19. august–11. september

Tosca

Sterk opera om kunstens frihet

Intro

De første skarpe akkordene i Puccinis populære Tosca tar oss med inn i en verden med politisk uro, tortur og ubarmhjertig maktspill. I sentrum står lederen for etterretningstjenesten, Scarpia – en av operaverdenens virkelige bad boys. Hos ham går sadismen hånd i hånd med hans erotiske appetitt, særlig for sangerinnen Floria Tosca. Mens kjæresten hennes, kunstneren Mario Cavaradossi, tortureres, forteller Scarpia at prisen for å løslate ham fra politisk fangenskap er Tosca selv.

Puccini tegner ut Scarpias mørke disharmonier i krass kontrast til det elskende parets vakre arier og duetter, som Cavaradossis kjente tårnarie og Toscas «Vissi d'arte».

Ny-liberalistisk kritikk

Regissør Calixto Bieito fremstiller det intense og intime kammerspillet som spinner rundt disse tre, i tillegg til den brutale virkeligheten som operaen faktisk skildrer. Det dreier seg om kunstens frihet i en verden som stiller krav til nytte og profitt.

Tosca hadde sin første premiere i Roma i 1900, og handlingen er lagt til Napoleons beleiring av Italia hundre år tidligere. Tematikken er likevel tidløs. Scarpiaer finnes overalt i form av maktpersoner med et tilsynelatende vennlig ytre, men der vennligheten bare er et middel til å oppnå kontroll og få overtak.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling

NB! Forestillingen spilles også februar og mars 2018, med andre sangere i rollene.

Kjøp billetter til våren 18 her

Kjøp billetter til høsten 17 her

  • Musikk Giacomo Puccini
  • Libretto Luigi Illica og Giuseppe Giacosa
  • Musikalsk ledelse Karl-Heinz Steffens (19/8, 23/8, 28/8, 29/8, 11/9) / Boris Schäfer (25/8, 26/8, 31/8)
  • Regi Calixto Bieito
  • Scenografi Susanne Gschwender
  • Kostymer Anja Rabes
  • Lysdesign Michael Bauer
  • Dramaturgi Bettina Auer

    Roller

    Hovedroller

    • Floria Tosca, sanger

      Nina Gravrok
      Spiller følgende dager
      • 19. aug 2017
      • 25. aug 2017
      • 28. aug 2017
      Svetlana Aksenova
      Spiller følgende dager
      • 23. aug 2017
      • 26. aug 2017
      • 29. aug 2017
      • 31. aug 2017
      • 11. sep 2017
    • Mario Cavaradossi, kunstner

      Daniel Johansson
      Spiller følgende dager
      • 23. aug 2017
      • 26. aug 2017
      • 29. aug 2017
      • 31. aug 2017
      • 11. sep 2017
      Henrik Engelsviken
      Spiller følgende dager
      • 25. aug 2017
      • 28. aug 2017
      Stefano La Colla
      Spiller følgende dager
      • 19. aug 2017
    • Baron Scarpia, politisjef

      Claudio Sgura
      Spiller følgende dager
      • 23. aug 2017
      • 26. aug 2017
      • 28. aug 2017
      • 29. aug 2017
      • 31. aug 2017
      • 11. sep 2017
      Ole Jørgen Kristiansen
      Spiller følgende dager
      • 19. aug 2017
      • 25. aug 2017

    Andre roller

    Handling

    Akt 1

    Angelotti, en politisk fange, har flyktet fra fengselet og gjemmer seg i kirken. Kunstneren Cavaradossi vender tilbake for å jobbe med en installasjon der jomfru Maria utgjør midtpunktet. Cavaradossi feirer kunstens frihet, mens "Il Sagrestano" oppfatter denne kritisk tenkende kunstneren som ytterst suspekt. Idet Angelotti våger seg ut fra gjemmestedet sitt, gjenkjenner Cavaradossi sin revolusjonære venn og vil hjelpe ham. Da kommer plutselig Cavaradossis kjæreste, sangeren Tosca. Hun blir straks glødende sjalu på kvinnen som framstiller Maria, men Cavaradossi beroliger Tosca og lover å møte henne samme kveld. Straks hun har gått, tilbyr Cavaradossi Angelotti et skjulested i villaen sin og tar ham med dit. "Il Sagrestano" forkynner nyheten om at de reaksjonære skal ha seiret over republikanerne, og nå skal seieren få en offisiell feiring. På jakt etter den flyktede Angelotti finner politisjef Scarpia flere ledetråder. Da Tosca vender tilbake, utnytter Scarpia hennes sjalusi for å komme på sporet av rømlingen. Scarpia lar seg beruse av sin egen plan om å erobre Tosca og sørge for at Cavaradossi blir drept, mens etablissementet feirer.

    Akt 2

    Scarpias agenter Spoletta og Sciarrone kunne ikke finne Angelotti, men de har arrestert Cavaradossi. Da han blir forhørt av Scarpia samme natt, nekter han for alt. Tosca har sunget for dronningen, og nå kommer hun inn. Også hun besvarer Scarpias spørsmål med taushet. Men når kjæresten blir torturert og hun ikke holder ut skrikene hans mer, avslører hun hvor Angelotti skjuler seg. Sciarrone provoserer Cavaradossi med falske nyheter om republikanernes endelige seier over de reaksjonære rojalistene. Kunstneren jubler, og Scarpia viser ham bort etter å ha gitt ordre om at han skal henrettes. Så lar han Tosca forstå at hvis hun gir seg over til ham, kan hun redde sin elskede. Men idet han krever sin pris, dolker Tosca ham.

    Akt 3

    Tidlig om morgenen blir Cavaradossi ført bort for å henrettes. Lenket og mishandlet blir han overmannet av minnene om sin elskede. Da Tosca kommer, prøver hun å berolige ham: Henrettelsen er bare et spill, og et leidebrev fra Scarpia skal gjøre det mulig for dem å flykte. Spoletta og Sciarrone ydmyker kunstneren på det groveste. Tosca og Cavaradossi er fullstendig ødelagt, men må leve videre, mens «system Scarpia» hylles av tilhengerne.

    Bettina Auer

     

    Film og foredrag

    Tosca: Regissør, kunstnerisk team og medvirkende om oppsetningen
    Slik så det ut da vi viste Tosca på storskjerm på Operataket
    Introduksjon Tosca, ved Ragnhild Kristina Motzfeldt
    Premieresamtale Tosca

    Intervju Bieito

    Kunsten å sette fri

    Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

    Calixto Bieito har ledd mye av Tosca, men nekter å la opera være ren underholdning. Nå vil han frigjøre Puccinis populære verk fra klisjeene.

    – Som liten gutt hørte jeg på Tosca sammen med broren min, på en kassett, igjen og igjen. Og vi gråt, broren min og jeg.

    Hva var det som fikk dere til å gråte?
    – Musikken – musikken i sluttscenen. Åh, som vi gråt! Men da jeg ble noe eldre, sånn rundt 17 år og så Tosca på scenen, da måtte jeg bare le da sluttscenen kom.

    Du lo av selvmordsscenen?
    – Jeg hadde hørt historien om scenearbeidere som hadde byttet ut madrassen Tosca skulle lande på idet hun hopper fra Castel Sant’Angelo, med en trampoline, og tanken på en hoppende sopran i dødsøyeblikket var utrolig komisk. Men musikken har alltid rørt meg dypt , og gjør det fortsatt.

    Hva er så spesielt ved musikken i Tosca?
    – Puccinis musikalske dramaturgi er veldig konvensjonell. Handlingen og karakterenes følelser følges veldig tett av musikken. Det er verismo, altså realistisk opera som skal speile en gitt virkelighet. Men jeg liker muligheten til å gå vekk fra dette, fjerne det historisk-realistiske plottet og fokusere på menneskene og på hva som skjer dem imellom. Jeg vil frigjøre karakterene fra operaklisjeene, men uten å ødelegge operaen og kraften som fortsatt finnes i den.

    Drøm og virkelighet

    Tosca er satt til konkrete steder i Roma og til noen spesifikke timer i europeisk historie. Sammen med detaljerte sceneanvisninger har dette skapt en tydelig idé om hvordan verket skal iscenesettes, med kirken Sant'Andrea della Valle og altertavlen, Scarpias skrivebord, lysene som Floria Tosca rituelt tenner rundt liket, den stjerneklare natten og det berømte hoppet fra slottsmurene. Bieito ønsker å åpne opp verket ved å gjøre det mer abstrakt, mer drømmeaktig. Likevel er dette også en skildring av den virkeligheten regissøren ser rundt seg i dag.

    – Dette er en historie om vår tid, med undertrykkende maktmennesker som styrer verden. Det er grotesk.

    Calixto Bieito referer til den spanske skribenten Javier Marías, som i El País 21. mai 2017 publiserte teksten «La peligrosa parodia», den farlige parodien. Her beskriver Marías hvordan internasjonale politikere som til daglig opererer i nyhetsbildet, fremstår som groteske karakterer vi kan parodiere, noe som hjelper oss med å holde dem på avstand.

    – Også Hitler, Mussolini og Stalin fremsto for mange som groteske parodier. Men i ettertid ser vi hva som skjedde. Mange av dagens politikere bryr seg ikke om menneskene. Som Scarpia i Tosca: Han bryr seg ikke en dritt om noe eller noen, så lenge han får tilfredsstilt sine behov. Scarpia forbruker kvinner, han vil ha sex med Tosca, for så å kaste henne vekk og erstatte henne med noen annet. Og dessverre er verden full av slike mennesker, sier Bieito, og viser til opptaket med Trump der han uttalte: «I'm automatically attracted to beautiful [women]—I just start kissing them. It's like a magnet. Just kiss. I don't even wait. And when you're a star they let you do it. You can do anything ... Grab them by the pussy. You can do anything.»

    Tror du det er flere av disse menneskene nå enn da Puccini skapte dette verket?
    – Ja, jeg tror den tendensen er sterkere nå. Etikken forvitrer i vårt samfunn.

    Provokasjon og underholdning

    I Bieitos versjon er Mario Cavaradossi fortsatt en kunstner, men malerpenslene er byttet ut med en installasjon som provoserer Scarpia.

    Ønsker Cavaradossi å provosere?
    – Nei, han ønsker å være fri og eksperimentere. Jeg så for meg kunstnerparet Tosca og Cavaradossi som Niki de Saint Phalle & Jean Tinguely. I flere tiår samarbeidet de om prosjekter og installasjoner. Og jeg så for meg at det Cavaradossi skaper med teipen og jomfru Maria i første akt, kunne skjedd på en metrostasjon i Paris eller på Manhattan. Han vil bare skape noe crazy, der og da. De er unge og lykkelige mennesker som vil være fri, både når de skaper og når de elsker.

    «Vissi d’arte», synger Tosca i andre akt, «jeg levde for kunsten». For Bieito er dette verkets viktigste setning.
    – Den og de unge kunstnerne kveles av systemet omkring, som vil tvinge dem inn i forenklede, kitschy bilder av hva en kunster er eller hva kunsten kan og skal gjøre.

    Relaterer dette seg til verden av i dag?
    – Vi lever i en tid der den frie kunsten er under stadig trussel, den reduseres til ren underholdning, til noe som bare tilfredsstiller, noe folk vil ha og forbruke.

    Du kritiserer altså kunst som underholdningsindustri ved hjelp av en av de største kommersielle suksessene i operahistorien?
    – Ja, det er morsomt, det liker jeg.

    Men i din fremstilling er det Scarpia som triumferer til slutt. Er det en slags advarsel?
    – Nei, det er en skildring av hva jeg ser: et økonomisk system som fortrenger den frie kunsten. Har du sett at i en del magasiner heter seksjonen som tidligere hadde overskriften «Art», nå kalles «Entertainment», eller «Art & Leisure»?

    Hva er galt med at kunst underholder?
    – Jeg er ikke imot å ha det gøy, men det skal ikke bare være gøy. Kunst skal få oss til å tenke og vekke hele spekteret av følelser i oss. Slik kan den sette oss fri.

    På hvilken måte?
    – Vi får mulighet til å teste og eksperimentere med følelsene våre, noe jeg tror gjør oss til bedre mennesker. Kunst utfordrer oss ved ikke å gi klare svar og dermed tvinger oss til å tenke, mens underholdning bare peker en vei og sier «glem alt». Det blir som et sløvende rusmiddel.

    Opera-slaget

    Den katalanske regissøren har et langt forhold til Norge og til Oslo. Han satte opp Peer Gynt (2006), Bortførelsen fra Seraillet (2007) og Brand (2008) ved Festspillene i Bergen. Sistnevnte ble også vist ved Nationaltheatret, der han i tillegg har stått bak Et drømspill (2014) og Mysterier i 2016. De siste årene har han vært Nasjonaloperaens «Principle Guest Director» og har iscenesatt Hoffmanns eventyr (2013), Carmen (2015) og War Requiem (2016). Opera er en sjanger har han stor tro på:

    – Opera viser kunstens stadige kraft til å berøre oss, også rent fysisk. Det å oppleve musikk er en kroppslig erfaring. Perkusjonsinstrumentene treffer deg rett i magen, musikken slår deg i brystet – «boomah!» Det er fantastisk.

    På hvilken måte påvirker denne erfaringen din måte å jobbe med opera på?
    – Jeg sier ikke så mye til sangerne. Jeg gir dem ikke tanker, men bilder. I tillegg er det viktig for meg å skape en god og avslappet atmosfære i prøvesalen, der alt er mulig og kroppene ikke er fulle av spenninger og stress, men frigjøres med musikken. Når det skjer, får det underbevisste strømme til overflaten. Da får også tankene og det mentale kroppslige uttrykk. Å skape denne friheten og sette i gang denne strømmen er min jobb.

    Opplever du deg selv fri som kunstner?
    – Jeg er fri i prøvesalen. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg hadde overlevd om jeg ikke hadde fått gjøre det jeg gjør; uten mulighet til å uttrykke meg hadde jeg gått under.

    Er det det som skjer med Floria Tosca i sluttscenen?
    – Ja, jeg tror hun blir gal. Samtidig prøver hun å berolige kjæresten sin, slik historien forteller at mange mødre gjorde overfor sønnene og ektemennene sine som var arrestert etter den spanske borgerkrigen: «Ta det med ro, det kommer ikke til å skje noe», sa de «jeg har snakket med kapteinen». De sa det for å beskytte dem i deres siste øyeblikk, verne om håpet deres. Men egentlig er alt ødelagt, også for Tosca og Cavaradossi. Den frie kunstneren ender opp som en klovn, en Ronald McDonald, en ingenting.

    Men de dør ikke?
    – Puccini ville egentlig ikke at Tosca skulle dø. Å la henne dø er en mer kommersiell slutt, der det løser seg: Hun befris fra lidelsen og vi kan sørge. Men man kan også bli borte eller bli ingenting uten å dø fysisk, når du er uten menneskerettigheter, jobb, uttrykksfrihet og verdighet. Det er en haug med mennesker som faller utenfor samfunns-systemet, også i et så godt land som Norge. Det har jeg selv sett på vei fra Oslo sentralstasjon til operahuset.

    Den veien har han gått mange ganger, men Tosca er Calixto Bieitos siste produksjon som første gjesteregissør ved Den Norske Opera & Ballett.

    – Jeg har begynt å si farvel til mange her i Oslo, hvor jeg har hatt noen av de beste årene av mitt liv. Jeg vil huske sterke prøver, ansiktene til fantastiske sangere, og barna i Barnekoret. Dere har et ikon av et hus, med en innside som har potensiale til å frigjøre oss. Jeg håper at det som foregår der vil fortsette å være et like sterkt uttrykk som huset i seg selv.

     

     

     

     

    Tosca som musikkteater

    Av Mosco Carner
    Oversatt av Tor Tveite

    Tosca er ikke et musikkdrama i egentlig forstand, men snarere en forløper for det moderne musikkteateret. Selv om man her har forsøkt å legge betoningen på ordet «teater» – musikken slynger og bukter seg rundt handlingen med en slanges smidighet – viser det seg ved nærmere ettersyn at det er Puccinis musikk som gjør dramaet så levende. Sardou og hans drama har derimot gått i glemmeboka. I en tid der Salome, Wozzeck, Lulu og Elektra tilhører standardrepertoaret, er det vanskelig å forestille seg at Tosca framsto som en dristig nyvinning da verket ble oppført første gang (i Roma, 14. januar 1900).

    Scarpia

    Scarpia fortjener spesiell oppmerksomhet, ikke minst fordi Puccini her for første gang har skrevet en hovedrolle for baryton. Som den eneste av de tre hovedrollene blir Scarpia gjennomgående karakterisert med et eget musikalsk motiv. I motsetning til Wagner forandrer ikke Puccini ledemotivene etter skiftninger i stemningsleie. Han bruker dem ikke som psykologisk kunstgrep, men snarere som et kjennetegn for én eller flere personer. Behandlingen av Scarpia-motivet er et typisk eksempel på dette.

    Scarpias motiv

    Det forandrer aldri sin melodiske, harmoniske eller rytmiske struktur. Instrumenteringen er derimot vekslende. Motivet har strengt tatt ikke noe melodisk «ansikt», det er «umenneskelig» og gjenspeiler dermed Scarpias vesen på en fullkommen måte. Scarpia-motivet blir satt inn i operaen med en statisk strenghet som symboliserer denne skikkelsens ubønnhørlige, uforanderlige ondskap.

    Tosca

    Toscas fromme, religiøse vesen har Puccini fanget i en lang linje med vakker melodisk bue, som gjentar seg i arien i andre akt.

    Toscas motiv

    For den unge jenta i henne som drømmer om et elskovsrede på landet, «Non la sospiri la nostra casetta», har komponisten skapt et tema som kjennetegnes av en lett og yndig melodi.. Toscas ekstreme sjalusi bryter ut i det hektiske, opphakkete resitativet i scenen der hun gjør sin entré hos Cavaradossi, og i det første oppgjøret med Scarpia, der duetten «Ed io venivo» lar de første tragiske undertonene komme til uttrykk. I motsetning til Scarpia og Cavaradossi har Tosca bare fått tildelt én arie i hele operaen – «Vissi d’arte», der hun i sin fortvilelse bebreider Gud.

    Cavaradossi

    I et følelsesladd, utstrakt parti, «Quale occhio al mondo puo», blir kunstneren Cavaradossi direkte forførerisk framstilt; musikken ser ut til å springe ut av samme tematiske røtter som Toscas motiv. Til slutt blir de to forent i en inderlig, øm melodi som må regnes blant de vakreste eksemplene på Puccinis kjærlighetsmusikk.

    Cavaradossis motiv

    Forspillet til begge strofene av Cavaradossis første arie, «Recondita armonia», tegner et musikalsk bilde av den malende kunstneren med mykt flytende kvart- og kvintparalleller i treblåsere og harpe. Sin kjærlighet til Tosca uttrykker han i en myk musikk, der tankene går til Rodolfos «Nei cieli bigi» fra første akt av La bohème. De to ariene har den vuggende 6/8-takten og B-tonearten til felles. En ytterst sterk kontrast utgjør den andre tenorarien, «E lucevan le stelle». Dette er en typisk Puccinisk klagesang som karakteriseres av langsomt tempo, molltoneart og brudd i melodien i form av sørgmodige, fortvilte fall.

    Instrumentering

    I tillegg til temaene og motivene bidrar også Puccinis instrumentering til karaktertegningen. For eksempel følges Scarpia av dype strykere og treblåsere i de rolige avsnittene, og messingblåsere i full besetning kombinert med slagverk i dramatiske passasjer. Spesielt slående er komponistens bruk av kontrabassen etter at Scarpia blir myrdet av Tosca. Her har komponisten sannsynligvis studert den dystre effekten Verdi oppnådde med samme instrument i sluttscenen i Othello.

    Cavaradossi blir derimot i hovedsak ledsaget av varme, mykt klingende instrumenter som klarinett, horn og cello. Celloen blir i høy grad brukt for å skape en kammermusikalsk virkning, som i partiet for to solobratsjer og fire solocelloer i tredje akt der Cavaradossi skriver avskjedsbrevet sitt. Når Tosca skildres, er det høye strykere og lyse treblåsere (fløyte, obo og klarinett) som gjør seg gjeldende.

    Disse bemerkningene kan bare antyde generelle trekk i instrumenteringen, for Puccini blander de rike fargene på sin instrumentale palett med stor frihet og fantasi.

     

    Restauranttilbud

    TOSCA SPESIAL I SANGUINE BRASSERIE

    Forleng kvelden med en hyggelig middag etter forestillingen! Restauranten byr i høst på sesongens hovedrett og dessert til kun kr. 300,-.

    Bestill bord her og skriv Tosca-tilbud under ruten «Beskjed til hovmester»

    NRK og The Opera Platform

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745 NOK
    • /
      Ingen pause

    august 2017

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt

    september 2017

    Ferdigspilt