01.09.09 - 04.09.09

Septemberdans 2009

Ny dans, lekne koreografer og store danseopplevelser. Det er det Septemberdans handler om.

Intro

  • / 2 pauser
  • / Scene 2 / Ballett

I 2009-utgaven byr vi på tre urpremierer av tre koreografer. Jo Strømgren er multikunstner og en av Norges kulturelle eksportartikler. Han er også mannen bak det helt egenartede, foranderlige og uforståelige kaudervelske språket, Jo Strømgren Kompani og fabelaktige forestillinger som Orkesteret, Klosteret og A Dance Tribute to the Art of Football. Det er tredje gang han skaper dans for Nasjonalballetten. Vi vet ikke hva som kommer, bare at det skal danses til Bach – og at det etter all sannsynlighet blir bra.

De to andre koreografene er bergenske Alan Lucien Øyen og tyske Andreas Heise. De er begge dansere, og de lager begge dans med mye følelser og et snev av teater. Idérike Øyen er ifølge eget utsagn full av film, og denne gangen koreograferer han til sentimental filmmusikk av Thomas Newman. Heises familiedansedrama danses til stor musikk av blant andre Piaf, Wagner og Mozart. Alt er lagt til rette for en spennende kveld i dansens tegn. Det er bare å komme, før Septemberdans 2009 tar turen til Nord-Norge og Nordfjord.

    Dead to the world

    Alan Lucien Øyen - Dead to the World

    Etter å ha tatt ballettlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo, begynte Alan Lucien Øyen i 2001 som danser i Carte Blanche og Pretty Ugly Dance Company (med den amerikanske koreografen Amanda Miller). Allerede 3 år senere laget han sin første koreografi, og har siden skapt 11 koreografiske arbeider (inklusive 3 bestillingsverk) – de fleste av dem co-produsert av Carte Blanche og BIT Teatergarasjen (Bergen Internasjonale Teater). I 2006 etablerte Øyen kompaniet Winter Guests, som støttes av både Norsk Kulturråd og Bergen Kommune. Alans verker har blitt vist i flere europeiske land, i Kina, USA og i Argentina. Denne sesongen jobber han også med et bestillingsverk for bl.a. Iceland Dance Company. Øyen har mottatt tre førstepriser i koreografi.

    Alan Lucien Øyens arbeider befinner seg ofte midt mellom dans og teater, og svært ofte har det tekstlige en viktig funksjon i koreografien/forestillingen.Ved siden av tekster, som Alan skriver selv, er lys og videoprojeksjon er viktige elementer i det han beskriver som "en etterstreben etter et filmatisk uttrykk". Han lar seg derfor gjerne inspirere av film. Dead to the World er intet unntak og er blant annet inspirert av Gabriele Salvatores Io non ho paura (Jeg er ikke redd).

    Ofte bruker Alan filmmusikk til sine arbeider, så også i denne oppsetningen.– Jeg ønsker først og fremst å bevege folk med arbeidene mine, røre ved følelsene, og sentimentaliteten og emosjonaliteten man ofte finner i filmmusikk, er for meg en god hjelp i å oppnå dette, forklarer han.

    Med Dead to the World ville Alan først og fremst skape mye bevegelse, gjenskape et fysisk overskudd som sprang ut av en tekst om å vente på at noe skal skje. – Å vente er for meg noe veldig vakkert og poetisk som kommer tilbake i alle mine arbeider, forteller Alan. - Ofte opplever jeg at jeg beklager meg eller opplever det som at livet mitt venter på å begynne. Følelsen av å ønske mer (eller kanskje riktigere – noe annerledes), fra livet. "Dead to the world" er et idiomatisk uttrykk for å være i dyp søvn, eller uoppmerksom overfor det som foregår rundt en. Samtidig setter store ord som dead og world i gang et skred av meninger og erfaringer, hos meg, sier Alan Lucien Øyen.

    Partita

    Jo Strømgren - Partita

    Den norske danseren, koreografen og regissøren Jo Strømgren debuterte som koreograf i 1994 med Rechts-Links, etter endt utdannelse ved Statens Balletthøgskole. I 1996 fikk han et engasjement som danser og koreograf for Carte Blanche Dansekompani i Bergen. Et par år senere startet han sitt eget dansekompani, Jo Strømgren Kompani, som umiddelbart vakte oppsikt med balletten A Dance Tribute to the Art of Football, som ble oppført i en rekke land. Hans kunstneriske gjennombrudd kom med Schizo Stories, en selvfinansiert enmannsforestilling om nevroser, der han hans særpregede kroppsspråk og humor ble satt opp mot mørke psykologiske aspekter.

    Strømgren har skapt forestillinger for en lang rekke kompanier, deriblant Nasjonalballetten, Ballet de l’Opera National de Rhin, Wiener Staatsopernballet, Conservatoire National Superieur de Paris, Cloud Gate Ensemble og Repertory Dance Theatre Utah. I tillegg har han jobbet som teaterregissør bl.a.ved Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Torshovteatret, Nationaltheatret, Statens Teaterhøgskole og Teaterhögskolan i Stockholm, og dessuten skrevet manus til flere teaterstykker.

    I mange av oppsetningene hans har ulike varianter av et slags kaudervelsk språk gått igjen, og forestillingene befinner seg ofte i landskapet mellom dans og teater. Tematikken spenner fra fotball til religion, og forestillingene hans har vært satt opp i nærmere 50 land. I 2002 fikk Jo Strømgren Heddaprisen for forestillingen There.

    –Ofte ligger det jo psykologiske aspekt i bunnen av mine forestillinger, sier Jo,– men denne gangen har jeg valgt å ikke ha en slik klangbunn, i kontrast til både Andreas og Alans balletter. Utgangspunktet her er Bachs Partita nr. 2 i d-moll. Jeg ønsket å skape noe som på en måte kunne illustrere dette musikkstykket: Kanskje kunne dansen gjenskape det fugiske hos Bach, være harmonisk men samtidig ornamentert.

    For meg er det viktig med variasjon i de ulike prosjektene jeg holder på med; noen ganger er det rene teaterstykker, andre ganger jobber jeg med kaudervelskspråk i danseforestillinger. Nå var det flott å kunne jobbe bare med koreografi,og med danserne på Nasjonalballetten. Med slikt vekselbruk håper jeg at jeg fortsetter å utvikle meg, og ikke gjentar meg selv for mye i de ulike oppsetningene,sier Jo Strømgren.

    Nucleus

    Andrea Heise - Nucleus

    Tyske Andreas Heise har sin utdannelse fra Palucca-Schule i Dresden. Fra 1998 danset Andreas Heise ved Leipziger Ballett, der han var solist i balletter av både George Balanchine, Jirí Kylián, Robert North og Uwe Scholz. I 2003 ble han medlem av Nasjonalballetten, og har her danset flere soloroller i både klassiske og moderne oppsetninger.

    I 2006 skapte Andreas Heise sin første egne koreografi som ble vist på Ballettlaboratoriet, Nasjonalballettens arena der koreografer kan presentere og utvikle mindre koreografiske arbeider. Siden har flere av hans balletter vært representert her og på internasjonale dansefestivaler.

    Nucleus er den av kveldens tre balletter som har en tydeligst narrativ ramme. I vår kollektive bevissthet er kjernefamilien det ideelle, selve forestillingen om grunnstenen i samfunnet. Men ideen om kjernefamilien møter utfordringer i moderne tid, når individets utforskning og frigjøring stilles opp mot tradisjon og forventning. Nucleus omhandler konflikten som oppstår når idealene om en familie møter dagens realiteter. Balletten uttrykker bilder og situasjoner vi alle kan kjenne oss igjen i, hvor konflikten mellom tradisjon og utforskning tvinger frem forandring innad i en slik struktur. Familien består av mor, far, en sønn og en datter. I tillegg representerer enkelte av danserne ulike former for energi og prosesser som alltid finnes i en familie, det være seg seksuell energi, kraft eller kontroll.

    En rekke svært ulike musikkstykker er brukt i forestillingen og spilles over høyttalerne, her er alt fra Vivaldi til Edith Piaf. Vi hører flere sanger, men Andreas understreker at teksten her ikke er viktig for handlingen eller uttrykket, de forskjellige musikkutdragene skal heller understreke stemninger som endres.

    I likhet med de to andre ballettene i Septemberdans 2009 er scenen nesten tom – bortsett fra den gedigne sofaen som utgjør et viktig element i Andreas’ ballett. Det var han selv som fikk ideen til dette møbelet, stor nok til at danserne kunne ligge i skuffer og komme tilsyne flere steder, slik at de befinner seg rundt den, i den, under den og over den. Det endelige resultatet ble til i samarbeid med konstruktør Oddvar Nilsen ved Den Norske Opera & Ballett.

    Klesdans

    Av Ingeborg Norshus

    Klær skaper mannen, sies det, men kanskje kan de også være med på å skape dansen?

    Stine Sjøgren er leder for Systua, og har designet kostymene til alle ballettene i Septemberdans 2009. –Utfordringen denne gangen var å skulle tegne kostymene før jeg hadde sett et eneste dansetrinn, forteller hun. Vanligvis er designeren med på noen prøver før hun setter seg ned med tegningene, men denne gangen har hun hatt mange og lange samtaler med de tre koreografene for å fange opp hva slags oppsetning hver av dem har tenkt seg.

    Ballettene er ulike, og det er selvfølgelig koreografene også. Andreas Heises ballett har for eksempel en tydeligere narrativ ramme enn de andres, og han hadde dermed klart for seg hvordan de ulike karakterene skulle være: Strenge, kontrollerte, lekende eller flørtende. Ut fra disse ideene dannet han seg bilder av kostymene, og foreslo farger og mønstre for Stine. Ikke alltid var hun helt enig, og da måtte hun finne ut hva han egentlig ønsket å uttrykke med akkurat den typen kjole eller genser.

    Alan Lucien Øyen tok utgangspunkt i en italiensk film fra 1970-tallet, og ville at hans ballett skulle uttrykke stemning, energi og klesstil fra den – uten å skulle gjenskape selve fortellingen. Stine tegnet en del forslag til kostymer etter å ha sett filmen, og deretter gikk hun og koreografen ut på shopping. Noe fant de i bruktbutikker, noe i kjedeforretninger – og så gikk systua i gang med å omskape disse klærne.

    For Jo Strømgren var det viktigste at balletten hans skulle ha et vakkert og harmonisk uttrykk som på sett og vis skulle speile Bachs musikk. Kostymene skulle ikke skape inntrykk av at noen av danserne hørte sammen i par; alle skulle for eksempel kunne danse pas-de deux’er med hverandre uten at klesdesignen virket forstyrrende her.

    Vanligvis vil en designer velge stoffkvalitet og snitt etter koreografien, og skape noe som står i stil til det myke, vakre, eller til det kantete og brå. I dette tilfellet er det kanskje motsatt: koreografene kan ta med seg inspirasjon og ideer fra designeren og hennes kostymer, som han kan bruke i sine trinn og dansesekvenser. Felles for både koreograf og designer er at de skaper sine verk nettopp for disse danserne som vi får se i kveld – og dermed er også hver enkelt danser utgangspunkt for både trinn og klesuttrykk.

    Stine synes det har vært morsomt å jobbe med koreografenepå denne måten. Selv om de fleste produksjonene, enten det er opera eller ballett, er klart definerte før designeren kommer på banen, har hun også tidligere vært med på å skape uttrykket allerede mens forestillingen har vært på idéstadiet. I Chicago tegnet hun kostymene til et teaterstykke før en eneste replikk var skrevet, og til en musikalder hun bare hadde musikken å forholde seg til.

    – Det er spennende å skulle fange opp regissøren eller koreografens ønskede uttrykk så tidlig i prosessen, ikke alltid har de klart for seg hva forestillingen skal bli til. Og man vet jo aldri – kanskje fungerer ikke kostymene mine likevel, når koreografen har jobbet med danserne i studio en stund,kanskje må noe tenkes annerledes og gjøres om i siste liten ...

    Septemberdans på turné

    De tidligere Septemberdansprosjektene har hatt sine premierer utenfor Den Norske Opera & Balletts lokaler. Hensikten her har vært å vise et bredt publikum smakebiter på hva som rører seg blant norske koreografiske talenter. Dette årets forestilling vises først i det nye bygget i Bjørvika, men legger så ut på veien. Nasjonalballetten skal på denne turneen besøke fem kulturhus i Nordland, Troms og Sogn og Fjordane

    Hammerfest:

    Arktisk kultursenter åpnet offisielt i januar 2009, med en arkitektur som er tenkt å skulle gjenspeile både mørketid og midnattssol. Dette har blitt Hammerfests kulturelle knutepunkt og storstue, bygd på det gamle Findusområdet. Nybygget tar mål av seg til å være både et kunstnerisk og teknologisk samlingspunkt for hele Barentsområdet, og huser alt fra kinosal til konferansesenter, innen- og utendørsscener, kulturskole, øvingslokaler for danse- og musikkgrupper, i tillegg til administrasjonslokaler.

    Alta:

    Alta kultursal ligger i samme hus som Høgskolen i Finnmark. Salen har plass til mellom 470 og 700 mennesker, og er mye brukt til teater- og revyoppsetninger, konserter, og til banketter, konferanser og forelesninger. Omlag 6 300 helleristningene er funnet i Alta, med bergkunst fra jakt- og fangstkultur. Mange av disse står på Unescos liste over det som kalles verdensarven. Flere av disse helleristningene viser dansende mennesker med instrumenter som tromme, og er således kanskje Norges eldste sete for scenekunst?

    Skjervøy:

    Også i den lille kommunen Skjervøy med sine omlag 3000 innbyggere er det bygd et nytt kulturhus, og der samles folk for å gå på biblioteket, le av revyer, høre musikk – og se moderne dans. Ungdommens Kulturmønstring finner hvert år sted her, og Tromsø Internasjonale Filmfestival har flere ganger arrangert filmdag i samarbeid med kulturhuset.

    Tromsø:

    KulturHuset Tromsø ble innviet i 1984, og er en viktig arena for all scenekunst i distriktet. Huset består av 3 scener, gallerilokaler, kurslokaler og kafé. Årlig finner mellom 300-400 arrangementer sted her, og så mange som 70 000-80 000 besøker huset hvert år.

    Nordfjordeid

    Operahuset Nordfjord er det andre operahuset i Norge i tillegg til Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika. Dette huset ble åpnet i april i år, og til tross for navnet skal dette være et samlingssted for all scenekunst i distriktet. Som en naturlig følge av Opera Nordfjords suksess, har det vært viktig å sikre god akustikk her, og man brukte derfor den samme ekspertisen på dette feltet som ble brukt i Oslo. Kari og Michael Pavelich var initiativtakere til Opera Nordfjord, og første forestilling her fant sted i 1998. Nå mottar Opera Nordfjord statsstøtte på oppmot et par millioner kroner, og spiller for fulle hus hver høst. Den lokale interessen har blitt formidabel,og tydeliggjorde behovet for et nytt kulturhus i Eid Kommune. Muligheten for samlokaliseringen også med videregående skole, kino og bibliotek satte fart i prosessen.

    (Artikkel fra 2009)