04.09.09 - 18.09.09

Rusalka

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på tsjekkisk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

16. september kl. 19.00 feirer Den Norske Opera & Ballet sine første 50 år med en jubileumsforestilling av Rusalka.

Mandag 16. februar 1959 var det åpningsforestilling i Folketeatret på Youngstorget i Oslo. Som Norges første operasjef geleidet Kirsten Flagstad Kong Olav inn til forestillingen av operaen Lavlandet. Når 50-årsjubileet nå skal feires i marmorbygget, vil det skje med H.M. Kong Harald V og H.M. Dronning Sonja til stede.

Som Operaens beskytter vil H.M. Dronningen holde en tale i forkant av forestillingen. Det samme vil kulturminister Trond Giske og styreleder i Den Norske Opera & Ballett, Ellen Horn.

Det er en av de store, romantiske operaene som åpner høstsesongen på Hovedscenen, i vår egen operasjef Paul Currans regi og med musikalsk ledelse ved Norges nye internasjonale dirigentstjerne Eivind Gullberg Jensen. I Rusalka tar Antonín Dvořáks praktfulle musikk oss med inn i en eventyrlig verden, til en historie du kanskje kjenner fra før. H.C. Andersens Den lille havfrue er basert på den samme eventyrfortellingen som den tsjekkiske komponisten skapte sin opera over i 1900. 

Rusalka er en vannymfe som lengter etter å bli kvinne og å kunne føle lidenskap. Hun søker hjelp hos heksen Jezibaba, men opplever at det å bli forvandlet til noe man ikke er, har en høy pris. 

Rusalkas forelskelse i den vakre prinsen skal bli hennes skjebne. Rusalka har aldri før vært oppført i Norge. I tittelrollen alternerer Solveig Kringlebotn og Valeria Stenkina, som begge er nye, faste medlemmer i Nasjonaloperaens solistensemble. De skal framføre Rusalkas sang til månen i 1. akt, som er noe av det vakreste som er skrevet for en sopran. Ulykkelig kjærlighet, uoppnåelige drømmer, uforløst lidenskap – velkommen til Operaen!

  • Musikk Antonín Dvořák
  • Libretto Jaroslav Kvapil
  • Musikalsk ledelse Eivind Gullberg Jensen/ Thomas Wise
  • Regi Paul Curran
  • Scenografi/kostymer Kevin Knight
  • Lysdesign David Jacques
  • Medvirkende Ballettskolen, Operakoret, Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Prolog

    Rusalka sitter i sengen sin og ser opp på månen utenfor. Hennes far kommer opp, og setter seg ved sengekanten for å lese høyt for datteren. Rusalka er ikke særlig interessert, og så snart faren har gått, stiller hun seg foran speilet for å betrakte den hun er og er i ferd med å bli. Til sin forskrekkelse viser speilbildet en ung kvinne, og ikke et barn. Rusalka forsvinner inn i speilbildet.

    1. Akt

    Skogsnymfene hopper og spretter lekent rundt, men vannymfen Rusalka vil bare være i fred. Vannånden dukker opp og søstrene driver gjøn med ham. Rusalka avslører for Vannånden at hun har forelsket seg i en mann, og alt hun ønsker er å bli menneske – i stand til å føle kjærlighet og med en udødelig sjel. Vannånden prøver å få henne fra denne ideen, men råder henne til at oppsøke heksen Jezibaba da han skjønner at innsigelsene hans er forgjeves. 

    Rusalka synger til månen, og ber månen fortelle prinsen om hennes kjærlighet til ham. Jezibaba viser seg, og går med på å forvandle Rusalka til et menneske. Til gjengjeld må Rusalka gå med på å bli stum i menneskeverdenen, og en forbannelse vil forfølge både henne og prinsen i all evighet hvis prinsen svikter henne. Da vil hun heller aldri mer kunne vende tilbake til sitt element. Jezibaba lager en trylledrikk til Rusalka. Prinsen og en følgesvenn kommer ut av skogen. Han forelsker seg straks i den nå menneskelige Rusalka, men undrer seg over hennes taushet og frykt. Sammen drar de til slottet.

    2. Akt

    Kjøkkengutten og viltvokteren dekker til bryllup på slottet. Viltvokteren undrer seg over hvordan prinsen kan være så betatt av den tause og rare Rusalka. Kjøkkengutten kan derimot fortelle at det allerede er en fremmed fyrstinne som har vakt prinsens oppmerksomhet.

    Da prinsen kommer inn med Rusalka, er han åpenbart fortvilet over at ikke hun gjengjelder hans varme og lidenskap. Rusalka selv er dypt ulykkelig over at hun ikke kan gjøre seg forstått. Da den fremmede fyrstinnen ser dem sammen, bestemmer seg for å ødelegge dette forholdet, og håner Rusalka på alle måter. Prinsen blir helt forgapt i fyrstinnen og sender Rusalka vekk, mens fyrstinnen fortsetter sitt spill. Gjestene fyller salen. De hyller fyrstinnen ærbødig, men neglisjerer Rusalka.

    Rusalka søker trøst og tilflukt hos vannånden, som har vondt av den dypt ulykkelige piken. Hun forteller ham at prinsen elsker en annen kvinne. Når Rusalka vender tilbake til slottet, ser hun prinsen sammen med fyrstinnen, som fortsatt forsøker å førføre ham. Rusalka kater seg i armene hans, men prinsen blir livredd når han kjenner hvor kald hun er, og avviser henne. Istedet kaster han seg for fyrstinnens føtter, som derimot sender ham foraktfullt fra seg. Rusalka flykter fra slottet.

    3. Akt

    Rusalka sørger over sin skjebne. Jezibaba dukker opp, og forteller henne at den eneste måten hun kan bli vannymfe igjen, er hvis hun dreper prinsen med en kniv. Rusalka kaster fra seg kniven, ute av stand til å skulle ta livet av sin elskede. Dermed forstår hun at hun er nå er dømt til å bo med de levende døde, og utestengt fra vannymfenes verden.

    Kjøkkengutten og viltvokteren oppsøker Jezibaba, og ber om at hun må forbarme seg over prinsen som har gått fra forstanden siden Rusalka forlot ham. Vannånden dukker opp og fordømmer prinsens svik. 

    Prinsen kommer tilbake til skogen. Da han plutselig gjenkjenner landskapet fra sitt første møte med Rusalka, kommer han til seg selv igjen. Rusalka viser seg for ham, og han ber om hennes tilgivelse. Rusalka forteller ham at hun nå er en levende død og at hennes kyss vil ta livet av ham. Prinsen insisterer likevel. Rusalka kysser ham, og prinsen dør.

    Siste scene

    Rusalka er tilbake i sengen på pikeværelset sitt, og ser opp på fullmånen utenfor.

    Komponist og Librettisten

    Antonín Dvořák

    Den tsjekkiske komponisten ble født i nærheten av Praha i 1841. Han utdannet seg som fiolinist og bratsjist, men oppga musikerkarrieren til fordel for å komponere.  Han ble ganske raskt anerkjent for sine komposisjoner, og reiste bl.a. til London med stor suksess. Fra 1892 til 1895 var han leder av National conservatory of Music i New York.  Mye av Dvořáks musikk er preget av den tsjekkiske folkemusikken. Blant hans mest kijente verker kan nevnes den niende symfonien Fra den nye verden, som han skrev under sitt New York-opphold i 1893, og Slaviske danser, som nok var inspirert av vennen Johannes Brahms’ Ungarske danser. Derimot ble ikke hans ti operaer særlig anerkjent, og i ettertiden er det kun Rusalka som jevnlig oppføres utenfor Tsjekkia. Kanskje var det nettopp av det tsjekkiske særpreget hans som gjorde disse operaene for fremmedartet for omverdenen.

    Jaroslav Kvapil

    Librettisten Kvapil lot seg inspirere av ulike sagn og eventyr da han skrev librettoen til Rusalka – uten å vite om noen komponister var interesserte i dette. Flere takket da også nei, men da Dvořák kom over materialet, ble han straks betatt og ville tonesette teksten. I den slaviske folketroen var en rusalka en vann-nymfe man skulle være på vakt overfor når man gikk i skogen. På sommeren forlot nemlig rusalkiene vannene de bodde i, og var på utkikk etter mennesker de kunne ta med seg til sjødypet. Tyskerne har også sine folkesagn om udødelige skikkelser som levde i vann, men som var uten sjeler. Hvis de forelsket seg i et menneske og fikk barn med ham, ville de ikke lenger være udødelige, men til gjengjeld få en sjel. Nettopp dette er det jo også H.C. Andersens Lille Havfrue drømmer om, i tillegg til at hun drømmer om prinsen. 

    Det menneskelige og det magiske

    Med Antonin Dvoráks Rusalka presenteres publikum endelig for en produksjon som helt og holdent er laget for Bjørvika-operaen, og som dessuten er en Norgespremiere. Operasjef Paul Curran ville åpne med noe nytt, noe dramatisk og rørende, i rammen av husets innebygde teknologiske magi. Nå skal dette fantastiske teaterhuset folde seg ut for øynene våre. 

    Av Mona Levin


    ”Magi” er et nøkkelord for Paul Curran i denne sammenhengen. Musikken er magisk vakker, storslagent romantisk og allikevel moderne. Historien er ikke mindre magisk: H. C. Andersens Den lille havfrue er en av mange versjoner av fortellinger om kvinner som elsker så høyt at de ofrer alt for kjærligheten. I ballettens verden er Giselle en parallell; ikke helt tilfeldig er den høstens store ballettpremiere. Giselle blir gal og dør av sorg da Albrecht bedrar henne, og hjemsøker ham som ”wili” – spøkelse. Rusalka er vannymfen som forelsker seg i Prinsen og ofrer alt – i sitt tilfelle taleevnen – for å bli menneske. Prinsen forføres av en utenlandsk prinsesse, bedrar Rusalka, og må tilslutt bøte med livet. Eller…?

    Det tsjekkiske ordet ”Rusalka” kommer fra russisk og betyr ”fortrollet og fortryllende kvinneskikkelse”, og hun er en blant de utallige bedratte uskyldige ungpikene som befolker legender og eventyr – det være seg hulder eller sirene, nymfe eller havfrue. De tror på kjærlighetens magi, gir etter for driftene og ender med å ofre sine liv for den utvalgte. Mennene forstår for sent hva de har mistet, og møter en ond skjebne.  - Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger sa at ingen kan vinne kampen mellom kjønnene. Det vil alltid være for mye fraternisering med fienden, sier Paul Curran og legger til at det ikke finnes noen faste regler: en persons galskap kan være en annen persons forstand.

     
    Det magiske

    Curran er opptatt av hvordan det fantastiske, det magiske og eventyrlige påvirker oss nå, i vår høyteknologiske tid. Tenk på Ringenes herre, på Harry Potter-filmene! 

    - Hva er magi? For meg betyr magien håpet. Jeg kan ikke dra kaniner ut av hatten, men jeg kan håpe at noe kan dra oss ut av hverdagen. Det magiske er det som gjør oss til bedre mennesker. Fra et religiøst synspunkt er magi det som gjør oss til Gud. Selv er jeg ikke religiøs, men jeg tror at religiøse følelser kan løfte menneskene opp i noe høyere. Jeg vet at musikkens og teatrets magi kan løfte oss opp i noe høyere. Her i huset kan vi teatralisere virkeligheten. Vi har lisens til å ”late som”. Den voksne beholder alltid noe av barnet i seg, og i teatret er vi voksne barn. Vi kan inndra vantroen! Når Mary Poppins eller Peter Pan flyr over scenerommet og ut i salen, da legger vi bort realismen og lar være å se vaierne. 

    Curran og hans samarbeidsteam gjennom ti år – scenografen Kevin Knight og lysdesigneren David Jacques – diskuterte lenge og hardt om de skulle gjøre Rusalka moderne eller tradisjonell, og endte opp med å begynne i en naturalistisk verden for så å ta den ut til et fantastisk sted. Dette stedet representerer det som foregår i Rusalkas hode. - Vi gjør en tidløs oppsetning. Ikke abstrakt, men tidløs. De menneskelige momentene er åpenbare: Vi har en ung pike som gjennomgår en stor forandring fysisk og mentalt, hun synger til månen – i overført betydning kan vi vel si at kvinner gjør det en gang i måneden. Og hvilken tenåringsjente har ikke gitt opp alt for en gutt? Rusalka gir opp stemmen sin, sitt eneste kommunikasjonsmiddel. Livets gang – det å bli voksen – betyr å ofre noe. Hun må ofre to ganger: først seg selv og så prinsen.

    Det menneskelige

    Rusalka vil være et menneske, men hva betyr det å være et menneske, et voksent menneske? Masse komplikasjoner, iallfall. Det er vanskelig å være voksen. Valg må foretas. Trøsten er at man ikke er den eneste.

    - Rusalka er en spesielt god opera for ungdom, ikke bare fordi musikken er så romantisk vakker – jeg tror at innledningen må være noe av det vakreste som finnes. Den gjør noe med deg. Den forteller om tårer og håp og glede, og den ender i optimisme, selv om handlingen som følger er tragisk. Men den er også lett for unge mennesker å identifisere seg med. Vi møter fire jenter – tre er fornøyd med å være barn, løpe rundt å leke. Den fjerde lengter etter noe annet, noe mer i livet – det vil si å bli voksen, sier Curran, og legger litt ettertenksomt til at vi bare er lykkelige når vi er ulykkelige – for da har vi noe å sammenligne med…. - Vi må gjennomgå atskillelse og tap for å vite hvordan vi skal takle det. Britney Spears har spebarn og aner ikke hvordan hun skal te seg. Hun er et barn i en kvinnes kropp. Michael Jackson ville være Peter Pan, gutten som nekter å bli voksen. Rusalka tvinges til å ta avgjørelser og tvinges til å bli voksen. Ungdom mellom 15 og 18 må ta mange avgjørelser og gjennomgår store forandringer. Det er det viktigste med denne historien. Å være ung og vakker er ikke nok, og den nyeste Ipod’en skaper ikke lykke. 

    Mannen som sa nei

    Paul Curran selv er lykkeligst i prøvesalen. Men han trenger noe mer enn ABC – Aïda, Bohème og Carmen, sier han. Først sjette gang han fikk Bohème-tilbud, sa han ja – og er glad for det. Carmen sa han nei til fire ganger og Don Giovanni ni ganger, inklusive et tilbud fra La Scala.  - Man må kjenne sine begrensninger, og jeg har aldri følt jeg var den riktige for Don G. Rusalka har jeg derimot alltid drømt om å sette opp, fra jeg hørte den første gang. Dirigenten Charles Mackerras brakte den med seg fra datidens Tsjekkoslovakia til Vesten. Den ble spilt i Amsterdam og Frankfurt før han tok den med til English National Opera (ENO) i 1980-årene, der David Pountney hadde regien. Uforglemmelig! Jeg var student, fikk jobb som billettkontrollør og så hver eneste forestilling. Rusalka har det som tiltrekker meg mest – lidenskap. Som Trovatore, Tannhäuser, Ariadne. Og den er komponert i 1902, omtrent på samme tid som Den glade enke!   

    På spørsmålet om hvordan han arbeider når han er på sitt lykkeligste i prøvesalen, lyser Paul Currans ansikt opp, og kroppen virker enda spretnere – det er som han har små trampoliner innebygd i skoene. - Opera er musikkteater, og musikken kommer først. Opera er noe innvortes; en fysisk opplevelse som trykker på følelsesmessige knapper. Med stort orkester og kor ikke bare hører, men føler du vibrasjonene, dynamikken og energien! Og så kommer fortellingen – musikalsk, fysisk, i ord og bilde – eller en blanding av alt. Det er mange måter å fortelle historien på og det er intellektuell fascisme å tro at det bare finnes én. Hvem sto foran Michelangelo og sa at ”du kan ikke ha den pekefingeren der”? I alle europeiske malerier fra 14. århundre var himmelen gullfarget. I Kina var gull, helt til det 20. århundre, forbeholdt Keiseren. Men i teatret finnes ikke slike regler om hva man kan og ikke kan gjøre, og hvis noen sier til meg at det må gjøres sånn, så gjør jeg det motsatte, sier Curran. 

    Provoserer til billettkø

    Både Tannhäuser og Poppeas kroning står på DNOs spilleplan – og det i helt annerledes oppsetninger enn Curran ville gjort dem. Det er han lykkelig for. Paul Curran vil provoseres, vil diskutere, vil få noe å tenke over. Når han har valgt ikke å drepe Prinsen til slutt i denne versjonen av Rusalka, vil det sikkert gi andre noe å diskutere og tenke over også. I sin oppsetning av Peter Grimes, som kommer til DNO i 2010 etter enorm suksess ute, senest i Kennedy Center i Washington, lar han samfunnskildringen være hovedpoeng. Hvem anklager og hvorfor? Om Grimes er skyldig eller ikke i drap tar han ikke standpunkt til, vil ikke vite det engang. Grimes anklages, stilles for retten og dømmes før han får sagt et ord, før alle fakta er på bordet. Hva slags samfunn gjør det? - På forhånd sa man at dette trekker ikke, men det sto køer foran billettluken! Det håper jeg vi fortsetter å ha her også, ikke minst fordi vi trekker alle de beste norske navnene hjem. Dirigenten Eivind Gullberg Jensen er ett av dem. Han gjør stor suksess i Zürich, ved ENO og Berlin, men vi engasjerte ham før alt det. Vi visste at han hadde talent. I Rusalka-ensemblets to besetninger er mer enn 90 prosent norske. Det er vi stolte over.

    Så skulle det bli Bjørvika som endte som ”det norske hus”...

    Anmeldelser

    Rusalka - øyenlyst og ørensfryd

    Nrk.no

    Den som har evne til begeistring, skal se Rusalka i Operaen