06.03.10 - 27.03.10

Tannhäuser 2010

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på tysk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

Av Alexander Meier-Dörzenbach

Tre uker før han døde, er Richard Wagner sitert i sin kones dagbok: "Jeg skylder fortsatt verden en Tannhäuser!" Helt siden den moderat vellykkede premieren i Dresden i 1845, okkuperte den romantiske operaen Tannhäuser Wagners sinn. Den parisiske versjonen fra 1861 og Wiens tilpasning i 1875 ble bare forsøk på å finne en bestemt form for dramaet. Dermed er operaen fortsatt et fragmentert lappeteppe, et splintret visjon om romantisk opera, og fortsetter å vise avgrunnen mellom virkelighet og kunst.

Wagner er alltid opptatt av gjennomføringen av forløsningen i egne verker, forløsning ikke bare for karakterene i stykket, men også forløsningen av selve stykket. Høydepunket er å finne i hans siste opera Parsifal som han har kalt en Bühnenweihfestspiel - en unik formell konstruksjon. Tannhäuser imidlertid, er innkorporert i den romantiske operaformen og stiller dermed spørsmål til sjangeren selv på sin progressive vei mot modernitet, og tangerer også de illusjoner vi liker å kalle virkeligheten.

Regissør Stefan Herheim og hans team, scenograf og kostymedesigner Heike Scheele, dramaturg Alexander Meier-Dörzenbach besøkte Den Norske Opera med Julius Cæsar i 2005 og 2007. Deres største internasjonale suksess var iscenesettelsen av Parsifal på Festspiele i Bayreuth i 2008, men de har også samarbeidet om den berømte Lohengrin ved Staatsoper Berlin og Rheingold i Riga/ Festspillene i Bergen. I forhold til kronologien er Wagners Tannhäuser den første av disse operaene, men alle komponistens estetiske og etiske spørsmål finnes i dette verket. I form av desperasjon, er det ingen andre operaer som presenterer mannen, revet mellom ulike verdener, og så ute av stand til å forene dem, så rørende som det Tannhäuser gjør. 

Over 150 år etter den skandaløse parisiske premieren, som engasjerte den beryktede, men innflytelsesrike Jockey Club så voldsomt at Wagner trakk sitt partitur etter bare tre forestillinger, presenterer Nasjonaloperaen denne versjonen for aller første gang. På mange måter ble Tannhäuser i Paris et startskudd for modernismen, og forfattere som Baudelaire, malere som Fantin-Latour og Cézanne forstod umiddelbart dramatikken i at en kunstnerisk sjel satt på tiltalebenken i en musikalsk rettsak. 

Det er derfor ikke overraskende at man i et av estetikkenes hovedverk, Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray, finner en referanse til Tannhäuser. "Dorian Gray ... følte en merkelig glede i tanken på at kunsten, som naturen har sine monstre, ting av bestialsk form og med heslige stemmer ... Han brukte å sitte i boksen sin på operaen ... lyttet i ren fornøyelse til Tannhäuser også i opptakten til det store kunstverket som opptakt til sin egen sjels tragedie".

Operaen Tannhäuser presenterer ikke bare den smertelige deling av kropp og ånd, men setter sin egen eksistens i tvil og forstørrer individuelle problemer til å bli sosio-politisk problemer som handler om å finne rom for opera, noe som er enda mer relevant i Norge etter den arkitektoniske utformingen av Operaen i Bjørvika. Tross alt er kunsten det som må bli virkelig, og ikke det virkeligheten allerede er.

  • Musikk og libretto Richard Wagner
  • Musikalsk ledelse Christian Badea
  • Regi Stefan Herheim
  • Scenografi/ kostymer Heike Scheele
  • Dramaturg Alexander Meier-Dörzenbach
  • Lysdesign Gretar Sveinbjørnsson
  • Foto Erik Berg
  • Videoproduksjon Alexander Istad/ Robin Leonard Hagen
  • Kamera Anders Harald Dahl
  • Tannhäuser Gary Lehman (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3, 27/3), Scott MacAllister (8/3, 12/3)
  • Elisabeth Elisabet Strid (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3), Itziar M. Galdos (8/3, 12/3, 27/3)
  • Venus Judit Németh (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3), Tuija Knihtilä (8/3, 12/3, 27/3)
  • Hermann, landgreve av Thüringen Magne Fremmerlid (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3), Carsten Stabell (8/3, 12/3, 27/3)
  • Wolfram von Eschenbach Geert Smits (6/3, 10/3, 15/3, 18/3, 21/3, 24/3), Michael Nagy (8/3, 12/3, 27/3)
  • Walther von der Vogelweide Kjell Magnus Sandve
  • Biterolf Ketil Hugaas
  • Heinrich Svein Erik Sagbråten
  • Reinmar von Zweter Eirik Roland Egeberg-Jensen, Øystein Skre (18/3)
  • En gjetergutt Amelie Aldenheim
  • Fire unge adelsmenn Thale Bergsaune, Sabine Gross, Kari Lise Høgseth, Tone Kristin Aasen

    Handlingen

    Første akt

    Tannhäuser finner veien inn i det skimrende Venusberget, der han opplever oversanselig kjærlighetsglede sammen med kjærlighetsgudinnen. Likevel lengter han snart bort fra denne kunstige verdenen og tilbake til realiteten, og bønnfaller Venus om å la ham gå. Hun reagerer først med fortvilelse og raseri, men er sikker på at han blir utstøtt av menneskene og vil komme tilbake til henne og be om medlidenhet. Han motsier henne, siden han bare lengter etter døden. Da han til slutt påkaller jomfru Maria, befinner han seg plutselig i virkeligheten, der fortiden griper tak i ham igjen. Landgreve Hermann og hans trofaste riddere tilbyr nå den bortkomne hans tidligere plass i Minnesangernes krets. Tannhäuser aksepterer dette først da Wolfram gjenkaller minnet om Elisabeth i ham. Hun har unngått samfunnet siden Tannhäusers forsvinning.

    Annen akt

    I glede over Tannhäusers tilbakekomst trår Elisabeth inn i sangersalen. Wolfram bringer Tannhäuser til henne, og da Elisabeth erklærer sin kjærlighet til Tannhäuser, drar han henne med i en lovsang til hans nyervervede livserkjennelse. Wolfram gir avkall på håpet om selv å vinne Elisabeth. Hele menigheten marsjerer inn for å overvære sangernes kappestrid, der minnesangerne skal utdype kjærlighetens vesen. Mens Wolfram kaster et forklarelsens og Biterolf et krigersk blikk på kjærligheten, uttrykker Tannhäuser kompromissløst og provoserende sin sanselige erfaring, og synger henrevet en hyldningssang til Venus. Alle kaster seg forferdet over ham for å straffe dette tabubruddet med døden, men Elisabeth avverger katastrofen ved å be om nåde for den frafalne, som så dødelig har såret hennes sjel. Tannhäuser erkjenner skyldbevisst konsekvensene av sitt mistak, og drar til Roma for å gjøre bot.

    Tredje akt

    Elisabeth venter forgjeves på Tannhäuser hjemkomst. Hun takker taust nei til Wolframs tilbud om å gå med ham, og gir avkall på det jordiske livet for heller som jomfru i himmelen å be om frelse for sin elskede. Wolfram sender sin sang til aftenstjernen etter henne. Da kommer Tannhäuser og forteller Wolfram hvordan paven har fordømt ham til evig tid. Nå søker han nedbrutt etter veien tilbake til Venusberget. Den stolte kjærlighetsgudinnen viser seg, men Wolfram påkaller igjen Elisabeths navn, og Tannhäuser synker døende sammen. Alle priser troens og frelsens velsignelse.

    Stefan Herheim om Tannhaüser

    Om Tannhäuser, Wagner, religon og opera

    Stefan Herheim intervjuet av Jon H. Rydne

    Hvor plasserer du din oppsetning av operaen i tid og sted? Og hvorfor?
    -Den kunstneriske virkeligheten som et verk suggererer, kan aldri betraktes uavhengig av tiden og stedet verket oppføres. Kunst forutsetter av vi er villige til å relativere vår forståelse av tid og rom her og nå. Dette gjelder særlig for operakunsten, som blander alle tenkelige kunstformer og som ofte opererer på et opphøyet, nærmest religiøst plan. I Tannhäuser tematiserer Wagner virkelighetens, troens og kunstens vesen. Tro kan jo flytte fjell, noe det nye "isfjell-operahuset" i Bjørvika til en viss grad også vitner om. Jeg plasserer handlingen her og nå i Oslo i håp om publikum bevisst går inn i og reflekterer over sin rolle i dette forløsningsdramaet, hvor troens kraft seirer til slutt.  

    Tannhäuser er en av mange menn fra forrige århundre (Faust, Peer Gynt osv.) som blir frelst fra sin ubendige, syndige, lave og ukristelige seksualdrift av en kysk og ren kvinnes kjærlighet. Hvordan vil du gjøre dette mildt sagt utdaterte temaet levende for en moderne publikummer?

    -Jeg opplever at disse aspektene ved historien fungerer som katalysatorer som utløser langt mer enn det du nevner - nemlig tidløse, eksistensielle spørsmål. Riktignok kan teksten og historien virke gammeldags og patetisk. Men den dramatiske motoren er musikken. Den drives av behovet for å komme hverdagens rasjonaliserte, utilstrekkelige virkelighet til livs. Musikken opererer på et underbevisst, mytisk plan og åpner for et indre handlingsforløp som både relativerer, undergraver og opphøyer den ytre handlingen. I rammen av denne analyserer Wagner mekanismer som ligger til grunn for våre tanke- og handlingsmønstre. Verket handler om mennesker som faller mellom alle stoler i sine forsøk på å finne den ultimative sannheten bak det som driver dem.  

    I forlengelse av sp��rsmål 2:  Nietzsche mente jo i «Der Fall Wagner» at W. hadde gjort knefall for antisemittisme og en bløtaktig kristelig dyrkelse av den svakes rett, på bekostning av antikkens sunne, livskraftige menneskesyn og dermed sveket musikkens ånd (jfr. Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musikk, der Wagner ble prist som musikkens redning) . Du har selv uttalt deg sterkt religionskritisk – istemmer du? 

    - Vel, for å si det med Heiner Müller: De farligste våpnene på denne jorda er mennesker av lite kaliber. Hverken Richard Wagner eller Friedrich Nietzsche hører til denne kategorien. Begge dyrket livets og kunstens paradokser i konstruktiv selvmotsigelse. Sammen representerer de et eksentrisk, dialektisk høydepunkt i vår vestlige kulturs åndsliv - i siste time før alt kippet over i en pervertering av totalitetstanken og verdenskrigenes kultivering av åndssvakt barbari - noe vår sivilisasjon aldri virkelig har kommet seg etter. Til hva jeg har sagt om religion: Når gudstroen blir institusjonalisert og religiøse budskap instrumentaliseres, blir troen ofte korrumpert og fremstår da som kompensasjon for frykt. I makt speiler det seg alltid avmakt.    

    Som Hamsun var Wagner en stor kunstner og en slett tenker. Er Hitlers fascinasjon, Wagners antisemittisme og familiens altfor nære bånd til nazismen en ressurs for deg som regissør av i dag, ikke minst mht. medieinteresse? Eller sagt med andre ord: Ser du nytten av Wagner-mythosen , som isolert sett kan oppfattes som temmelig frastøtende og usunn?
    -Ja, i den grad den sjåvinistiske wagnerianismen fremstår som et typisk eksempel på et ganske generelt, historisk fenomen i vår kultur, nemlig borgerskapets behov for å tilsløre sin egen dobbeltmoral og sublimere sine tvangstanker. Jeg tematiserte dette i min oppsetning av Parsifal på festspillene i Bayreuth. Men i forbindelse med å dra nytte av ambivalente temaer og motsetningsfulle referanser i operasammenheng, gjelder det i første rekke å stille relevante spørsmål på en virkningsfull måte, ikke å gi entydige svar.  

    Var vår operas hyperavanserte tekniske muligheter med i tankene dine da du utviklet din regi av Oslo-Tannhäuser?
    - Ja. Tannhäuser skulle opprinnelig inngå i åpningsprogrammet av det nye huset og med dette oppdraget fulgte oppfordringen om å vise hva huset er godt for. Men det har vist seg også her at hyperavanserte tekniske muligheter ofte skaper flere problemer enn de løser. I hvert fall gjør de ikke livet enklere på Operaen, hvor scenemaskineriet fortsatt ikke fungerer som det skal.

    Ad lib: Forklar – kort og fyndig! – konsepsjon og bærende regigrep i denne oppsetningen. Bygger du mye på Linz-oppsetningen?
    -Da jeg forberedte Tannhäuser for Linz for snart ti år siden, brukte jeg lang tid på å erkjenne og akseptere at dette verket ikke lar seg "løse" med et lukket regikonsept. Wagner selv reviderte og forandret på dette verket i tredve år og følte at middlene han rådet over aldri strakk til for å konsekvent innløse verkets problematikk. Jeg prøver å vise hvor moderne bruddstykket Tannhäuser virkelig er ved å ta teatrale konsekvenser av tittelheltens kompromissløse trang til å realisere og frigjøre seg selv. Han sviker ikke bare menneskene som betror seg til ham, men missakter etter alle kunstens regler de lovene som selve kunstverket benytter seg av på for å skape illusjonen av virkelighet. Slik undergraver Tannhäuser forutsetningene for selv å fungere som en troverdig figur. Han håner publikums forventninger til en etablert kunstform, som med sine forførende virkemidler riktignok kan lindre, men ikke løse den følelsen av utilstrekkelighet, som vi før eller siden alle opplever i vår egen virkelighet.

    Biografier

    Richard Wagner, komponist og librettist

    Den tyske komponisten og forfatteren Richard Wagner(1813-1883) startet sin komponistkarriere som 16-åring. Etter en kort studietid ved Universitetet i Leipzig begynte han som kormester ved teatret i Würzburg. Til å begynne med var Wagner mest opptatt av teater, og hans tidligste bevarte verk var tragedien Leubald, tenkt som teateroppsetning. Han skrev senere selv libretti til operaene sine.

    Wagner skrev også mye ikke-dramatisk musikk, og totalt er det bevart 113 verker fra hans hånd. Hans første opera, den romantiske Die Feen, skriver seg fra 1833-34, men ble først oppført i München i 1888. Mange av verkene hans kjennetegnes av en kontrapunktisk struktur og et kromatisk musikkspråk (som benytter seg av 12-toneskala). Ideen om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (das Gesamtkunstwerk) har hatt stor betydning for utvikling av senere kunst, dette kom kanskje tydeligst til uttrykk i den monumentale Nibelungenringen fra 1876.

    Parallelt med komposisjon og tekstskriving gjorde Wagner seg også bemerket som dirigent, og virket som musikalskleder for flere operahus både i Tyskland og i Riga. I 1836 giftet han seg med Minna Planer, tre år senere flykter de fra Riga og kreditorene der, og endte først opp i Paris, deretter Dresden. Wagner hadde stor suksess med sin opera Rienzi i Dresden i 1842, og hans navn ble med dette virkelig plassert på samtidens musikalske kart.

    I tillegg til libretti og dikt skrev Wagner også essays og lengre bøker om operaens estetikk, samt politiske pro-revolusjonære skrifter. Til tross for en stor og suksessfull musikalsk produksjon,slet Wagner med både fysiske og mentale helseproblemer .Han var involvert i en rekke kvinnehistorier, og ekteskapet med Minna skrantet. Senere inngikk han et skandaleombrust forhold til Franz Liszts datter Cosima, som han senere giftet seg med.

    Ludvig II var en viktig støttespiller for Richard Wagner. Han var en brennende beundrer av Wagners operaer, og sørget for å slette all gjeld han hadde opparbeidet seg. I 1874 bidro kong Ludvig II med et betydelig beløp, som gjorde det mulig å oppføre Wagners eget operahus i Bayreuth. Huset ble åpnet i august 1876 med premieren på Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen). Richard Wagner skrev i sine siste år en rekke stadig mer reaksjonære skrifter både om religion og kunst. Han døde i Venezia i 1883, som en høyst verdsatt komponist, men også som en omstridt og kontroversiell mann.

    Christian Badea, dirigent

    Rumenskfødte Christian Badea tok sin første musikkutdanning ved Musikkonservatoriet i Bucuresti og har senere hatt mentorer som Herbert von Karajan, Leonard Bernstein og Mstislav Rostropovich. Badea deler sin tid mellom å dirigere opera og symfonisk musikk. Han har en stor kjærlighet for amerikansk samtidsmusikk og fransk kultur, noe som gjenspeiles såvel i konsertprogram som i CD-innspillinger. Hans repertoar spenner fra barokk til vårt eget århundre, og hans operarepertoar, som om fatter over 100 forskjellige verk, domineres av Strauss, Wagner,Verdi, Puccini, Mozart, Mussorkskij, Stravinskij, Sjostakovitsj,Berg og Barber. En live-innspilling av sistnevnte komponists opera Antony and Cleopatra ble belønnet med en Grammy Award.Badea har opptrådt i de mest betydningsfulle operahus og konsertsaler i Europa, Asia og Nord-Amerika, og har ledet over 170 forestillinger på Metropolitan i New York. Av solisterunder hans ledelse kan nevnes Placido Domingo, Renee Fleming, Bryn Terfel, Thomas Hampson, Mirella Freni og Rolando Villazon. I tillegg til sin omfattende dirigentvirksomhet gir han også mesterklasser i USA og Europa.

    Stefan Herheim, regissør

    er fra Oslo, studerte operareg i hos den legendariske regissøren Götz Friederich i Hamburg fra 1994-99 og har siden vært bosatt i Berlin. Han regisserte to uroppførelser ved Biennalen for samtidmusikk i München, Falstaff og Tryllefløyten i Oldenburg, Cosi fan tutte på Folkoperan i Stockholm,Puritanerne i Aalto-Teateret i Essen og hadde sitt internasjonale gjennombrudd i 2003 med en oppsetning av Mozarts Bortførelsen fra Seraillet under Festspillene i Salzburg. I Wien debuterte han med Madama Butterfly i 2004, året etter med Skjebnens Makt på Deutsche Staatsoper Berlin og i Oslo med Julius Cæsar. I 2006 gjorde han Wagners Rhingullet for den Lettiske Najonaloperaen i Riga i samarbeid med Festspillene i Bergen. Hans oppsetninger av Carmen i Graz, Don Giovanni i Essen, Rusalka i Brüssel, Lohengrin i Berlin og Der Rosenkavalier i Stuttgart ble hyllet av publikum og presse, likeså høydepunktet i hans karriere,Parsifal, ved festspillene i Baryeuth i 2008. I 2007 og 2009 ble Herheim kåret til „årets regissør“ av det internasjonale operamagasinet Opernwelt. Herheim underviser ved flerehøyskoler og akademier og har fremtidige regioppdrag i København, Amstedam, Salzburg, Berlin, Dresden, Wien,London og Zürich. Neste år setter han opp Lulu på Den Norske Opera og Ballett

    Heike Scheele, scenograf og kostymedesigner

    Heike Scheele studerte scenografi og kostymedesign med Erich Wonder, og ble tildelt Kolo Moser-prisen da hun var ferdig med studiene i 1985. Hun jobbet i flere år som assistent ved ulike teater- og operahus i Berlin, før hun startet sin frilanskarriere i 1989 – noe som har ført henne til Tyskland, Sverige,Østerrike, Sveits og Norge. Hun har gjort designet for operaer, teaterstykker og musikaler som bl.a. Hamlet og Tartuffe, friluftsforestillingen Titanic i Magdeburg, og den tyske premieren på Tan Duns operaTea. Hun jobbet første gang med Stefan Herheim på hans oppsetning av Tryllefløyten i Oldenburg i 1999, og deretter har de samarbeidet på Falstaff, Così fan tutte¸ Don Carlo i Linz,Julius Cæsar i Oslo, Rhingullet i Riga og Bergen, Carmen iGraz, Rusalka i Brüssel, og Lohengrin i Berlin. Heike Scheele mottok prisen for Beste scenedesign 2009 av Opernwelt, for hennes deltagelse på Parsifal ved Festspillene i Bayreuth.

    Alexander Meier-Dörzenbach, dramaturg

    født 1971 i Hamburg, studerte amerikanistikk, germanistikk,pedagogikk og kunsthistorie, og avsluttet med en avhandling om Gertrude Stein, Sherwood Andersen og det modernes kunst, ved Universitetet i Hamburg. Etter flere studieopphold ved Cornell, Yale og Berkeley, ble han i 2008 ansatt som juniorprofessor i amerikanistikk ved Universitetet i Hamburg.Siden Stefan Herheims regidiplomarbeid Tryllefløyten har han jobbet med ham på flere oppsetninger, Puritanerne i Essen, Madama Butterfly i Wien, Julius Cæsar i Oslo,Skjebnens Makt i Berlin, Rhingullet i Riga og Bergen, Carmeni Graz, Don Giovanni i Essen, Parsifal ved Bayreuther Festspielen 2008 og nylig Lohengrin ved Berliner Staatsoper. Meier-Dörzenbach har også jobbet med regissøren Karoline Gruber (Ariadne auf Naxos i Leipzig og Elegie fürjunge Liebende in Essen), og underviser i dramaturgi for kostymedesign og musikkteater i Hamburg. Hans neste prosjekt sammen med Stefan Herheim vil være Lulu i København,Salome ved Salzburger Osterfestspielen og Eugen Onegin i Amsterdam.

    Gretar Sveinbjørnsson, lysdesigner

    Gretar Sveinbjørnsson har vært fast ansatt ved Den Norske Opera & Ballett siden 1974, de siste årene som lysmester og lysdesigner. Han har også jobbet for Operaen i Kristiansund og Ringsakeroperaen, Oslo Sommeropera,Statens Operahøgskole, Maihaugen på Lillehammer og den islandske operaen. Han har gjort lysdesignet på store oppsetninger for DNO&B, bl.a. Carmen, Rigoletto, Tiggerstudenten,Jeppe, Bárgiduvvon Bálgá, Flaggermusen, DonPasquale, Julius Cæsar, Rebekka, Pollicino og Forhekset.

    Anmeldelser

    Mer, Herheim! Mer!.Det triste med lørdagens fire og en halv times premièrekveld på Richard Wagners Tannhäuser i Den Norske Opera og Ballett, var at den tok slutt.

    Aftenposten

    Operakunsten som forfører og forræder. Vi vil alle forføres, sier Stefan Herheim med sin Tannhäuser i Den Norske Opera og Ballett. Og tar oss med storm, med det som må være tidenes mest spektakulære operaoppsetning på norsk jord.
    nrk.no