13.02.10 - 13.03.10

Shoot the Moon

Intro

  • / Ingen pause
  • / Hovedscenen / Ballett

Engelske David Dawson er noe så sjeldent som en ung, fremadstormende koreograf som skaper tåspissdans. Nå lager han for første gang et verk for Nasjonalballetten. 

Da Jo Strømgren Kompani feiret ti-årsjubileum i 2008, skrev Aftenposten at Strømgren er den mest fargerike koreograf og instruktør Norge har fostret. Til denne forestillingen fargelegger han Nasjonalballettens dansere med ny koreografi.

Det norske publikummet har omfavnet koreografparet Lightfoot Leóns deilige, vakre og humoristiske dans. I Shoot the Moon får du korte glimt av ulike pars forhold og relasjoner. Dessuten, vegger som beveger seg, videoprojeksjon og dramatisk musikk av Philip Glass. 

Sølvi Edvarsen skapte Access spesielt for Nasjonalballettens Victoria Herbert og Christopher Kettner til ny norsk musikk. Nå avslutter Kettner sin dansekarriere ved å til det fulle vise sine mange danseriske strenger i dette intrikate og elegante verket om de nære og besværlige forhold. Alt i alt: dans og dansere som overrasker og beveger.

Medvirkende
NasjonalballettenOperaorkestret

    dancingmadlybackwards

    dancingmadlybackwards

    “Dawson har villet lage en verden for en sjel på vandring.”

    David Dawson er et av de mest respekterte navnene blant den yngre generasjonen koreografer som arbeider i dagens ballettspråk. Han har skapt et helt nytt verk, dancingmadlybackwards,for Nasjonalballetten. Dawson har hentet inspirasjonen til sitt nyeste verk direkte fra ideene og meningene i musikken, nemlig Viatore av PeterisVasks, det nye norske operahuset og sine egne følelser for Nordens skjønnhet. Dawson har villet lage en verden for en sjel på vandring. Bildet han skaper er fragmentert, fullt av fjerne minner, nære situasjoner og visjoner av tid som går og har gått. Ved å speile musikkens mønstre og konsepter i et numerisk system eller kode og etter grunnprinsippet «tema med variasjoner», gir Dawson stykket et unikt bevegelsesspråk og en fysisk identitet. Lydbildet av skimrende strykere i Viatore ersom å betrakte tusen stjerner gjennom frostrøyk. Verkets langsomme «reise« omfatter avskjed,oppfyllelse og en endeløs ferd mot et høyere mål. Noen ganger ligger temaet på lur i det lave registeret som en dødens skygge, men så hører vi livets kontrasterende, repeterende staccato tema i det høye registeret. Vi får tanker om vekst og utvikling. Det er et verk med langsomme progresjoner og dimensjoner som ikke slipper taket i en. Det forteller historien om en vandrer som kommer til denne verden, vokser opp i den, utvikler seg,blir forelsket, lar seg oppfylle og så forlater den. Evighetstemaet forandrer seg imidlertid ikke, og spilles pianissimo. Viatore har bare én sats, men består av to lydbilder basert på ritornell formen,som spilles lavt gjennom hele stykket. Hver gang ritornellen vender tilbake, forandres grunn temaet i stykket på en eller annen måte, noe som gir en følelse av det minimale uten å ty til lærebøkenes klisjeer om minimalisme.

    Ifølge Wayne Eagling, nåværende kunstnerisk leder for The English National Ballet, bruker Dawsondet klassiske vokabularet på en helt moderne måte;  han «tar klassiske trinn og vrir dem til på en måte som appellerer perfekt til et moderne publikum.» dancingmadlybackwards er Dawsons første koreografiske verk for Nasjonalballetten, og vil være resultatet av de erfaringer som oppstår gjennom samarbeidet med danserne i kompaniet.

    Access

    “Access handler om de rom vi har alene – og de rommene vi prøver å dele; kompleksiteten i det å nå hverandre i de ulike rommene.”

    /Ingeborg Norshus

    For Sølvi Edvardsen ligger hennes identitet i bevegelsesspråket. Det er gjennom dansen at hun føler hun kan uttrykke seg mest presis. Og så blir hun stadig mer opptatt av innholdet i en ballett. Ikke i den forstand at hennes koreografi nødvendigvis skal oppfattes fortellende og konkret, men innholdet skal formidle en tanke eller idé, og være beveggrunnen til alt man gjør på scenen. I flere av ballettene hennes visualiseres ulike aspekter ved det å bli sett, og kommunikasjon med alt detinnebærer på godt og vondt.

    I Access har Sølvi Edvardsen tatt utgangspunkt i hvor vanskelig det er å befinne seg på samme nivå samtidig i et nært forhold. Man har behov for rom rundt seg selv, behov for hele tiden å justere grensene mellom nærhet og distanse. – Access handler om de rom vi har alene – og de rommene vi prøver å dele; kompleksiteten i det å nå hverandre i de ulike rommene, sier koreografen.

    Den japanskinspirerte scenografien i rødt og svart er med på å understreke motsetningene og ytterpunktene et forhold består av. Også denne delen av det sceniske uttrykket tar Edvardsen ofte hånd om, i tillegg til kostymer. Musikken skrev Åsmund Feidje spesielt til denne balletten, og Sølvi forteller om det positive samarbeidet de hadde underveis i prosessen. Feidje har tidligere sagt at partituret består av dans og musikk, og at musikken ikke er ferdig før dansen er en del av den. Koreografen forteller at hun ikke alltid ønsker å følge musikken, men heller vil ta utgangspunkt i bevegelsens egen dynamikk, og så kommer forholdet til musikken på plass etter hvert. I forbindelse med gjenoppsetningen har de to sammen kortet noe ned på lengden og komprimert der det har latt seg gjøre. Dessuten skal musikken fremføres med orkester denne gangen, og det er alltid spennende for både dansere og koreograf. Access ble skrevet for Victoria Herbert og Christopher Kettner,som en del av forestillingen Septemberdans 2007.

    – Jeg var heldig og fikk danserne som var mitt førstevalg, sier Sølvi, – og det har vært utrolig spennende å jobbe med deres ulike personligheter og identiteter. Hvordan kan jeg fange opp dette og la det komme til syne i koreografien? Hvordan bruker danserne sitt liv og sine egne erfaringer for å uttrykke så vel helheten som alle de små detaljene i dansen?

    Det Sølvi Edvardsen er mest glad i, er når hun har tid til å gå i dybden sammen med danserne,eller kanskje heller gjøre dypdykk i danserne. Hun vil gjerne utforske hele tiden og finne nye ting, og suger til seg inspirasjon fra flere hold. Derfor jobber hun også med alt fra klassisk dans til breaking. – Det er befriende å kunne jobbe med ulike sjangre, sier hun entusiastisk,– befriende at danseuttrykket nå kan ta opp i seg flere retninger. Men publikum skal ikke være så redde for ikke å forstå balletter; kanskje kan man bare ta imot og assosiere det man ønsker, og la dans treffe både hode og kropp!

    The Wake

    The wake

    “Døden er utgangspunktet. Men trist? Det er ikke nødvendigvis The Wake”.

    /Lillian Bikset

    – Vi vet alle at vi skal dø. Vi lever med den vissheten.Døden er en tragedie, men det må liggenoe tragisk i bunn for at noe skal oppleves somekstatisk, sier Jo Strømgren.

    Han valgte tittelen «The Wake» fordi han liker klangen i ordet. Det spiller på en begravelse eller en lik vake i forkant av begravelsen. Men stemningene i koreografien er mer enn bare triste.

    – To wake eller å våke kan jo også være noepositivt, det gir assosiasjoner til å være klar, iberedskap, eller ekstra oppmerksom?

    – Ja, og jeg liker den tvetydigheten. Jeg er glad i ord og titler med tvetydighet, sier Strømgren. Samtidig karakteriserer han The Wake som en ikke-fortellende koreografi.

    – Vi snakker ikke om en handling i tradisjonell forstand. Her er ingen psykologi lagt inn fra min side. Folk må selv komme med sine assosiasjoner. Det tror jeg de tåler. Det er med ballett som med billedkunst. Når man oppsøker disse kunstformene godtar man at man ikke forstår alt og at man må bidra med sin egen tolkning. De sju danserne har omtrent jevnstore roller i The Wake.

    – Dette er et kammerspill der danserne framstår som individer. De er likeverdige karakterer som representerer forskjellige stemninger. I enkelte bevegelser kan nok noen av dem speile seg i andre, men det er ikke framtredende, og selv når bevegelsene ligner, står de for forskjellige ting,sier Strømgren. Bergmund Waal Skaslien har skrevet musikken spesielt til oppsetningen, og komponist og koreograf har samarbeidet usedvanlig tett.– Han har sittet på prøvene, og fått med seg alle nyansene, og han har justert musikken underveis. Det er ikke vanlig, altså! Vi har hele veien kunnet diskutere hva vi er ute etter, sier Jo Strømgren, og forteller at musikken minner ham om filmmusikk. Den følger koreografien slik filmmusikk følger handlingen.– Musikk er voldsomt stemningsskapende, og med musikken kan bevegelser skifte betydning,sier Jo Strømgren. The Wake er den fjerde koreografien Jo Strømgren gjør for Nasjonalballetten, etter A Dull House/Et guttehjem (2000), Suite (2007) og Partita (2009). Kompaniet og koreografen har inngått en avtale om at han skal lage tre produksjoner på rad. Partita,som var del av fjorårets Septemberdans, var den første. The Wake er den andre, og til høsten får vi se den tredje. Å ha en langsiktig avtale er noe Strømgren finner inspirerende.– Det gir kreativ ro. Jeg får bli kjent med danserne og kompaniet, og jeg får muligheten til å planlegge på en annen måte enn om vi bare hadde avtalt en produksjon, sier han. Ingrid Lorentzen erden eneste av danserne som også danset i Partita.– Jeg prøver å bruke forskjellige dansere i de tre produksjonene. De skal være enkeltstående og forskjellige, det er ikke snakk om en trilogi, sier Jo Strømgren.

    Shoot the Moon

    “Du må bare være den rette.”

    /Ingeborg Norshus

    Shoot the Moon har aldri tidligere vært satt opp med andre kompanier enn Nederlands Dans Theater. NDT har turnert i Europa og Asia med denne svært personlige og spesielle balletten,og høstet lovord overalt. Men det å slippe taket i dette ”barnet” er ikke bare-bare for koreografduoen Paul Lightfoot og Sol León:

    – Denne balletten er helt spesielt krevende,forteller Sol León. – Her skal man ikke bare mestre teknikken, man må rett og slett også være den ”riktige”karakteren. Jeg har bedt danserne om ikke å ta mitt valg av dansere personlig, det handler ikke om at de ikke er flinke nok.

    Den andre delen av duoen, Paul Lightfoot, skyter inn: – Det er som om du ser en film som James Stewart og Elizabeth Taylor har spilt hovedrollene i, med andre skuespillere. Det er samme film, men likevel vil den ha et helt annet uttrykk.

    Lightfoot & León har stor tillit til danserne i Nasjonalballetten,dette er den niende av koreografenes verk som har blitt satt opp her. Sol synes det er en stor utfordring å skulle forklare hva de ønsker at danserne skal prestere, dette er et språk som ikke så lett fanges opp av ord. Derfor er hun på mange måter glad for at Parvaneh Scharafali fra NDT skal danse en av karakterene også i Oslo. Hun har denne balletten under huden, og vil slik kunne være til stor nytte for sine med dansere her. På mange måter vil hennes erfaring være som en slags bindemiddel i denne oppsetningen.

    Paul bryter inn: – Vi har vel ikke tidligere gått så langt i å skape en semi-scenografisk, teatralballett før. Det er ikke en fortellende ballett i vanlig forstand, dette er ikke noe forsøk på å danse enhistorie. Poenget her er nettopp skikkelsene, karakterene.

    De siste årene har de to skapt flere balletter til musikk av Philip Glass. Det er ikke det at de ikke kan eller vil bruke andre komponister, men skaperprosessen går i perioder, og nå er det en ”Glass-periode”, der det er fruktbart å lete etter og forholde seg til stadig nye sider hos den samme komponisten. Lightfoot mener også at det teatrale hos Glass forsterker den koreografiske retningende to nå beveger seg i, med større vekt på sceniske elementer i tillegg til dansernes skuespillertalenter.– Danserne må spille skuespill på et så høyt nivå at man ikke merker at det er det de gjør, sier Sol. – Det er lett å overspille og overdrive ansiktsuttrykk,for eksempel.

    Når man smugtitter inn på prøvene til denne balletten, kan dansernes aktivitet nesten fortone seg som en risikosport. Kombinasjonen av de store, dynamiske bevegelsene og de små, statiske hodebevegelsene vitner om ekstrem kontroll for ikke å utsette kroppen for skader, utholdenhet ogen ekstrem presisjon. Nasjonalballettens dansere er bredt skolert i både klassisk og moderne dans,og jeg tenker at dette må være et fortrinn i Lightfoot & Leóns balletter.

    – Mannlige dansere med klassisk danseerfaring kan ha en fordel i våre koreografier, sier Sol, - men ikke jentene. De er vant til å ha fokus på bena, mens armene og hendene har en mer ”dekorativ” funksjon. I våre balletter er hendene og armbevegelsene svært viktige, man forskyver både tyngdepunktet og sentrum. Koreografduoen er enige om at de nok er krevende instruktører for danserne; de er to, de krever mye og de er begge svært intense, som de sier. Og selv om det har vært vanskelig å ”overgi” denne balletten til et annet kompani, føler de seg rimelig trygge på at Shoot the Moon er i de beste hender her. Til syvende og sist er det det totale uttrykket de klarer å visualisere som er det viktigste.

    Musikken

    dancingmadlybackwards - Peteris Vasks

    David Dawson, en ung engelskmann som skaper moderne koreografi for tåspiss, har valgt seg den latviske Peteris Vasks (f. 1946) til uroppførelsen av dancingmadlybackwards. Hans norske gjennombrudd kom i 2004, da han var festivalkomponist både ved Risør Kammermusikkfest og ved Den Internasjonale Kammermusikkfestivalen i Stavanger. Hans særegne bruk av den menneskelige stemme som et sjette instrument i en kvintett, skapte engasjement den gang, men han har markert seg innen de fleste musikalske felt – fra symfonisk- og kormusikk til soloverk.

    Vasks tonespråk er vakkert og personlig, kommuniserende og klart. Hans engasjement for natur og miljø er en drivkraft, ikke bare som inspirasjon til å male poetiske naturskildringer i musikken, men til å løfte frem forholdet mellom mennesket og naturen: han setter livets skjønnhet opp mot menneskeskapte økologiske og moralske trusler.

    Et annet tydelig element hos Vasks er den sterke religiøse inspirasjonen. Som baptist (hans far var baptistprest) tilhørte Vasks en undertrykt minoritet i det tidligere Sovjet, og måtte reise til Litauen for å fullføre sine studier i kontrabass og komposisjon. Han ble kjent i 1990-årene, og takket være den litauiske fiolinisten Gidon Kremers innsats, ble Vasks musikk internasjonalt kjent. I dag er Peteris Vasks en av Europas mest kjente og suksessrike komponister.

    The wake - Bergmund Skaslien

    Bergmund Skaslien er en komponist og musikeri grenselandet jazz/klassisk, og som lekende,humoristisk menneske passer han til Jo Strømgren som et danserben i tights. Med sin bratsj har Skaslien både spilt bratsj og danset på scenen i Strømgrens koreografi, og han har spilt hengende opp-ned utenfor Sundts stormagasin i Bergen under Festspillene. Trolig blir ikke det nye verket The Wake bare trist.

    I Strømgrens Maskuline Mysterier ble en rekke uttrykksformer benyttet – i tillegg til dans og musikk – som mime, skyggeteater, dukker og film. Skasliens bratsj ble en slags tredje skuespiller på scenen, og han, bratsjen og Strømgren utfylte hverandre, både som skapende og utøvende kunstnere. I Maskuline Mysterier – Ti År Senere,var dukkene blitt gamle, men samspillet mellom de to medvirkende like ungt, om noe mer ettertenksomt.

    Bergmund Waal Skaslien står forøvrig trygt på egne musikalske ben. Han studerte bratsj ved Musikkonservatoriet i Trondheim, Han har gitt ut flere cder, er medlem av Trondheim Solisteneog har spilt med jazzmusikere som bl.a. John Scofield, Bobby Mcferrin, Arve Henriksen, og Jan Gunnar Hoff. Skaslien har et bredt uttrykksregister i en rekke musikkstiler, inklusive etnisk musikk og samtidsmusikk, og han har utviklet en personlig-improvisasjonsstil med bruk av elektroniske effekter,kommunikasjonsteknologi og visuelle elementer. Han kommer med solo-cd denne våren – så følg med!

    Access - Åsmund Feidje

    Sølvi Edvardsen valgte en av landets mest kjente teaterkomponister og -musikere, Åsmund Feidje(f. 1948) til sin ballett Access, koreografert spesielt for Nasjonalballettens Victoria Herbert og Christopher Kettner. Med syv års fiolinstudier som bakgrunn, men i utgangspunktet selvlært som komponist, feide Feidje inn i teaterlivet gjennom den eksperimentelle norske rock-gruppen RAIN som han opprettet i 1967, og som to år senere ble engasjert av Nationaltheatret for å medvirke i popmusikalen Din egen vri.

    Fra da av har Feidje stort sett arbeidet med teatermusikk, ofte sammen med musikerne fra RAIN. Han har også spilt i Terje Rypdals Ensemble og vært musiker og komponist i samtidsensemblet Octoband. I 1973 ble Feidje fast ansatt ved Nationaltheatret, og har der komponert musikk til over 40 forestillinger, samt vært musiker i mange fler. Samlet har han skapt musikk til mer enn 150 produksjoner, mange av dem fremført over store deler av verden. Han har laget ballettmusikk for de norske, finske og islandske nasjonalballettene,vært representert på prestisjetunge festivaler i inn og utland, laget teatermusikk for de store institusjonsteatrene i Norge, for Radioteatret, film og TV,samt skrevet kammermusikk for solister og diverse ensembler.

    Som regissør for ungdomsserien Den siste sønnen av Ole Røsholdt, ble han den første vinneren av Prix Ex Aequo, Den Europeiske Kringkastingsunionens pris for beste barne- og ungdomshørespill.

    Shoot the moon - Philip Glass

    Lightfoot og Leóns koreografier er blitt meget populære blant Nasjonalballettens publikum. Shootthe Moon får her sin Norgespremiere, og amerikaneren Philip Glass står bak den dramatiske musikken. Han er for øvrig i fokus ved Festspillene i Bergen i år, som åpner med Europa-premiere på orkesterversjonen av kultverket Koyaanisqatsi(1982), opprinnelig komponert til filmen av samme navn, som er blitt et viktig innlegg i den globale miljødebatten. Ordet er Hopi-indiansk ogbetyr ”et liv i ubalanse”. Koyaanisqatsi vises dertil live musikk med Philip Glass Ensemble, Bergen Filharmoniske Orkester og Kor foran lerretet.

    I 1960- og 1970-årene var Philip Glass(f. 1937) del av motreaksjonen til tidens polyfoni (Berio, Stockhausen osv). Som Terry Riley, John Adams og Steve Reich, fant han frem til nye rytmer,klanger og strukturer, der hovedvekten lå på repeterende mønstre. Musikken var ofte inspirert av klanger og instrumenter fra andre kontinenter,især Afrika og Asia, og fellesbetegnelsen ble”minimalisme”.

    Som opphavsmann til minimalismen har Glasshatt en usedvanlig sterk påvirkning på sin samtidsmusikalske og intellektuelle liv. Han har skrevet over tyve operaer (som Einstein on the Beach og Fall of the House of Usher), ni symfonier, klaverkonserter,kammermusikk, orgelverk, verdensmusikk og filmmusikk, samt en rekke verk for sitt eget Philip Glass Ensemble – syv musikere på keyboards og diverse treblåsere, alt forsterket og matet gjennom et miksebord. Glass har samarbeidet med så forskjellige kunstnere som Twyla Tharp,Allen Ginsburg, Woody Allen, David Bowie, Yo-YoMa og Doris Lessing. Han har skrevet musikk for eksperimentelt teater så vel som

    Anmeldelser

    Høydepunkter i kø - Fire balletter på en kveld kan virke som en for mye, men Nasjonalballetten bærer forestillingen «Shoot the moon» på strak arm. Det heter også aftenens siste ballett som blir en helt spesiell opplevelse. Det takket være fem eksepsjonelle dansere som danser med en ekstrem intensitet og utstråling.

    Fire føleser  - «Shoot the Moons» fire balletter rommer noe sterkt, noe mindre
    sterkt, og noe knusende kraftfullt.

    Moderne magi - Det er forestillingens siste ballett «Shoot the Moon» som blir stående som det virkelig store høydepunktet…Vi gis spor av en fortelling å undres- over, assosiasjoner å spinne -videre på, og følelser som setter seg i hjertet.

    Besnærende dans og musikk