01.09.11 - 05.09.11

Septemberdans 2011

Tett på ny dans.

Intro

  • / Ingen pause
  • / Scene 2 / Ballett

Kom inn fra høstmørket og opplev tre nye danseverk på intime Scene 2! Dansen skapes av tre koreografer med hver sin egenartede stil.

Engelske Douglas Lee er kjent for sitt rike og skulpturelle dansespråk. Gjennom dans, lys og rom skaper han abstrakte, høyst estetiske og ofte mørke verk. Tyske Andreas Heise er danser i Nasjonalballetten, og i ferd med å etablere seg som koreograf. Han lager dans med følelser og dramatisk nerve. Også Ina Christel Johannessen bruker teatrale elementer, men blandet med sanselighet og rå kraft.

Både Johannessen og Lee har fått sine internasjonale gjennombrudd. Johannessens kompani Zero Visibility Corp turnerer verden rundt, og Lees verk er blitt lagt merke til av mange. Magasinet Time Out New York mente hans Lifecasting for New York City Ballet var “one of the outstanding dance works of 2009”.

Velkommen inn til septemberdans!

Forestillingen fortsetter på turné til Haugesund, Stord, Os, Sandnes, Lyngdal, Arendal, Larvik, Nøtterøy, Gjøvik og Drammen. 

Turnéoversikt

  • 8. september kl. 19:00 Haugesund 
  • 9. september  kl. 19:00 Stord 
  • 10. september kl. 18:00 Os 
  • 11. september kl.19:00 Sandnes 
  • 13. september kl 19:30 Lyngdal kulturhus 
  • 15. september kl 19:00 Arendal kulturhus 
  • 16. september kl 19:00 Larvik kulturhus Bølgen 
  • 17. september kl 18:00 Nøtterøy kulturhus 
  • 20. september kl 19:00 Gjøvik kulturhus 
  • 21. september kl 19:00 Drammens teater

    I rollene

    Dansere fra Nasjonalballetten

    Yoel Carreño, Yolanda Correa, Victoria Francisca Amundsen Breivik , Lucas Lima, Ingrid Lorentzen, Leyna Magbutay, Miharu Maki, Gakuro Matsui, Maiko Nishino, Marco Pagetti, Caroline Roca, Stine Østvold

    Om Welcome Home

    Ina Christel Johannessen

    welcome home / ina christel johannessen

    Ina Christel Johannessen er kunstnerisk leder og koreograf for Zero Visibility,med base i Oslo. Dette kompaniet har produsert 14 forestillinger og er et av de norske kompaniene som mottar basisfinansiering fra Norsk Kulturråd. Zero Visibility turnerer nå tre ulike verk, blant dem skal Now she knows med 16 nordiske kvinnelige dansere gjeste en stor internasjonal festival i Mexico, og (im)possible som hadde premiere i Paris våren 2011 spiller i Oslo senere i høst. Og sist men ikke minst forestillingen som ble det internasjonale gjennombruddet i 2003 …it´s only a rehearsal. Denne duetten blir fremdeles invitert til hele verden og har bl.a. spilt 3 uker på Sydney Opera House. Ina Christel Johannessen er utdannet koreograf på Kunsthøy-skolen i Oslo, der hun nå også underviser i koreografiske fag.Som nyutdannet gjorde hun et kort verk for DNO i 1986!

    En viktig del av Inas artistiske profil og arbeid har vært det tett samarbeidet med Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Siden 1992 har hun koreografert 13 helaftens verk for Carte Blanche, sist Klokka 3 om ettermiddagen, vist på DNO høsten 2010. Ina har også koreografert for flere internasjonale kompanier som Helsinki City Dance Company, Den Kungliga Operan Stockholm, ScottishDancetheatre, Iceland Dance Company, Oldenburg Tanztheatre og Cullbergballetten.

    Welcome home

    Kan man tenke seg ”hjemme” som inne i seg selv, hjemme i seg selv?

    Gjennomgående i mine verk er ønsket om å skape motsetninger. Livet består av motsetningpar,der verken det ene eller andre er rett eller galt, svart eller hvitt, men trenger motsatsen for å få mening. Slik tenker jeg også med tittelen Welcome home: Den er innbydende og inviterende, men et hjem er også noe som må beskyttes og lukkes for ”fremmede”. Kan man tenke seg ”hjemme”som inne i seg selv, hjemme i seg selv? Man åpner opp og inviterer andre inn, andre tanker, andre meninger, samtidig som man har behov for å beskytte seg. Åpner og lukker. Er hjemme et sted hvor en kan hvile, sovneinn, eller er søvnen farlig, sløvende, slik atsansene mister skarphet og skaper likegyldighet? ”Go to sleep, go to sleep, go to sleep,”lokker en stemme i musikken.

    Når jeg skal skape et danseverk, er prosessen vel så viktig som sluttresultatet; veien skaper målet. Og jeg jobber nok på en måte som er annerledes og litt ny for mange ballettdansere. Danserne må gjennom mange runder med improvisasjon, der jeg bygger oppgavene oppå hverandre. Det kan være fysiske oppgaver først, for så å utvikle en tanke, en tilstand,en emosjon. Jeg søker et personlig språk hos hver enkelt danser – der de må jobbe med både kropp, hjerte og hode. Målet er at danseren skal integrere sitt eget kroppsnærvær: lage seg bilder, forestillinger, historier knyttet opp mot bevegelsene de gjør – de må bevege seg for å bevege.

    Mine koreografiske verk har oftest et humanistisk prosjekt: hvordan hver person forholder seg til seg selv og gjennom omgivelsene(les samfunnet). Vi kan ikke unngå at vi står i sentrum av vårt eget liv, bærer våre egne historier, som farger og farges av omgivelsene. Jeg ønsker at alle personene i verket bærer med seg sine historier, at det veves intrikate, usynlige tråder mellom danserne, som flettes til mønstre, komposisjoner– som en semiotisk vev, der alle lag avtegn/symboler skaper mening eller forslag til mening, tolkning og personlige opplevelser hos tilskueren.

    Tusen takk til Line og Pia!

    Om 5 for Silver

    Douglas Lee

    Douglas Lee startet sin ballettutdannelse ved Arts Educational School i London. Han mottok stipend til Royal Ballet School, og vant Alicia Markova-prisen da han gikk ut derfra i 1996. Samme år ble han opptatt ved Stuttgart Ballets Corps de Ballet, og steg gradvis til å bli solist og hoveddanser i kompaniet.

    Douglas Lee gjorde sin første koreografii 1999, for det Stuttgartbaserte Noverre Society’s programfor unge koreografer. Lee har utviklet en særegen koreografisk stemme; hans fantastiske, skulpturelle bilder uttrykkes av et helt særeget og komplekst samspill mellom dansepartnerne,og en mesterlig bruk av det klassiske vokabularet. Hver ballett er en svært estetisk og nøye komponert sammensmelting av dans, lys og rom. Etter suksessene i Stuttgart har DouglasLee fortsatt sin koreografiske karriere ogsåinternasjonalt.

    To ganger har Lee blitt invitert til NewYork Choreographic Institute for å jobbe med danserne i New York City Ballet.I 2005 skapte Douglas Lee Fractured Wake for Nasjonalballetten. Siden har han laget ballettene Rubicon Play for Royal Ballet of Flanders, Leviathan for Stuttgart Ballet, og Lifecasting for New York City Ballet. Sistnevnte ble short listed i Time Out som et av de fremragende danseverkene i 2009, og hadde sin tyske premiere i Stuttgart i 2009. Videre skapte han Pas de Deux Fanfare LX for solistdanserne Alicia Amatriain og Jason Reilly, og denne balletten ble også satt opp på Berlin State Ballets repertoar. I 2010 lagde han sin tiende ballett for Stuttgart Ballet,Nightlight.

    5 for silver

    "...5 for Silver, 6 for Gold,7 for a secret never to be told…”

    Mitt nye verk for Nasjonalballetten er lagetfor en liten gruppe dansere som består av to kvinner og tre menn, alle soloister i stykket. Jeg ønsket å skape en ikke-fortellende ballett,men jeg har innlemmet mye symbolisme og bildebruk som kan gi både danserne, publikum og meg sterke assosiasjoner. Et av utgangspunktene var forestillinger knyttet til fugler: formen deres, elegansen,teksturen og opplevelsen av bevegelse. Jeg har også dradd veksler på mine personlige assosiasjoner: fuglenes musikalske natur,opplevelsen av det landskapet de tegner opp– og som symboler for en slags varsler eller omen, som ballettens tittel henspeiler på. Ideen om overtro ble særlig interessant da jeg strukturerte verket, siden overtro i form av et ritual eller en rite i sin tur kan skape form og mønster.

    Musikken jeg valgte til denne balletten er minimalistisk (strenge-) og elektronisk. Noe av det har Julia Kents skrevet, og i tillegg har jeg bestilt musikk av komponisten Frank Henne, som jeg har samarbeidet med i mange år. Tittelen på balletten, 5 for Silver, skriver seg fra en barneregle om kråker (skjærer? Kråke= crow, magpie=skjære) og overtro. Teksten har fulgt meg siden barndommen: ”5 for Silver, 6 for Gold, 7 for a secret never to be told…”

    Om Souls’ Complexion

    Andreas Heise

    souls' complexion / Andreas Heise

    Tyske Andreas Heise har sin utdannelse fra Palucca-Schule i Dresden. Der lærte hanklassisk ballett etter den russiske Vaganovamodellen,og moderne dans etter Graham,Limon, Laban og Jooss. Han jobbet med både det klassiske repertoaret, pas de deux,improvisasjon, komposisjon og jazz. Fra 1998 danset Andreas Heise ved Leipziger Ballett,der han var solist i balletter av både George Balanchine, Jiri Kylian, Robert North og Uwe Scholz. I 2003 ble han medlem av Nasjonalballetten. Her har han danset Romeo i Corders Romeo og Julie. Han har også danset Lysander i Sunds En Midtsommernattsdrøm,Lenskij i Crankos Onegin og Romeo i Espejordog Støvinds Romeo & Julie - en moderne kjærlighetshistorie. Han har danset fremtredende solopartier i bl.a. Forsythes Workwithinwork, The Second Detail og Limb’sTheorem, Lightfoot og Leóns Softly as I LeaveYou, Shutters Shut og Start to Finish, Kyliáns Stamping Ground og 27’52’’, Duatos WhiteDarkness, Petipas Tornerose, Rushtons On theAdjacent Sides, Bjørns Nøtteknekkeren, ElosBrake-Green, Bjørnsgaards Et Moderne sted og i Goeckes Fur.I 2006 skapte Andreas Heise sin første egne koreografi, som ble vist på Ballettlaboratoriet, Nasjonalballettens arena der nye koreografer kan presentere og utvikle mindre koreografiske arbeider. Siden har flere av hans balletter vært representert her og på internasjonale dansefestivaler. Andreas Heisessiste verk for Nasjonalballetten var Nucleus i Septemberdans 2009.

    Souls' complexion

    "Det å leve fullstendig her og nå er noe av detmest utfordrende som finnes."

    Hvis vi ikke er tilfredse med det vi har i øyeblikket, foretar vi ofte en mental reise tilbake til de gode,gamle dager. Vi gjenskaper øyeblikkene med levd liv, og føler akkurat det samme vi gjorde som da fortiden var nåtid. Flukten fra Nåtiden får oss til å kjenne oss trygge, og gir oss en følelse av hensik thvis nåtiden oppleves som uutholdelig. Motsatt drømmer vi om hva som skal skje i fremtiden, men det meste er kanskje urealistisk. Selv om vi er klar over at vi narrer oss selv, gjør slike illusjoner eller løgner oss i stand til å leve med hverdagen.

    Anton Tsjekhovs skuespill Tre søstre fascinerte meg, og særlig hvordan han fremstilte virkelig liv til personene på scenen. eg valgte derfor å fokusere på karakterene til de tre søstrene Irina, Masha og Olga. De kretser alle rundt både fortid og fremtid, og drømmer om et annet liv. Håper er å kunneflytte til Moskva.Nettopp håpet er et grunnelement i hele forestillingen. Håpet og drømmen dekker over nåtiden, og gjør dermed livet til å holde ut.

    I mitt danseverk ønsker jeg å skape følelser og stemninger som vi opplever når vi drømmer og håper, når vi sitter fast i livet,ulykkelige over nåtiden og ute av stand til å leve her og nå. Samtidig prøver jeg å peke henimot Tsjekhovs tekst, og sikter mot et dramatisk så vel som et komisk uttrykk.  Jeg prøver ikke å skape en fortellenedeballett ut fra Tsjekhovs skuespill. Derimot ligger Tre søstre der som en inspirasjon,som jeg kan legge oppå det andre jeg ønsker å uttrykke i balletten. Mest av alt erj eg interessert i konstellasjonen med de tre søstrene, og tilfører en mannlig energi opp mot dem. Han vil representere alle drømmene og håpene deres, og skapekonflikt mellom dem.

    Biografier

    Kreng og kaboom karavan

     Kreng og Kaboom Karavan (artistnavn på de to belgiske komponistene Pepijn Caudron og Bram Bosteels), arbeider begge med musikk som er elektroniske bearbeidelser av bl.a.stemme, strykere og slagverk, og fungerer som en forsterker av det visuelle og det emosjonelle med sitt magiske, mørke og suggererende klangteppe.  Musikken er derfor godt egnet som lydkulisser til film og sceniske uttrykk. Vi aner inspirasjon fra såvel jazz som neoklassisk musikk uten at man kan plassere den i noen bås. Kreng har skrevet musikk til over 20 teater- og ballettproduksjoner, bl.a.til det belgiske kompaniet Abattoir Fermé,og både Kreng og Kaboom Karavan har utgitt musikk på det norske plateselskapet Miasmah,som utgir musikk i sjangerne underground/dark ambient.

    Sergej Rakhmaninov

    Sergej Rakhmaninov (f. 1873 i Novgorod, d.1943 i California, USA), er en av Russlands fremste komponister innenfor den russiske,romantiske tradisjonen. Hans foreldre forstod tidlig hans musikalske talent og sendte ham som ganske ung til St. Petersburg for at han skulle få undervisning i klaver og komposisjon. Senere fortsatte han sine studier i Moskva, der han fikk toppkarakterer i klaver og komposisjon. Han var inspirert av Tsjajkovskijs og Rimskij-Korsakovs nasjonaletradisjon og det slaviske og russisk-ortodoksetone språket. Ved å tilføre impresjonismens harmoniske og melodiske kulør, svingninger i temperament og suggererende rytmikk,får vi det særegne uttrykket som Rakhmaninov er alene om. Tsjajkovskij hyllet hans musikk, men publikum og presse var ikke alltid modne nok for å ta imot den, selv om enkelte verk gjorde ham raskt berømt i videkretser. Mangelen på umiddelbar aksept hos publikum medførte at Rakhmaninov ble utrygg på seg selv som komponist, og han viet seg derfor i perioder til dirigering av operaer og konserter i tillegg til en utstrakt konsertvirksomhetsom pianist, også internasjonalt. På klaver var han en ener i sin samtid, og en turné i USA i 1909 ble rene triumftoget. Etter at han emigrerte til USA for godt i 1920,dirigerte han flere plateinnspillinger av egne verker. Han komposisjoner er blitt stående som markante senromantiske verk som spilles jevnlig over hele verden, deriblant fire klaverkonserter, tre symfonier, orkesterfantasier,operaer, kammermusikk, utallige klaverkomposisjoner, Symfoniske danser og korverkene The Bells og Vesper. 

    Julia Kent

    Julia Kent er en kanadiskfødt cellist og komponist med New York som base for sin musikalske virksomhet. Hun har vært tilknyttet mange artister, for eks. 90-tallsgruppen Rasputina, The Angels Of Light, Larsen,Leona Naess, Rufus Wainwright, og ikke minst er hun kjent for sitt samarbeid medA ntony and the Johnsons. I de senere årene har hun laget to CD-innspillinger der hennes cello er den gjennomgående hovedstemmen akkompagnert av et sofistikert slagverk i en sjanger som kan betegnes som eksperimentell/moderne klassisk. Fra hennes første soloalbum, Delay (2007), som er en samling komposisjoner inspirert av 11 flyplasser hun har reist igjennom, får vi høre verkene Gardermoen og Idlewild. Fra hennes andre album,Green and Gray (2011), drar hun opp grenser mellom grønn landsbygd og grå asfalt, og fra dette albumet benyttes sporene Wake Low,Acquario og Overlook i Douglas Lees verk i Septemberdans 2011.

    Stine Sjøgren

    Stine Sjøgren har en Master of Fine Art i kostymedesign og scenografi ved Northwestern University i Chicago. Mens hun var i USA jobbet hun som frilans designer på flere teatre, både i og utenfor Chicago, og har stått ansvarlig for både kostymer og scenografi for en rekke forestillinger, både innen dramatisk teater, musikaler, opera og balletter. Hun har også jobbet som kostymeassistent på Guthrie Theater i Minneapolis, det største distriktsteatret utenfor New York/Broadway,og ved Drury Lane Theater. Før hun begynte å arbeide med teater, utdannet hun seg som klesdesigner ved Esmod moteskole i Oslo, og ble utnevnt som årets unge designer 1995 på Moteuken på Sjølyst det samme året som hun ble uteksaminert.

    I tillegg har hun hatt flere oppdrag innen interiørdesign og konseptutvikling. Stine Sjøgren begynte i DNO&B i 2007,og er i dag leder for Systuen. Dette er tredje gangen hun har blitt bedt om å lage kostymene til Septemberdans-forestillingene, noe som har ført til at koreografen Alan Lucien Øyen også vil ha henne som kostymedesigner til flere av sine verk, nå sist i XXX som vises i Dansens hus nå i september. 

    Paul Vidar Sævarang

    Paul Vidar Sævarang ble ansatt i lys-avdelingen ved Den Norske Opera i 1984. I dag er han lysdesigner og avdelingens leder. I 1996 og1997 arbeidet han som lysmester for Carte Blanche. Han har også jobbet med lysdesign for Anderz Døving, Victoria Productions og Georgian National Ballet. Ved sistnevnte designet han lyset til Giselle og Svanesjøen. Ved Nasjonalballetten har han blant annet hatt ansvar for Eventyret om Svanesjøen, Mini-Tryll,Septemberdans 2005 og 2006, den tredelteballett-forestillingen Moves og På kammerset med Elo og Boyadjiev og Don Quixote. I tillegg har han også hatt ansvaret for lysdesign på Tosca og Carmen for Oscarsborg-operaen.