27.01.11- 21.02.11

The Rape of Lucretia 2011

Intro

  • / 1 pause
  • Fremføres på engelsk/ Tekstes på norsk
  • / Hovedscenen / Opera

Thaddeus Strassberger, som nettopp har hatt stor suksess med Figaros bryllup på Hovedscenen, trer inn i en langt mørkere historie når han nå regisserer The Rape of Lucretia på Scene 2.I teksten som operaen baserer seg på, utspiller handlingen seg i et krigstruet Roma. En gruppe soldater diskuterer om konene deres har vært utro mens de har vært borte. Det viser seg at Lucretia er den eneste som har vært trofast mot sin mann, general Collatinus. Sextus Tarquinius, sønn av den forhatte kongen, blir utfordret av offiseren Junius til å sette Lucretias troskap på prøve. Det ender med en voldtekt, og som igjen fører til selvmord. 

Strassberger har ført oppsetningen inn i vår tid, med moderne par i en designerleilighet, og der den før-kristne tiden ligger som et bakteppe. Den groteske handlingen kunne ha funnet sted hvor som helst og når som. Kanskje også hos hvem som helst? 

The Rape of Lucretia hadde premiere i juli 1946, og var den første av flere kammeroperaer fra Benjamin Brittens hånd. Verket er skrevet for åtte sangere og 13 musikere. Librettist Ronald Duncan har basert sin tekst på skuespillet Le viol de Lucrèce av André Obey, og har i henhold til gresk tradisjon innført kommenterende kor i fortellingen – i form av én kvinnelig og én mannlig forteller.

Denne oppsetningen skal spilles i Narvik under Vinterfestuken primo april, og planlegges også vist på turné andre steder i Norge.

  • Musikk Benjamin Britten
  • Libretto Ronald Duncan
  • Musikalsk ledelse Ward Stare
  • Regi/scenografi Thaddeus Strassberger
  • Kostymer Mattie Ullrich
  • Lysdesign Jacob Christensen
  • Medvirkende Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Akt I

    Roma, en sommerdag både i 509 f.Kr. og i dagMale og Female Chorus er urolige på grunn av fortiden – både deres private historie og over hva de nå vet. Han leser om hvordan Lucius Tarquinius Superbus ble hersker over Roma med makt, hun føler hvordan fortidens politiske sammensvergelser fortsatt gjør seg gjeldende i deres liv.

    Sextus Tarquinius, kongens sønn, avslutter kvelden sammen med Junius og Collatinus, de diskuterer det løsaktige sexlivet til noen romerske kvinner de kjenner. Junius selv får vite at hans egen kone ble avslørt til sengs med en slave. Tarquinius, som er kjent for sin promiskuitet, er lei av alle kvinnene som er så villige. Det ser ut til at den eneste rene og ærbare husturen i hele Roma er Lucretia, Collatinus’ kone. Junius, som er rasende over sin egen kones skamløse bedrageri, oppmuntrer Tarquinius til å teste grensene for Lucretias seksuelle motstand. Det er umulig å motstå en så tilsynelatende umulig utfordring, og Tarquinius drar av gårde på jakt etter sitt nye bytte.

    Lucretia lengter fortvilet etter ektemannen sin, og den uoverstigelige avstanden mellom dem gjør at hun ikke får sove. Det er sent, og hun og tjenestepikene Bianca og Lucia forbereder seg på å gå til sengs for kvelden. Hun faller omsider i søvn, men akkurat da banker Sextus Tarquinius på døren. Sosiale koder krever at Lucretia tilbyr ham, kongens sønn, et rom for natten, selv om hans eget hjem ikke er langt unna. En illevarslende følelse sniker seg inn blant kvinnene, og de ønsker hverandre bekymret godnatt.

    Akt II

    Lucretia får fortsatt ikke sove, hun er mer og mer ute av seg i forhold til situasjonen. Tarquinius, som desperat vil bevise både sin maskulinitet og det han mener er hans iboende overlegenhet over henne, går til soverommet hennes. Lucretia omfavner ham først, i halvsøvne blander hun ham sammen med ektemannen. Da hun skjønner hva som holder på å skje, kjemper hun innbitt imot. Denne avvisningen blir mer enn Taquinius klarer, og han forgriper seg på henne med vold.

    Noen timer senere er tjenestepikene i gang med de daglige gjøremålene, de vasker og rydder og pynter med blomster, mens de kommenterer heten og den varslede stormen. Da Lucretia dukker opp, er hun åpenbart ute av seg, og hilser dem matt og livløst. Hun ber Lucia sende Collatinus en orkidé, yndlingsblomsten hans, og få ham til å komme hjem med en gang. ”Si at orkideen kommer fra en romersk hore,” sier Lucretia. Bianca skjønner at hun av en eller annen grunn befinner seg i en sjokktilstand, og prøver å forhindre budbringeren, men for sent. Budet viser seg imidlertid å være overflødig, for Junius, som vet hva Tarquinius har gjort, bringer Collatinus hjem. Ikke bare har Tarquinius beseiret Lucretia, Junius har også på kynisk vis satt seg over sine kamerater i et kaldt, velkalkulert politisk spill. 

    Lucretia er følelsesmessig utmattet og fysisk skadet, og forteller ektemannen om hvordan hun brutalt ble voldtatt. Collatinus blir først stum av forferdelse, men forsikrer henne til slutt om at skammen ikke hviler på henne som offer, men utelukkende på gjerningsmannen. Av grunner Lucretia aldri vil kunne fortelle sin mann, velger hun rolig å ta livet av seg, som en vei ut av marerittet. Mens Collatinus sørger, bruker Junius hendelsen til å sette byens befolkning opp mot keiser Tarquinius, i håp om at han selv skal herske over byen istedenfor de foraktede fremmede. Male og Female Chorus blir sittende igjen og undre seg over om synd, smerte, sorg og samvittighetskvaler er det alt dreier seg om. 

    Komponisten og Librettisten

    Benjamin Britten (1913-1976)

    var en britisk komponist, pianist og dirigent. I likhet med mange av de mest anerkjente komponistene begynte han å komponere allerede som barn. På tredvetallet skrev han en rekke orkesterverker,men laget også musikk til dikt, filmer og skuespill av W.H. Auden. I 1939 fulgte han Auden til Usa som emigrant, og to år senere samarbeidet de om Brittens første sceneverk,koroperetten Paul Bunyan. Allerede i 1942 vendte han tilbake til Storbritannia sammen med tenoren Peter Pears, som han levde sammen med i årevis. De to turnerte sammen,og flere av Brittens verker ble skrevet for Pears.

    Operaen Peter Grimes ble ferdigstilt i 1945, og markerte en ny epoke i britisk musikkverden. The Rape of Lucretia ble uroppført i 1946. Benjamin Britten ble raskt anerkjent som en ledende komponist i hjemlandet, og musikken hans ble i løpet av kort tid svært populær og utbredt, selv om han eksperimenterte med uventede klanger og rytmer og skrev i en moderne,tonal stil.  Britten var også kjent som en dyktig pianist. Han dannet sitt eget ensemble,som fremførte verkene hans på omfattende internasjonale turneer, og var i mange år leder av festspillene i hjembyen Aldeburgh, med hans egen musikk i sentrum. Han dannet 1947 The English Opera Group,et ensemble som fremførte Brittens verker ved omfattende internasjonale turneer. I 1948tok han initiativet til festspillene i hjembyenAldeburgh, som han hadde den årlige ledelsenav og hvor Brittens musikk står i sentrum. Hanble tildelt Leonie Sonnings musikkpris i 1968.Benjamin Britten skrev orkesterverk, kammermusikk,klaver- og fiolinkonserter, korverker og verker for solostemmer – i tillegg til elleve operaer.

    Ronald Duncan (1914-1982)

    Librettisten Ronald Duncan (1914-1982) var skribent, poet og skuespill forfatter. Duncan var født i det daværende Rhodesia, og på tredvetallet ble han pasifist. Også Benjamin Britten regnet seg som pasifist, og Duncan skrev i 1937 teksten til Brittens Pacific March. Samme år dro Duncan for å besøke Mahatma Gandhi i India. Han hjalp Britten med den siste scenen i Peter Grimes, og skrev så librettoen til The Rape of Lucretia, som kanskje er det han er mest kjent for i dag. Duncan skrev en rekke stykker for teater, og var blant annet ansvarlig for bearbeidelse av Cocteaus L’aigle àdeux têtes - The Eagle has Two Heads (1946). Tallulah Bankhead og Marlon Brando spilte i den amerikanske produksjonen. Duncan jobbet også som journalist, skrev noveller, og også filmmanuset til Girl on a Motorcycle, med Marianne Faithfull i hovedrollen. 

    Video

    The Rape of Lucretia hadde premiere i juli 1946, og var den første av flere kammeroperaer fra Benjamin Brittens hånd. Verket er skrevet for åtte sangere og 13 musikere. Librettist Ronald Duncan har basert sin tekst på skuespillet Le viol de Lucrèce av André Obey, og har i henhold til gresk trad