandighetens prøve, og hun vekker Evrydike til live igjen. Det lykkelige paret vender tilbake til oververdenen, hvor de blir møtt av venner som danser for å feire. Orfeus, Amor og Evrydike priser kjærlighetens makt.

    Film og foredrag

    Trailer fra Orfeus og Evrydike med Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten
    Introduksjonsforedrag Orfeus og Evrydike (2013) ved Ragnhild Kristina Motzfeldt.

    Jo Strømgren

    Myter som brobyggere

    Da Jo Strømgren debuterte som operaregissør med Orfeus og Evrydike i 2013, var han opptatt av at det ikke skulle bli som en kommenterende avisartikkel, men en fantastisk fortelling om at alt er mulig. En tanke må være urealistisk for at man skal kunne drømme og assosiere, fortsetter han sitt resonnement i dag.

    Tekst: Jo Strømgren

    Nå i sommer viste jeg sønnen min på 10 år bilder av krigsherjede Aleppo i Syria. Det et er alltid en distanse i bilder, de er noe som har vært, noe som lengst er forbi. Men jeg sa til ham at dette skjer akkurat nå, og nærmere oss enn Lanzarote også. Det sterkeste var ikke de ødelagte husene men de menneskene som hadde overskudd til å se inn i kameralinsen. Ansiktene deres fortalte det samme: «Fortell verden! Gjør noe!»

    Jeg tenkte tilbake til et lignende øyeblikk, da jeg var 8 år og fikk lov til å se Dagsrevyen sammen med faren min. Det var den dagen den italienske politikeren Aldo Moro ble funnet drept i bagasjerommet på en liten Fiat, utført av noe som het Røde brigader. En dør til en ny virkelighet åpnet seg. Siden den gang har det gått nesten 40 år, med en vedvarende trang til å forstå: gjennom nyheter, erfaringer, reiser, samtaler, og ikke minst det å aktivt prøve å gjøre noe med det man provoseres av. Jo, man skal fortelle verden og man skal gjøre noe.

    Tar man skrittet videre fra Aleppo og Aldo Moro og innser at man som kunstner skal samle tusenvis av ressurssterke mennesker til en forestilling som handler om døden, om en mann som gjør en heroisk innsats for å bringe noen tilbake fra dødsriket, og at kjærlighet overvinner alt, så er tanken nærliggende: Det er en åpenbar mulighet for å si og gjøre noe.

    Men det er også i slike situasjoner at et bredt perspektiv blir viktig. Ingen tematikk er tjent med lefling, da er det bedre å holde kjeft og la dokumentarfilmene og nyhetene fortelle sine tørre fakta. I mange tilfeller kan en barokkopera hentes fram og være katalysator for erkjennelser i nåtiden, men det ville være kunstnerisk overmot å skulle tro at Orfeus & Evrydike har tyngde og stoff i seg til å beskrive eller relatere seg til for eksempel situasjonen i Aleppo. Eller Aldo Moros siste timer blant herostratiske fanatikere.

    Når lidelsen opphøyes til estetisk nytelse og partituret bugner av divertissementer, så kan det virke mot sin hensikt å aktualisere denne operaen for mye. Librettoen er dessuten ganske urealistisk, nesten på linje med dagens fantasy-sjanger. Men hvorfor bør vi da se denne operaen, når det er langt mer presserende ting å få sagt om død og kjærlighet?

    Det er kanskje viktig å bli påminnet de evige mytene vår kulturhistorie fremdeles spinner rundt, det som mennesker i alle aldre/til alle tider? har drømt og fantasert om, det som kanskje definerer oss mer enn vi tror. Vi frykter døden med et nedarvet ønske om å overvinne den, og en fellesnevner for de fleste religioner og filosofier er selvoppholdelse gjennom kjærlighet. Det er en vakker tanke som naturligvis ikke løser akutte samfunnsproblemer, men den vil alltid ligge i bunn for ethvert ønske om fredeligere tilstander i en skakkjørt verden. Og for å bli vakker og tenkbar, så må ideen ofte være urealistisk og eventyrpreget, slik at vi kan assosiere og drømme videre. Vi kan motta ufattelige menger fakta gjennom et vell av kanaler, men de klareste tankene er ofte de som springer ut fra noe med overført betydning. Kanskje også geleidet av estetisk nytelse og divertissementer.

    Som kulturarbeider med skapende virksomhet i mange ulike sjangre, er det nesten en befrielse å kunne få jobbe med opera. I de fleste kunstuttrykk står man ganske fritt til å modernisere og bearbeide eller skape noe fra sin egen fantasi. Denne friheten legitimerer stadig mer skjerpede forventninger om aktualitet og effektiv historiefortelling. En flere hundre år gammel opera derimot, står og hviler på librettoen og musikken, og respekten for originalverket må balanseres forsiktig opp mot egen tolkning.

     Jo Strømgren instruerer David Hansen

    Å bygge en bro mellom to tidsepoker er aldri noen lett oppgave, men klarer man det, så får man opplevelsen av tidløshet. Og kanskje en følelse av tilhørighet i et kulturhistorisk tankesett – at man tenker på det samme nå som i barokken, og at i barokken tenkte man på det samme som i antikken, og ja, hvor langt tilbake skal man egentlig gå? Orfeus er oss, Evrydike er den vi elsker. Og kjærligheten overlever alt.

    Håper vi. Og mens vi lar tankene vandre, skader det jo ikke at det er Glucks musikk som akkompagnerer reisen til den ene underverdenen etter den andre.

     

    Intervju Vigdis Unsgård

    En ny Evrydike

    Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

    Sopran Vigdis Unsgård er et direkte resultat av det blomstrende distriktsopera-livet i Norge. Opera Trøndelags virksomhet på vakre Steinvikholmen ledet henne inn på den veien som skulle føre til Hovedscenen i Bjørvika. 

    Vigdis Unsgård er den nest yngste av fem søstre oppvokst på en gård rett ved sjøen på Skatval i Stjørdal kommune. Noen kilometer unna ligger Steinvikholm slott. Der har Opera Trøndelag i mange år fremført en midnattsopera om han som oppførte slottet, Olav Engelbrektsson, Norges siste katolske erkebiskop. Edvard Hoem og Henning Sommerros verk handler om biskopens siste natt på slottet. 

    Da Vigdis var ti år, foreslo mora at hun kunne bli med på Steinvikholmen – hun som til stadighet sang og sprang rundt på gården.

    – Det var utrolig artig, altså! Jeg var med fra jeg var ti til jeg var atten år, først som barnestatist, senere i barnekoret og operakoret, før jeg som syttenåring fikk rollen som Gjertrud.

    Somrene hennes med opera på slottet førte henne videre inn på musikklinje, folkehøgskole på Toneheim, Norges Musikkhøgskole og Operahøgskolen (KhiO). Sesongen 2015/16 var hun engasjert som solistpraktikant ved Nasjonaloperaen. Hun var ikke i tvil da hun fikk spørsmål om å bli et år til.

    – Det var vært travelt og veldig lærerikt å være en del av det store apparatet og det gode ensemblet her. Jeg har opplevd å bli godt tatt vare på, både av andre solister og av ledelsen. Jeg har følt meg trygg, rett og slett, forteller Vigdis.

    I løpet av året har hun gjort roller i Figaros bryllup, Ulysses vender hjem, i Solistenes julekonsert og barneoperaen Der Jasager. I tillegg har hun vært med i formidlingsprosjektet Funiculì Funiculà, der femteklassinger fra Oslo-området har fått leke seg i operasjangeren sammen med profesjonelle sangere.

    Denne sesongen synger hun Frasquita i Carmen, i tillegg til Evrydike i Glucks opera, om hun som reddes fra dødsriket.

    – Det blir jo interessant å spille en rolle som har vært død. Hvordan er man da, egentlig? Det må være litt som når man plutselig våkner og ikke vet helt hvor man er eller hva man gjør. Hun finner nok mer og mer tilbake til seg selv etter hvert. Og så er hun jo firey, hun har mye lidenskap – det hører man i arien hennes.

    Vigdis Unsgård og David Hansen

    Er det mye fire i deg, da?
    – Jeg blir nok ikke så lett sint, men jeg liker å spille på flere deler av min personlighet. For eksempel liker jeg å male og holder på med et bilde i akryl-maling nå. Ellers elsker jeg å danse, ballett og jazz- ballett, freestyle, street, tango, salsa… Så jo, jeg har nok en fire i meg jeg også.

    Den lyse, blide jenta små-ler før hun fortsetter:

    – Og som operasanger får jeg absolutt brukt mye av meg selv, som sanger, skuespiller og danser på en gang – nærmest som en three-pack, eller et kinderegg! Å få være med på å bygge opp lag på lag, til et stort produkt som treffer folk, det er stort!

     

    Om kontratenorer

    Kontratenorer til å grine av

    Tekst: Ingeborg Norshus

    Dette er en kjærlighetserklæring. Til kontratenorer generelt, til David Hansen spesielt.

    Jeg glemmer aldri mitt første møte med en kontratenor på scenen. Jacek Laszczkowski gjorde rollen som keiser Nero i Monteverdis Poppeas kroning (L'incoronazione di Poppea), denne grusomme tyrannen som drepte for fote, og gjorde akkurat det han lystet med folk rundt seg. Man kunne forventet en mektig bass hos en slik rolleskikkelse. Isteden, i Neros første arie, ble salen fylt av krystallklar sang, så lys at jeg var sikker på at det var en av sopranene jeg hørte. Det traff midt i magen, og jeg fikk frysninger. Den brutale keiseren som nærmest lød som en gudinne, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Siden har den litt mystiske og nærmest androgyne kontratenorstemmen fortsatt å gi meg gåsehud, og er utmerket når jeg trenger en vakker motvekt til hverdagen.

    Min reaksjon var ikke uvanlig, skal man tro australske David Hansen, som synger Orfeus i denne oppsetningen. Han er vant til at publikum blir både forvirret, glade, sjokkerte eller oppspilte første gangen de hører ham på scenen. For det er noe med kontratenorens stemme som gjør alle forventninger til skamme. Du venter å høre en tenor, en baryton eller en dyp bass, men så er det nærmest en mezzosopran, eller i blant en soprans stemme, som fyller rommet, usedvanlig rent, med volum og kraft og klang, hinsides det man tror er mulig for en mannlig stemme.

    For David Hansen er det heller ikke uvanlig at folk begynner å fleipe om manglende manndom, med referanser til de tidligere kastratene. – Men jeg blir egentlig ikke fornærmet, sier Hansen, – jeg synes disse reaksjonene er gull. Det er fantastisk å pirke borti disse følelsene hos publikum. Jeg skulle ønske det skjedde oftere!

    Kontratenorstemmen skriver seg tilbake til polyfon (flerstemmig) musikk fra 14. og 15. århundre. I renessansen tolket man Pauli ord om at kvinner skulle tie i forsamlinger, dithen at de ikke kunne synge i kirken. Kontratenorene fylte dermed denne stemmen i liturgiene, enten som solister eller med korguttene og guttesopranene. Men kastratene begynte å gjøre seg gjeldende i kirkekorene, og fikk en stadig større popularitet. I det som regnes som den første fullstendige opera, Monteverdis Orfeus fra 1607, var det kastrater i flere av rollene.

    De første store operastjernene

    Den groteske historien om kastrater har sin opprinnelse i det bysantiske riket, og opp gjennom århundrene var evnukk-sangerne godt kjent. Denne anerkjennelsen varte helt til Konstantinopels fall i 1204. Deres skjebne videre er uklar – helt til de dukket opp igjen i Italia på midten av 1500-tallet, blant annet i Det sixtinske kapells kor.

    Disse sangerne ble etter hvert så populære at italienske operaer måtte ha med minst én av dem for å være sikker på at forestillingen ikke ble mislykket. Italiensk opera i det 18. århundre ble mye spilt over hele Europa, og sangere som Farinelli og Senesino ble de første store operastjernene.

    På begynnelsen av 1800-tallet endret heldigvis holdningene til denne praksisen seg, noe som betydde slutten på roller skrevet spesielt for kastrater. I 1861 ble det offisielt ulovlig å kastrere noen i musikalsk øyemed i Italia. Alessandro Moreschi (1858–1922) var den siste kastraten i Det sixtinske kor, og stemmen hans kan faktisk høres på innspillinger fra 1902 og 1904. Disse skurrete opptakene av Moreschi (riktignok over middagshøyden av sin karriere) er de eneste vi har av den sagnomsuste kastratstemmen. 

    Alessandro Moreschi

    Falsettsang

    Bruk av falsett er kjent for mange fra disco, pop og rock – tenk på Bee Gees, Prince eller a-has «Take on me». Også kontratenorene synger med en slags falsett-teknikk, men i motsetning til dem som bare glir opp i falsett på enkelte strofer, trener de opp musklene rundt stemmebåndene slik at de klarer å synge konstant i dette toneleiet. Stemmebåndene vibrerer i sykluser, ettersom hvordan luften fra lungene presses opp. Kontratenorene åpner og lukker stemmebåndene for hver vibrasjonssyklus, og bruker ikke hele lengden på stemmebåndet, mens strupehodet er stabilt i en lav posisjon. Uten denne spesielle stemmeteknikken er disse sangerne gjerne tenorer eller barytoner.

    Det er også forskjeller på høye og lave kontratenorer. David Hansen oppdaget at han var en høy kontratenor, som altså kan synge de tidligere sopran-kastratrollene, da han sang Nero i Poppeas kroning. Her kan du høre ham synge keiser Nero.

    Stemmen hans går over omtrent tre oktaver, men hvor høyt han kommer, avhenger av dagsformen. Dessuten blir stemmen naturlig dypere etter som han blir eldre.

    – Falsett er en skjør stemme, sa han til Aftenposten i 2013. – Det krever bruk av muskler som jeg ikke bruker når jeg snakker. Disse musklene krever daglig mosjon og trening, ellers blir de svake og vanskeligere å kontrollere.

    Han forteller at for bare 10–15 år siden var nesten alle kontratenorer alter, mens vi nå har kontratenorer som høres mer ut som mezzosopraner – og i noen tilfeller som sopraner. Dermed konkurrerer de også med sine kvinnelige sangerkolleger, og ikke bare andre kontratenorer.

    Kontratenorer i ny musikk

    I dag er det stadig vanligere å høre kontratenorer på scenen. Det skyldes både at barokkmusikk eller tidligmusikk (som Händel og Vivaldi) har blitt mer populær de senere årene, og at kontratenorer i større grad får roller som kvinner har pleid å synge – som f.eks. «bukseroller», der særlig mezzosopraner har sunget manns-/gutteroller.

    Den britiske kontratenoren Alfred Deller (1912–1979) var en pioner når det gjaldt dagens fremføringspraksis av tidligmusikk, og har mye av æren for at kontratenorene igjen ble brukt i renessanse- og barokkmusikk. Han ble oppdaget av Benjamin Britten, som skrev rollen Oberon i En midtsommernattsdrøm for ham, den første rollen skrevet for kontratenor i det 20. århundre.

    Etter Britten er flere operapartier blitt skrevet spesifikt for kontratenorer. David Hansen har tidligere sunget i både Le grand macabre av Ligeti og Peer Gynt av Jüri Reinvere her på Den Norske Opera & Ballett, i tillegg til i Monteverdis Ulysses vender hjem. Allerede i 2007 sang han i Händels Julius Cæsar på den gamle operaen på Youngstorget.

    – Jeg mener at ny musikk er viktig for integreringen og utviklingen av kontratenorstemmen, fordi det er med på å bryte opp den barokke stereotypen og gi den følelsen av den moderniteten den fortjener, sier Hansen. – Uansett om det er ny eller gammel musikk, er det vår jobb å gi den skjønnhet og mening.

    David Hansen

    Honningsøt og viril

    Kritikere har beskrevet David Hansens stemme som både honningsøt og samtidig mandig, med knivskarpe, presise toner.
    «Du vil trolig aldri se eller høre en bedre kontratenor», skrev avisen Herald Sun om David Hansen.

    Jeg insisterer på å høre på David Hansens solo-cd Rivals når jeg er hos tannlegen, som den ytterste motvekt til ubehaget der.

    Kontratenorer, altså. Så vakkert at det nesten er til å grine av.

     

     

    Ballett+Opera=sant

    Bevegelig opera

    Av Ragnhild Maria Wille Jordheim

    Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen gjør for første gang på lenge et samarbeidsprosjekt. Celine Kraal er en av danserne fra Nasjonalballetten som er med i oppsetningen av Orfeus og Evrydike. Celine er i sin tiende sesong med Nasjonalballetten, men dette er første gang at hun er med i en operaoppsetning.
     – Jeg har sett opera før, men dette er mitt første møte med opera på scenen.
    Hvordan er det å samarbeide med Nasjonaloperaen?
     – Det er veldig gøy og utrolig spennende å gjøre et prosjekt sammen med Nasjonaloperaen. Å danse til live sunget musikk er utfordrende og gøy, og nytt for oss. På tape vet du akkurat når tonene kommer, nå må vi lytte ekstra godt til sangerne. Vi danser innimellom veldig tett innpå solistene, noe som gjør opplevelsen ekstra spesiell og levende.
     Kjente du operaen fra før?
     – Jeg kjente selvfølgelig til myten om Orfeus og Evrydike, men ikke til musikken. Det er fantastisk fin og melodiøs musikk! Vi er så heldige som får danse til den.
     Hvordan tror du det vil være for publikum å få opera og ballett i én og samme forestilling?
     – Jeg tenker at det må være en veldig fin introduksjon til både opera og ballett. Du får det beste av begge deler. Det er mange mennesker på scenen, og mye som skjer. Jo Strømgren er flink til å bruke humoristiske elementer oppi det seriøse. For den observante publikumer vil det være mange morsomme overraskelser som dukker opp underveis.
     Hvordan er koreografien?
     – Det er mye vakker dans, og mye drama i dansen. Jo er kjempefin å jobbe med, han gir mye frihet til danserne og rom til å improvisere. Han lytter til oss og tar imot innspill. Han har et veldig ekte dansespråk og gir rom for hver av danserne til å gjøre det til litt sitt. Noen deler er kun dans, mens i andre deler er vi med på å fortelle historien, og underbygger det sangerne formidler. Det er morsomt å jobbe med Jo, som har så mange strenger å spille på.
     Har det vært noen utfordringer underveis?
     – Vi har vært heldige som har hatt god tid til å øve. Naturlig nok har det blitt en del venting på prøver, når det er så mange som er med og så mange deler som skal testes ut og settes sammen, for til slutt å skape én stor helhet. I forberedelsene har Balletten og Operaen jobbet hver for seg, før vi begynte å sette delene sammen på scenen. Det er mye som skal falle på plass når det gjelder timing og plassering, men det er alltid en del av prosessen i en ny produksjon. Å se at forestillingen tar form og blir et ferdig produkt er veldig gøy og gir ekstra inspirasjon underveis.
     Det høres ut som en fin opplevelse?
     – Det er en kjempefin opplevelse og en veldig lærerik erfaring. Det har vært utrolig spennende å få et innblikk i sangernes arbeidsprosess. Noen av korjentene får svingt seg litt også. Men vi synger ikke, altså, ikke vær redd for det!
     – Jeg gleder meg veldig. Vi burde gjøre dette igjen, smiler Celine.

    En dansens Ingmar Bergman

    Av Ingeborg Norshus

    Opprinnelig ønsket Charlotta å bli danser. Da hun omsider kom inn på Operahøgskolen, gikk Jo Strømgren på koreografilinjen i samme lokaler, og hun tenkte allerede da at han kom til å bli en stor og spennende koreograf. Hun håpet hun ville få anledning til å jobbe med ham en dag. Det skulle ta tjue år.

    Er det annerledes å ha en koreograf i registolen?
    Når koreografer har regi, tenker de på tvers av musikalske linjer, og jobber mer assosiativt, og mer fysisk, sier Charlotta Fresk, som har sunget i Operakoret siden 1999. Scenebildet blir ofte mer estetisk, siden koreografene er svært bevisste på hvor alle aktørene befinner seg i forhold til hverandre, hvordan linjene og helheten fremstår. Ingen bevegelser skal være tilfeldige, og dermed unngår man kaos og trafikk-kork på scenen, noe som lett kan oppstå når et kor skal bevege seg i mange retninger samtidig.

    Hvordan er det å jobbe med så mange dansere i en operaoppsetning?
    Danserne har helt fra barnsben av opparbeidet en helt annen type disiplin enn det vi sangere har. Det er utrolig hvilket fokus, kroppsbeherskelse og presisjon de har på scenen! Vi sangere kan koble litt ut i alle pausene og avbrekkene som det er mye av på operaprøver, mens danserne må holde kroppen varm for ikke stivne og unngå skader. Vi begynner senere med vår utdannelse, som også er mer individuell, i motsetning til dansere, som trener i gruppe fra begynnelsen. Men nå møtes vi endelig på scenen og skaper noe sammen. Det synes jeg er enormt berikende og inspirerende.

    Dette er første gangen Jo har ansvar for en operaoppsetning, men han har jo lang fartstid som sceneinstruktør. Hvordan arter dette seg for dere sangere?
    Jo er ydmyk overfor at han ikke har gjort opera før, men han er faktisk rolig og mindre stresset enn mange operaregissører. Han har klart for seg hvordan han vil ha oppsetningen, tror jeg, selv om ikke alt er bestemt i utgangspunktet. Jeg tenker på ham som en dansens Ingmar Bergman: Han er åpen for innspill og forslag, og lar oss prøve det ut, men så leder han oss likevel i den retningen han vil.

    Som koreograf er Jo er svært bevisst på hva kroppsspråk symboliserer, og legger stor vekt på sceniske bevegelser, temposkifter og brytning i bevegelser, slik at publikum lettere skal skjønne hva som skjer, hvor fokus skal være. Men for flere av oss sangerne er det utfordrende at vi har færre klare musikalske cue å forholde oss til. Vi er fem kordamer som har fått privilegiet å få en kort liten Jo-koreografi i finalen av operaen. Det tok noen prøver før vi skjønte pulsen og ble ferdig samtidig! En koreograf jobber, som sagt mer på tvers av musikken, så det er en annen telling for oss, men dermed skapes også en annen flyt.

    Og Rinaldo Alessandrini har vel i høyeste grad sitt å si for flyten?
    Alessandri er også veldig fysisk og dynamisk i det han gjør. Han krever oppmerksomhet, men jeg synes han er veldig lett å jobbe med.

    Det høres i grunnen ut som du storkoser deg med prøvene til Orfeus og Evrydike?
    Ja, jeg er veldig glad for å få samarbeide med Nasjonalballetten, og håper virkelig det blir flere slike fellesprosjekter fremover!

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 695 NOK
    • /
      1 pause

    august 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    september 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    oktober 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt