1.–3. juni

Ringen på 80 minutter

Hege Høisæter og Magne Fremmerlid tar avskjed med utdrag fra alle fire operaene i Wagners Nibelungenringen

Intro

Våren 2016 tar Hege Høisæter og Magne Fremmerlid avskjed som solister i Nasjonaloperaen. Sammen med Operaorkestret og Oslo Sinfonietta fremfører de to en konsentrert og intim versjon av Richard Wagners store verk Nibelungenringen. Vi får nære møter med Wotan og Vandreren, Fricka, Brünnhilde, Erda og Waltraute fra de fire operaene Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Ragnarokk, i regi av Stein Winge.

Det lille i det store, det store i det lille

Det enorme verket om Nibelungens ring har gjort Wagner assosiert med det gigantiske. Og sant nok, denne syklusen – som til sammen tar mellom 14 og 16 timer å fremføre – har ikke sidestykke i musikkhistorien. Likevel består de fire operaene av en mengde nære øyeblikk der gudene og skapningene blir ytterst menneskelige.

Wagner skapte ikke bare det kjente og kraftfulle Valkyrie-rittet, men også den intime og sterke scenen der Wotan, sjefen over alle guder, tar farvel med sin yndlingsdatter Brünnhilde, etter å ha blitt tvunget til å straffe henne for de gode gjerningene han ønsket han selv hadde begått. Ringen på 80 minutter zoomer inn på noen av disse mellommenneskelige øyeblikkene med sine konflikter, sin grådighet, sine undertekster og sin kjærlighet. 

Magne Fremmerlid har vært fast tilknyttet Nasjonaloperaen som solist siden 1997, og Hege Høisæter siden 2002. Begge har de sunget et bredt spekter av roller og vært sterke bidragsytere til kompaniets produksjoner, i tillegg til at begge er ettertraktede konsertsangere.

  • Medvirkende Medvirkende: Hege Høisæter, Magne Fremmerlid, Operaorkestret, Oslo Sinfonietta
  • Regi Stein Winge
  • Dirigent Christian Eggen
  • Scenografi- og kostymekonsept Tine Schwab
  • Lysdesign Øyvind Wangensteen

    Intervju

    Nettopp nå er ringen hos meg

    Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

    Det er en time igjen til prøvestart og maisola har ennå ikke brutt igjennom. Hege Høisæter står i en 60-talls knelang kjole og prøver sko. Kostymeansvarlig Tine Schwab går et par skritt bakover, legger armene i kors og myser.

    – Der tror jeg vi har dem, jeg!

    Hege er enig.

    – Fricka er en kjerring med stor K, hun trenger definitivt pumps i første scene.

    Fra 1. juni står mezzosopranen på Scene 2 – ikke bare som Fricka – men også som Erda, Brünnhilde og Waltraute fra Wagners gigantiske Nibelungenringen. Ved siden av henne står Magne Fremmerlid som Wotan, guden over alle guder. Ringen på 80 minutter er den siste forestillingen de gjør som solister ved Nasjonaloperaen før de går av med pensjon. I likhet med de to solistene er prosjektet vågalt og lekent, men profesjonelt til fingerspissene, med regissør Stein Winge, dirigent Christian Eggen, lysdesigner Øyvind Wangensteen, repetitør Bjarne Sakshaug, Oslo Sinfonietta, musikere fra Operaorkestret i tillegg til tidligere nevnte Tine Schwab på laget. Sammen lager de en konsentrert versjon av de fire fullaftens operaene, fortalt gjennom noen av de mange intime scenene i den over 16 timer lange syklusen.

    Verdens beste yrke

    – Dette er noe av det fineste jeg har gjort på de åra jeg har vært her. Å få jobbe så tett med Stein og Hege og sammen lage en fullverdig forestilling, det er luksus. For når man gjør Wagner skal man som regel igjennom så mange ting og har ikke tid til å fordype seg i det lille, sier Magne, som ikke er noen fersking i Wagner-faget. Han har sunget i Parsifal, Lohengrin, Tristan og Isolde, Den flyvende hollender, Mestersangerne i Nürnberg og Tannhaüser, men dette er hans første Wotan.

    – Jeg er glad for å kunne avslutte med noe som er helt nytt for meg.

    – Ringen blir sluttet, men med noe nytt, skyter Hege inn. – Jeg har også vært borti noe av materialet tidligere, men har jeg ikke jobbet meg inn i handlingen på den måten vi gjør nå. Det er en morsom verden å gå inn i og overraskende rik. Ved hjelp av Wagners musikalske fantasi blir man sugd inn i det som i utgangspunktet kan virke som noe mastodontisk.

    Etter Heges innsats i Elysium tidligere denne våren, beskrev Dagsavisen hvordan hun spiller og synger med «utsøkt musikalsk svartsinn og en fysisk tilnærming til rollen som brenner». For akkurat denne sangeren hadde det ikke vært riktig å avslutte med en lieder-abend.

    – Jeg begynte med både musikk og teater, uten noe spesielt forhold til opera. Etter hvert har jeg vokst meg inn det og fått sansen for den store formen som er så flott når den funker. Det er veldig vanskelig å få det til godt, men det er helt magisk når det virkelig treffer. Da er det alle veggene som utvider seg, ikke bare én. Da har opera alt.

    Når har det skjedd?

    – Jeg husker øyeblikk, som da jeg gjorde Ottavia i Poppeas kroning og akkurat var ferdig med å synge. Da jeg lå der i blodpølen og alt pumpa, hørte jeg verdens vakreste musikk: duetten mellom Poppea og Nero. Og da tenkte jeg: alle dere som sitter og ser på, dere skulle bare visst hvor vidunderlig det er å ligge akkurat her, akkurat nå og være del av noe så guddommelig. Når man har sånne øyeblikk, så er dette verdens beste yrke.

    Raus regissør

    Prosjektet hadde en noe trang fødsel, eller rettere sagt en ny fødsel, da Bartóks Ridder Blåskjeggs borg ikke lot seg gjøre på grunn av rettighetsproblemer, og teamet måtte tenke helt nytt.

    – Fordi vi plutselig måtte endre planene, har det blitt mer workshop-prega. Jeg har aldri jobba sånn før, men fordi Stein har gått inn i det med så stor entusiasme, er det ekstremt inspirerende og givende, sier Magne, som forteller at det er regissøren selv som har valgt ut mesteparten av utdragene.

    Både Hege og Magne er god kjent med Stein Winges arbeidsmetode fra forestillinger som Falstaff, Macbeth, Othello, Jorden rundt på 80 dager, Barabas og Il trittico.

    – Stein gir oss store rom å bevege oss i. Som mine teatralske kast på golvet her i sted – det gjør det ikke noe om det blir teit. Han er utrolig sjenerøs overfor alle menneskelige impulser, forklarer Hege, som har fått på seg knebeskyttere for å kunne kaste seg fritt.

    – Han sier kanskje ikke så mye, men ber oss om å improvisere over hans grunnidé. Jeg elsker å jobbe sånn, sier Magne, men legger til at det ikke er mange andre enn Hege han kunne gjort dette med.

    – Det første vi gjorde sammen var Tryllefløyten på turné i 1997. Fra da av har vi hatt en god tone. Hege er troverdig, proff og kan tinga sine. Så da hun tok initiativ til å gjøre noe sammen, så var det noe jeg hadde lyst til.

    Why not?

    De erfarne sangerne bruker definitivt ikke sine siste uker ved Operaen til å trappe ned. Med bare de to på scenen er det lange og intense dager. I tillegg er Wagners voldsomme spenn er i grenseland for hva stemmene deres kan tåle. Wotan ligger høyere enn det Magne vanligvis synger og er et godt stykke utenfor komfortsona.

    – Faren med Wagner i fullt format, gjør du det for tidlig, kan du ødelegge en hel karriere. Men der er jo ikke vi nå, sier han.

    – Tvert imot, det er nå vi kan gjøre det, kommenterer Hege, som med Erda, Fricka, Waltraute og Brünnhilde synger tre forskjellige stemme-fag: Fricka og Waltraute er mezzo-roller, Brünnhilde er sopran og Erda er kontra-alt.

    – Nå som er vi blitt så gamle, skal vi ikke bare ha det litt gøy og gjøre det vi lyst til? Søren heller, dette er min sjanse til å synge Brünnhilde – why not? Med gode, skapende rammer og med en regissør og en dirigent som tar grep og behandler materialet, så kan dette forsvares, synes vi.

    Menneskelige guder

    Magne står i prøverommet ved siden av Hege, i dress med frynser på skjorta og prøver på ringer – gullringer, altså, store og glorete – og lurer på hva slags ring Wotan, guden over alle guder, ville foretrukket. Ville lisseslipset han har hjemme, passet bedre?

    – Det er et poeng for meg å gjøre Wotan så menneskelig som mulig. Når han er i dialog med Erda, jordgudinnen, da skjer det på det åndelige plan. Med Fricka kommuniserer han på det ekteskapelige plan. Forholdet til Brünnhilde kjenner jeg meg igjen i på den måten at jeg selv er far til døtre. Jeg gjenkjenner den kombinasjonen av sinne, kjærlighet og sorg i ett som oppstår når de velger andre veier enn de du selv ville valgt, sier Magne.

    – Brünnhilde personifiserer idealismen, troen på livet, renheten og kjærligheten, mens Fricka er motsatsen, forklarer Hege. – Derfor er det fint å starte Fricka med høye hæler, hun går nemlig ikke i boots. Hun er orden, plikt og kontroll. Hun er på et helt annet nivå i meg selv, der konfliktene og småkranglingen befinner seg. Men de ulike karakterene tegnes også gjennom musikken, så klart, og gjennom Wangensteens lyssetting.

    I fremstillingen av Erda behandles lyden av Heges på forhånd innspilte stemme.

    – Erda er nesten ansiktsløs, mer som et vesen, en meitemark som åler seg opp av jorden.

    Til slutt kommer Waltraute, Brünnhildes søster og en annen av Wotans barn med Erda. Hun er varsleren, som forteller at Wotan er på vei ned, alt er i oppløsning. Oppdraget hennes er å fortelle Brünnhilde at hun må kaste denne ringen tilbake i elven.

    – Stein ville ha henne med fordi det er hun som ber om at ringen sluttes. Makten forvitrer, forfallet kommer når de ikke lenger kan spise av Frejas ungdomsepler, legger Hege til.

    Takknemmeligheten

    Operapensjonsloven har fått mye oppmerksomhet, følelsene får mindre. Når Magne 3. juni synger «Wotans Abschied», er det samtidig hans avskjed.

    – Da kommer jeg til å måtte fokusere profesjonelt, altså. Musikken treffer meg så innmari på et punkt der, så jeg begynner jeg nesten å grine bare av å øve på det.

    – Du får gråte litt underveis på prøvene, da, foreslår Hege.

    – Neida, det skal gå greit, selv om det er veldig emosjonelt. For meg er noe av dette det største i verden. Og jeg har fått gjort så mye spennende, sist jeg talte var det blitt over 70 roller i løpet av karrieren.

    – Tidligere, da jeg så kollegaer ta avskjed, tenkte jeg: Herregud – hvordan klarer de å stå der? Men nå har jeg forberedt meg lenge. Og jeg er så takknemlig for alle mulighetene jeg har fått til å utfolde meg, også nå, på tampen, sier mezzosopranen og fortsetter:

    – Alt tar jo slutt en gang. Når musikken er over, går jeg herfra, men en gang skal jeg jo gå fra alt.

    Selv om tiden som faste solister er forbi, kan både Hege og Magne røpe at de vil bli å høre også fremover: Magne i en rekke spennende konserter og Hege som Suzuki ved Oscarsborgoperaen i sommer, blant annet. Siste tone er ikke sunget selv om denne ringen har funnet sin slutt.

     

    Handling

    Hvem er hvem

    Wotan: Gudenes konge, bassbaryton
    Fricka: Wotans kone, ekteskapets gudinne og beskytter, mezzosopran
    Erda: Gudinne av jorda, av visdom og tro, kontra-alt
    Brünnhilde: Valkyrie, datter av Wotan og Erda, sopran
    Waltraute: Valkyrie, Brünnhildes søster, mezzosopran

    Rhingullet

    [Rhindøtrene vokter Rhingullet, som Alberich av Nibelung-slekten fristes av. Dette gullet gir all makt, men krever at man forsaker kjærlighet til evig tid.]
     
    Wotans borg er ferdig bygget. Kona hans, Fricka, er opprørt og minner ham på hva han har lovet: at risene som bygget Valhall, skal få hennes søster, Freia, i lønn. Freia er skjønnhetens gudinne, som kan sikre gudene evig ungdom.    
     
    [Wotan ber Loge om hjelp, og Loge vet at Alberich sitter på den mektige ringen smidd av Rhinens gull.
     
    Risene tar Freia med som pant, og sier de skal komme tilbake for å bytte henne mot gullet, men Loge råder Wotan til å ta ringen selv og vinne Freia tilbake på den måten.
     
    Loge og Wotan oppsøker Alberich og spør om det er sant at han har en skatt som gjør at han kan omskape seg til hvilket som helst dyr. Alberich blir smigret og går med på å forvandle seg selv til en padde, som Loge og Wotan fanger. For å slippe fri, må han gi fra seg ringen, som den rasende Alberich forbanner.
     
    Risene krever så mye gull i betaling at hele Freia dekkes. De krever at Wotan gir fra seg ringen, noe han nekter. Da dukker Erda opp fra jordens indre …]
     
    Den vise urmoderen Erda advarer Wotan mot ringens forføreriske makt og formaner ham om å gi avkall på den. 
     
    [Wotan går med på å gi fra seg gir ringen, som nå blir i risen Fafners besittelse.
     
    Han får datteren Brünnhilde med Erda. Hun blir Wotans yndlingsdatter og en av valkyriene som skal vokte Vallhall mot Alberichs hevn. Han får også tvillingene Siegmund og Sieglinde med en menneskekvinne. Sieglinde blir bortført og solgt som kone til Hunding.]
     
     
     

    Valkyrien

    [Siegmund er på flukt og har søkt ly i sin fiende Hundings hus, men bare kona hans, Sieglinde, er hjemme. På tross av at de er søsken, forelsker de seg i hverandre.]
     
    Wotan ber Brünnhilde beskytte Siegmund mot Hundings vrede, siden det bare er Siegmund som kan betjene det magiske sverdet Nothug og slik gi ham ringen tilbake. 
    Fricka, ekteskapets gudinne, er rasende fordi Wotan beskytter kjærlighetsforholdet mellom Siegmund og Sieglinde. Hun krever at blodskammen må opphøre og krenkelsen av Hunding må hevnes. Wotan holder fast ved at kjærligheten er størst og at det har en annen hensikt: å vinne ham tilbake gullet.
     
    Wotan gir etter for Frickas krav og instruerer datteren Brünnhilde om å beskytte Hunding under den forestående kampen slik at Siegmund faller.
     
    [Brünnhilde nekter å adlyde farens ordre. Siegmund dør i kampen mot Hunding, på tross av at Brünnhilde beskytter ham, men den gravide Sieglinde redder hun.]
     
    Wotan er rasende på Brünnhilde, som har vendt seg mot ham. Hun forsvarer seg med at hun ved sin ulydighet har utført Wotans egentlige vilje. Han svarer ved å dømme Brünnhilde til søvn. Den første mann som finner henne, kan ekte henne. Men Brünnhilde får Wotan til å mildne straffen: Hun vil omgis av en uslokkelig ild og kun den mann som ikke frykter noe og som kan trenge gjennom den, skal få henne.  

    Siegfried

    [Mime, Alberichs bror, vil skaffe ringen tilbake til sin egen slekt og nedkjempe Fafner. Det er en jobb for Siegfried, som har bodd hos Mime siden moren hans, Sieglinde, døde i barsel. Mime vet at Siegfrieds far, Siegmund, kunne svinge det mektige sverdet Nothug, som ble ødelagt i kamp.
     
    Wotan er forkledd som vandringsmann og forteller Mime at den som ikke kjenner frykt, kan gjenskape Nothug. Mime skjønner at dette vil bli hans endelikt og planlegger å drepe den fryktløse fostersønnen Siegfried.
     
    Siegfried gjenskaper Nothug og nedkjemper Fafner. Skogsfuglene forteller ham om den vakreste kvinne som sover på en klippe, omsluttet av ild.]
     
     
    Wotan oppsøker Erda forkledd som Vandreren. Han frykter gudenes undergang og hvordan det hele vil ende. Erda, som har ligget i dyp søvn og knapt Wotan kjenner igjen, er uvillig til å fortelle. Verden er i forandring og hun kan ikke lenger hjelpe. Wotan vurderer å overlate makten og tronen til Siegfried.
     
    [Den fryktløse Siegfried trenger gjennom ilden og vekker den sovende Brünnhilde med et kyss.]
     

    Ragnarokk

    [Nornene, Erdas døtre, gjenforteller hva som har skjedd: Wotan har mistet sin makt. Skjebneveven de spinner, revner brått.
    Siegfried og Brünnhilde lever lykkelige sammen, men Siegfried blir lurt til å være utro ved hjelp av en trylledrikk.]

    Waltraute oppsøker sin søster Brünnhilde, som er igjen alene, og forteller om hvor dårlig det går med Wotan, som sier at han er redd for ringens forbannelse og vil at Brünnhilde må gi den tilbake til Rhindøtrene.

    [Rhindøtrene advarer Siegfried mot ringens forbannelse og hans forestående død.
    Brünnhilde tar ringen av sin døde manns finger, tenner likbålet og kaster seg selv i flammene, som fortærer Valhall og den gamle verdensordenen. Ringen er tilbake hos Rhindøtrene og noe nytt kan begynne.]

    Musikere

    Operaorkestret

    Konsertmester: Odd Hannisdal
    Cello: Åsne Volle
    Kontrabass: Christian Mortensen
    Fløyte: Lotte Gordon
    Klarinett: Matthieu Lescure
    Horn: Rune Brodahl
    Pauker og slagverk: Pål Bugge

    Oslo Sinfonietta

    Obo: Lena Branvoll
    Fagott: Eline Solum Gran
    2. horn: Asgeir Søfteland
    Trompet og flygelhorn: Jan Fredrik Christiansen
    Trombone: Jarl Boye Hansen
    Tuba: Frode Amundsen
    Basstrompet: Hans Andreas Kjølberg
    Harpe: Birgitte Volan
    2. fiolin: Karin Hellqvist
    Bratsj: Bendik Foss
    2. cello: Inga Byrkjeland











    Biografier

    Christian Eggen / musikalsk ledelse og lydkomposisjoner

    Christian Eggen startet sin karriere som pianist. Han debuterte 16 år gammel i 1973, og var i en årrekke blant våre fremste pianister før han begynte å dirigere. I 1988 ble han dirigent for ensemblet Cikada, og siden 1993 har han vært kunstnerisk leder for Oslo Sinfonietta. I dag er han en av Nordens mest profilerte dirigenter, med ny musikk som sitt hovedfelt. Han opptrer med verdens ledende orkestre og ensembler for samtidsmusikk, deriblant musikFabrik i Köln og Ensemble Intercontemporain i Paris, og her hjemme er han hyppig gjest i bl.a. Oslo-Filharmonien og Kringkastingsorkestret. Listen over CD-innspillinger inkluderer navn som Royal Philharmonic Orchestra og Ensemble Intercontemporain.

    Christian Eggen har samarbeidet nært med en rekke av vår tids største komponister; Cage, Xenakis, Dillon, Lachenmann, Lutoslawski, Kurtag, Barrett, Tan Dun, Saariaho og Lindberg.

    Også som komponist har Christian Eggen et bredt spekter: fra musikken til den folkekjære filmen om Ole Aleksander Filibom-bom-bom, til musikken til den avantgardistiske åpningen av Gardermoen Hovedflyplass i 1998. Hans produksjon omfatter teater- og filmmusikk, kammermusikk, orkestermusikk og elektroakustiske installasjoner.

    Som TV-regissør vant han prisen for beste kortfilm under Kortfilmfestivalen i 1987. Han har også fått Spellemannprisen, Lindeman-prisen og Oslo Bys Kunstnerpris. Som Årets Festspillmusiker i Bergen 1999 mottok han Musikkritikerprisen. I 2005 ble han tildelt Nordisk Råds Musikkpris sammen med Cikada.

    I 2007 utnevnte Kong Harald ham til Kommandør av St. Olavs orden.

    Stein Winge / regi 

    Stein Winge er en av Norges ledende regissører, med oppdrag over hele Europa. Over en 30-årsperiode har han regissert nærmere 200 oppsetninger innen opera og teater. Han er tidligere kunstnerisk leder for Torshovteatret, og var teatersjef på Nationaltheatret fra 1990 til 1992. Fra 1999 var han sjefsregissør ved Den Norske Opera, hvor han blant mye annet har satt opp La traviata, Macbeth, Othello, Jenufa og Jorden rundt på 80 dager.

    Winges teateroppsetninger omfatter Tsjekhov, Shakespeare og nesten samtlige Ibsenstykker, men også en rekke oppsetninger av moderne dramatikk som Merlin av Tancred Dorst, Piken og døden av Ariel Dorfman og Shout across the River av Stephen Poliakoff. I 1980-årene gjorde han seks oppsetninger ved Los Angeles Theater Center.
    Blant Winges oppsetninger på Nationaltheatret er Tsjekhovs Kirsebærhaven (2003), Peer Gynt (2004), Vente på Godot (2005), Når vi døde...(2006), Beckett (2008), Galileo (2010), Sokrates' forsvarstale (2012), King Lear (2014). )

    Sist hadde han regi på Vildanden (Riksteatret), Lang dags ferd mot natt (Riksteatret) og Hedda Gabler (Nordland Teater). Stein Winge er tildelt flere priser og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

    Tine Schwab / kostyme- og scenografikonsept

    Tine Schwab har designet scenografi og kostymer for flere hundre teater-, opera- og ballettforestillinger i Norge og i utlandet. Av oppgaver kan nevnes maratonforestillingen Bibelen på Det Norske Teatret, Det blodiga parlamentet på Dramaten i Stockholm, Don Giovanni for Operan i Stockholm, Merlin på Det Norske Teatret, musikalen Den fjerde nattevakt i Bergen, Das Schlaue Füchslein og Maskeballet for Deutsche Oper am Rhein, Carmen i Det kongelige teater i København, Livet med en idiot i Malmø, og Alice på Grand Theatre i Geneve. For den Norske Opera & Ballett har hun gjort La traviata, Macbeth, Otello, Jorden rundt på 80 dager, Den fjerde nattevakt, samt ballettene Isslottet og Salte kyss.

    Øyvind Wangesteen / lys-/videodesigner 

    Øyvind Wangensteen begynte sitt engasjement ved Nationaltheatret i 1988 og er ansatt som teatrets faste lysdesigner. Han har gjort lysdesign for nærmere hundre produksjoner. Oppdrag ved Nationaltheatret, i utvalg: Flammefjes, Vinter, Sluttspill, Til Damaskus, Gengangere, Brødrene Karamasov, Flaggermusen,Fanny og Alexander, Galileo, Ti liv! – Komilab nr. 3, Rockeulven, Anna Karenina, Peer Gynt, Styrtet engel, Kong Lear, Tre søstre, Julemiddag, Vi tygger på tidens knokler, Klassen vår, Dido + Aeneas, Øy og Martyrer. Han har hatt lysdesign ved de fleste teatre i Norge, blant annet Andre Verdskrigen og Bibelen ved Det Norske Teatret, Salt kyss, syrlig smil og søt musikk og Isslottet ved Den Norske Opera & Ballett, Hellemyrsfolket ved Den Nationale Scene, Besøk av en gammel dame ved Trøndelag Teater, Tater ved Oslo Nye Teater, Desse Auga ved Rogaland Teater, Den sommeren pappa ble homo ved Hålogaland Teater, Romeo & Juliet ved Brageteateret og Pinocchio ved Riksteateret.

    Han fikk Heddaprisen i 2011 for lysdesign på Ti liv!– Komilab nr. 3 på Torshovteatret.

    Hege Høisæter / mezzosopran 

    En mezzosopran spiller ofte de onde, farlige eller forførende kvinnene. Siden Hege Høisæter ble engasjert som solist i Nasjonaloperaen i 2002 har hun gitt liv til flere av dem, som tittelrollen i Carmen, Herodias i Salome og Mescalina i Le grand macabre. «En ond og samtidig sprelsk vampyr med null fysiske hemninger», slik beskrev Dagsavisen hennes versjon av den sistnevnte. 

    Samtidig er Høisæters repertoar bredt og inkluderer blant annet Ottavia i Poppeas kroning, Miss D i Miss D, Jocaste i Oedipus Rex, Aksinja i Lady Macbeth fra Mtsensk, Giulietta i Hoffmanns eventyr, Waltraute i Ragnarokk, Cornelia i Julius Cæsar og grevinne Geschwitz i Lulu. Hun har også bemerket seg i «bukseroller» som Prins Orlofsky i Flaggermusen og Sextus i Titus. I tillegg til å fortolke klassiske verker er Høisæter opptatt av å eksperimentere med musikkteatersjangeren og søke etter nye uttrykksformer. Samarbeidet med Oslo Sinfonietta på Scene 2 i februar 2014 var et viktig steg i den retningen. Vårt Lands anmelder beskrev da hvordan Høisæter fremførte den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrinos Infinito nero med «imponerende innlevelse og bærekraft».

    Tidligere denne sesongen imponerte hun publikum og kritikere med sin tolkning av Kabanicha i Katja Kabanova: «rollen som infam svigermor kunne vært skrevet til Hege Høisæter», skrev Dagsavisens anmelder. 

    Til sammen røper Høisæters bidrag til Nasjonaloperaens historie en tolker av krevende roller innenfor et bredt spekter av stilarter – fra barokk via kjernerepertoar til urfremføringer.

    Magne Fremmerlid / bass

    «Enestående» og «malmklar» er bare noe av det anmelderne har skrevet om Magne Fremmerlid de siste par årene. Siden 1997 har han vært fast tilknyttet solistensemblet ved Nasjonaloperaen. På hans mangfoldige repertoar står roller som Scarpia i Tosca, Sarastro i Tryllefløyten, Colline i La bohème, Kommandanten i Don Giovanni, Fafner i Rhingullet, Hagen i Ragnarokk, Vannånden i Rusalka, Kong Marke i Tristan og Isolde, Heinrich i Lohengrin, Hermann i Tannhäuser, Stuart i Jorden rundt på 80 dager og Tempo/Nettuno i Ulysses vender hjem. Den siste tiden har han blant annet bemerket seg som Dikoj i Katja Kabanova, prest i Tryllefløyten, Daland i Den flyvende hollender og den skrekkelige Boris i Lady Macbeth fra Mtsensk

    Fremmerlids sjangermessige spenn er bredt og inkluderer både tørrfiskoperaen Querini på Røst og jazzoperaen Storkaren under festivalen Fjord Cadenza. I tillegg er han en etterspurt konsert- og oratoriesanger og har vært solist en rekke ganger med Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester og Stavanger Symfoniorkester.

    Oslo Sinfonietta 

    Oslo Sinfonietta ble etablert i 1986 av komponisten Asbjørn Schaathun, og er det eldste eksisterende samtidsmusikkensemblet i Norge. Christian Eggen er ensemblets kunstneriske leder og faste dirigent. Oslo Sinfonietta er organisert som en musikerpool med noen av Norges fremste musikere som til daglig spiller i Oslo-Filharmonien, Operaorkestret, Det Norske Kammerorkester, Kringkastingsorkestret, samt noen frilansere. Denne organisasjonsformen gir ensemblet den fleksibilitet og kvalitet som det moderne ensemblerepertoaret krever. Oslo Sinfonietta har spilt inn flere CD-er, eksempelvis Boyl med musikk av Rolf Wallin, som de fikk Spelemannsprisen for, Birds and Bells med musikk av Bent Sørensen (ECM) og Eivind Buenes’ Objects of Desire (Albedo). Oslo Sinfonietta spiller jevnlig ved norske og internasjonale festivaler, og blant høydepunktene kan nevnes Casa da Música-festivalen i Porto, Présence-festivalen i Paris og Venezia-biennalen.

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Scene 2
    • Pris
      :
      100 - 250 NOK
    • /
      1 pause

    juni 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt