21.05.10 - 04.06.10

Poppeas kroning 2010

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på italiensk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

L’ Incoronazione di Poppea

Den maktbegjærlige Poppea bruker alle midler for å komme keiser Nero nær, hennes mål er å krones som keiserinne. Hun dreier hodet rundt på keiseren, som så til de grader blir betatt av Poppea, at han gjør alt for å kunne gifte seg med henne, det være seg drap, forvisning eller skilsmisse. Poppeas kroning er Monteverdis siste opera fra 1642, et praktverk om begjær, kjærlighet, grenseoverskridelser og blodtørst i antikkens Roma. Sex og mord og tøylesløst begjær er skildret så man nesten ikke tror det er mulig – forløst av Monteverdis vakre musikk.En ny produksjon med norske Ole Anders Tandberg som regissør, han gjester Den Norske Opera & Ballett for første gang. Tandberg er en meget etterspurt teaterkunstner og har blant annet hatt flere kritikerroste oppsetninger på Nationaltheatret.

  • Musikk Claudio Monteverdi
  • Libretto Giovanni Francesco Busenello
  • Musikalsk ledelse Alessandro de Marchi
  • Regi Ole Anders Tandberg
  • Scenografi Erlend Birkeland
  • Kostymer Maria Geber
  • Lysdesign Ellen Ruge
  • Medvirkende Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Disse er med

    • Fortuna: Skjebnens gudinne
    • Virtú: Dydens gudinne
    • Amore: Kjærlighetens gudinne
    • Keiser Nero
    • Ottavia – keiserinne, Neros hustru
    • Ottone – Neros bestevenn,hjemvendt overordnet militær
    • Poppea – Ottones kjæreste
    • Seneca – filosof, Neros rådgiver
    • Damigella – Ottavias hoffdame
    • Arnalta – Poppeas amme
    • Nutrice – Ottavias amme
    • Lucano, Liberto, Littore, Valetto– menn i Neros tjeneste

    Prolog

    Både Fortuna (Skjebnen) og Virtú (Dyden) regner segsom den mest betydningsfulle gudinnen. Amore (Kjærligheten)åpenbarer seg og avfeier dem begge: hun vil bevise for alle hvordan menneskene følger hennes minste vink.

    Akt I

    Ottone har vært bortreist lenge, og gleder seg til å møte sin kjære Poppea igjen. Han oppdager til sin forferdelse at hun har et forhold til keiser Nero, og da keiserens sikkerhetsvakter dukker opp, må den sjalu Ottone rømme plassen.

    Trette etter våkenatten ved elskovsredet, konspirererde to vaktene Valetto og Lucano: Nero regjerer med kjønnsorganet,han mishandler sin keiserinne Ottavia og lar den korrupte rådgiveren Seneca styre.

    Poppea og Nero klarer knapt å ta avskjed med hverandre. Hun får ham til å love at han skal skille seg fra Ottavia og forvise henne fra Roma, slik at Poppea får komme inn i keiserpalasset. Men Poppeas amme Arnalta frykter at Nero vil svikte Poppea og at Ottavia vil drepe henne. Poppea derimot hevder at både Amor og Skjebnen holder sin beskyttende hånd over henne.Ottavia veksler mellom fortvilelse og forakt. Hun er nærmest handlingslammet i sitt hat mot den monstruøse ektemannen, og spotter den høyeste guden som ikke utsletter ham.

    Nutrice råder Ottavia til å ta en verdig elsker. Men, sier hun,hvis det virkelig er hevn hun er ute etter, må handlingen stå i forhold til Neros overgrep.

    Seneca oppfordrer Ottavia til å vise styrke og utholdenhet overfor Neros fornedring. Dessuten mener han at livet allikevel er over på et øyeblikk. Da sprekker Valetto og anklager Seneca for å være en forfengelig pratmaker.

    Amore åpenbarer seg for Seneca og og varsler at han skal dø når han får et tegn fra Mercurio. Seneca tar i mot dødsbudskapet med stoisk ro.

    Nero underretter Seneca om at han vil skille seg fra Ottavia på grunn av hennes frigiditet. Da Seneca forsøker å fraråde ham dette, blir Nero rasende og erklærer at han akter å gifte seg med Poppea allerede i dag!

    Nero røper for Poppea at han ønsker å gjøre henne til keiserinne, men Poppea antyder at dette vel avhenger av Senecas beslutning, ettersom det jo er allment kjent at han er den som har makten. Nero svarer med umiddelbart å utstede Senecas dødsdom.

    Ottone forsøker å vinne Poppea tilbake, men hun håner ham for hans seksuelle utilstrekkelighet, og påstår at siden hun nå er underlagt den keiserlige vilje, tilhører hun Nero. Ottone frykter at Poppea vil sverte ham overfor keiseren og fantaserer om å drepe henne, da hans gamle kjæreste Drusilla dukker opp. Ottone later som om han fullstendig har glemt Poppea for å få trøste ligge med henne. Drusilla, som fortsatt er forelsket i Ottone, forsøker i det lengste å avvise ham: Elsker du meg? Jeg begjærer deg, er alt Ottone kan begrense sitt svar til, mens han beklager seg overfor Amore fordi det fremdeles er Poppea han elsker.

    Akt II

    Seneca mediterer i ensomhet da Liberto kommer for å overbringe dødsdommen. Men Seneca har mottatt tegnet fra Mercurio, og vet at han nå skal dø.Nutrice, Lucano og Littore forsøker en siste gang å hindre Seneca fra å utføre den keiserlige befalingen om å ta sitt eget liv, men for Seneca er selvmordet den ypperste av alle dyder.

    Mens Senecas kropp langsomt tømmes for blod,går Valetto erotikkens skole hos Damigella, Ottavias hoffdame. Nero og Lucano feirer Senecas død, og synger euforisk om Poppeas lystframkallende kropp og vesen.

    Ottavia forlanger at Ottone skal drepe Poppea,som takk for den gunst hun og hennes familie har vist ham. Da Ottone nøler, på tross av sine egne tidligere mordfantasier, truer hun med å anklage ham for å ha forsøkt å voldta henne.

    Drusilla venter lykkelig på Ottone, i den tro at han elsker henne. Valetto gjør narr av gamle Nutrice, som ønsker seg ungdommen tilbake og oppfordrer jentene til å nyte mens de kan.

    Ottone innvier Drusilla i mordplanene, og ber om å få låne klærne hennes for å kunne snike seg ubemerket inn på Poppea. Om han lykkes, vil han gifte seg med Drusilla og elske henne. Hun lover ham ikke bare sine klær, men hele sitt liv, sitt blod så velsom kraft til å drepe!

    Nå som Seneca endelig er død, ber Poppea Amore om hjelp til å bli Neros brud, for keiseren har fortsatt ikke funnet noen berettiget grunn til å kunne skille seg fra Ottavia. Poppea sovner til Arnaltas vuggesang, men Amore håner henne; var det ikke for Amores beskyttende makt, ville Skjebnen råde. Samtidig sniker Ottone seg inn forkledd som Drusilla. Han nøler, synet av Poppea får kjærligheten å blusse opp i ham, men redd som han er for Ottavias dødstrussel, hever han kniven.

    Amore redder Poppea fra døden, og Ottone rømmer åstedet forfulgt av Arnalta. Poppea gjenkjenner den hun tror er Drusilla. Amore erklærer at hun vil gjøre Poppea til keiserinne samme dag.

    Akt III

    Besatt av tanken på at Poppea er myrdet, venter Drusilla på at Ottone skal komme tilbake. Arnalta får soldatene til å pågripe Drusilla for mordforsøk. Under Neros forhør tar Drusilla på seg skylden, for å beskytte Ottone. Ottone dukker opp, og innrømmer overfor Nero at han handlet på ordre fra Ottavia. Dette gir endelig Nero en gyldig grunn til å landsforvise henne. Ottone blir sendt i eksil på en øde øy,sammen med Drusilla. Ekteskapet med Poppea kan endelig bli virkelighet.

    Nero forviser Ottavia, og sammen med Poppea forbereder han vielsesseremonien. Arnalta er begeistret over at også hun får klatre til samfunnets topp, nå som Poppea blir keiserinne. Det eneste skåret i gleden er at hun vil dø ulykkelig, siden hun nå er rik og dermed har fått noe å miste, i motsetning til da hun var fattig.

    Den forviste Ottavia tar farvel med Roma og folket. Poppea krones til keiserinne, og hun og Nero lover hverandre evig kjærlighet. Amore har dermed bevist sin fullkomne makt over mennesket.

    Poppeas kroning er Monteverdis siste opera fra 1642, et praktverk om begjær, kjærlighet, grenseoverskridelser og blodtørst i antikkens Roma.

    På toppen - Presten som setter en hore på keisertronen

    Monteverdis Poppeas kroning (1642) av Carsten Hinrichs, oversatt av Tor Tveite


    Han har rukket å bli en gammel mann da scenen kaller på ham en siste gang: I 1642 begynner Claudio Monteverdi –„il Divino Claudio“ (’den guddommelig Claudio’), som presten og kapellmesteren ved Markuskirken i Venezia ble kalt av sine samtidige – å arbeide med en opera som skal sette et verdig punktum for hans musikkdramatiske virke. L’Incoronazione di Poppea, Poppeas kroning, er den siste av Monteverdis atten operaer og en av de tre som er bevart til vår tid. Før han innledet sin karriere som musiker ved den berømte basilikaen i Venezia, levde Monteverdi et verdslig liv ved hoffet, og med sin L’Orfeo fra 1607 kunne han påberope seg å være en av den nye operasjangerens viktigste faddere – kanskje den aller viktigste.

    Fra fyrstehoff til borgeropera

    Denne gangen gjelder det ikke å skrive en fyrsteopera, slik tilfellet var med L’Orfeo, og komponisten har ikke noe overdådig arsenal av renessanse instrumenter til rådighet lenger. Den venetianske barokkoperaen, som nåret tidlig høydepunkt med Poppeas kroning, er et borgerlig initiativ. I 1637 åpner det første offentlige operahuset i Venezia. San Cassiano, som i likhet med alle operahusene i Venezia tar navn etter nærmeste kirke, er en bedrift som skal bære seg. Det er adgang for alle, så lenge de kan betale. Man sparer inn på de høye musikerlønningene for å kunne investere i effektfullt scenemaskineri. Komponisten har bare et strykerensemble til rådighet,forsterket med to oboer og støttet av en generalbassgruppe. I løpet av karnevalssesongen, som er den enesteperioden operahusene får holde åpent, ser adelige og borgere det samme stykket, og publikum skal underholdes og begeistres. Komiske figurer som ammen og tjeneren fra commedia dell’arte-tradisjonen – gjerrige, retthaverske,grådige og dovne – sørger for det, og det gjør også den bitende spotten som den herskende klassen blirutsatt for i disse verkene. Det er karnevalet som regjerer, og dermed også den enkle borger.

    Sabina Poppaea – handlingens historiske kjerne ”I Roma levde en kvinne ved navn Sabina Poppaea,datter av Titus Ollius; hun hadde imidlertid antatt navnet til sin morfar konsularen Poppaeus Sabinus,som hadde glansen av en triumfutmerkelse over seg; […]Mens hun var gift med den romerske ridder Rufrius Crispinus, som hun hadde en sønn med, lot hun seg lokke av Othos ungdom og luksus og av den ting at han gikk for å være Neros hjertevenn. Og det varte ikke lenge før bryllup fulgte på ekteskapsbruddet.

    ”Med disse ordene innleder Tacitus beretningen omlivet til Sabina Poppaea (31 e.Kr.–65 e.Kr.) i trettende bok av Annalene. Og det begynner slett ikke bra. Han beskriver en uanstendig karakter, og leseren blir straks vitne til hvor målbevisst den gifte kvinnen legger seg etter en av Neros yndlinger bare forå komme keiseren nær. Keiseren blir forelsket og innleder en affære med Poppaea. Han forviser Otho som stattholder til Lusitania (Portugal). Så, i år 62 e.Kr. , viser han keiserinne Octavia fra seg fordi hun angivelig ikke kan få barn. ”Ikke har noen annen kvinne som gikk i landflyktighet, vakt større medlidenhet hos dem som var vidner til det,” skriverTacitus, og forteller at hun i sitt eksil omgående blirmyrdet, og at det avhogde hodet hennes blir brakt til Roma så Poppaea kan ta det i øyesyn. Like etterpågifter Nero seg med sin elskede. Så langt følger operaenshandling de historiske begivenhetene, men historien er på ingen måte slutt med dette: Heller ikke denne nye lykken blir langvarig. Poppaea føderkeiseren en datter som dør før hun har fylt fire måneder. ”Nero var like ubehersket i sin sorg som i sin glede,” forteller historikeren og beskriver senere hvordan keiseren lot følelsene gå ut over hustruen han en gang begjærte – etter en idrettskamp sparker han den igjen gravide Poppaea så brutalt at hun dør.Og nå er også Neros dager talte. I år 68 e.Kr. setter tre mektige generaler seg opp mot ham, tilintetgjør garden hans, får ham bannlyst av senatet og tvinger ham til selvmord.

    Maktkamp ved keiserhoffet

    Etter mer enn 1500 år blir Tacitus og historien om Sabina Poppaea trukket fram i lyset igjen av de lærde.Francesco Busenello er jurist i Venezia, og diktverket Poppea supplichevole fra 1632 inspirerer ham til å velge den romerske historieskriveren som kilde for sin tredje operalibretto. Hans Poppea er et verksom publikum får vanskelig for å identifisere seg med. Ikke nok med at den koleriske keiseren og den ekteskapsbrytende elskerinnen hans blir framstilti all sin mangel på moral; heller ikke motstanderne og ofrene deres skyr noen midler for å nå sine mål. Med Drusillas vitende lar Ottone seg hyre av Ottavia til snikmord. Bare Seneca holder seg unna denne sumpen av umoral. Han får imidlertid sitt pass påskrevet av Valletto, som omtaler hans filosofiske sindighet som totalt ubrukelig: ”Jeg har vanskelig for å holde meg i skinnet når han fortryller folk med vakre ord. […] Bare han nyser eller gjesper, innbillerhan seg at han lærer opp folk i moral.

    ”Noe annet nytt hos Busenello er at han i høyeregrad enn sine forgjengere lar handlingen bli formidlet for åpen scene, framfor å bruke en fortellerstemme. Ekteskapsbryterne Nero og Poppea gir tydelig uttrykk for sin overveldende seksuelle beruselse da de tar avskjed med hverandre i morgengryet, og Ottone gjennomfører sitt(mislykkede) mordforsøk på Poppea rett for øynene på publikum.

    For borgerne i Venezia var det ikke handlingene i seg selv som vakte anstøt, men at det er personer av høyeste rang – keisere, adelige, hærførere – som her lar hemningene fare og kaster seg over hverandre. Og handlingen ser faktisk ikke ut til å vise oss annet enn at menneskene er villige til å gå til ytterligheter for å nå sine egoistiske mål, som makt, sexog penger. Jo høyere de befinner seg på den sosiale rangstigen, jo mer hensynsløse er de. Busenellos arkaiske prolog kan virke som et beroligende nikk til sensuren, idet den framstiller handlingen som resultatet av et veddemål mellom gudene. Amor konstater overfor Dyden og Fortuna at ingen kan måle seg med ham og hans makt. For å bevise sin påstand velger han de to mest fordervede karakterene som eksempel. Men er det virkelig kjærligheten som fører Nero og Poppea sammen? Og er det egentlig inngripen fra Amor, guden den ydmykede Ottone så ofte påkaller, som fører til at han blir styrtet i ulykken? Det er begjæret han føler ved synet av Poppeasom er grunnen til at han ikke greier å gjennomføresin egen mordplan. Altså er det ikke Amor, kjærligheten,men Eros, begjæret, som ser ut til å holde verdens malende drivverk i gang. Og lest på denne måten viser Busenello seg som en skarpsindig pessimist snarere enn mytolog.


    Umoral og vakre klanger

    Så noen ord om overleveringen av verket. Som alle andre karnevalsoperaer var Poppeas kroning bare ment å gå én sesong. De to overleverte manuskriptene (Venezia, 1651 og Napoli, udatert) fra det 17.århundre har ikke verkkarakter, men er materialer som musikerne ved operahusene brukte som grunnlag for å framføre et stykke. Ved å improvisere over generalbasstemmen og i spørsmål om besetning og om forsiring av sangen, spilte musikerne en langt viktigere rolle som medskapere enn tilfellet er for verker fra det 18. århundre.

    Mer overraskende er det kanskje at musikken ikke skriver seg fra Monteverdi alene. Som Alan Curtis forsøker å påvise i forordet til sin kritiske utgave av Poppeas kroning, har et helt komponistkollektiv vært med på å skrive operaen, riktignok under Monteverdis myndige ledelse – nærmest som et malerverksted i barokken. Det antas til og med at en av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, Nero og Poppeas ”Pur ti miro”, er Francesco Sacrati eller Benedetto Ferraris verk.

    Og Monteverdis musikk? Hvilken holdning inntar den syttifem årgamle presten til skikkelsene i historien da han sent i livet beslutter seg for å tonesette menneskenes rasende lidenskaper en siste gang? I avskriftene er skikkelsen Nero tildelt en sopran, men etter at operaen ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet, har partiet også ofte blitt transponert ned en oktav og sunget av en tenor. Med sopranstemmen kan Monteverdi imidlertid ha skrevet inn en forsiktig kritikk av skikkelsen. Med sin nærhet til kvinnens sopranstemme var den et symbol for sjelelig harmoni, og dermed førstevalget ved framstilling av elskere. Og det er først og fremst som elsker Nero blir karakterisert,og ikke som en forbilledlig hersker.

    Scenen med Ottavias bitre avskjed og den påfølgende scenen der Poppeas ammeArnata fryder seg over sin herskerinnes (og ikke minst sin egen) suksess viser at de skruppelløse herskerne ikke har forstått at deres skjebne verken er deres egen fortjeneste eller deres egen skyld. De som derimot har skjønt det, er de ”enkle” figurene fra commedia dell’arte-tradisjonen, som publikum lettest kan identifisere seg med. Og derfor ligger de best an i kappløpet om de beste plassene ved keiserhoffet (altså i livet). Arnata oppsummerer det over muntre danserytmer,og hun advarte da også sin herskerinne i første akt: ”Vokt deg for fyrster– kjærlighet og hat har ingen makt over dem, deres følelser gjelder bare dem selv.”Hun nyter sin suksess i Poppeas kjølvann og ser den ikke som en anerkjennelse av egen storhet, men som et ufortjent lykketreff. Og med klokskap føyer hun tilat bare den som dør som slavinne, kan oppleve slutten som en befrielse. Det faller i Ottavias lodd å se fram til døden med lengsel. Hennes tre forsøkpå å uttale ”Addio Roma” ender i taushet, og partiet er et mesterverk i psykologisk personskildring. Ottavia betegner seg selv som et uskyldig offer; hun har åpenbart lyktes i å fortrenge sine egne planer om å myrde Poppea. Stemmen svikter fordi hun rett og slett ikke kan fatte, ikke vil fatte hvordan historien skalende for hennes del – hennes egne planer så helt annerledes ut. I klagesangen har Monteverdi gitt henne en musikk som deler skikkelsens perspektiv full tog helt, som ikke distanserer seg fra henne i en eneste note eller sverter henne gjennom kommentarer.

    Gjennom Ottavia og Arnata, gjennom tausheten og triumfen kan tilskueren studere lidenskapenes brutale opp- og nedturer med et fascinert gys. Helt i tråd med tidens intellektuelle ånd blir vi oppfordret til å beholde overblikket og selv felle en dom over rett og urett. Monteverdis musikalske karaktererer ikke lenger opphøyde helter som i begynnelsen av operahistorien, men omskiftelige og mange fasetterte mennesker uten kjennskap til mekanismene i bakgrunnen. De er gjerningsmenn og ofre på samme tid, og det gjør dem til ekte mennesker. Dermed er Poppeas kroning også en tragikomedie om det å være menneske.

    Men det er ikke bare den overbevisende skildringen av det menneskelige som har gitt denne operaen enn plass på repertoaret. Den har også fått betydning for operahistorien. Her hører vi for første gang tenor-ammen og kastrathelten som er så typiske for den venetianske barokkoperaen, her oppstår det umake paret av høy og lav samt intrigehandlingen i opera seria. Og vi lærer å kjenne figurer som barokken forlater, men som gjenoppstår senere i musikkhistorien: Seneca gjør comeback som Sarastro i Mozarts Tryllefløyten, og Poppeashemmelige stjerne, den bråmodne og kjærlighetshungrige pasjen Valletto, skal bli udødelig som Cherubino i Mozarts Figaros bryllup og som Rosenkavaleren i Richard Strauss’ opera ved samme navn.

    Carsten Hinrichs er musikkhistoriker og dramaturg ved festivalen Innsbrucker Festwochen der Alten Musik.

    Tacitus-sitatene er hentet fra Henning Mørlands oversettelse av Annales(Årbøkene, Aschehoug 1988)

    NRK

    Akt 1 + Akt 2

    Poppeas Kroning - opera av Claudio Monteverdi. (1:2) Monteverdis opera fra 1642 er et musikalsk overflødighetshorn, men komponisten slår hardt til med sin skildring av keiser Nero, hans flamme Poppea og de andre elskende parene i det gamle Rom. Et klassisk drama om makt og begjær som ikke tegner et sympatisk bilde av mennesket - og i denne sammenheng har ikke mye forandret seg siden operaen ble skrevet for 365 år siden. Dette er en tv-versjon av oppsetningen på Den norske opera og ballett i regi av Ole Anders Tandberg. Dirigent: Alessandro de Marchi.

    Serietittel: Poppeas kroning
    Episodetittel: Hovedscenen: Poppeas kroning 30.10.2011
    Orginal episodetittel: Poppeas Kroning
    Varighet: 1 time, 31 minutter

    Poppeas kroning Hovedscenen: Poppeas kroning 30.10.2011

    Akt 2 + 3

    Poppeas Kroning - opera av Claudio Monteverdi. (2:2) 

    Serietittel: Poppeas kroning
    Episodetittel: Hovedscenen: Poppeas kroning 06.11.2011
    Orginal episodetittel: Poppeas Kroning
    Varighet:1 time, 23 minutter

    Poppeas kroning - Hovedscenen: Poppeas kroning 06.11.2011

    Anmeldelser

    -Poppeas kroning” er opera på sitt beste, - frodig barokkmusikk, sterke skjebner og blodig alvor. 

    NRK.NO

    - Et modig prosjekt.

    - Regigrepet sitter, og vokalt er forestillingen usedvanlig godt besatt. Tandbergs regigrep drar oppmerksomheten til seg, og holder oss fast til siste åndedrett. (Dagbladet)

    - Til å bli klok av, og man bades i alt som er vakkert, musikken i særdeleshet og i særklasse. En ren, sterk forestilling. Gjennomført lekker å se på, selv når det er lummert, destruktivt. Det balanseres presist mellom det perverst romerske, det venetianske vellystige og nåtidige verdslige.

    Blodet flyter i Bjørvika

    23. september 2009
    Ja, du leste riktig. Når Poppea skal krones i Operaen, så flyter blodet.
    Les mer

    Komponist og Librettis

    Claudio Monteverdi (1567-1643)

    Den Italienske komponisten, sangeren og musikeren/Claudio Monteverdi  (1567-1643) ble svært berømt alleredei sin samtid, men musikken hans var også omstridt på grunn av det nye han tilførte senrenessansemusikken. Ikke minst kom dette tydelig til uttrykk i de åtte første madrigalbøkene han skrev,der han gikk fra det polyfone med flere likeverdige stemmer, til barokkens monodi, der enkeltstemmen var det vesentligste. I 1599 ble det utgitt en pamflett, der det ble hevdet at flere madrigaler var «utålelige for øret», og «såret i stedet for å sjarmere», riktignok uten at Monteverdis navn ble nevnt.

    Allerede i 1607 skapte han L’Orfeo, som var et bestillingsverk til Mantovas årlige karneval, og ble oppført med stor suksess. Denne regnes som den første operaen slik vi kjenner kunstformen i dag, og oppføres fremdeles jevnlig. Monteverdi skulle kommetil å skrive 18 operaer i sitt liv, men av disse er bare L’Orfeo, L’Incoronazione di Poppea, Il ritorno d’Ulisse in patria og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera L’Arianna,bevart.

    Monteverdi var ansatt som sanger og fiolinst ved hoffet i Mantova,og ble ganske snart utnevnt til kapellmester, etter hvert også i Markuskirken i Venezia, en av datidens mest betydelige musikalske posisjoner. I 1932 ble han ordinert som prest, men fortsatte å skrive verdslige verk ved siden av de kirkemusikalske. De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men hankomponerte likevel operaene Il ritorno d’Ulisse in patria (1641) ogL’incoronazione di Poppea (1642) basert på keiser Neros liv. SærligPoppeas kroning skilte seg ut fra hans tidligere verk: Rollefigurenevar blitt portrett av historiske personer, her var både tragiske,romantiske men også komedieaktige scener, noe som var nyttinnen operagenren. Orkesteret var mindre enn tidligere, og verket var ikke lenger forbeholdt hoffet.

    Giovanni Francesco Busenello (1598-1659)

    var bådeadvokat, librettist og poet. Han var medlem av en rekke litterære akademier, og mange av hans dikt var skrevet spesielt for sangere. Busenello blir husket først og fremst for hans fem libretti forden venetianske operaen, med musikk av Claudio Monteverdi og Francesco Cavalle. I Poppeas kroning skildrer han de individuelle rollefigurene mer livaktig og med større dybde enn det som hadde vært vanlig tidligere. Det var også nytt og uvant at alle scener utspant seg foran publikums øyne, i motsetning til tidligere bruk av fortelleren.Den moderne komponisten bygger sine verk på grunnlag av sannheten.(Claudio Monteverdi, fra Femte madrigalbok, 1605.) Den vakre og velkjente avslutning duetten mellom Nero og Poppea er imidlertid neppeskrevet av verken Monteverdi eller Busenello, men av komponisten og librettisten Benedetto Ferrari (1603–1681). Hans verk Andromena fra 1637 med musikkav Francesco Manelli, var den første venetianske operaen som ble oppført på et offentlig teater,og siden skrev Ferrari selv både tekst og musikk til to operaer.Teksten til duetten ”Pur ti miro”,kom opprinnelig fra operaen Ilpastor regio, og etter all sannsynlighet har Ferrari skrevet også musikken her.

    Det monstruøse mennesket

    Samtale mellom Ole Anders Tandberg og Ingeborg Norshus

    Det finnes ulike versjoner av denne operaen, og delvis manglende musikalske anvisninger åpner opp for tolkninger. Hva har dette betydd for din fremstilling?

    Dramaturgien i denne operaen er helt forbløffende, Monteverdi har åpenbar thatt enestående kunnskap om teater, langt forut for sin tid. Jeg har forhold meg ganske trofast til dirigent Alessandro de Marchis bearbeidelse av den såkalte Venezia-versjonen, det eneste jeg har strøket, er noen transportetapper.

    Jeg går ut fra at du og dirigenten har vært nødt til å ta en rekke valg sammen for å underbygge historien: hva skal understrekes, dveles ved osv. Har det også dukket opp føringer fra dirigenten, som har fått konsekvenser for dine sceniske avgjørelser?

    Jeg forestiller meg at denne operaen vokste frem i møtet mellom komponist,musikere og sangere. For de Marchi har det vært viktig å finne balansen mellommusikalsk frihet og presisjon i fremføringen. På Monteverdis tid var operaen ung, smidig – og menneskelig, før operahusene ble større og større og kammertonen høyere og høyere. Monteverdis operaer ble fremført av sangere som også var skuespillere og gjøglere, teatret var fest. Vi har latt oss smitte av denne energien i prøveperioden. Som et resultat av sangernes glede i møtet med materialet og hverandre, har vi også satt inn igjen passasjer som i utgangspunktet var kuttet.

    Enkelte oppsetninger av Poppeas kroning har konsentrert seg om kjærlighetshistorien mellom Nero og Poppea. Hva er det mest sentrale for deg i denne operaen?

    Poppeas kroning består av noe av den vakreste musikken som er skrevet, satt opp mot fortellingen om to av de mest bestialske menneskene som har levd,og denne fruktbare motsetningen utgjør kjernen i verket. Monteverdis opera får meg til å tenke på Oliver Stones film Natural Born Killers,en studie i grenseoverskridelser og bestialitet, der mord, perversjoner og tortur gir næring til ekstatisk opphisselse.

    Poppea fremstår som et svært ærgjerrig og maktbegjærlig menneske. Hvordan tolker du hennes forhold til Nero – er det først og fremst et spill, med seksualitetsom et verktøy, eller var hun også oppriktig forelsket i ham?

    Musikken er helt tydelig på dette punktet, kjærligheten mellom dem er ektenok. Men Poppea skaper en myte om seg selv, og forfører Nero for å oppnåmakt, og hennes ekstase forsterkes av at han begår mord for å bevise sin kjærlighet. Hun elsker keiseren, en bestialsk lystmorder, som selv fant nytelse både i det å betrakte andre som ble utsatt for ekstrem lidelse og overgrep og selv utføre disse handlingene.

    Hadde denne operaen blitt skrevet i dag, ville vi kanskje forventet å høre Nero med dyp bass-stemme, men hans rolle er beregnet på en kastratsanger. I mange oppsetninger spilles Nero av kvinner, eller av kontratenorer, som i denne oppsetningen. Hva tror du ligger i et slikt valg?

    Kanskje ble dette gjort for å skape en sublim musikalsk forening mellom Poppea og Nero, der de sidestilte stemmene deres glir inn i hverandre. Musikken understreker på et vis den fullkomne kjærligheten mellom dem: den maktbegjærlige Poppea og verdens mest blodtørstige enehersker - som tenker og styrer med kjønnsorganet, men synger med en nærmest guddommelig sopran ...

    Biografier

    Alessandro De Marchi, musikalsk ledelse

    De Marchi er en av de mest etterspurte dirigenter innen sitt repertoar, som innbefatter bl.a. Cimarosas Il matrimonio segreto, Grauns Cleopatra and Caesar, Haydns l’isola disabitata, Il Barbiere di Siviglia ved Berlin Staatsoper, Don Giovanni, Giulio Cesare og Keisers Der lächerliche Prinz Jodelet ved Hamburgische Staatsoper; Cosifan tutte ved La Monnaie i Brussel og Alcina ved Opéra de Lyon. Han har nylig spilt inn La Sonnambula med Cecilia Bartoli og Juan Diego Flórez. De siste sesongene har han dirigert Die Entführungaus dem Serail, Cleofide og Italiana in Algeri ved Semperoperin Dresden, L’Incoronazione di Poppea and Glucks Iphigenie enTauride i Hamburg, Theseus ved Komische Oper Berlin, og L’Elisird’Amore i Bergamo. Han samarbeider stadig med Academia Montis Regalis Orchestra, og har her dirigert på cd-innspillinger av bl.a.Vivaldis Juditha Triumphans, Orlando finto pazzo, L’Olimpiade. Blant andre opptredener kan nevnes Le nozze di Figaro, La Cenerentola og Don Pasquale i Brussel, Dido and Aeneas ved Maggio Musicalei Firenze, Il ritorno d’Ulisse og Kaisers Masaniello Furioso iStuttgart. Han er også jevnlig gjestedirigent ved Rossini Festivali Bad Wildbad og Halle Handel Festival. De Marchi har en rekke cd-innspillinger bak seg.

    Massimiliano Toni, musikalsk assistent

    Massimiliano Toni studerte orgel og komposisjon ved Santa Cecilia-konservatoriet i Roma. Videre studerte han cembalo og improvisasjon i Basel. han har spilt med ulike grupper og som solist ved mange store musikkfestivaler i Europa. Han startet sin karriere som assistent for Alessandro de Marchi, og har samarbeidet jevnlig med ham siden 1997. Han har også vært assistent for en rekke andre dirigenter, som Alberto Zedda, Jesùs Lopez-Cobos,Victor Pablo og Attilio Cremonesi. Han var René Jacobs assistent fra 2003 til 2007 i bl.a. følgende produksjoner: La Calisto og Eliogabalo av F. Cavalli, Il ritorno di Ulisse in patria, Vespro della BeataVergine og Orfeo av Monteverdi, Messiah, Saul og Giulio Cesare av Händel. Han er også leder av ensemblet La Terza Prattica, som har gjort en rekke produksjoner. Toni har dirigert flere operaer ved en rekke italienske teaterhus, og underviser bl.a. ved Institutt for tidlig musikki Barcelona og i barokk opera i Novara. Han dirigerte nylig L’Orfeo av Monteverdi ved Festival de Musica Antigua de Gijon,og Il Combattimento di Tancredi e Clorinda på DNO&B, i forbindelse med produksjonen 385.

    Ole Anders Tandberg, regi

    Ole Anders Tandberg er utdannet ved Guildhall School og Music and Drama i London, Arkitekthøgskolen i Oslo, og Dramatiska Institutet i Stockholm. Han bor og arbeider hovedsakelig i Sverige,og har jevnlig oppsetninger ved Dramaten, Stockholm Stadsteater,Uppsala Stadsteater, Göteborgs Stadsteater, Malmö DramatiskaTeater, Kungliga Operan, GöteborgsOperan og Folkoperan. Hansnorges-debut hadde han i 1997, med Tarjei Vesaas’ Fuglane ved DetNorske Teatret. Ved Nationaltheatret har han laget to komplekse og uvanlige dramatiseringer av Kjell Askildsens noveller i Et deiligsted og Alf Prøysens tekster i Kjæm æiller att!, videre har han iscenesatt Isbrandt, Lille Eyolf & Co, Lang dags ferd mot natt, Tre søstre,En midtsommernatts drøm og En vanlig dag i helvete, basert på TorUlvens forfatterskap. Parallelt med Poppeas kroning på DNO&B har han regien på Cosí fan tutte i Stockholm, og skal våren 2010 sette opp Figaros bryllup samme sted.

    Maria Geber, kostymedesign

    Maria Geber har jobbet som kostymedesigner side begynnelsen på 1980-tallet. Hun jobber jevnlig sammen med Ole Anders Tandberg,bl.a. på Peer Gynt for Riksteateret, Fuglane på Det Norske Teatret,Et Deilig Sted på Nationaltheatret, Advent på Malmö Dramatiska Teater, Brand på Göteborgs Stadsteater, Hamlet på Uppsala Stadsteater,Alice i Underlandet samt Lulu på Dramaten og Onda Andar på Stockholms Stadsteater. Hun har gjort scenografi og kostymer til Mats Eks oppsetninger av Don Juan på Dramaten og En Slags for Nederlands Dans Theater. Hun har også samarbeidet med koreografen Birgitta Egerbladh flere ganger, med bl.a. Och Där Emellan på Operan i Stockholm og danseprosjektet NOKO. Hun har også ved flere anledninger jobbet med Suzanne Osten på Unga Klara. På Kungliga Operan i Stockholm har hun gjort kostymene til Brinnande ängeln, Barnet och spökerierna och Così fan tutte, allei regi av Ole Anders Tandberg. Våren 2010 har hun ansvaret for kostymene til Ole Anders Tandbergs oppsetning av Figaros bröllop på Stockholmsoperan.

    Erlend Birkeland, scenografi

    Erlend Birkeland er utdannet billedkunstner ved Kunsthåndverkskolen i Kolding, Danmark (1982-1984), Statens Håndverks- og Kunstindustriskole Oslo (1984-1987) og Statens Kunstakademi (1987-1991). Hans første scenografi- og kostymeoppdrag ved Nationaltheatret var Dagen vender i 1988. Han representerte Norge på den internasjonale Quadrinalen i Praha med scenografien til Fuglane (med Ole Anders Tandberg) i 1999, og har siden gjort over hundre oppsetninger i Norge, Sverige og Danmark. Oppsetninger i utvalg: Nationaltheatret: Lilli Valentin, Lang dags ferd mot natt,Himmelweg (med Alexander Mørk Eidem), Et deilig sted (med Ole Anders Tandberg), Kjæm æiller att! (med Ole Anders Tandberg),En vanlig dag i helvete (med Ole Anders Tandberg), Et drømspill (med Sofia Jupiter), og En midtsommernattsdrøm (med Ole Anders Tandberg). Dramaten: Alice (med Ole Anders Tanberg),Et dukkehjem (Sofia Jupiter). Birkeland er tilknyttet Stadsteatern i Stockholm, hvor han har gjort Sommergjester, Jungelboken, Tresøstre, De tre musketerer, alle med Alexander Mørk Eidem. På Komische Oper Berlin skal han i februar 2010 gjøre Orlando av Händel (Alexander Mørk Eidem).

    Ellen Ruge, lysdesign

    Ellen Ruge er født i Oslo, men har bodd i Stockholm siden 1982.Hun har et hundretall produksjoner bak seg som lysdesigner,både innen dans, teater og opera. Ellen Ruge har samarbeidet med Ole Anders Tandberg siden 2001, Poppeas kroning er den tredje operaen de gjør sammen. Tidligere har de gjort Binnande Ängeln og Così fan tutte på Stockholmsoperan, og er nå i gang med Figarosbryllup der våren 2010. Ruge har jobbet på alle operahus i Sverige,Opera Garnier i Paris, Bayerische Staatballet, The Hamburgballett,The Grand Theatre National Opera i Warshaw, Deutcher Oper am Rein i Dusseldorf, Nederlands dansteater, Teatro del Argentina,Roma og Cullberg-balletten. Ellen fikk i år Heddaprisen for bestec lysdesign av forestillingen Rosmersholm på Nationaltheatret.