12.–15. februar

Tanztheater Wuppertal Pina Bausch: Masurca Fogo

Dans på stylter, dans med stoler

Ferdigspilt

Intro

Det ble Pina Bausch-feber da kompaniet besøkte oss sist, med forestillingen Vollmond. Mens scenen fyltes av vann, steg temperaturen i den fullsatte salen. 

Da Pina Bausch døde i 2009, hadde den legendariske tyske koreografen i lang tid inspirert filmskapere som Wim Wenders, Federico Fellini og Pedro Almodóvar. Mange så Wenders' 3D-film Pina i 2011, og i Snakk til henne fra 2002 viste Almodóvar utdrag fra hennes verk Café Müller og Masurca Fogo.  

Det er Masurca Fogo hennes dansekompani nå bringer til Oslo, under kunstnerisk ledelse av Lutz Förster. Det danses på stylter og med stoler. Det solbades, det pustes tungt i mikrofoner, og over to klipper og bilder av havet høres lyden av bølger som bryter. «Jeg synes det er vakkert med så virkelige ting på scenen – jord, løv, vann», som Bausch har sagt i boken Pina Bausch: Tanztheatergeschichten.

«Det pinlige, absurde og komiske går hånd i hånd», skriver Therese Bjørneboe om Pina Bausch' dans, som hun kaller kroppens teater. «Det dreier seg alltid om ensomhet, sårbarhet og redsel, forsøk på å nå andre. Det felles menneskelige stilles frem: skam og begjær, makt og forsvarsløshet, det sørgelige og det latterlige.»

Produsert av Wuppertal Tanztheater Pina Bausch i samarbeid med EXPO 98 Lisboa og Goethe-Institut Lisboa.

NB! Gratis introduksjon 1 time før forestilling i Formidlingssenteret

  • Regi og koreografi Pina Bausch
  • Scenografi Peter Pabst
  • Kostymer Marion Cito
  • Musikk Balanescu Quartet, tangomusikk med Gidon Kremer, fadomusikk fra Kapp Verde, portugisisk tromming med Rui Junior, samba, ulik perkusjonsmusikk, jazz med Duke Ellington m.fl.
  • Musikalsk samarbeid Matthias Burkert, Andreas Eisenschneider
  • Kunstnerisk samarbeid Marion Cito, Irene Martinez-Rios, Jan Minarik
  • Medvirkende Tanztheater Wuppertal Pina Bausch

    PINA BAUSCH

    Å snakke om mennesker gjennom dansen

    Hun ble født i 1940 i Solingen som Philippine Bausch. Under kallenavnet Pina skulle hun senere vinne internasjonalt ry med danseteatret sitt, med base i nabobyen Wuppertal. Foreldrene drev en restaurant i Solingen, tilknyttet et hotell, og Pina hjalp til der sammen med søsknene. Atmosfæren fra tidlig barndom synes senere å ligge som et ekko i stykkene hennes; man hører musikk, folk kommer og går og snakker om sin lengsel etter lykke. Likevel gjenspeiles også hennes tidlige opplevelse av krigen i stykkene, i plutselige utbrudd av panikk, angst for en navnløs fare.

    Etter først å ha danset i barneballetten i Solingen, begynte Pina Bausch 14 år gammel å studere dans med Kurs Jooss ved Folkwangskolen i Essen. Jooss var en viktig talsmann for moderne dans i Tyskland både før og etter krigen, og hadde frigjort seg fra den klassiske ballettens lenker. I sin undervisning søkte Jooss imidlertid å forsone den frie ånden til de danserevolusjonære med ballettens grunnleggende regler. Den unge dansestudenten Bausch lærte dermed både teknikker til å uttrykke seg fritt og kreativt, og det å beherske en tydelig form. De andre kunstformene det ble undervist i ved Folkwang-skolen, som omfattet opera, musikk, drama, skulptur, maleri, fotografi og design, var også en viktig påvirkning for henne, noe som senere ble gjenspeilet i hennes fullstendige åpne tilnærming til bruk av medier i sitt arbeid som koreograf.

    I 1958 ble Pina Bausch tildelt Folkwang Leistungspreis, og utstyrt med stipend fra Deutschen Akademischen Austauschdienst (Tysk utvekslingstjeneste, DAAD), tilbragte hun et år som «Special Student» ved Julliard School of Music i New York. Byen ble betraktet som et danse-Mekka, der klassisk ballett ble oppfunnet på nytt takket være George Balanchine, og moderne dans utviklet videre. Pina Bauschs lærere omfattet Antony Tudor, José Limón, samt dansere fra Martha Grahams kompani, Alfredo Corvino og Margret Craske.

    Som danser arbeidet hun med Paul Taylor, Paul Sanasardo og Donya Feuer. Hun benyttet enhver anledning til å se forestillinger og sugde til seg alle forskjellige tendenser. Full av begeistring for mangfoldet i New Yorks kulturliv, ble hun der enda et år. Nå ble hun imidlertid nødt til å finansiere oppholdet selv, og fikk jobb hos Antony Tudor ved the MetropolitanOpera. I hennes senere arbeider skulle tiltrekningen til opera og respekten for musikalske tradisjoner spille en like stor rolle som for eksempelkjærligheten til jazz. Skillet mellom «seriøs» og «populær» musikk, som fremdeles blir opprettholdt i Tyskland, betydde ingenting for henne. All musikk ble tillagt like stor verdi, så lenge den uttrykte ekte følelser.

    To år etter at hun hadde reist til New York, ba Kurt Jooss henne komme tilbake til Essen. Han hadde klart å blåse nytt liv i Folkwang-balletten, og omdøpt den til Folkwang Tanzstudio. Pina Bausch danset i verker av Jooss, gamle som nye, samtidig som hun var koreografisk assistent for ham. Da Folkwang Tanzstudio trengte nye stykker, begynte hun å koreografere selv, og skapte verker som Fragment og Im Wind der Zeit, som innbragte henne førstepris ved International ChoreographicWorkshop 1969 i Köln. Hun skapte sine første verker i Wuppertal som gjestekoreograf, fremført av dansere fra Folkwang Tanzstudio: Aktionenfür Tänzer i 1971 og Tannhäuser Bacchanal i 1972.

    I 1973 ansatte Arno Wüstenhöfer, direktør for Wuppertal-teatrene, henne som leder forWuppertal-balletten, som hun snart omdøpte til Tanztheater Wuppertal. Beskrivelsen Tanztheater, eller danseteater, ble opprinnelig brukt av Rudolf von Laban på 1920-tallet, og er en intensjonserklæring, det står for frigjøring fra rene ballettrutiner, og fullstendig frihet til å velge sine uttrykksmidler. Pina Bausch utviklet nå flere nye genre i rask rekke-følge. Med de to Gluck-operaene Iphigenia in Tauris (1974) og Orpheus und Eyrydice (1975) skapte hun de første danseoperaene. I 1974, med Ich bring dich um die Ecke gikk hun inn populærmusikkens frivole verden, mens Komm, Tanz mit mir brukte gamle tyske folkesanger, og Renate wandert aus spilte på operetteklisjeer (begge 1977).

    Koreografien til Igor Stravinskijs Le Sacre du Printemps i 1975 skulle bli en milepæl; den emosjonelle kraften og det utilslørt fysiske ved stykket ble hennes varemerker. Av Kurt Jooss hadde hun lært «ærlighet og presisjon». Bausch demonstrerte begge disse verdiene, og slapp løs en form for dramatisk energi man aldri før hadde sett. I de tidlige årene i Wuppertal vakte dette bestyrtelse hos publikum og presse. Det å bli konfrontert med de sanne motivene bak menneskelige bevegelser var smertefullt. For mange mennesker føltes sorgen og fortvilelsen som i 1977 ble vekket i Blaubart – Beim Anhören einer Tonbandaufnahme von Bela Bartóks Oper ‘Herzog Blaubarts Burg’, der musikalske passasjer blir ubarmhjertig gjentatt, som tortur. Men i tillegg til sitt talent for drama viste Pina Bausch også helt fra begynnelsen av sans for humor, noe man for eksempel så i den todelte Brecht-Weill-forestillingen Die Sieben Todsünden og Fürchtet Euch nicht fra 1976. Den andre delen er satt fritt sammen og er både underholdende og morsom, Bausch leker med etablerte kjønnsrolle-konvensjoner, og lar både menn og kvinner bære kvinneklær.

    I 1978 forandret Pina Bausch arbeidsmetoder. Hun var invitert av direktøren for teatret i Bochum, Peter Zadek, til å skape sin egen versjon av Shakespeares Macbeth, og befant seg plutselig i en vanskelig situasjon. En stor del av ensemblet ønsket ikke lenger å arbeide med henne, da det var lite konvensjonell dans i stykkene hennes. Hun satte derfor opp gjesteforestillingen i Bochum med bare fire dansere, fem skuespillere og en sanger. Med denne besetningen kunne hun ikke utforske koreografiske trinn, og begynte derfor med å stille utøverne assosierende spørsmål omkring stykkets temaer. Resultatet av denne felles utforskningen hadde premiere 22. april 1978 i Bochum, med den lange tittelen Er nimmt sie an der Hand und führt sie in das Schloss, die andern folgen, og druknet nesten i proteststormen fra publikum. Ved å gå til dette uvanlige skrittet hadde Pina Bausch imidlertid endelig funnet den formen hun ville arbeide videre med. Det drømmeaktige, poetiske bildespråket og kroppsspråket rettferdiggjorde den verdensomspennende suksessen hun snart fikk.

    Jeg er ikke interessert i hvordan mennesker beveger seg, jeg er interessert i hva som beveger demVed å ta utgangspunkt i folksgrunnleggende følelser – angst og behov, ønsker og begjær – ble Tanztheater Wuppertal ikke bare i stand til å gjøre seg forstått over heleverden, det ga støtet til en internasjonal koreografisk revolusjon. Hemmeligheten ved denne suksessen kan bero på det faktum at Pina Bauschs danseteater tar sjansen på å kaste et uforferdet blikk på virkeligheten, men inviterer oss samtidig til å drømme. Det tar tilskuernes hverdagsliv på alvor, men nører samtidig opp under håpet om at alt kan forandres til det bedre. Men man er nødt til å ta ansvar selv. Alt menn og kvinner i Pina Bauschs stykker kan gjøre, er med største presisjon og ærlighet å prøve ut hva som fører alle og enhver nærmere lykken, og hva som driver dem lenger bort fra den; de kan ikke tilby noe patentmiddel. Men til tross for alle opp- og nedturer etterlater de alltid publikum i vissheten om at de kommer til å overleve livet.

    I januar 1980 døde Rolf Borzik, Pina Bauschs livspartner gjennom mange år. I den første tiden var hans scenedekorasjoner og kostymer avgjørende for hvordan danseteatret fremsto. Etter hans død ble arbeidetført videre av Peter Pabst (scenografi) og Marion Cito (kostymer). Scenerommene som ble skapt er poetiske, der naturen ofte bringes inn og scenen fortsetter ut i landskapet. Og scenerommene er fysiske, og påvirker dansernes bevegelser. Vann og regn gjør kroppen synlig gjennom klærne; jord gjør hver bevegelse til en kraftanstrengelse; dansernes trinnsetter spor i et lag av fallent løv. Rommene varierer fra 1800-tallsinteriører til nakne treplanker i japansk minimalisme. Også kostymene kan være så elegante at de er absurde, fra raffinerte aftenantrekk til barnslig glede ved å kle seg ut. I likhet med selve stykkene gjenspeiler scenografi og kostymer hverdagslivet, men går stadig utover det og stiger til drømmeaktig skjønnhet og vektløshet. Humoren og skjønnheten, som i begynnelsen ofte ble oversett, selv når de lå i det tilsynelatende stygge, ble med årene gradvis forstått. Langsomt ble det klart hva danseteater ikke var: ikke provokasjon, men, sagt med Pina Bauschs egne ord, «et rom der vi kan møte hverandre».

    Danseteatrets verdensomspennende utvikling resulterte i mange internasjonale samproduksjoner for Tanztheater Wuppertal: Viktor, Palermo Palermo og O Dido i Italia, Tanzabend II i Madrid, Ein Trauerspiel i Wien, Nur Du i Los Angeles, Der Fensterputzer i Hong Kong, Masurca Fogo i Lisboa, Wiesenland i Budapest, Água i Brasil, Nefés i Istanbul,Ten Chi i Tokyo, Rough Cut i Seoul, Bamboo Blues i India og nylig i 2009-produksjonen i Chile, som Pina Bausch ikke lenger kunne gi noen tittel.

    Arbeidet, som en gang var så kontroversielt, utviklet seg til slutt til et verdensteater, som kan omfatte alle kulturelle farger og behandle alle med samme respekt. Det er et teater som ikke søker å predike, men som i stedet skaper en elementær opplevelse av livet, som hver tilskuer inviteres til å ta del i sammen med danserne.

    Dette verdensomspennende teatret er generøst, avslappet i sin verdensanskuelse og ytterst vennlig overfor publikum. Det inviterer dem til å slutte fred med livet, stole på motet til å fortsette å leve og på sin egen styrke. Det er en meglingsmann mellom kulturer, en budbringer om fred og gjensidig forståelse. Det er et teater som forblir fritt for ideologier og dogmer, som ser på verden med så få fordommer som mulig og som sier ja til livet – i alle dets fasetter.

    Av alle oppdagelser som ble tatt med tilbake fra reisen som begynner med hvert nye stykke, av alle de små scenene og de mange danserne – flere og flere med årene – blir et enormt komplekst, verdensomspennende bilde satt sammen, fullt av overraskende vendepunkter. Tanztheater Wuppertal har ikke noen forpliktelser annet enn overfor menneskene og dermed til en humanisme som ikke kjenner grenser.

    Pina Bausch er blitt tildelt mange priser og mye anerkjennelse for sine verker, blant andre New York Bessie Award i 1984, Den tyske danseprisen i 1995, Berlins teaterpris i 1997, Japans Praemium Imperiale i1999, Monte Carlos Nijinskij-pris, Den gylne maske i Moskva i 2005 ogFrankfurts Goethe-pris i 2006. I juni 2007 ble hun tildelt Gulløven vedVenezia-biennalen for sitt livsverk, og i november samme år den høytrespekterte Kyoto-prisen. I 1997 ble hun æret med mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, en av Tysklands høyeste ordener, og franskmennene ga henne tittelen Commandeur de l’Ordre des Arts et des Lettres i 1991, og Chevalier de la Légion d’Honneur i 2003. Hun er æresdoktor ved flere universiteter.

    30. juni 2009 var Pina Bauschs livsreise over. Hun vil bli husket som en av 1900-tallets mest betydningsfulle koreografer.

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 595 NOK
    • /
      1 pause

    februar 2015

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt