29. november–17. januar

Peer Gynt

Helt ny opera, helt ny Peer!

Intro

Hvordan ville Ibsen skrevet historien om Peer Gynt i dag?

Svaret har blitt et helt nytt musikkdrama, der historien om den unnvikende nordmannen fortelles fra Peers egen synsvinkel.

Da Ibsen skrev sin Peer Gynt, så han egoistiske skikkelser stige frem fra den moderne tiden – mennesker som i sin jakt på investeringer og erobringer var seg selv nok. 
Også vi lever i en flyktig tid, der individet dyrkes. I dag står fleksibilitet høyere i verdi enn forpliktelser, ambisjoner blir viktigere enn ansvar, og travelhet blir mer verdsatt enn tålmodighet. Man tør ikke binde seg til noe av frykt for å miste en annen mulighet. Vi er alltid på vei, pålogget og på jakt – etter en annen jobb, en mer attraktiv partner, en bedre investering, et annet sted. Idealet er alltid å ha muligheter og opsjoner. Vi vil ha handlingsrom til å realisere oss selv. 

Men hvem er det – "oss selv"? Er vi i det hele tatt noen uten "de andre"? I jaget etter å realisere oss selv risikerer vi å bli stående som isolerte enkeltindivider og ikke som deler av et fellesskap. Som Peer anno 2014 spør i siste scene: "Solveig, hva er det blitt av oss?" 

Gjennom Jüri Reinveres lyriske tekst og musikk blir vi med på en reise inn i Peers indre landskap, fremstilt ved hjelp av Katrin Nottrodts magiske scenebilder og den unge, norske regissøren Sigrid Strøm Reibos iscenesettelse. 

To dager før premieren kan du være med på premieresamtale, med bl.a. komponist og regissøren - i tillegg til komiker Sigrid Bonde Tusvik. Søndag 30. november har du mulighet til å høre mer av den estiske komponistens musikk på Scene 2, i konserten Apropos Peer Gynt - Mostly Reinvere

Gratis introduksjon en time før forestilling

Gå ikke glipp av premieresamtalen 27. november kl. 17.00!

  • Musikk Jüri Reinvere
  • Libretto Jüri Reinvere, gjendiktet av Tor Tveite
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore
  • Regi Sigrid Strøm Reibo
  • Regiassistent Hilde Andersen
  • Scenografi og kostymer Katrin Nottrodt
  • Assistenter scenografi og kostymer Mari Lotherington og Karen Kviseth
  • Koreografi Oleg Glushkov
  • Lysdesign Rainer Casper

    Roller

    Hovedroller

    • Peer Gynt

      Nils Harald Sødal
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Unge Solveig

      Marita Sølberg
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Mor Åse/Gamle Solveig

      Ingebjørg Kosmo
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Ingrid/Den grønnkledde/Anitra

      Kari Ulfsnes Kleiven
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Smed/Herr Trumpetstråle/Huhu

      Thor Inge Falch
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Prest/Slakter/Hussein

      Johannes Weisser
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015
    • Dovregubben/Eberkopf/Begriffenfeldt/Kirkegårdsvakt

      Ketil Hugaas
      Spiller følgende dager
      • 29.11.2014
      • 01.12.2014
      • 11.12.2014
      • 14.12.2014
      • 30.12.2014
      • 11.01.2015
      • 15.01.2015
      • 17.01.2015

    Film

    Har du lyst til å oppleve en helt ny Peer Gynt? Her er noe av hva du kan få se!
    Se smakebitene fra den splitter nye operaen Peer Gynt
    Slik blir de fantastiske fjell-landskapene til på Operaens malersal!
    Premieresamtale Peer Gynt

    Handling

    1. akt

    Første bilde: Bryllupet

    Peer Gynt kommer ubedt i Ingrid og Mads Moens bryllup. Moren hans, Åse, følger etter ham og vil gjerne at de skal gå så snart som mulig. Peer vil finne ut om Ingrid fortsatt har følelser for ham, men da Ingrid forteller at hun fortsatt blør etter en abort hun måtte få utført, mister Peer interessen. Solveig ankommer bryllupet sammen med søsteren og faren sin. Peer og Solveig får god kontakt, og Solveig forteller om seg selv. Samtalen avbrytes av Solveigs far som har fått vite hvem hun snakker med: Det er bråkebøtta Peer Gynt hun har møtt. Peer prøver å få kontakt med Solveig igjen, men hun trekker seg unna. Noen jenter begynner å flørte med Peer, og på grunn av Solveigs avvisning blir han demonstrativt med på leken. Det hele utvikler seg til at jentene mobber og ydmyker Peer foran hele selskapet. Som hevn stikker Peer av gårde fra bryllupet med bruden, en velvillig Ingrid.

    Andre bilde: Trolldomsskogen

    Ingrid og Peer er i skogen. Peer vil ha Ingrid der og da, men hun vil heller at de skal gå tilbake og ordne det slik at de blir gift. Peer har ingen planer om å binde seg, og han kaster henne fra seg. Imens har merkelige vesener begynt å samle seg rundt dem. Bare Peer ser dem, og Ingrid løper skuffet bort. Vesenene kommer nærmere og nærmere, det regner nattergaler, og plutselig står Den grønnkledde fremfor Peer. Som svar på hans spørsmål om hvem hun er, sier hun: Jeg er konen din. Den grønnkledde og hennes feer tirrer Peer og leker med ham; og med ett er Den grønnkledde svanger med Peers barn. Mens feenes flørt med Peer blir mer og mer aggressiv, går Den grønnkledde inn i skogen for å føde. Peer forsøker å unnslippe, men blir forhindret av Dovregubben som ankommer med Peers nyfødte barn i armene.

    Peer forsøker å skjønne hva som skjer med ham. Han konstaterer at livet er for kort til å binde seg, alle andre har jo også sine svin på skogen. Ambisjonene vinner over ansvarsfølelsen og planen blir klar for ham: Han bestemmer seg for å reise bort og følge drømmen om å bli keiser. 

    Åse og Solveig leter etter Peer i skogen, men han tør ikke gi seg til kjenne. Idet de forsvinner, står Dovregubben og Den grønnkledde og venter på ham med Barnet. De vil at Peer skal sverge evig troskap til Trolldomsskogen, og gi seg hen til løgn, bedrag og begjær. Peer er interessert, men trekker seg da de ber ham om å sverge. Han flykter. På rømmen fra Dovregubben møter han Bøygen, som insisterer på at Peer må gjøre et valg: å dra hjem til bygda og til Solveig. Peer stritter imot og velger friheten. 

    Tredje bilde: En hytte i skogen

    Peer er hjemme hos sin mor for å hente saker og forberede reisen ut i verden. Hjemme finner han Åse dødssyk. Med et siste eventyr tar han farvel med henne. Solveig kommer; hun har flyttet fra familien for å være sammen med ham. For et øyeblikk føler Peer at alt stemmer, alt er riktig. Balansen brytes like fullt idet Den grønnkledde, med Barnet på slep, bryter inn. Angsten rir Peer nok en gang – og han reiser fra dem begge.

    2. akt

    Fjerde bilde: Marokko 

    Peer har slått seg opp og blitt en velstående mann, med et hoff av venner som han betaler for. I en diskusjon om hva lykke er, forteller von Eberkopf om et slakteri i Roma som er til salgs. Dette slakteriet rommer alle menneskers drømmer. Den som har kontroll over slakteriet i Roma, vil dermed eie dem og følgelig ha makt over alle på jord. Aberet er at når man kommer til slakteriet, blir man vist sitt innerste begjær, og de fleste vil gjerne bare dø rett etterpå, noe slakteriet er behjelpelig med. 

    Peer blir svært interessert, men skjuler det for sine venner. Anitra med følge kommer; de spøker om at Peer burde kjøpe slakteriet og bli den nye Messias. Peer forteller at han neppe vil være noen Messias. Han er skuffet over menneskene, og enda mer over Gud, en gud som han opplever som fraværende. Han ser på verden som en ørken av meningsløshet, og menneskene som dumme fe, siden de må ha noe å tro på for å kunne leve.

    For å lette på stemningen ber Peer Anitra om å synge for dem. Midt i sangen kommer en bande røvere. De stjeler kofferten med alle pengene til Peer; bak komplottet, viser det seg, står «vennene» til Peer. Med restene av sine store verdier bestemmer Peer seg for å ta med Anitra til Roma, for å kjøpe slakteriet som gir ham makten over alle mennesker.

    Femte bilde: Roma – i et slakteri

    I slakteriet blir Anitra forferdet over at Peer vil eie et slikt sted. Peer derimot elsker det; hit kommer svake mennesker for å dø. Anitra skremmes av Peers forandring, og hun rømmer fra ham. Peer blir forbannet, alt hatet hans mot menneskene veller frem, og han viser sin drøm, sitt innerste begjær: å drepe alt og alle rundt seg! Midt blant ofrene står plutselig Solveig. Peer blir minnet på sin medmenneskelighet og avbryter skytingen. Han kollapser.

    Sjette bilde: Kairo – i et galehus

    Peer våkner opp i et vakuum. Han skjønner ikke hva som er sant og hva som er drømt. Han forstår ikke hvem han er eller hvordan han ble slik. I denne tilstanden får Peer å vite at «Å være seg selv er å ofre sitt selv». Men hvordan gjør man det? Peer forlater galehuset like forvirret og en Filurkatt kommer ham i møte. Denne skapningen ser gjennom ham, forteller ham at han ikke har det godt, og at han er nødt til å reise hjem. Peer adlyder; han reiser hjem.

    Sjuende bilde: Hjemkomsten

    Vel hjemme møter Peer et nattlig likfølge. I samtale med en kirkegårdsvakt insisterer Peer på å få vite hvordan man kan leve uten anger. Kirkegårdsvakten sier at det oppnår man ved å være tro mot seg selv og ved å gripe det sanne i øyeblikket. Vakten forteller så en historie om en som kun var opptatt av å leve og oppleve alt i livet for seg selv, at han reiste gjennom livet uten noen gang å forstå hva eller hvem han levde for. Han levde ikke sant, fordi han kun levde for seg og sitt.


    Peer konstaterer at denne historien handler om ham selv; hele hans liv har vært meningsløst, han har vært en egoist. Noen fra likfølget kjenner ham igjen, og gamle kjenninger vil hilse på ham. Peer ser at disse enkle menneskene, som han har foraktet gjennom hele livet, har hatt meningsfulle liv levd i kjærlighet til hverandre. Plutselig står den unge Solveig der, som i en hildring. Hun har ventet på ham hele tiden,  han har gjort livet hennes meningsfullt. I hennes kjærlighet har han vært hel. Peer ber om tilgivelse, og Solveig tilgir og sier at nå er alt bra igjen.


    Da de kommer frem til hytta møter Gamle Solveig dem i døren. Unge Solveigs tilgivelse kunne bare skjedd i fortiden, viser det seg. Peer kom hjem for sent for å få den. Gamle Solveig har tilgitt for lenge siden, og levd sitt liv i kjærlighet til alle rundt seg. Ingen har rett til å kreve tilgivelse fra et annet menneske, tilgivelse starter med en selv, insisterer hun. For unge Solveig gjør det vondt å oppdage sviket til Peer, men hennes eldre selv trøster og oppmuntrer henne; hun vil få et meningsfullt liv. Den lykken hun følte i sin ungdoms forelskelse vil ha stor verdi gjennom hele livet. 


    Peer forstår at hans svik har vært tungt for Solveig. Han forstår at den store tilgivelsen han lengter etter, er et møysommelig arbeid han selv må ta ansvar for. Unge Solveig forlater det gamle paret, som sitter igjen med sorgen over et tapt samliv mellom seg.

    Om komponisten

    Jüri Reinvere ble født i Estland i 1971, og etter at han som 18-åring hadde tatt komposisjonslinjen på gymnaset, flyttet han til Warszawa for å studere ved Chopin-akademiet. Deretter flyttet han til Finland, der han bodde i 15 år, og fullførte studier på Sibelius-akademiet i Helsinki. 

     

    Mot slutten av tiden i Finland ble  Reinvere opptatt av ordet. Han skrev poesi og ble spesielt opptatt av japanske haiku-dikt. Språk og tekster ga verkene hans en kosmopolitisk identitet.  I disse årene var han også sterkt knyttet til Stockholm, der hans venn Käbi Laretei og hennes eksmann Ingmar Bergman spilte en sentral rolle i hans kunstneriske utvikling. I 2005 flyttet Reinvere til Berlin, der han fortsatt har sin base. 

    Berlin ga nye dimensjoner til hans identitet. Berlin er fri og innovativ, samtidig som byen er bærer av en tung historisk kulturarv. Hans musikk og poesi preges av motsetninger, som mellom stillhet og støy, ro og pasjon, fornuft og følelser. Han går ikke på opptrådte stier, og velger heller ikke minste motstands vei. Han leter alltid etter nye løsninger, i tråd med sin egen kunstneriske stemme. På hans verksliste står flere stykker for kammerorkester og talestemme, og flere av dem tar i bruk multimedier og elektronika.

    Reinvere er også en ivrig essayist, og skriver innlegg om politikk og kunst i mange land og på mange språk.

    Peer Gynt er et bestillingsverk fra Den Norske Opera & Ballett. Operaen er basert på Ibsens drama Peer Gynt, men Reinvere står også for bearbeidelsen til libretto.  Hans Peer Gynt er en ganske annen enn Ibsens.

    Tidligere har han skrevet operaen Utrenskning, som er basert på en roman av den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen, og som ble en stor  suksess.

    Komponist Jüri Reinvere og dirigent John Helmer Fiore diskuterer partituret. Foto: Erik Berg

    Den bortkomne sønnen

    Jüri Reinvere intervjuet av Alf van der Hagen

    Peer Gynt ligner den bortkomne sønnen i Jüri Reinveres nyskrevne libretto: Han finner seg selv ved å miste seg selv.

    – Ja, jeg innrømmer det: Jeg likte utfordringen å skape en samtidsopera om vår tids symboler, samtidig som jeg gikk i fotsporene til disse to gudfedrene i skandinavisk kunst: Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Min første opera var basert på Sofi Oksanens roman Utrenskning fra 2008. Det er stadig for tidlig for meg som kunstner å lage min egen storyline til en opera. Det er for stort og krevende. Jeg trenger et fundament å lene meg på, og skriver en helt ny libretto oppå det.

    Hva har du sett etter i Ibsens Peer Gynt?

    – Dere nordmenn kjenner jo Peer Gynt via Ibsen, mens de fleste utenfor Skandinavia kjenner faktisk Peer Gynt gjennom noen få scener fra Edvard Griegs musikk: De vet at mor Åse skal dø, at det sitter en eterisk jente et sted og bare venter, og de kjenner den forføreriske Anitra som danser. Griegs Peer Gynt er et massivt symbol i sentrum av den klassiske musikken, du kan knapt finne et mer berømt monument. Sier du ”Peer Gynt” utenfor Skandinavia, tenker de fleste på Grieg og ikke Ibsen.

    For meg var det fra starten avgjørende å ha med det hele, ikke bare zoome inn på enkelte kjente sider. Vi måtte ha hele Ibsens verk til stede på operascenen.

    Hva slags opera er din Peer Gynt?

    – Det er en klassisk opera i den forstand at kjernen i den består av sangstemmer, den inneholder en fortellende, dramatisk utviklingshistorie. Librettoen brukes til kommunikasjon mellom karakterene, ikke som selvstendig materiale. I dag er dette et estetisk utsagn som ikke er like opplagt lenger. Det er denne form for musikkteater jeg personlig tror mest på; opera som en storslagen, makroskopisk symfonisk form som får sin struktur fra librettoen.

    La oss gå rett på karakteren. Jeg vet ikke om jeg liker ham … Hva mener du om Peer Gynt?

    – Men han er jo alt! Han er jo alt det som et menneske er. For meg var det viktig å forstå hvordan Ibsen selv så på mannen. Vi kjenner alle historien om Ole Bull som en mulig modell. Men viktigere er historien om Den bortkomne sønn fra Det nye testamentet. Den er basis. Og den andre underliggende kilden som Ibsen baserte seg på, er filosofen Søren Kierkegaards idé om den menneskelige utvikling.

    Fra det estetiske stadiet, via det etiske, til det religiøse stadium?

    – Nettopp! Mot slutten reiser jo Peer Gynt spørsmålet om Guds tilstedeværelse og miskunn. Det er et kristent stykke i en viss forstand. Og det var en viktig oppgave jeg ga meg selv, aldri å forlate Ibsens og Kierkegaards filosofi.

    Men du har gjort mye nytt i librettoen, skrevet inn nye karakterer og nye scener?

    – Jeg har vært så kreativ jeg bare kan i forhold til å gjøre dette 150 år senere, og likevel aldri bygge inn noe nytt som jeg ikke tror at herr Ibsen også kunne ha akseptert i dag. Jeg har delt leiligheten min i Berlin med Kierkegaard og Ibsen mens jeg har skrevet, så å si kjent deres ånd rundt meg. Og jeg spurte alltid herr Ibsen når jeg var i tvil, og hvis han nikket til meg var, det i orden.

    Hva var det med Kierkegaards tilnærming til Ibsen som fascinerte deg?

    – Dette kan vi snakke om i timevis. Ideene om nåden og en kristen moral er én del av stykket som jeg absolutt ikke ville fornekte i en samtid som mer og mer prøver å vaske bort denne bakgrunnen. Det betyr ikke at vi trenger å gjøre dette til en kristen opera. Peer Gynt er som en diger sekk av temaer som Ibsen drysser ut for oss. Min jobb er å lage en libretto som andre kan leke med; i dette tilfellet regissøren Sigrid Strøm Reibo og scenografen Katrin Nottrodt. Jeg prøver å skrive slik at de som jobber med stykket kan legge inn sine egne sterkeste sider i oppsetningen. Dermed vil noen vil finne denne kristne siden, mens andre vil legge vekt på andre elementer. Det er slik det skal være.

    Er Peer Gynt et stykke om nordmenn?

    – Nei, jeg ser etter det universelle. Men jeg er klar over at mange nordmenn kan flere av replikkene utenat. Peer, du lyver, nei, jeg gjør ei! Hvilken linje skulle være den første i operaen? Det var det første vanskelige spørsmålet for en librettist som kommer utenfra Norge. Det ble prestens replikk: ”Natten er ingen natt, og en dag er ingen dag når man står i lyset. Løgnen blir sann og sannheten løgn hvis man tror på sinnets villfarelser.” Og så kan du bla deg frem til Mor Åses siste replikk i scene 2: ”Å … Peer, du lyver, du lyver! … lyver.” Mens de aller siste ordene til den gamle Solveig er: ”Du forandrer deg jo aldri.” Peer: ”… Nei. Aldri …” Solveig (smiler): ”Man kan alltid håpe.” Peer: ”I håpet er det godt å leve.” Solveig: ”Å, du bare lyver og lyver og lyver.” Vel, dette er bare et eksempel på hva jeg kan gjøre med de berømte sitatene.

    Vi liker å tenke at Ibsen holder dommedag over sine landsmenn, der Peer er vår verste side, den grådige, den som bruker andre mennesker og er seg selv nok?

    – Jeg satte meg som sagt ikke som mål å lage en norsk opera, jeg ville skrive om oss selv som vestlige folk generelt, og kritikken av Vestens grådighet … Men altså, jeg ser ikke Peer Gynt i slike farger som dere nordmenn gjør. Er egentlig historien om den fortapte sønnen en dom over den yngste sønnen? Det fins en tolkning som går på at det faktisk var den fortapte sønnen som var den eneste som levde! De andre var så forsiktige, de holdt seg hjemme og opplevde ingenting. De hadde egentlig ikke noe liv.

    Du er en kosmopolitisk kunstner; oppvokst i Estland, studert i Polen, bodd fjorten år i Finland og de siste ti i Berlin. Du skriver gjerne litterære tekster inn i egne komposisjoner, og beveger deg mellom ulike musikkstiler, både en avantgardistisk moderne stil og en delvis romantisk stil …

    – Fullt ut romantisk!

    Hvilke fordeler gir det å leve i alle disse verdenene?

    – Det gir jo et rikt liv! Naturligvis er det mange utfordringer med å holde dette sammen, både i livet mellom nasjonene og i musikken som helhet. Jeg har som du sier to grener i min musikk; den ene er svært moderne, den andre utvilsomt konservativ. Operaene mine går inn et sted imellom der. Med unntak av ett lite sitat av Edvard Grieg finnes det ingen direkte musikalske sitater i min Peer Gynt. Alt er nyskrevet. Men jeg har brukt mange av Griegs gester; pauser, noen typer kadenser som han ofte bruker, spesielle overganger som nærmer seg Griegs språk. Det foregår definitivt en diskusjon om den musikalske formen pastorale, ja, en rekke slike ting.

    Men jeg vil understreke at min romantikk i Peer Gynt ikke er en restaurerende romantikk, men en romantikk med glimt i øyet og med blikket vendt mot fremtiden. Den inneholder kritikk av vår livsstil, der vi europeere, romantisk nok, er blitt så avhengig av monumentene fra fortiden at vi nærmest har mistet vår evne til å se mot fremtiden.

    Likevel: Hvem ser du opp til i musikkens historie?

    – Noen komponister, som franske Charles Tournemire, har betydd enormt mye for meg, selv om han ikke spiller noen stor rolle i musikkhistorien. Men for meg privat er han viktig og nær. Og det er komponister jeg beundrer for deres fremragende dyktighet, selv om de ikke har spilt noen spesiell rolle i mitt liv; som Beethoven. På den andre side spiller Brahms en massiv rolle, det samme gjør Bach … Og russisk musikk, jeg holder stadig Tsjajkovskij for å være blant de største komponister til alle tider. Selv om han feiler nå og da. Jeg er definitivt ingen wagnerianer, også av politiske årsaker, selv om hans ferdigheter i hovedsak, men ikke alltid, er utrolige. Richard Strauss, derimot, spiller en stor rolle. Mine operaer står i sitt vesen i gjeld til Strauss og hans librettist Hugo von Hoffmanstahl. Richard Strauss er for meg den perfekte operakomponist.

    Hvorfor skrev du librettoen til Peer Gynt på tysk?

    – Fordi jeg visste den skulle oversettes til norsk. Jeg tenkte at tysk ville ligge nærmere norsk enn for eksempel engelsk, som ville vært mer naturlig for meg på skrive på. Men tysk er det jo perfekte sangspråket, og det lettet samtidig oversettelsesarbeidet.

    Hva likte du best med arbeidsprosessen?

    – Det var faktisk en fornøyelse å kunne leke med humor. Min første opera var av opplagte grunner svært tragisk i sitt innhold, og det var befriende å tre ut av den verdenen og bruke komedie som del av musikken igjen. Jeg tror at moderne opera har glemt komedien. Man har vært ubekvem med komediens språk. Det var frigjørende å legge dette bak seg og leke med det språket også.

    Fra partituret


    Hvorfor vil du jobbe med opera? Du kunne jo ha fortsatt med å arbeide i mange andre sjangere?

    – Operasjangeren er monumental, den nærmer seg en galskap. Og det tvinger meg til å spørre hva opera og operakultur egentlig handler om. Jeg føler meg tilfreds med å befinne meg i et slikt område hvor ulike kunstformer overlapper. Opera krever enorm energi, alle som deltar blir satt under et veldig press. Et enormt apparat er satt i sving; det er Ibsens materiale sammen med sidetemaer fra vår egen tid, nasjonale konflikter, dagens politiske situasjon, barneterroristen, den russisk-ukrainske konflikten, alt sammen er på sitt vis til stede i oppsetningen.

    Men spørsmålene til Peer Gynt består, uansett hvordan verden har endret seg på 150 år. Jeg har skrevet innenfor alle litterære sjangre unntatt romanen, men å skrive en libretto er noe helt for seg selv. Det minner ikke om noe annet. Du må glemme alt du vet om skriving før du i det hele tatt kan starte. Først er det ordene, og så kommer musikken. Den forandrer alt du har skrevet, på en nesten metafysisk måte. I musikalsk teater kan du fortelle historier som er hinsides ordene. I noen glimt kan du nå inn til denne uoppnåelige essensen, denne kjernen av sannhet, som er sannere enn sannheten. Dette som er så vanskelig å nå inn til, som ordene ikke makter alene, men som du merkelig nok kan gjøre med en opera.

    Hvilke spørsmål?

    – Det er min sterke overbevisning at vi har sunket inn i en slags drøm om vår egen identitet som oksidentale mennesker. Det er et selvbedrag. Du kan se det på hvordan vi forholder oss til fortiden, til våre store forfedre, til hvordan vi lytter til gårsdagens musikk …Så du vil vekke opp publikum?Nei, jeg vil ikke si det sånn, jeg jobber som herr Ibsen gjorde, jeg forteller historien, og så får folk selv finne ut av hva de skal gjøre med den. Om de våkner eller faller dypere i søvn.

    Hva tenker du om fremtiden til det du driver med? Kjemper du på defensiven? Føler du at du som operakomponist representerer en utdøende europeisk kultur?

    – Ja, absolutt. Det er definitivt en dødsprosess som pågår, hvis du ser det fra et høyt nok perspektiv. Dette er imidlertid en naturlig del av den syklusen som foregår, og det betyr ikke at vi trenger å dø sammen med dette her og nå. Det er viktig å leve, og fortsette å leve, og verdsette de verdiene som kulturene har. Jeg vet ikke hva som har fått oss i den vestlige kultur til å begynne å si at vi ikke verdsetter kulturen på samme måte som vi trengte den før. Grunnene til det er komplekse enn vi tror.

    Det vil jeg gjerne høre deg si noe mer om!

    – Jeg ser på samfunnet som en kropp, der økonomi og kultur er de to bena til denne kroppen. Hvis det ene av bena blir ødelagt, vil hele kroppen før eller senere falle sammen. Det ene benet kan ikke eksistere uten det andre. I stedet for økonomi kan du godt si handel. For det er et tema i denne operaen; betydningen av handel og betydningen av kultur. Det har skjedd noe i Vesten de siste hundre årene: Vi har overdrevet og hyllet handelens betydning, og ignorert kulturens. I Finland stenger de musikk-klasser fordi de ikke bringer inn penger. I Hamburg var det snakk om at skolebarna ikke lenger behøvde å lære håndskrift, det var tilstrekkelig å skrive på tastatur. Dette er tunge tegn på at vi er villige til å gå oss vill og bort fra det som er basis for hele sivilisasjonen slik vi kjenner den i dag. Jeg ser dette som sterke varsellamper. Men jeg ser det ikke som grunn til å begå kulturelt masseselvmord. Det er en syklus som har skjedd i verden så mange ganger før. Det er en del av liv- og død-syklusen, eller, for å snakke i kristne termer, det er ideen om død og gjenoppstandelse. Det er en normal del av eksistensen.

    Samtidig verdsettes den klassiske europeiske kulturen i konsertsaler i andre deler av verden?

    – Ja, vi har laget et system der vi ukentlig stenger konsertsaler og legger ned forlag og aviser i hele Europa, mens de bygger det samme opp hver uke i Asia. Der har de en tørst etter å identifisere seg via vår kultur. Det er verdt å merke seg at vi er villige til å stenge og avlyse oss selv, men de er ikke det. De er stolte av det vi en gang skapte. Og de trenger det. Og ja, disse temaene vil du kunne se som fundamentet for denne nye operaen Peer Gynt, definitivt!

     

     

    Work in progress

    I disse dager jobbes det hardt både på scenen og bak - for å gjøre alt klart til Peer Gynt-premieren 29. november.
    (Foto: Erik Berg)

    Besnærende fjell-landskap, designet av scenograf Katrin Nottrodt

    Scenograf Katrin Nottrodt og regissør Sigrid Strøm Reibo forklarer konseptet


    Et par tusen nattergaler trenger fjær

    Masker skal klargjøres på malersalen



    Bukken venter på Peer (Foto: Ingeborg Norshus)

    Bøygen (johannes Weisser) under konstruksjon

    Bøygen (David Hansen) under konstruksjon


    Ikke akkurat vanlige, kjøpte parasoller

    Barnet blir korrigert

    Intervju med regissøren

    Rammet av opera

    Av Hedda Høgåsen-Hallesby

    Sigrid Strøm Reibo er en røff, rolig og reflektert scenekunstner som liker å ha rammer rundt seg – for å kunne utfordre dem. 32 år gammel regisserer hun den første operaversjonen av Peer Gynt i Norge.


    - Det var nok noen som var litt overraska da de først traff på meg i kantina her i operahuset.

    Sigrid smiler bak brillene. Det hun har gitt seg i kast med er unikt i verdenssammenheng. Tradisjonelt har operaregi vært dominert av menn – gjerne menn som har vært i bransjen i mange år. 

    - Jeg trodde jeg var over det å være ung regissør, men det ble jeg visst igjen da jeg kom hit!

    Sigrid Strøm Reibo er en merittert scenekunstner med erfaring fra landets største scener, men også fra Russland, der hun tok sin regiutdannelse. For forestillingen Katten som gikk sine egne veier i 2009, ble hun nominert til Gullmasken, den høyest hengende russiske teaterprisen. Vel hjemme i Norge vant hun i 2012 Heddaprisen for regien av Black Rider ved Hålogaland Teater og for Molières Misantropen ved Rogaland Teater – av juryen beskrevet som "et banebrytende regiarbeid". I 2010 ble hun også Hedda-nominert for sin norske regidebut, Becketts Vente på Godot ved Hålogaland Teater, i tillegg har hun to ganger vært nominert til Kritikerprisen. Våren 2014 ga hun Racines klassiker Fedra et moderne uttrykk ved Det Norske Teatret og fra våren 2015 er hun hus-regissør ved Nationaltheatret.

    Likevel har hun bare gjort opera én gang tidligere: La bohème med Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Nå gir hun seg i kast med ikke mindre enn en verdenspremiere, som allerede har fått stor internasjonal oppmerksomhet. I tillegg er det første gang Norges største merkevare, Peer Gynt, blir opera på norsk jord


    Tre uker før premieren lukter det stressvette i korridorene, i Finland trykker forlaget noter så det spruter, og på Malersalen er alt tilgjengelig mannskap satt til å lime fjær på de over 3500 nattergalene som skal komme ned fra taket. Men på prøvesalen står Sigrid rolig som en påle og instruerer sangerne med hendene i blazerjakkelommene og med lun humor.

    - Alle jobber det de kan nå og alle er stressa, så da er det ikke noe vits at jeg er det. Hvis solistene skal kunne levere så nytter det ikke å rope.

    Blir du aldri stressa, du?

    - Jo, jeg blir stressa når jeg ser at noe jeg har laget ikke fungerer og jeg ikke har peil på hvordan jeg skal rette det opp. Men ikke nå – det er jo nå vi skaper.

    En ny Peer

    Det Sigrid nå er med på å skape, sammen med komponist Jüri Reinvere og kostymedesigner/scenograf Katrin Nottrodt, er ikke bare en ny opera, men også en helt ny Peer Gynt. 

    - Jeg har lenge hatt lyst til å sette opp Peer Gynt. Stykket har en herlig Shakespearsk letthet og overflod, som dessverre forsvant hos Ibsen etter Brand. Samtidig er det viktig å påpeke at dette er Jüri Reinveres Peer Gynt, ikke Ibsens, poengterer Sigrid. 

    Reinvere har ikke villet lage en musikkdramatisk versjon av Ibsens verk, men en nytolkning av det, der Peer ikke lenger selger gudebilder og negerslaver, men opsjoner og luftslott. Dette er en Peer Gynt av og for vår tid, men har en annen innfallsvinkel enn Nationaltheatrets politisk-satiriske oppsetning tidligere i høst. Det er snarere en poetisk-filosofisk fortolkning av Ibsens stykke, med ambisjon om å uttrykke hva det vil si å være seg selv nok i 2014. 

    - Reinveres Peer Gynt peker på den flyktige tiden vi lever i, hvor vi ikke tør binde oss til noe av frykt for å miste en annen mulighet, sier Sigrid, og forklarer:

    - Tidligere startet man i en bedrift og jobbet seg trofast oppover i systemet, bedriften tok vare på deg mot at du var lojal mot dem, mens nå hopper vi fra den ene jobben til den andre. Vi investerer, for så å trekke oss ut når det ikke lenger er lønnsomt eller givende for oss selv – også i kjærlighetslivet. Vi er ikke villige til å ofre, satse, ta ansvar og binde oss. I dag må man være fleksibel, impulsiv og på en evig søken etter noe bedre. Forandring har blitt normalen. Da kan det være lett å miste egne prinsipper, styringen på livet sitt - og meningen med det.

    Nettopp derfor, mener Sigrid, viser Reinveres stykke at kritikken av «det gyntske selv» er mer relevant enn noen gang.

    Hvordan har forholdet ditt til Peer Gynt endret seg gjennom denne prosessen?

    - Jeg har definitivt blitt bedre kjent med ham. Før var han en livlig, sjarmerende og eventyrlysten fyr som tok lett på ting, men nå ser jeg også en mørk side: bitterhet, ensomhet – noe virkelig. Grunnen til egoismen står klarere for meg nå. Peer er redd for å svikte familie og mennesker som står nær ham. Han hater den dårlige samvittigheten han får av deres skuffede forventninger til ham, og bryter derfor flere og flere nære relasjoner.

    Kjenner du deg igjen i ham?

    - Ja, i dag lever vi jo i et samfunn som handler så mye om selvrealisering. Det er på en måte en menneskerett å følge impulsene sine og gjøre det man har lyst til. Frihet, fleksibilitet, være i farta, i bevegelse, og i utvikling – det blir idealene. Men av og til burde man stoppe opp, hoppe av karusellen, og kjenne etter hva som er viktig. Det er så lett å la seg rive med. 

    Musikkens rammer

    Sigrid har lenge hatt lyst til å gjøre opera. - Min første hovedsceneproduksjon i Norge var en nyskrevet syngespillopera basert på Haugtussa på Rogaland teater, med Aleksander Manotskovs musikk. Det var første gang jeg tenkte at jeg gjerne ville gjøre opera. 

    Hvorfor det?

    - Jeg har alltid likt å holde meg innenfor rammene av en oppgave, men likevel dra det så langt som mulig bort fra det som opprinnelig var rammen. Jeg liker at musikken gir meg en oppgave jeg kan løse så kreativt som mulig.

    Sigrids iscenesettelser har nesten alltid hatt følge av musikk. Hedda-juryen berømmet henne for evnen til å «skape en overbevisende helhet ved å forene lys, lyd, fysisk ekspressivitet og dans med en nærgående og sikker personinstruksjon». Ofte har Oleg Glushkov hatt en koreografisk finger med i spillet. Det har han også i Peer Gynt. 

    - Oleg var lærer på skolen min, på GITIS i Moskva, og hadde dans med skuespillerne i klassen vår.  Jeg likte så godt det han gjorde at jeg spurte om han ville være med på min første forestilling der. Siden har han vært med på omtrent annenhver produksjon jeg har gjort. 

    Hvor ligger forskjellen på å regissere opera og teater? 

    - Sangerne har hodet i musikken. Det er jo den som setter rammen. I teateret må man i mye større grad lage rammene selv, gi seg selv en oppgave å løse. Prosessen er også mye åpnere; når man møter skuespillerne til første leseprøve, så har de kanskje ikke lest teksten engang. Vi analyserer situasjonene i stykket lenge ved bordet, for så å prøve dem i alle mulige retninger på gulvet, og etterhvert kommer vi nærmere og nærmere en presis form. Sangere, derimot, kommer med ferdig innstudert materiale og har hele tiden musikken som ramme, og ofte har de gjerne gjort rollen mange ganger før. Kanskje derfor de ofte stiller færre spørsmål. Egentlig er det litt deilig, men det kan av og til bli et hinder for god personregi. Under arbeidet med La bohème fikk jeg for eksempel høre at «på det slaget pleier jeg å se til venstre». Det er da opera lett blir sin egen klisjé.

    Men i Reinveres Peer Gynt er det ingen som «pleier noe» ennå?

    - Nei, og det er det som har vært så gøy med dette: Vi lager et verk, et uttrykk og en stil sammen. Vi har vært i prosess hele veien, på tross av dårlig tid har vi prøvd oss frem, vært åpne og søkende. Jeg stolt av at vi har klart å gjøre det. For meg er det viktig å skape i øyeblikket.

    Samtidig er det Sigrid gjør grundig forberedt. 

    - Man bør ikke sette opp noe slik du tror det skal være ved første øyekast, da kommer du til å bruke opp deg selv. Jeg må forstå språket til forfatteren – hans eller hennes verden. Jeg liker å sette opp tekster som allerede har en historie. Der det er mye å grave i, tenke om og ta stilling til.

    Den store anelsen

    I Reinveres Peer Gynt har Sigrid funnet det hun kaller Den store anelsen:

    - For å vite hva det sanne og riktige er, må du ha begge beina på jorda og ha kontakt med deg selv, som Solveig. Den store anelsen av det riktige er så lett å miste i ståket av alt som skjer.

    Hva er det hun har en anelse om, tror du?

    - Mot slutten av Reinveres opera sitter den gamle Solveig og den gamle Peer med et tapt liv mellom seg. At de ikke kan gjøre om på det er en tragedie. Men der Peer forstår at han har levd et meningsløst og tomt liv, er Solveig er lykkelig. Hun har vært gjennom en lang prosess som har latt henne se at det å elske og bli elsket har gitt livet hennes mening. Jeg er glad for den nye slutten, som fortsatt er veldig Ibsensk, og for den nye Solveig, som ikke er mannens frelse, men sin egen. 


    Intervju med Nils Harald Sødal

    There's a crack in everything

    Av Ingeborg Norshus

    Nils Harald Sødal har i flere måneder levd i det Peer Gyntske univers. Men det å skrive og komponere en helaftens opera er ikke gjort over natten, og i en skapelsesprosess hender det at tidsrammene ryker. De siste månedene har dermed vært nokså intense, for å si det mildt.

    Hvordan begynte du tilnærmingen til denne rollen? Var det skikkelsen Peer Gynt du måtte komme under huden på først, eller det musikalske uttrykket?

    – Det første jeg gjorde var å bli godt kjent med teater-skikkelsen Peer Gynt. I sommer inviterte Iren Reppen meg opp på Gålå, og jeg fikk anledning til å diskutere rollen med flere av Norges fremste skuespillere. Jeg tok også kontakt med Kåre Conradi her i Oslo. Vi hadde en meget fruktbar samtale, og alt dette har hjulpet meg til å finne en inngang på stoffet.  

    Jeg ser for meg at innstuderingen av denne rollen må ha vært musikalsk ekstremt krevende – uten mulighet til å høre det fullstendige orkesterbildet, og med en atonal melodilinje som ikke akkurat virker intuitiv?

    – Det er utvilsomt et veldig komplekst verk, og det har vært krevende for alle sangerne å jobbe med. Vi prøver jo å skape en ny tilnærming til dette kjente stoffet. Peer Gynt forbindes tradisjonelt med Griegs musikk. Ikke noe galt i det. Men vi må huske at Ibsens anliggende med alle sine rollefigurer var å belyse det allmennmenneskelige. Det at vi bruker en komponist med internasjonalt ry og virke, gjør at vi forhåpentligvis kan løfte forestillingen ut av en snever norsk virkelighetsforståelse. Ønsket er at vi klarer å si noe sant om det å være menneske, uavhengig av nasjonale skillelinjer.


    Librettoen er på norsk, noe som kanskje gjør det lettere å skulle gestalte skikkelsen. Hvem er Peer i dine øyne?

    – Jeg har ærlig talt aldri skjønt poenget med en Peer Gynt-pris. Peer er jo ikke en fyr å se opp til. Hans selvopptatthet og selvmedlidenhet kjenner ingen grenser. Han er rett og slett et ganske fordervet menneske, og dermed ganske gjenkjennbar. Som Piet Hein uttrykte det: Hva syns du om verdenssituasjonen? Ingenting, jeg har fått noe i øyet! Poenget er at selv for oss fordervede så finnes det håp. Solveig holder fast i det som er godt i Peer. Denne tilgivende holdningen skaper til slutt en åpning i Peer. Dette er en variant av Leonard Cohens kjente sitat: «There is a crack in everything, that's how the light gets in.» Solveig representerer nåden som gjør at Peer til slutt åpner opp og finner tilbake til seg selv. 



    Nils Harald har sunget en rekke klassiske roller, bl.a. i operaer som Den glade enke, Flaggermusen, La traviata og Carmen, men har også gjort mye samtidsmusikk. Han har akkurat regnet på det, og kommet til at han har vært med på mer enn 20 urfremføringer av nye musikkdramatiske verk. 

    – Jeg må innrømme at det gjorde godt å få gjøre Don José igjen i en Carmen-oppsetning i fjor sommer, sier han, – men det som er fint med ny musikk, er at man står friere i sin tolkning, fordi verket ikke er forbundet med konvensjoner og tradisjon. Det dumme er at altfor mange nye verk havner i en skuff etter første fremføring, for aldri å bli tatt opp igjen. Dette handler ikke bare om et umodent publikum – som noen komponister synes å mene. Det handler like mye om at komponistene ofte ikke har god nok teaterforståelse. 

    Hvordan det har vært å jobbe med en urfremføring som dette? Har dere som sangere vært med på å utforme rollene, eller har Sigrid Strøm Reibo og Jüri Reinvere hatt helt klare oppfatninger av rolledefinisjonene? Og er det noe forskjell på å jobbe med operaregissører og teaterregissører?

    – Noen har stusset over at komponisten selv har skrevet librettoen, og at han har tatt seg til dels store friheter i forhold til Ibsens opprinnelige tekst. Men vi må huske at når for eksempel Verdi laget Othello, så brukte han en egen librettist som skrev om Shakespeare. Dette fordi teksten måtte tilrettelegges musikkdramaturgisk. Å bare sette melodi til Ibsens tekster, tror jeg ikke ville fungert i en gjennomkomponert opera som dette. Gjennom sitt verk har dermed Reinvere lagt føringer på utformingen av karakterene. Sigrid på sin side har også hele veien hatt klare oppfatninger, men hun har en fantastisk lederstil som har skapt en fin dynamikk i ensemblet. Og at hun kan teater, er det ingen tvil om, og det er vel først og fremst det vi vil ha hos en regissør. 

    Og det er heller ingen tvil om at Nils Harald Sødal mestrer den sangermaratonen det er å stå på scenen i to og en halv time, i rollen som den selvopptatte og selvmedlidende Peer.

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745
    • /
      1 pause

    november 2014

    Ferdigspilt

    desember 2014

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    januar 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt