04.03.12 - 31.03.12

Tristan og Isolde

Intro

  • / 2 pauser
  • Fremføres på tysk/ Tekstes på norsk og engelsk
  • / Hovedscenen / Opera

Tristan og Isolde er, på linje med Romeo og Julie, blitt et begrep for den kompromissløse kjærligheten. Wagner-operaen, som hadde sin uroppførelse i 1865, er blitt stående som et av musikkhistoriens mest betydningsfulle verk, og har satt en standard for de fleste senere operakomponister.

Regien er ved engelske Daniel Slater, som i 2005 gjestet Nasjonaloperaen med Puccinis Manon Lescaut. 

De kledde av seg, og ble for hverandre evige. 
Som av en magisk drikk ble alt forvandlet
til dem selv, deres lengsler ble blinde akkorder som ilte mot dem fra alt de berørte, 
til de ble alt de berørte.

(Utdrag fra diktet "Tristan og Isolde" av Stein Mehren)

  • Originaltittel Tristan und Isolde
  • Musikk Richard Wagner
  • Libretto Richard Wagner
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore
  • Regi Daniel Slater
  • Scenografi og kostymer Robert Innes Hopkins
  • Lysdesign Simon Mills
  • Kampsportinstruktør Thea D. Fjørtoft
  • Medvirkende Operakoret og Operaorkestret

    I rollene

    Handlingen

    Første akt

    Ombord på et skip fra Irland til Cornwall gjenlyder en sjømannsstemme fra riggen. Sangen han synger, om en irsk pike, opprører Isolde, som Tristan skal føre som brud til sin onkel, kong Marke.Isolde vil heller at skipet skal gå ned enn at det skal nå sitt mål. Hennes ledsagerske, Brangäne, forsøker forgjeves å roe henne ned. I stedet blir Isolde rasende ved synet av Tristan, der han står på akterdekket og prøver å unngå henne: Ved å levere henne til sin onkel viser han ingen hensyn til hennes følelser. Hun sender Brangäne for å hente Tristan, som sender tilbake høviske, unnvikende svar .Kurwenal opplyser Brangäne om at Tristan ikke er en tjener som skal følge Isoldes minste vink, og stemmer opp med et skamløst vers om Isoldes tidligere forlovede, Morold, som Tristan tidligere hadde drept i en tvekamp. Brangäne går tilbake til Isolde, som minnes at etter at Tristan drepte Morold, var det hun som selv pleiet ham og fikk ham frisk igjen. Da hun oppdaget at det var han som hadde drept hennes forlovede, planla hun å drepe ham – men da hans blikk møtte hennes, fikk hun medlidenhet med ham. Nå leverer han henne som en slave til onkelen. Hun utslynger en forbannelse over hans hode og ønsker dem begge døde. Brangäne forsøker å fortelle henne at det ikke er noen vanære å gifte seg med en konge og at Tristan bare utfører sin plikt. Isolde svarer at det viser hans manglende følelser for henne. Da Brangäne minner Isolde på at moren hadde betrodd henne hemmelige kunster, ber Isolde Brangäne om å tilberede en av morens eliksirer – den som fører til døden. Rop fra dekket om at land er i sikte følges av at Kurwenal kommer og ber kvinnene gjøre seg klare til å gå fra borde. Isolde repliserer at hun ikke vil følge med Tristan før han ber om tilgivelse for sin illgjerning. Kurwenal bringer budskapet til sin foresatte, mens Isolde tvinger Brangäne til å skjenke i drikken. Tristan kommer bort til dem. Da Isolde erklærer at hun vil ha godtgjørelse for Morolds død, tilbyr Tristan henne sitt sverd, men hun vil ikke drepe ham. Da er det bedre at hun og Tristan slutter fred med en vennskaps skål. Han forstår at hun har tenkt å forgifte dem begge – og drikker, og hun gjør det samme. Idet de venter på døden, ser de inn i hverandres øyne og erklærer sin kjærlighet for hverandre. Brangäne innrømmer at hun blandet en kjærlighetsdrikk,mens sjømennenes stemmer priser skipets ankomst til Cornwall.

    Andre akt

    Fjerne hornsignaler forkynner at kongen og hans følge drar avsted påjakt. Isolde er utålmodig foran et stevnemøte med Tristan og tror at jaktselskapet er langt avsted, men Brangäne advarer henne mot spioner,særlig Melot, som hun har sett holde øye med Tristan. Isolde sier at Melot er Tristans venn og maner Brangäne til å slukke varselfakkelen slik at Tristan kan komme. Brangäne vet at dette vil være uklokt, men når hun jamrer over at hun har byttet om drikkene, sier Isolde at kjærlighetens kraft hersker over all skjebne. Isolde sender henne for å holde vakt, slukker fakkelen og mottar Tristan med begeistring. Begge hylder mørket, som fordriver hverdagens lys og falske fremtoninger. Det var dagslysets krefter, sier Isolde, som fikk Tristan til å oppføre seg så konvensjonelt og føre henne bort fra Irland; kjærlighetens kraft har befridd dem for denne illusjonen. Trygge i nattens sannferdige favn tar de imot dens omfavnelse. Brangänes stemme i det fjerne advarer dem om at natten snart vil blekne og faren vil vise seg, men de elskende ligner sin glemsel med døden, som vil gi dem den fullstendige forening de higer etter. Idyllen blir splintret da Kurwenal kommer løpende med en advarsel: Kongen og hans følge har vendt tilbake, anført av Melot, som angir de elskende. Marke erklærer at det var Tristan selv som egget ham til å gifte seg og som valgte ut bruden, og spør hvordan en han elsket så høyt kunne bringe ham denne vanære. Tristan sier han ikke kan svare, og vender seg så mot Isolde og spør om hun vil følge ham til dødens rike. Hun sier ja, og Tristan faller over Melots sverd.

    Tredje akt

    Tristan ligger alvorlig såret, mens Kurwenal pleier ham. En gjeter spørom hvordan det står til med hans herre, og Kurwenal svarer at deteneste som kan redde ham, er Isoldes ankomst. Gjeteren sier seg villigtil å spille noe annet på fløyten enn den sørgmodige melodien med engang han ser et skip nærme seg. Tristan spør hvor han er, og sier hanat han har vært på besøk i nattens rike og vil vende tilbake dit. Hanklamrer seg til livet slik at han kan finne Isolde og ta henne med seg. Tristan takker Kurwenal for hans hengivenhet, og så innbiller han seg at han ser Isoldes skip nærme seg. Men gjeteren spiller fremdeles en trist melodi: havet er øde. Tristan husker melodien, som han hørte som barn i forbindelse med foreldrenes død og som han senere forbandt med sin egen dødskamp etter dysten med Morold. Han ønsker at Isoldes medisin hadde gitt ham fred i stedet for å få ham til å overleve, slik at han måtte lide under lengselens pinsler. Igjenfaller han i avmakt, så våkner han opp igjen og innbiller seg at han ser Isoldes smil der hun nærmer seg. Gjeterens melodi forandrer seg til en glad fanfare og Kurwenal får øye på skipet. For en gangs skyld velsigner Tristan dagen, fordi den med sitt lys viser Isolde veien til ham. Han river av seg bandasjene og lar sårene blø så hun kan helbrede dem – «for evig». Ikke før har Isolde kommet stormende inn, så faller han døende i hennes armer. Hun maner ham til å leve, slik at de kandele en siste stund i gjenforening, men han er død. Gjeteren får øye på et skip til, som Kurwenal antar fører med seg Marke og Melot, fulle av hevnlyst. Selv om Brangäne er med dem, vil ikke Kurwenal høre. Han dreper Melot og faller selv om, dødelig såret. Marke ser den døde Tristan, mens Brangäne forsøker å anspore Isolde ved å fortelle henne at kongen er kommet for å be om tilgivelse og forene de elskende. Men Isolde, uten kontakt med omverdenen, har en visjon av Tristan som anroper henne fra den hinsidige verden. Er det bare hun som ser dette, og må hun gå og møte ham?  Hun synker langsomt, forklaret idøden, ned på Tristans legeme.

    Wagner og hans Cosima

    «Barn! Denne Tristan er i ferd med å bli noe forferdelig! Den siste akten!!! Jeg frykter at operaen vil bli forbudt – med mindre alt forvandles til parodi i en dårlig oppsetning –intet annet enn middelmådige forestillinger kan redde meg! De virkelig gode kommer til å drive folk fra vettet – jeg kan ikke forestille meg hva klokt kan skje! Så langt har det kommet!!!Akk!»

    Wagner, i et brev til Mathilde Wesendonck, april 1859

    Ikke bare hadde Wagner et lidenskapelig forhold til forfatteren Mathilde Wesendonck, som i stor grad var hans inspirasjon til Tristan og Isolde, han hadde også et svært pasjonert relasjon til von Bülowskone Cosima – Liszts datter, 24 år yngre enn Wagner. Von Bülow så angivelig ikke ut til å ha innsigelser til dette, og de to skilte seg tilslutt. Cosima skrev følgende i dagboken – som nesten kunne vært tatt fra Tristan og Isolde: «Min kjærlighet var for meg å bli født på ny, enfødsel, alt som var trivielt og dårlig i meg svant hen, og jeg sverget å besegle den gjennom døden, gjennom … fullstendig hengivelse. »Få måneder før premieren på Tristan og Isolde ble deres uekte datter Isolde født. Dette vakte stor oppstandelse i München, og Wagner falt i unåde hos flere av medlemmene i hoffet. Hans mesen og største tilhenger kong Ludwig II så seg i desember 1865 nødt til å forvise Wagner fra München. Han vurderte til og med på å abdisere, for å kunne følge sin helt i eksil, men Wagner fikk snakket ham fra det. Richard og Cosima giftet seg i 1870, men Franz Liszt avsto fra å snakke med svigersønnen de påfølgende årene. Cosima ledet Festspillene i Bayreuth fra Wagners død i 1883 til 1906. Hun døde selv der i 1930, 93 år gammel.

    Den optimale Tristan og den store norske Isolde

    Richard Wagner fullførte musikken til Tristan og Isolde i 1859, da han levde i eksil i Paris. Det skulle vise seg vanskelig å få satt opp operaen der, men omsider fikk han overbevist Dresden Opera om verkets beskjednekrav: svært lite kor, få solister og tre enkle akter. Etter 77 prøver og et enormt press på tenoren, ble verket erklært uegnet for oppførelse. Kong Ludwig II av Bayern endte opp med å finansiere premieren på Nationaltheatret i München i 1865. Hans von Bülow, en av Franz Liszts studenter og gift med Liszts datter Cosima, dirigerte premieren. Orkesteret var så stort at de måtte fjerne flere av de første sete radene. Mange menn blant publikum ble imidlertid sjokkert over erotikken i forestillingen og tok med seg sine koner og forlot teatret.

    Wagner mente han hadde funnet den ideelle Tristan i tenoren Ludwig Schnorr von Carolsfeld, og sammen med sin kone Malwine gjorde Schnorr von Carolsfeld tittelrollene i den første oppsetningen. Ludwig døde et par uker at den siste forestillingen, og Wagner erklærte at han aldri ville la operaen oppføre igjen. Heldigvis ga han seg på dette punktet,og neste oppføring fant sted i Berlin i 1876. I 1886 ble operaen satt opp i Bayreuth.

    Operaen hadde sin Norgespremiere på Nationaltheatret i Oslo 15. juni1932, med Nany Larsén-Todsen som Isolde, og Gunnar Graarud som Tristan. Anna Tibell sang Brangäne, Carsten Ørner gjorde Kurwenal,mens Ivar F. Andresen delte på rollen som Kong Marke sammen med Alexander Kipnis. 29. juni rolledebuterte Kirsten Flagstad som Isolde. Dette skulle bli en av hennes store roller, og hun sang totalt 182 forestillinger over hele verden som Isolde. I 1933 og 1934 ble hun invitert til å synge i Bayreuth. Året etter gjorde hun sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera som Sieglinde – noe som brått gjorde henne til en verdensstjerne, og etter sigende reddet The Met fra å gå konkurs. Hun ble særlig kjent for sine Wagner-tolkninger.

    Kapteiner på Dødens skip

    Daniel Slater og John Helmer Fiore i samtale med Frøydis Benestad Hågvar

    Begge falt pladask for Wagner i sin ungdom. Nå jobber de på lag for å tolke hans magiske og komplekse Tristan og Isolde.

    Daniel Slater, dette er første gang du regisserer Tristan og Isolde. Hvordan gikk du løs på oppgaven?

    – Jeg begynte faktisk å jobbe på Tristan og Isolde for 26 år siden, da jeg tok doktorgraden min på Cambridge University. Der skrev jeg et helt kapittel om verket, samt hvor sterkt det inspirerte D.H. Lawrence til å skrive romanen The Trespasser. Tristan og Isolde er også den første operaen jeg ble kjent med og elsket, lenge før jeg selv tenkte på å regissere. Så da Paul Curran spurte meg om oppgaven, følte jeg at det varnoe jeg hadde ventet på i alle år.

    Er du inspirert av Tristan og Isolde-oppsetninger fra andre operahus?

    – Absolutt ikke. De har tvert imot inspirert meg til å gå andre retninger,fortsetter han. – Istedenfor å ha hovedfokus på kompliserte tablåer og estetikk, legger jeg vekt på det mellommenneskelige dramaet. Jeg vil ha det så ekte som mulig, men uten at helheten blir overhengende naturalistisk. Det er en vanskelig balanse. Publikum må tro på det de ser, selv om selve historien til tider kan være uhåndgripelig og kompleks.

    Tristans ikke-iscenesatte fortid har stor betydning for hva som skjer istykket. Hva bør vi vite?

    Tristan og Isolde er utrolig vanskelig å iscenesette, nettopp fordi to tredjedeler av det narrative har skjedd før verket begynner, sier Slater.Isoldes tidligere forlovede Morold, sendt Morolds hode til hans foreldre,finner Isolde og plasserer henne på skipet.

    – Det er typisk Wagner å ha en grunnleggende og viktig bakgrunnshistorie,skyter Fiore inn. – Men han prøver faktisk å sette oss inn i fortiden ved å gjenfortelle alt i løpet av operaen. Særlig første akt av Tristan og Isolde har mye fakta-informasjon i seg. Den forteller oss blant annet hva Isolde føler rundt fortiden. I andre akt fokuserer Wagner på det filosofiske aspektet, og vi får servert kjærlighetsduetten,som er full av metafysiske referanser. Tredje akt spiller på det emosjonelle, hvor vi gjennom lidenskapelig tekst får høre om Tristans fortid. Så all bakgrunnsinformasjonen ligger egentlig i stykket, man må bare lese teksten underveis for å forstå.

    – Men denne Wagner-metoden skaper også en stor utfordring for oss, skyter Slater inn. – Det holder ikke å la personene fortelle om fortiden sin kun for informasjonens skyld. Vi er nødt til å skape en dramatisk og motivert situasjon, slik at de har en grunn til å si det de gjør. Fortiden kan ikke tvinges ubegrunnet på publikum kun av praktiske årsaker, det må føles naturlig.– Det hjelper at fortellingen er godt akkompagnert av orkesteret,mener Fiore. – Musikerne backer opp med ledemotiver, i form avtoner eller instrumenter som gir direkte assosiasjon til en konkret følelse eller situasjon. Dette er særegent for Wagner, og Tristan og Isolde er musikalsk sett den mest sensuelle og ekspressive musikken han noen gang har skrevet.

    Er det derfor Tristan og Isolde sies å være et musikalsk vendepunkt hos Wagner?

    – Ja, det er et svært viktig stykke i musikkhistorien, fortsetter Fiore.– Det er første gang Wagner virkelig slår seg løs med så sensuell og kromatisk musikk. Fra å ha vært mer tilbakeholden i sine tidligere operaer,pøser han ut lidenskap i Tristan og Isolde, nesten som en lengsel etter å slippe seg selv løs. Harmonisk sett er det revolusjonerende hvordan musikken utvikler seg i stykket, bygger seg opp for til sluttå bli frenetisk og vill. Om Wagner fant opp den mye omtalte Tristanakkorden eller ikke er omdiskutert, men dette stykket gjorde den ihvertfall berømt.

    Hvordan vil du beskrive den såkalte Tristan-akkorden?

    – Det er en såkalt kromatisk endret akkord (dominantseptimakkordmed nedsatt kvint), der den harmoniske spenningen i musikken ikke blir forløst, men derimot drives fremover av en ekstrem følelse av lengsel. Først på slutten av operaen finner Tristan-akkorden virkelig sin forløsning, når de elskende blir gjenforent i det hinsidige.

    Hva ønsker Wagner å formidle med denne voldsomme lidenskapen?

    – Det som er spesielt med dette verket er at Tristan og Isolde endelig får fred, etter døden, sier Fiore. – Når Tristan går over til den andre siden, kan man se på det som høyeste nivå av kjærlighet. Det er jo fristende å trekke paralleller til privatlivet hans på denne tiden, siden han hadde flere forhold som kun endte opp i platoniske vennskap.

    – Ja, nikker Slater, – på en måte er Tristan og Isolde den beste tragedien som noen gang er skrevet. Men på samme tid kan man diskutere om det egentlig er en tragedie, nettopp på grunn av denne endelige foreningen. Da min bestefar døde, sa presten: Nå er du endelig der du har ønsket å være de siste to årene, etter at din kone døde. Og det var jo sant. Det at de endelig ble gjenforent gjorde døden hans mindre tragisk. Men Wagner vil også fortelle oss noe om ofring. Gjennom hele stykket er Tristan klar til å ofre seg på ulike måter, men detskjer ikke før helt på slutten. Først da har han oppnådd den forståelsen han trenger for virkelig å ofre seg på en meningsfull måte. Ved å kaste bort det mest dyrebare han har, nemlig sitt eget liv, understreker han livets verdi ved å si at det er noe i livet som er mer verdt enn livet selv,nemlig kjærligheten. Men han venter til Isolde er der før han slippertaket. Med dette viser Wagner oss noe de færreste selv ville våget,nemlig å ta en idé til det ekstreme.

    – Vel, sier Fiore og smiler lurt, – hvis livene våre var akkompagnertav denne typen musikk, så ville vi kanskje gjort det i virkeligheten også.

    Scenografien er ganske statisk gjennom hele stykket, det er få sangere på scenen og stykket varer over fire timer. Er det en utfordring å holde forestillingen levende og interessant?

    – Det er i hvert fall viktig å vedlikeholde spenningen i musikken, sier Fiore. – Jeg prøver alltid å gå løs på nye stykker med en instinktiv fleksibilitet og ikke være forutinntatt på hvordan arbeidet skal gjøres.Det gjelder å få fram det beste i hver enkelte sanger, tilpasse musikken til deres stemme og klang. Samtidig må det være en balanse mellom orkesterlyd og sangere, slik at helheten blir bra. Vi er flinke til ikke å kjøre solo-løp, og blander oss pent inn i hverandres arbeid.

    – Ja, vi jobber bra sammen, nikker Slater. – Når det gjelder hovedscenografienstemmer det at den er lik gjennom hele stykket. Menettersom handlingen skrider framover, skjer det stadig små endringeri kulissene. Grunntanken bak settet er at de befinner seg på et abstrakt dødsskip, hvor de er adskilt fra resten av verden. Alle eksterne stemmer,sunget av koret og solister, symboliserer stemmer inn i Tristan og Isoldes hoder. For hver akt krakelerer settet mer og mer, sklir fra hverandre som isflak. Sprekkene blir deretter fylt med lys og valmuer, altfor å symbolisere hvordan avstanden mellom deres, og den virkelige verden, øker. Selv om scenografien ikke er så kompleks, har stykket så mange lag at det kan sees om igjen og om igjen.

    Richard Wagner

    Richard Wagner (1813–1883)

    Richard Wagner er et ruvende symbol på den komplette operaformen han selv skapte, Das Gesamtkunstwerk, en totalopplevelse av musikk, tekst og visuelle effekter, der drama og musikk er likeverdige elementer som danner en ny dimensjon innenfor operabegrepet. Hans musikk preges av en ”uendelig” tonestrøm i et fortettet lydbilde, der orkestret utvides til maksimal størrelse og får en klang med et preg av tett og fyldig messing. Ledemotivet, der et musikalsk tema knyttes til en person, en gjenstand eller en idé, er vesentlig i Wagners operaer, og hans orkestrering og harmonikk ble senere skjellsettende for den klassiske musikkens utvikling utover i Europa. Til forskjell fra de fleste andre operakomponister skrev Wagner librettiene sine selv, og temaene hentet han som oftest fra germansk mytologi, fordi han var opptatt av å skape en tysk identitet for operakunsten, på linje med den italienske og den franske.

    Wagner ble født i Leipzig og virket ved flere tyske teatre. Ved hjelp av økonomiske bidrag fra den kunstinteresserte Kong Ludwig II av Bayern, fikk Wagner bygget sitt eget Festspielhaus i Bayreuth, spesiallaget for kravene til hans Gesamtskunstwerk. Dette huset åpnet til premieren av Der Ring des Nibelungen (Ringen) i 1876.

    Arien Die Frist ist um er hentet fra Den flyvende hollenders første akt, der hendelsen er bygget på et sagn om skipskapteinen som er dømt til å seile hvileløst rundt på havet til dommedag. Wagner sier om Hollenderen i boka Mein Leben at historien er inspirert av en opplevelse fra hans eget liv; fra den gangen han i 1839, på flukt fra skattefuten, dro på en sjøreise fra Riga til England, der skipet ble ført av en storm og strandet i Tvedestrand. Et annet sted (i Eine Mitteilung an meine Freunde) sier han om Hollender-skikkelsen at den representerer en ur-egenskap i menneskets natur: lengselen etter hvile midt i livets stormer. 

    Wotan, kongen over alle konger i den germanske mytologien, tilsvarer Odin i den norrøne. Denne rollen finner vi i Wagners gedigne operasyklus Der Ring des Nibelungen, som på norsk kalles Nibelungenringen, eller bare Ringen. Syklusen er satt sammen av fire operaer, Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Ragnarokk. Den gripende Wotans Abschied (Wotans avskjed) er hentet fra den kanskje mest kjente av dem, Valkyrien. I Wotans Abschied tar Wotan avskjed med sin yndlingsdatter Brünnhilde før han overgir henne til evig søvn, mens ildguden Loge antenner et flammehav som beskyttelse rundt klippen hun ligger på.

    Biografier

    Daniel Slater, Regissør

    Daniel Slater fikk sin utdannelse ved United World College of the Atlantic i Bristol, der han tok bacheloreksamen i engelsk, og ved Cambridge,der han tok doktorgraden på sin avhandling om Nietzsches innflytelse på D.H. Lawrence.Etter debutforestillingen The Bartered Bride ved Opera North i 1998,har Slater regissert en rekke operaer, bl.a. La Traviata, Lohengrin(Houston Grand Opera); Wozzeck (Santa Fe); La Cenerentola, A MidsummerNight’s Dream, La Gazza Ladra (Garsington Opera); PeterGrimes, Lohengrin (Geneve); Xerxes (Stockholm); L’Arbore di Diana(Valencia); Samson (Buxton); Rigoletto, Falstaff, Don Giovanni, Fortunio(Grange Park); Betrothal in a Monastery (Glyndebourne, Valencia);Don Pasquale (Geneva, Garsington, Caen); Manon Lescaut (OperaNorth, Den Norske Opera, Oviedo); Massenet’s Manon (Opera North),L’elisir d’amore (Opera North, Welsh National Opera, New ZealandFestival); (Opera North, Strasbourg); The Magic Flute (Graz); TheCunning Little Vixen (Bregenz, San Francisco, Geneve); Il Barbiere diSiviglia (Berlin); Maometto Secondo (Strasbourg); Pénélope (Guildhall);La Bohème (Scottish Opera, Opera Ireland); og Eugene Onegin (FrenchInstitute Theatre). Han har også regissert for teater, med oppsetninger som bl.a. MakingWaves (Scarborough); Confusions (Salsburg); Life Goes On (Basingstoke);Grab the Dog (NT); The Mark (Soho Theatre).Fremover skal han sette opp nye produksjoner av La Traviata forHouston Grand Opera, Don Giovanni og Die Entführung aus demSerail for Garsington og Eugene Onegin for Opera Holland Park. Hanskal også sette opp The Bartered Bride i New Zealand og Lohengrin i San Francisco, i tillegg til Tannhäuser for Estonian National Opera ogNabucco for Vlaamse Opera.

    Robert Innes, Hopkins Scenograf og kostymedesigner

    Robert Innes Hopkins studerte Theatre Design ved Nottingham Polytechnictok eksamen i 1991.

    Av operaer kan nevnes: Parsifal (Estonian National Opera); Xerxes(Kungliga Operan, Stockholm); The Rape of Lucretia (Snape Maltings);Billy Budd, Peter Grimes og Wozzeck (Santa Fe Opera); Carmen (BolshoiTheatre); Lohengrin (Grand Théâtre de Genève); Rigoletto (LyricOpera of Chicago); Betrothal in a Monastery (Glyndebourne Festival);Brudekjøpet (Opera North) og Die Soldaten (Ruhr Triennale og LincolnCenter Festival). Han hadde også scenografien og kostyme-designetpå Daniel Slaters oppsetning av Manon Lescaut på Den Norske Opera.

    Han har også satt opp flere teaterstykker: Swallows and Amazons(Bristol Old Vic, West End og UK turné); Goodnight Mister Tom(landsomfattende turné i England); Wanderlust, The Priory, TuskTusk og Redundant (Royal Court Theatre); Clybourne Park (Royal Courtand West End); Dunsinane (Royal Shakespeare Company); Bingo,Wallenstein og Carousel (Chichester Festival Theatre) og mange fler.

    Robert Innes Hopkins’ har mottatt prisen Opernwelt Set Designer ofthe Year (2007) for Die Soldaten. Fremtidige oppdrag omfatter overføringav Bingo med Patrick Stewart til the Young Vic i februar 2012 ogFyrst Igor for Opernhaus Zürich i en samproduksjon med Hamburg.

    Simon Mills, Lysdesigner

    Simon Mills har tidligere samarbeidet med Daniel Slater på en rekke oppsetninger: Lohengrin (Genève, Houston, San Francisco 2012);Elskovsdrikken (Opera North, Welsh National Opera, Oviedo); Příhodylišky Bystroušky/Den listige lille reven (Bregenz, San Francisco,Genève); Manon Lescaut (Opera North, Den Norske Opera, Oviedo);Maometto Secondo (Strasbourg); Bartered Bride/Prodaná nevěsta(Opera North, Welsh National Opera, Valencia, Strasbourg); Rigoletto(Grange Park Opera.)

    Andre oppdrag omfatter bl.a: Tjenerindens fortælling/Handmaid’sTale (København, English National Opera, Toronto); Luisa Miller(Lyon); Il ritorno d’Ulisse in patria (München, København, WelshNational Opera); Rigoletto (Welsh National Opera); Don Giovanni(Exvinograd, Bulgaria); Macbetto (Malmø); Den glade enke, EugeneOnegin (Scottish Opera); Carmen (Companions Opera, Hamburg,Zürich, Shanghai, Gelsenkirchen); Das Rheingold (English NationalOpera); The Handmaid’s Tale, (København, ENO, Toronto); ParadiseMoscow/ Cheryomushki (Opera North); Don Giovanni (Köln); Jenufaog Death in Venice (Maastricht); Cenerentola (Frankfurt, Maastricht);Powder her Face (Almeida Opera); Hello Dolly, Much Ado about Nothing,Twelfth Night, Romeo & Juliet og Gigi (Regents Park Theatre);Cinderella & Black Eyed Susan (Theatre Royal, Bury St Edmunds);Entertaining Mr Sloane, The Dumb Waiter (Trafalgar Studios); FaustDel 1 og 2 (Royal Lyceum Edinburgh).

    Av fremtidige oppdrag kan nevnes Alcina (Opéra National deBordeaux).