15.10.10 - 27.10.10

Touch

Intro

  • / Ingen pause
  • / Scene 2 / Ballett

Dans er lek. Iallfall er det slik i Jorma Elos verden. Den finske koreografen er kjent for å leke seg fram til intrikate trinn, overraskende bevegelser og fascinerende dans. Nå skal han og Nasjonalballettens dansere leke seg fram til et helt nytt helaftens verk.

Jorma Elo drømte om en karriere som ishockeyspiller, men ble danser og senere en av verdens mest ettertraktede koreografer. I 2004-utgaven av New York Times' Year in Review ble Jorma Elo utmerket som “a talent to follow”. Og det kan virke som avisen hadde rett. 

Siden den tid har nemlig Elo vært en av danseverdens mest opptatte menn med nyskapninger for blant annet New York City Ballet, Hubbard Street Dance Chigago, Den Kongelige Ballet i København og ikke minst, med tre verk for Nasjonalballetten her hjemme. Det siste verket var Døden og piken i 2008, som Aftenposten beskrev som "dunkelt, bisarr og ganske fornøyelig". Elos verk er både moderne og klassiske. Fundamentet er den klassiske balletten, men med en moderne og enormt energisk vri. Sjeldent er det et spesielt tema eller handling, men ofte er det sterk stemning og stor scenemagi!

  • Koreografi Jorma Elo
  • Musikk Dmitri Sjostakovitsj
  • Scenografi og lysdesign Mikki Kunttu
  • Kostymer Bregje van Balen

    I rollene

    Jorma Elo - litt gal, litt poetisk

    Av Ingeborg Norshus

    Det finnes mange veier inn i dansen, og for den finske koreografen Jorma Elo var det hockeyen som var døråpner. Han begynte å danse for å bli bedre i denne idretten, og det viste seg at han var overraskende god.  Da han var 16, ble han tilbudt kontrakt med den finske nasjonalballetten.

    Som utvekslingsstudent i St. Petersburg erkjente han at han aldri ville bli noen stor klassisk danser, og moderne samtidsdans ble hans karriere videre. Ikke minst lærte han mye om kreativitet da han jobbet med Mats Ek i Cullbergballetten, og med Jiří Kylián i Nederlands Dans Theater. For Jorma Elo ble det viktig å finne den dramatiske forbindelsen mellom bevegelse og det å fortelle en historie både som danser og senere koreograf.

    Når Jorma Elo nå gjester Nasjonalballetten for fjerde gang, er det med en ballett som har hentet inspirasjon fra film-noir-verden. Både film og tale er viktige elementer iTouch.

    - Dette har jeg også gjort tidligere, forteller Elo, - men i mindre format. I tillegg harjeg laget en hel film med dans og tekst. Den ble til i samarbeid med Yvan Dubreuil, somogså er med her i Oslo som min assistent.

    Betyr dette at du er i ferd med å bevege deg mer mot sammensmeltnigen av nettopp det teatrale, det tekstlige og dans?

    - Det er hele tiden et spørsmål om på hvilket nivå du skaper en fortelling, hva slags historie du leverer, for danserne på scenen. Denne gangen har alle disse mer eller mindre fortellende elementene vært sterkt til stede under tilblivelsesprosessen. Men vi får nå se, hvor mye av det som er igjen når vi kommer til premieren…

    Yvan, som har kjent Jorma siden de begge var dansere i Nederlands Dans Theater på 90-tallet,skyter inn:
    - Det er så mange forskjellige typer krefter på scenen. Dans er det, på samme måte som film og tekst. Hver for seg utgjør de tre ulike måter å fortelle på. Og hvis man samler dem, kan fortellingen nesten bli for tung. Derfor var det viktig for Jorma ikke å skape en for tydelig historie i denne balletten, men heller utnytte friksjonen mellom disse tre kreftene og la det skape dynamikken.

    - Teksten utgjør en historie i seg, og danserne beveger seg allerede mot et sted, utdyper Jorma.- For meg er det viktig å bruke rommet mellom disse tre uttrykksmåtene. Men jeg vet ennå ikke helt hva dette rommet er, eller skal bli.

    Noen koreografer konsentrerer seg mest om det indre språket og hvordan følelsesspekteret kan uttrykkes gjennom dans, mens andre er mest opptatt av det fysiske uttrykket. Hvor befinner du deg på denne skalaen?

    - Jeg jobber nok med følelsesregisteret, men ikke på den måten at jeg gir danserne instrukser om at de nå skal føle mer slik eller sånn. Det er mer slik at jeg håper at de er sensitive og forholder seg til elementene i prøvesalen, og reagerer på hverandres dynamikk. Ut fra det håper jeg åkomme på sporet av hvordan balletten skal utvikle seg videre.

    Film noir-aspektet fungerer som et bakteppe for denne balletten. Hva er du opptatt avmed denne sjangeren?

    - Yvan og jeg snakker alltid masse om film, forteller Jorma, - og jeg hadde lyst til å jobbe sammen med ham på et slikt prosjekt satt sammen av så mange elementer, liksom zoome inn pådenne sjangeren. Film noir har hatt større innvirkning på filmindustrien enn folk er klar over.Hva var det med dette uttrykket som fascinerte så voldsomt både da det kom og også i dag?  Tidligere hadde man filmer som viste hvor fantastisk alt var, lykke, farger, og så skjedde det noe med mørket som kom inn i filmene. Et slags behov for at det forferdelige skulle skje, drap, noe mørkt og dystert.

    Yvan: - Hvis du spør folk om et eksempel på den perfekte sivilisasjonen, en slags ”grunnleggende” tidsperiode, vil svært mange trekke frem nettopp Amerika på førti-tallet, Humphrey Bogart,andre filmstjerner. Det var en tid da man drømte om den perfekte verden, perfekte byer,perfekte samfunn. Brave New World. På mange måter kan vi se paralleller i dag - se på alle plakatenei byene, som skriker ut at dette er den fantastiske nye verden man streber etter.
    Jorma: Siden scenografien er abstrakt, var det viktig med en slags tidsangivelse i kostymene,som Bregje van Balen har hatt ansvaret for. De har førtitallspreg, men samtidig har de ballettform.Også filmen som vises i bakgrunnen, har en klar tidsreferanse.

    To av danserne ser vi som skuespillere i filmen. Er disse to en slags gjennomgangsskikkelseri balletten?

    - På en måte er de kanskje det, sier Jorma, - men alle danserne er forbundet med dem på sett ogvis, og gjennom bruken av replikker vil alle de kvinnelige danserne representere denne kvinnen, og detsamme med de mannlige. Det er iallfall det jeg forestiller meg!

    Jorma og Yvan har jobbet sammen i mange år, og man merker at de er samkjørte på prøvene. Jorma snakker lavmælt med danserne, og de følger oppmerksomt på når han stopper opp og står stille i et halvt minutt, det er bare fingrene hans som så vidt beveger seg. Tenker han, eller viser han neste sekvens? Yvan merker seg alt som skjer, og er klar til å repetere bevegelser hvis det er nødvendig, eller kommer med sine innspill når Jorma lurer på hvordan det ser ut.

    - Det er som en tjue år lang dialog, sier Yvan, - der vi har lært hverandres språk og måter å jobbe på. Det kan jo være på både godt og vondt: Vi kan dytte hverandre og stimulere hverandre, men vi kjenner hverandre så godt at istedenfor å skyve hverandre litt mer ut på dypt vann, redder vi hverandre ut av”farlige” situasjoner.
    Og Jorma er raus når han beskriver teamet sitt: - Det er fantastisk med en slik kontinuitet, vi har delt så mye! I de neste fjorten dagene frem mot premieren er det en utrolig styrke at Yvan, lysdesigner Mikki og jeg kjenner hverandre, slik at vi kan klare å få alle elementene sammen på en fruktbar måte. Det er Sjostakovitsj’ musikk, det er trinnene, bevegelsene, lyset og scenen – alt som skal samles. Og da er det nyttig at det er seks øyne som ser, istedenfor to. Tre stemmer, og alle har kapasitet til å lytte tilhverandre. Det handler om respekt.

    Kan du karakterisere danseuttrykket ditt på noen måte?

    - Det er alltid nye problemer og nye utfordringer, hele tiden lærer jeg nye måter å gjøre det på. Hvis jeg føler at jeg nå kan dette, og har funnet en måte å uttrykke meg på, har jeg ikke mer å gjøre, da kan jeg like godt slutte…- Det som kjennetegner ham, er at han er litt gal, og litt poetisk, gliser Yvan.

    Lysende kunst

    Lyssetting kan virke som den mest selvfølgelige delen av en sceneforestilling. Uten lys ville vi ikke ha sett noe av det som foregikk på scenen. Men hvis det hadde vært hele poenget, kunne vi jo klart oss med bare et godt arbeidslys,eller en generell opplyst scene.

    Iblant legger man nesten ikke merke til hvordan lyset understøtter en forestilling. Andre ganger oppfatter vilysdesignet som et eget viktig og kreativt element. Det er ofte lyssettingen som skaper atmosfæren på scenen, ogsom former publikums opplevelse av romlighet. Lyset kan nærmest skulpturere dansernes kropp, fremheve ellerskjule det som skjer på scenen, og styrer oppmerksomheten og blikket vårt.

    Den finske lysdesigneren Mikki Kunttu har utmerket seg verden over med sin briljante evne til å trylle frem stemningerog effekter. Han har bidratt ved spektakulære lysfestivaler, har lyssatt opera-, teater- og danseforestillingeri både Europa og USA, jobber mye med finsk fjernsyn, og var også ansvarlig for lyset under Eurovision-finalen i 2007.

    Også Den Norske Opera & Ballett har tidligere hatt glede av hans lysende kunst, det var nemlig han som haddelysdesignet for åpningsgallaen i 2008. Denne gangen er han tilbake på Scene 2, i tett samarbeid med sin landsmannJorma Elo. De har tidligere jobbet sammen, blant annet for Boston Ballet.

    I Touch har Kunttu også laget scenografien, som han ofte gjør. Den bølgende bakveggen i transparente plastlamellerer laget slik at den kan belyses både forfra og bakfra. Men som han sier: - Det gjenstår å se hvordan det faktisk vil se ut på scenen.

    Jorma Elo er kjent for å utvikle og endre koreografien frem til premierestart, i kontinuerlig samarbeid meddanserne. Hvordan kan man da skape lysdesignet i forkant, før selve balletten er ferdig? Hvordan begynte deresfelles tilnærming og arbeid med Touch?

    - Scenografien var det første utgangspunktet for oss, og ved hjelp av 3D-programmer kunne vi simulere ulikeeffekter og muligheter med den gjennomskinnelige bølgende formen. Til å begynne med er det viktigste å utvikledet visuelle konseptet, og så se hva slags muligheter det åpner opp for.

    Men selve det endelige lysdesignet får du ikke gjort før du har sett hvor på scenen danserne befinnerseg, atmosfæren i uttrykket og i musikken. Da må du jobbe raskt?

    - Det er jo det spennende med scenekunst og danseforestillinger. Det er først når man er på scenen og ser hvasom fungerer og ikke, at den morsomste delen av jobben begynner.Til kveldens ballett Touch har Jorma Elo latt seg inspirere av film noir-sjangeren. Da er det jo nærliggende å tenkeseg at lysdesignet vil gjenskape den skyggefulle atmosfæren vi kjenner fra disse filmene?Film noir-konseptet har mer vært en slags rettesnor eller generelt prinsipp under arbeidet med denne produksjonen,sier Mikki Kunttu. - Tanken har ikke vært å skape en ”film-noir”-ballett, men alle involverte har hattsine tanker og assosiasjoner knyttet til denne tradisjonen, og dette har vært vårt bakteppe.For Kunttu er atmosfæren det viktigste når han skal skape lysdesignet, selv om det selvfølgelig også er mangeandre aspekter som er viktige å ta hensyn til, som nærhet og distanse, psykologiske relasjoner, det musikalskeuttrykket.

    På hvilken måte forholder du deg til musikken når du jobber med lyssetting?

    - Musikken er ekstremt viktig, den er utgangspunktet for atmosfæren. Lyset følger kanskje musikalske sekvensermer enn takt for takt. Iblant samsvarer lyset med rytmen, iblant står disse elementene i et slags motsetningsforholdtil hverandre.

    En annen svært anerkjent lysdesigner, Michael Hull, har sagt at som lysdesigner må du ha ”en malersøyne, en skulptørs hender og en poets sjel”. Kan du kjenne deg igjen i dette?

    Mikki tygger litt på sitatet. – Jo, sier han og smiler, sånn kan man kanskje sammenfatte denne jobben.

    Musikken

    Dmitrij Sjostakovitsj, komponist

    Russiske Dmítrij Sjostakovitsj (1906-1975) var komponist under sovjettiden, og flere av hans verk viser hvordan han forsøkte å tilpasse seg samtidens politiske krav og uttrykke seg mindre moderne. Han ble regnet som en av 1900-tallets fremste symfonikere, men skrev også en rekke strykekvartetter,flere piano-, cello- og fiolinkonserter,også operaer - i tillegg til filmmusikk – blant annet Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall.

    Sjostakovitsj var tidvis høyt respektert,tidvis svært kritisert. I lange perioder var han kommuniststatens offisielle komponist, men etter at Josef Stalin overvar en fremføring av operaen Lady Macbeth i 1936, startet en svært massiv og negativ presseomtale av hans verk. Stalin anså musikken hans for lite folkelig,og ønsket seg et sterkere nasjonalistisk preg. Samme år ble også Symfoni No.4 inndratt. Året etter ble hans Symfoni No. 5 derimot svært positivt mottatt av publikum, og det samme gjaldt Strykekvartett No. 1 op.49 og Pianokvintett op.57. Ganske overraskende mottok Sjostakovitsj Stalinprisen av første kategori i mars 1941 for kvintetten, og senere ble hans 7. symfoni, Leningradsymfonien, også belønnet med denne prisen. Rett etter 2. verdenskrig opprettet Kommunistpartietet indeks over forbudte verker,og flere av Sjostakovitsj’ komposisjoner havnet her, bl.a. symfoniene No. 6, 8 og 9 og flere av hans romanser.

    Etter Stalins død i 1953 ble flere av Sjostakovitsj’verker uroppført, og han gjenopptok symfonikomponeringen. Noe av hans musikalske uttrykk kan kanskje minne om skandinavisk folkemusikk, mens mye av kammermusikken fra hans ti siste leveår,særlig strykekvartettene, fremstår som mer komplisert på grunn av tolvtoneteknikken. Sjostakovitsj våget seg etter hvert til å skrive musikk knyttet til følsomme emner som antisemittisme, selv om han i det store og hele tilpasset seg partiets krav.

    Bernard Herrmann, komponist

    Bernard Herrmann (1911–1975) var en amerikansk komponist, som blir husket særlig for sitt arbeid med filmmusikk, men han skrev ogsåen rekke store konsertverk. Ikke minst er han kjent for sitt samarbeid med Alfred Hitchcock i filmer som Psycho, North by Northwest, The Man Who Knew Too Much og Vertigo. Hitchcock ville i utgangspunktet ikke bruke musikk til den berømte dusjscenen i Psycho, men den skjærende fiolinmusikken har kanskje gjort denne scenen til en av de mest kjente i filmmusikk-historien. Musikken til Vertigo regnes som et mesterverk, der Herrmann bl.a. benytterseg av et to-tone-motiv, som en musikalsk imitasjon av tåkelurene på hver side av Golden Gate Bridge i San Francisco, og med en direkte relevans til filmen, der man hører nettopp disse tåkelurene da Kim Novak hopper ut i bukta.

    Bernard Herrmann insisterte på å ha full kreativ kontroll hvis han skulle skrive musikk til filmer. Som han sa selv: “I have the final say,or I don’t do the music. The reason for insisting on this is simply, compared to Orson Welles, a man of great musical culture, most other directors are just babes in the woods. If you were to follow their taste, the music would be awful.(…) And Hitchcock, you know, is very sensitive;he leaves me alone. But if I have to take what a director says, I’d rather not do the film.”

    Han hevdet også at Hitchcock lot musikken styre lengden på scenene, og ikke motsatt. Men samarbeidet strandet under produksjonen av filmen Torn Curtain, og Herrmann forlot Hitchcock med ordene: “Hitch, what’s the use of my doing more with you? I had a career before you,and I will afterwards.”Bernard Herrmann skrev også musikken til andre store filmer som Citizen Kane, The Ghostand Mrs. Muir, Cape Fear, og Taxi Driver, og jobbet også med radioteater og TV-produksjoner som The Twilight Zone. I tillegg virket Herrmann også som dirigent, bl.a. for Columbia Broadcasting System Symphony Orchestra, og både der og i sine radioprogram introduserte han amerikanerne for ny og lite spilt musikk,blant annet Charles Ives.

    Biografier

    Jorma Elo,koreograf

    Jorma Elo er utdannet danser i Helsinki ved Vaganova-instituttet i Leningrad. Elo fikk ansettelse i Den finske nasjonalballetten sytten år gammel, og ble der i seks år. Etter nye seks år Cullbergballetten kom han til Nederlands Dans Theater, hvor han ble til i 2005.

    Jorma Elo er en svært ettertraktet koreograf og har arbeidet mye på det amerikanske kontinentet, ved New York City Ballet, American Ballet Theatre, Pennsylvania Ballet Aspen Santa Fe Ballet, Alberta Ballet og Boston Ballet. Boston Ballet ansatte Jorma Elo på en fem-års kontrakt som huskoreograf i 2005, som innebærer at han skal koreografere én ny ballett der i året – og denne kontrakten er nå forlenget til 2014.

    Jorma Elo har bl.a. også arbeidet ved Den finske nasjonalballetten,Stockholm 59° North, Den Kongelige Ballet i København og Nederlands Dans Theater. Nylig har han koreografert Mozarts Requiem for Göteborgs-Operans Balett. For Nasjonalballetten har Jorma Elo tidligere gjort ballettene Cut to drive, Brake-Green og Piken og døden.

    Yvan Dubreuil, kunsterisk bistand

    I 20 år var Yvan Dubreuil danser i Nederlands Dans Theater, der han var med på en rekke produksjoner. Han har jobbet med koreografer som Jiří Kylián, William Forsythe, Mats Ek med flere. Dubreuil har tidligere jobbet med Nasjonalballetten på balletten Underworld,som var en del av forestillingen Worlds beyond i 2008, og har deltatt på lignende prosjekter i München,København og Paris. Han har samarbeidet tett med Jorma Elo i en årrekke, og de to har blant annet laget en dansefilm sammen.

    Mikki kunttu, scenograf og lysdesigner

    Mikki Kuntu er for tiden en av Europas mest etterspurte lysdesignerne. Han har i en årrekke jobbet med lysdesign og visualisering på alle produksjonenetil danseren og koreografen Tero Saarinen. I tillegg tilsamtidsdans arbeider han med musikk, opera, tv ogdesign. Han har samarbeidet med profilerte koreografersom Jorma Uotinen, Jorma Elo, Carolyn Carson,Jiří Kylián og Akram Khan. Kunttu ble i 2005 tildeltet femårig stipend fra Det finske kulturrådet, og åretetter mottok han den prestisjefylte Bessie Award iNew York. De siste årene har Kunttu bl.a. jobbet medSavonlinna Opera Festival og Boston Ballet (også JormaElos Carmen-ballett i 2006). Han jobber også myemed store fjernsynsproduksjoner, som Idols, Let’sdance og finalen i Eurovision Song Contest i 2007,som også ble prisbelønnet. Mikki Kunttu var ansvarligfor lysdesignet på åpningsgallaen i Den Norske Opera& Ballett i 2008, og har også deltatt i Season of Lighti Helsinki. Ekspempler på hans lyskunst kan ses påwww.mikkikunttu.com.

    Bregje van Balen, kostymedesign

    Bregje van Balen er født i 1971 i Harleem i Nederland. Hun ble ansatt som danser ved Nederlands Dans Theater i 1990, men har nå gått av med pensjon. Ballettutdanningensin har hun fra det nasjonale ballettakademieti Amsterdam. van Balen lagde sine førstekostymer til en workshop ved Nederlands DansTheater i 1995. I tillegg til å lage kostymer for flere avNDTs produksjoner, har van Balen i tillegg hatt oppdragsom kostymetegner for en rekke dansefestivalerog prosjekter rundt om i Europa, for eksempel vedCadanz Festival i Den Haag. I tillegg har hun tegnetkostymer for flere samtidskompanier, blant annetHamburg Ballet og Introdans. Hun har også arbeidetsammen med den spanske koreografen Gustavo RamirezSansano ved flere anledninger. I de siste årene harBregje van Balen designet kostymene til en koreografiav den unge koreografen Medhi Walerski ved NDT I ogtil en koreografi av Kristen Cere og Francois Chirpazved Korzo-teatret i Den Haag. For Nasjonalballettenhar hun designet for Jorma Elos Cut to Drive (en delav NOKO) og for hans Brake-Green, forestillingen Påkammerset med Elo & Boyadjiev (Jorma Elo: Dødenog piken, Kaloyan Boyadjiev: Lost in Time), Jo StrømgrensSuite i 2007 og Årstidene i 2010.