29.10.10 - 18.11.10

Septemberdans 2010

Rykende fersk dans, lekne koreografer og nye danseopplevelser. Det er det Septemberdans handler om.

Intro

  • / Ingen pause
  • / Hovedscenen / Ballett

I årets utgave byr vi på tre verk skapt av tre koreografer med hver sin egenartede stil.
Sølvi Edvardsen har i 2010 sitt 30-årsjubileum som koreograf. Hun har laget dans for Carte Blanche, NRK, Nationaltheatret, TV-programmet Dansefeber og OL på Lillehammer. For å nevne noe. Hun er en allsidig koreograf som liker å eksperimentere med ulike stiler og uttrykksformer, men ofte med renskårne bevegelser og alltid med betagende stemninger.

Alan Lucien Øyen er en stigende stjerne i norsk dans. En av hans sterkeste inspirasjonskilder er film, og til fjorårets Septemberdans skapte han kritikerroste Dead to the World til sentimental filmmusikk. Han skaper ofte emosjonelle verk med besnærende elementer av tekst og teater.

Som danser i Nasjonalballetten har Kaloyan Boyadjiev hatt store roller i både klassiske og moderne verk. Begge deler har inspirert ham som koreograf. Og selv om han lager abstrakte verk, er alltid målet at dansen, musikken og scenografien skal smelte sammen og bli til bilder i publikums hoder. Kom og se bildene og dansen!

På turné i Midt-Norge, fra Røros til Namsos i 2010.

  • Lørdag  11.09 Røros, www.storstuggu.no
  • Mandag 13.09 Operahuset i Nordfjordeid – www.operahuset.no
  • Tirsdag 14.09 Ålesund – www.billettluka.no/alesundkultur
  • Fredag  17.09 Molde – www.billettservice.no
  • Lørdag  18.09 Sunndalsøra – www.filmweb.no/sunndalkino
  • Mandag 20.09 Namsos – www.namsos.kulturhus.no
  • Medvirkende Dansere fra Nasjonalballetten
  • Kostymer Stine Sjøgren
  • Lysdesign Paul Vidar Sævarang

    ARR

    Sølvi Edvardsen: ARR

    Dirigenten Neeme Järvi har sagt at Arvo Pärts musikk inneholder et budskap som appellerer til vår tids dypeste spirituelle behov. Dette sier noe om hvorfor jeg er så glad for å kunne gjøre ARR og gå inn i Arvo Pärts Tabula rasa for å uttrykke mine tanker. Den stemningsskapendemusikken gir rom til å skape dans i, og treffer noe i det fellesmenneskelige landskap hvor vi alle deler de essensielle behov, uavhengig av kultur og tradisjon. Jeg er opptatt av det dypt menneskelige som tema – og i dette tilfellet et gjentagende tema for meg: enkeltmennesket kontra gruppen og individet i gruppen. Det er derfor viktig at danserne fremstår som individer, selv i gruppesekvenser. Jeg ønsker å få dem til å finne forbindelsen mellom de tindre følelseslivet og det kroppslige uttrykket, og hver danser må hente ut sitt eget språk. Vend fokuset innover, finn din innvendige kvalitet, lag din egen historie, er et vanlig utsagn fra meg. Det er ikke det teknisk perfekte som blir det mest spennende i mine øyne! I en gruppedynamikk er det alltid noen som plager og noen som blir plaget. Hvem er sterkest – og hvem er offer? Troen på enkeltmenneskets evne til positive verdivalg er drivkraften bak dette verket. Et klokt menneske skal ha sagt: Det er lett å bli glad i mennesket, men vanskelig å elske menneskeheten.

    Avo Pärt

    Estlenderen Arvo Pärt ble født i byen Pide i 1935, og etter studier i komposisjon i Tallin begynte han sitt yrkesliv som lydingeniør i Estland Radio, samtidig som han skrev musikk for film og scene. Som student i 1962 mottok han førsteprisen i All-Union Young Composers’ Competition i Moskva, og var allerede som nyutdannet fra musikkonservatoriet en etablert komponist. De over 50 årene Estland var under sovjetisk styre, preget Arvo Pärts liv og musikk i stor grad. Isolasjonen fra de musikalske strømninger utenfor Sovjetunionen gjorde at Estland utviklet egne metoder i komposisjon på sekstitallet,og Pärt var i så måte en frontfigur. Nekrolog ble hans første viktige verk og det første estiske verket som benyttet seg av avantgardistiske komposisjonsteknikker. Hans musikk ble lovprist av noen og slaktet av andre,som hans Credo fra 1968, som fikk ham til å trekke seg tilbake fra alt kreativt arbeid for å finne en ny og særegen stemme for å uttrykke sin musikk på. Han brukte nå de åtte påfølgende år til å fordype seg i bl.a. gregoriansk sang og vokal polyfoni, før han i 1976 kom tilbake som komponist i en språkdrakt så forskjellig at han ikke var til å kjenne igjen. Fra polyfoniens kompleksitet går han nå motsatt vei ved å begrense seg til kjernen av det essensielle, og sier selv: ”Jeg har oppdaget at det er nok når en eneste note er spilt vakkert. Denne ene noten, eller et stumt slag, eller et øyeblikks stillhet, trøster meg,”og ”... gjemt bak kunsten å forbinde to eller tre toner, ligger et kosmisk mysterium.”Han døper sin nye teknikk for ”tintinnabuli”, som er latinsk for ”småklokker”. Tabula rasa, som du hører i kveld i Sølvi Edvardsen /ARR, er et typisk eksempel på denne minimalistiske stilen, som også er den stilen Arvo Pärt er høyst skattet for.  Dirigent, landsmann og støttespiller Neeme Järvi står bak kveldens innspilling av Tabula Rasa.Arvo Pärt forlot det kommunistiske Estland i 1980 og bor nå i Berlin.

    Frozen Silence

    Frozen Silence - Kaloyan Boyadjiev

    Det opprinnelige utgangspunktet for denne balletten var en rørende historie om moren til en venn av meg. Hun var syk, bundet til sengen, uten å kunne snakke og nesten uten å kunne bevege seg. Hun var fanget i sin egen kropp, ute av stand til å kommunisere med sine nærmeste. Jeg ble dypt beveget av denne historien, og begynte å forestille meg hvordan det ville kjennes ikke å kunne uttrykke deg gjennom bevegelse eller tale. Hvor skremt og alene man ville føle seg. Min venns erfaringer motiverte meg til å skape et stykke som skulle ha i seg like mye dramatiske følelser som jeg satt igjen med etter å ha hørt min vennes historie for første gang. Balletten Frozen silence er ikke knyttet opp til noen bestemt handlingsstyrt historie, jeg vil heller si noe om følelsen vi alle kjenner når vi av ulike grunner ikke greier å uttrykke oss. Det kan skyldes både fysiske ogmer emosjonelle ting; alt fra å snakke med sjefen din til ikke å fortelle din bedre halvdel noe i frykt for å såre vedkommende. Øyeblikket vi alle har opplevd flere ganger: følelsen av å fjerne seg eller bli fjern i en samtale,fordi vi ikke kan uttrykke hva vi føler eller tenker – enten fordi vi ikke vil såre vedkommende, eller fordi situasjonen eller kulturen ikke tillater at vi sier det vi ønsker. Når man er fanget i sine egne tanker og sin egen kropp, kjennes det som om kroppen er for liten for sjelen og ute av stand til å røre seg, stemmen har forsvunnet og er ikke-eksisterende. En følelse som vokser til en følelse av klaustrofobi og udugelighet, og du vil bare sprenge deg ut av det, men vet at du ikke kan. Denne balletten er dedisert til noen jeg er glad i.

    Max Richter

    Max Richter ble født i Tyskland i 1966 og vokste opp i Storbritannia. Han utdannet seg i klavér og komposisjon ved Edinburgh University, Royal Academyof Music og med Luciano Berio i Firenze. Etter fullførte studier etablerte han ensemblet Piano Circus der han selv spilte klavér, som fremførte verk av samtidskomponister som Arvo Pärt, Philip Glass, Julia Wolfe, BrianEno og Steve Reich. På nittitallet samarbeidet han med utøvere innenfor elektronisk musikk. I sine komposisjoner eksperimenterer han med bruk av musikkinstrumenter, den menneskelige stemme, naturlyder og elektronikk i forskjellige konstellasjoner. Det intense og følsomme uttrykket hans har vært et medrivende lydfølge til både balletter, installasjoner og film. Han har bl.a. skrevet musikken til The Royal Ballets produksjon INFRA, som BBC har laget en dokumentarfilm om. I 2008 ble han utnevnt til ”Composerof the Year” og nominert til Prix France Musique for sin musikk til Ari Folmans film Waltz With Bashir. I kveld høres komposisjoner fra hans to første album Memory house innspilt med BBC Philharmonic Orchestra (2002) og The Blue Notebooks med tekstlesninger av Tilda Swinton (2004). Senere utgivelser er Songs From Before basert på tekster av Haruki Murakami (2006) og 24 PostcardsIn Full Colour, en samling elektroniske miniatyrer/ringetoner (2008).

    In a tin house when it rains

    In a Tin House when it rains - Alan Lucien Øyen

    Det regner. Da vi kjørte forbi det lille slumkvarteret utenfor Bangkok tidligere i år, var det 37 grader, solen smalt i blikktaket på de små skurene idet drosjen stoppet på rødt lys. ”My God,” sa Andrew, som satt ved siden av meg; “Imagine the racket in there when it's raining. When it’s pouring.” Jeg skrev ned: “in a tin house when it rains.”Dette er ikke sammenhengen, men utgangspunktet for det jeg ville jobbe med og fortelle i denne nye koreografien: Hvordan oppleves det å være i et slikt ”ramshackle-house” når det pøser?  De fem danserne blir, i et drivende fysisk forløp, uttrykk for lyden og opplevelsen av regnets rytme, i et stykke dans som for meg handler om et sterkt ønske om å bevegelig gjøre - danserne og publikum. Kostymene springer ut ifra samme tanke. I samarbeid med kostymedesigner Stine Sjøgren har jeg forsøkt å finne fram til kostymer som tilfører bevegelse, og som på mange vis lever sitt eget liv; materialer som leker med lyset og dansernes bevegelser, uavhengig av koreografien.Nina Simones sang og Tom Waits’ musikk danner den auditive strukturen som Tin House danses til. Innspillingene er ekstremt rytmiske og dynamiske og har unike vokalfraseringer som inspirerer til bevegelse. Tin House er bygget opp rundt disse elementene. I inspirasjon og samspill med tittel, musikk og kostymer framstår altså konseptet. Selve koreografien skapes i prøvesalen; danserne levendegjør den. Det regner.Og når det regner, så pøser det. Dråpene fraksjoneres og åpner seg; det bråker, og verden blir blank. Lyden på taket er både intens og beroligende. Lytter du lenge finjusteres hørselen. Stillheten mellom dråpene trer fram sammen med et aldri gjentagende system av lyd og bevegelse.

    Nina Simone (1933 - 2003)

    Nina Simones eksepsjonelle musikalske talent var tydelig allerede da hun ble med sin mor i kirken som barn. Takket være en god venn av hennes mor fikk de penger til å la Nina få pianoundervisning. Hun debuterte med en klassisk piano-resital allerede som12-åring. Denne debutkonserten ble også starten på annet viktig engasjement i hennes liv, nemlig hennes arbeid i Civil Rights Movement. Hennes foreldre ble nemlig bedt om å fjerne seg fra første benk og flytte seg bakerst i salen, for første benk var tiltenkt hvite. Hennes engasjement ble enda mer flammende da hun opplevde å bli avvist to ganger som pianostudent ved Curtis Institute,hvor hun ad omveier fikk vite at grunnen var hennes hudfarge og kjønn. (Dagen før hun døde, ble hun forøvrig hedret med en ”Honorary Degree” av samme institutt!) Sine første inntekter fikk hun ved å opptre på ”Midtown Bar & Grill” i Atlantic City. For å spare sin mor fra skammen over at hun spilte ”djevelens musikk”, byttet hun ut sitt fødenavn, Eunice Kathleen Waymon, med kunstnernavnet Nina Simone. Hennes gjennombrudd kom i 1958 med ”I Loves You Porgy” fra Gershwin’s Porgy and Bess. Hun spilte inn over 40 album, og den ene perlen etter den andre trillet ut i en jevn strøm: ”My Baby Just Cares For Me”, ”I Put a Spell on You”, ”Feeling Good”, ”I Wish I Knew How It Would Feel to Be Free”, ”To Be Young ”, ”Gifted and Black”, ”Sinnerman”... Sistnevne, som blir å høre i kveld, er en tradisjonell gospel uten kjent opphavsperson, men er gjenskapt av Nina Simone i en helt personlig tolkning, der hennes skjøre ognoe androgyne klangfarge sammen med hennes ledige, klassisk skolerte pianospill blander elementer fra jazz, soul, R&B, gospel,pop,og folk. Denne særegne stilen iblandet hennes hypnotiske bruk av ord og stillhet gjorde konsertene hennes til happenings og var også bakgrunnen for tilnavnet ”High Priestess of Soul”. Etter hennes død ble det kjent at hun hadde levd med en bipolar lidelseog schizofreni gjennom mange år. Kanskje det kan forklare at hun på en og samme konsert kunne spille ut ytterpunkter som aggresjon,sprudlende livsglede og tragisk melankoli med overbevisende troverdighet?

    Tom Waits

    Artisten Tom Waits (f. 1949 i California, foreldre av skotsk/irsk og norsk avstamming) glitrer ikke av gull, men av svovelkis. Han komponerer, skriver tekster, spiller instrumenter og skuespillerroller. Han synger, brumler, snakker og peser seg gjennom sangene mens han trakterer piano, orgel, gitareller munnspill. Hans musikalske uttrykk er et resultat av eksperimentering med elementer fra rock,blues, jazz, vaudeville og folk, og hans lydverden kan oppleves som alt fra myk melankolsk til smertefull traspete .Det finnes ingen avgrenset bås for Tom Waits, og han endrer seg hele tiden. Men han kalte det et paradigmeskifte i uttrykk da at han i 1980 giftet seg med Kathleen Brennan, som siden da har fungert som inspirasjonskilde og aktiv medskaper. De bor i dag i Los Angeles med sine tre barn.Tom Waits har gitt ut 23 CD-er, hvorav den første kom i 1972. Alan Lucien Øien har valgt to spor fra Tom Waits’ album Real Gone fra 2004 til Septemberdans. Dette albumet er litt mer rocke-preget enn tidligere og har et eksperimentelt lydbilde med vokalperkusjon i flere av sporene.”Real gone lukter støv, høres ut som mugg og har skitt under neglene.” (Morten Krane, anmelder). I kveld får vi se hvordan sanger fra Real gone kan leves.

    Biografier

    Sølvi Edvardsen, koreograf

    Sølvi Edvardsen er en av Norges mest betydningsfulle og anerkjente koreograferinnen moderne dans. Hun debuterte som koreograf i Collage Dansekompani og mottok Kritikerprisen for Kimen i 1984. Siden har hun koreografert for bl.a. Carte Blanche, Oslo Danse Ensemble, NRK og mange teatre. For NRK har hun bl.a. gjort tre sommerkonserter i Holmenkollen, hvorav Skarven i 1996. Hun har også gjort prosjekter som åpningen avOslo Lufthavn Gardermoen, Ildsjeler, Domene for Damer, Sort Vase, 3 og 2 saman, Beyond Borders i India på oppdrag fra UD samt Bolero med Oslo Filharmonien. Sølvi Edvardsen har arbeidet frem en trilogi med egne helaftener,som startet med Black Bride i 2002 og fortsatte med Memento Mori i 2005. Den siste delen,Signum Axis, hadde premiere på Dansens Hus 2008 under Ultimafestivalen. Sølvi Edvardsen har i år 30-årsjubileum som koreograf, og er for tiden aktuell med forestillingen  Se meg! produsert av Akershus Teater. Tidligere har hun skapt fire balletter for Nasjonalballetten,Masken i 1985, Grieg á jour i 1993, som ble laget til åpningen av Festspillene i Bergen og deretter vist på Den Norske Opera & Ballett,Tabu i 1998, og sist Access, som var en del av forestillingen Septemberdans 2007, og også ble vist i Shoot the Moon våren 2010.

    Kaloyan Boyadjiev, koreograf

    Kaloyan Boyadjiev er født i Sofia i Bulgaria,og utdannet ved Den nasjonale ballettskole i hjembyen. Han har vært ansatt ved Pact Ballet,Pretoria, Sør-Afrika, og Nasjonalballetten i Sofia før han i 2002 ble medlem av Nasjonalballetten,hvor han i 2003 ble utnevnt til solist. Her har Boyadjiev danset Jonathan Harkeri Gabel og Pinks Dracula, Ariel i TetleysStormen, Romeo og Mercutio i Corders Romeo og Julie, og prinsen i Dinna Bjørns Nøtteknekkeren. Han har også danset hoffnarr i Stevensons Askepott, Cassio i Lubovitch’ Othello,tittelrollen i Tetleys Vårofferet, Lucentio i Crankos Troll kan temmes, og Lysander og Puck i Sunds En midtsommernattsdrøm. Han har danset fremtredende solopartier i van Danztigs Vier letzte Lieder, Holmes’ Svanesjøen,Martins’ Fearful Symmetries, Balanchines Agon, De fire temperamenter og Symphony inThree Movements, Wheeldons Polyphonia og BioGRAFIER The Christening Suite, Kyliáns Bella Figura og Wings of Wax, Duatos Por Vos Muero og White Darkness, Welch’ Maninyas, Forsythes Work within work, The Second Detail og The Vertiginous Thrill of Exactitude, Yorks Celts,Lightfoot Leóns Softly as I Leave You, Shangri-La og Start to Finish, Tetleys Arena, Rushtons On the Adjacent Sides og i Petipas Tornerose. Kaloyan Boyadjiev har tidligere koreografert ballettene Open for Discussion, Roundabout og Lost in time for Nasjonalballetten.

    Alan Lucien Øyen, koreograf og instruktør

    Alan Lucien Øyen begynte på ballettlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo som 17-åring, og fra 2001 arbeidet han som danser ved Carte Blanche og Pretty Ugly Dance Company, (med den amerikanske koreografen Amanda Miller). Allerede 3 år senere laget han sin første koreografi, og har siden skapt 11 koreografiske arbeider, (inklusive 3 bestillingsverk) – de fleste av dem co-produsert av Carte Blanche og BIT Teatergarasjen (Bergen Internasjonale Teater).I 2006 etablerte Øyen kompaniet winterguests som støttes av både Norsk Kulturråd og Bergen Kommune. Kompaniet som hadde sitt utgangspunkt i dans med bruk av noe tekst,har siden splittet seg i to parallelle retninger; koreografisk arbeid med dansere og iscenesettelse av teater med skuespillere. Kompaniet produserer nå hovedsaklig dramatiske verk skrevet av Alan Lucien Øyen i samarbeid med medvirkende, mens Øyen fortsetter å sette opp koreografiske bestillingsverk for dansekompanier i Norge og utlandet. Øyen skriver for tiden på sitt andre helaftens skuespill Avenida Corrientes som har premiere i slutten av oktober. Øyen mottok strålende kritikker for fjorårets forestilling AMERICA -Visions of love, mens hans Endalaus for Iceland dance company tidligere i år ble nominert til årets forestilling på Island. Øyens arbeid tiltrekker seg erfarne og anerkjente medvirkende:koreograf Antony Rizzi, tidligere Berliner Volksbühne skuespiller Kate Strong og West End-instruktøren Andrew Wale har alle medvirket som utøvere i Øyens forestillinger. I desember 2009 tildelte Norsk Kulturråd Øyens kompani winter guests støtte til fireprosjekter over en treårsperiode. For første gang noensinne har et kompani mottatt flerårig støtte fra kulturrådets danseutvalg og utvalget for fri scenekunst samlet. Øyen har mottatt tre førstepriser i koreografi,og hans verker finnes i repertoaret til blant annet Carte Blanche, Skånes Dansteaterog Iceland Dance Company.

    Stine Sjøgren, kostymedesign

    Stine Sjøgren har en Master of Fine Art i kostymedesign og scenografi ved Northwestern University i Chicago. Mens hun var i USA jobbet hun som frilans designer på flere teatre, både i og utenfor Chicago, og har stått ansvarlig for både kostymer og scenografi for en rekke forestillinger, både innen dramatisk teater, musikaler, opera og balletter. Hun har også jobbet som kostymeassistent på Guthrie Theater i Minneapolis, det største distriktsteatret utenfor New York/Broadway,og ved Drury Lane Theater. Før hun begynte å arbeide med teater, utdannet hun seg som klesdesigner ved Esmod moteskole i Oslo, og ble utnevnt som årets unge designer 1995 på Moteuken på Sjølyst det samme året som hun ble uteksaminert. I tillegg har hun hatt flere oppdrag innen interiørdesign og konseptutvikling. Stine Sjøgren begynte i DNO&B i 2007,og er i dag leder for damesystuen.

    Paul Vidar Sævarang, lysdesign

    Paul Vidar Sævarang ble ansatt i lys-avdelingen ved Den Norske Opera i 1984. I dag er han lysdesigner og avdelingens leder. I 1996 og1997 arbeidet han som lysmester for CarteBlanche. Han har også jobbet med lysdesign for Anderz Døving, Victoria Productions og Georgian National Ballet. Ved sistnevnte designet han lyset til Giselle og Svanesjøen. Ved Nasjonalballetten har han blant annet hatt ansvar for Eventyret om Svanesjøen, Mini-Tryll,Septemberdans 2005 og 2006, den tredelte ballett-forestillingen Moves og På kammerset med Elo og Boyadjiev og Don Quixote. I tillegg har han også hatt ansvaret for lysdesign på Tosca og Carmen for Oscarsborg-operaen.