01.09.12 - 25.09.12

Tryllefløyten 2012

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Opera

Kinesisk eventyr møter tysk syngespill. Mozarts opera er en fantastisk musikalsk fabel, like hjerteskjærende dramatisk som den er komisk og underholdende. I oppvekstoperaen om prinsen Tamino og fuglefangeren Papageno ønsker begge å finne kjærligheten og det gode liv, selv om deres definisjoner av dette er svært ulike.

De må begge gjennom prøvelser, bokstavelig talt gjennom ild og vann, på veien til voksenlivet. I vår produksjon står kinesisk kultur og eventyr i fokus i både regi, kostymer og scenografi.

En co-produksjon mellom National Center for the Performing Arts, Beijing, Hong Kong Opera og Den Norske Opera & Ballett.

  • Originaltittel Die Zauberflöte
  • Musikk Wolfgang Amadeus Mozart
  • Libretto Emanuel Schikaneder
  • Musikalsk ledelse Rudolf Piehlmayer
  • Regi Paul Curran
  • Scenografi Gao Guangjian
  • Kostymer Paul Edwards
  • Lysdesigner David Jacques

    I rollene

    Hvem er hvem i tryllefløyten

    • TAMINO - En ung prins
    • PAPAGENO -  En godlynt fuglefanger som blir Taminos følgesvenn
    • PAPAGENA- Blir Papagenos kjæreste
    • SARASTRO - En klok og vennlig leder av et hellig brorskap
    • NATTENS DRONNING - Paminas mor og Sarastros fiende
    • PAMINA - Datter til Nattens dronning
    • MONOSTATOS - Tempelvokter i Sarastros palass
    • DE TRE KVINNENE - Hoffdamer hos Nattens dronning
    • DE TRE GUTTENE -  Ånder som leder Tamino og Papageno

    Handlingen

    1. Akt

    På flukt fra en kjempedrage går Tamino seg vill, han roper om hjelp og faller om av utmattelse. Tre vakre kvinner redder ham og dreper uhyret. Da Tamino kommer til seg selv, skryter fuglefangeren Papageno av at det er han som har drept dragen. De tre kvinnene vender tilbake for å straffe skrytepaven, og setter lås på munnen hans. Det viser seg at de tilhører hoffet til Nattens dronning, og at det er hennes rike prinsen har havnet i. Dronningen er i stor nød, hennes datter Pamina er nemlig bortført. De gir Tamino et bilde av Pamina, og Tamino forelsker seg straks i henne. Da Nattens dronning selv ankommer, lover hun prinsen Paminas hånd hvis han befrir henne fra Sarastros makt. Tamino påtar seg oppdraget, og Papageno skal være hans følgesvenn. Til hjelp i nødens stund får Tamino en tryllefløyte og Papageno magiske bjeller. Låsen blir fjernet fra Papagenos munn, og tre gutter viser vei til Sarastros rike.

    Sarastro er ikke hjemme i palasset da de kommer, men tempelvokteren Monostatos forsøker å tiltvinge seg Paminas kjærlighet. Underveis har Papageno kommet bort fra Tamino, men finner ved en tilfeldighet veien til Pamina og redder henne fra Monostatos. Hun blir svært glad da hun hører at Tamino er kommet for å befri henne, og sammen drar de for å finne ham.Tamino har i mellomtiden kommet til Visdommens tempel. Prestene forteller ham at her er det Sarastro som regjerer, og at det er Nattens dronning som er den onde. Tamino kaller på Pamina med tryllefløyten sin, og han hører Papagenos panfløyte svare. Papageno og Pamina forsøker å flykte, men blir hindret av Monostatos og hans slaver. Fuglefangeren trollbinder vokterne med klokkespillet sitt, slik at de blir nødt til å danse uten stans. Det ser ut til at flukten skal lykkes, men akkurat da vender Sarastro tilbake etter å ha vært på jakt. Han tilgir Pamina, straffer Monostatos og fører Tamino og Papageno inn i Prøvelsenes tempel.

    2. Akt

    Sarastro forklarer for prestene at Tamino og Pamina er bestemt for hverandre, og det er grunnen til at han sørget for å redde Pamina ut av morens klør. Men for å vise at han er Pamina verdig og bli opptatt i Visdommens tempel, må Tamino bestå noen prøver. Han er fast besluttet på å komme seg gjennom disse, selv om det er med fare for livet. Papageno blir lokket med løfte om at han skal belønnes med en kvinne, Papagena, men det er bare motstrebende at han følger prinsen.

    Første regel er absolutt taushet. Kvinnene fra hoffet til Nattens dronning hoff advarer de to mot prestenes ondskap og livsfaren de setter seg i, men Tamino og Papageno lar seg ikke lure.

    Monostatos har igjen sneket seg inn til den sovende prinsessen, men blir avbrutt av Nattens dronning. Hun forsøker med besvergelse å få datteren til å drepe Sarastro med en kniv, for slik å vinne tilbake makten over den syvdobbelte solkretsen, manifestasjonen av den største makt. Moren tar fra Pamina kniven, og truer henne på liv eller død. Sarastro redder Pamina og jager Nattens dronning på dør. Pamina tilstår morens mordplan.

    Papageno nekter å overholde taushetspåbudet, mens Tamino derimot tier selv ansikt til ansikt med Paminas inderlige bønn om et kjærlig ord. Den unge kvinnen tror at Tamino har sviktet henne, og vil ta sitt eget liv. De tre guttene fravrister henne dolken og fører henne til Tamino.

    Også Papageno ønsker å dø, siden han ikke lenger kan håpe på den lovede belønningen om kvinnen han har sett for seg i drømme, men han forblir gjerne levende hvis de tre guttene kan føre ham til henne, Papagena.

    Pamina og Tamino består vann- og ildprøven. Anført av Monostatos trenger Nattens dronning og hennes følge inn i Sarastros rike, men blir tilintetgjort. Pamina og Tamino forenes og opptas i de innviddes orden, og Papageno og Papagena får også hverandre.

    Wolfgang Amadeus Mozart

    Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart (1756–1791) skrev sin musikk på høyden av den klassiske perioden. Kunstmusikken var ikke lenger bare forbeholdt adelen og de kongelige; vanlige borgere fikk også tilgang til offentlige konserter. Det at musikken ikke lenger ble skrevet bare for å glede hoffene, men også et offentlig publikum, ga komponistene etter hvert mulighet til i større grad å sette sitt personlige preg på musikkstykkene. Tidens interesse for logikk, symmetriske strukturer og formell perfeksjon passet Mozart godt, og hans musikalske uttrykk var lett tilgjengelig for tilhørerne.

    Mozarts uvanlige barndom er blitt en legende. Han begynte å spille fiolin og piano i en alder av fem år, og hans far Leopold så tidlig sønnens evner og tok med familien på turné over hele Europa da Mozart var mellom seks og ti år. Det unge vidunderbarnet frydet adelen i Østerrike, Tyskland, Frankrike og England ved å spille med bind for øynene, spille perfekt fra bladet og demonstrere sin evne til å memorere et musikkstykke etter bare å ha hørt det én gang.Som tenåring håpet Mozart å finne arbeid i en stor by med blomstrende musikkliv. Han klarte ikke å få noen fast stilling, kanskje på grunn av alderen, kanskje på grunn av sin umodne og uansvarlige personlighet.

    Mozart flyttet til Wien i 1781, og ble ansatt hos erkebiskopen av Salzburg. Han syntes angivelig at han ikke fikk den lønnen han mente han fortjente, og sa opp – ikke bare en gang, men to. Uten fast inntekt planla han giftermål med sin Constanze, og faren Leopold var fra seg av raseri og fortvilelse over den økonomiske uansvarligheten deres. Wolfgang og Constanze fikk ni barn på seks år, men bare to av dem levde opp.Tiåret Mozart tilbrakte i Wien var hans mest vellykkede. Men etter at Leopold døde i 1787, gikk det nedover med både lykken og pengene. Han pådro seg gjeld og mistet mange av sine velgjørere. I 1791 var dette i ferd med å snu og han var på vei tilbake til økonomisk stabilitet, da han døde av giktfeber, noen måneder etter urfremføringen av Tryllefløyten, som umiddelbart ble en stor suksess. Han ble gravlagt i en umerket fellesgrav i Wien. Hans beskjedne begravelse samsvarte ikke med det omdømmet Mozart hadde opparbeidet seg som komponist, og det ble arrangert en rekke minneseremonier og konserter i både Wien og Praha. I den første tiden etter hans død økte faktisk hans popularitet.

    Til tross for sin tidlige død etterlot Mozart oss en enorm mengde musikk, til sammen rundt 600 verk: 41 symfonier, 27 pianokonserter og fem av de største operaer som er skrevet: Bortførelsen fra Seraille, Figaros bryllup, Don Giovanni, Così fan tutte og Tryllefløyten. Hans evne til å skrive vakkert for ethvert instrument som var i bruk på den tiden, samt skrive operaer på flere språk og i flere dramatiske former, gjør ham til et enestående fenomen blant selv de største komponister.

    Tryllefløytens tilblivelse

    Mozart var i 1780 blitt kjent med Schikaneder i Salzburg – impresario, dramatiker, skuespiller og sanger. Rundt 1790 drev han sammen med sin ekskone et lite teater i Wien. Her satte han blant annet opp Mozarts Bortførelsen fra Seraille, og dessuten en rekke musikalske komedier der han selv gjorde suksess med sine komiske sceneskikkelser. Han var avholdt av sine ansatte, og ble regnet for å være dyktig og forutseende, med nese for hva publikum ønsket.

    Likevel var kanskje hans suksess mer på grunn av enn på tross av. Konkurransen med de større teatrene brakte ham imidlertid nesten til tiggerstaven, og i sin rådløshet anmodet han Mozart om å skrive en opera til ham. Han mente han hadde kommet over et utmerket tema for et eventyrspill.

    Mozart protesterte først; men Schikaneder var i likhet med ham selv frimurer; han hadde vært hans svirebror og øvet stor innflytelse på ham. Til slutt gikk Mozart med på det. Det ble laget en avtale, og Schikaneder begynte å arbeide med librettoen. Siden han hadde gjort lykke med sin scenefigur Anton, skrev han fuglefangeren Papagenos rolle til seg selv, og oppga at han skulle være kledd i fjærkostyme.

    Schikaneder hadde til hensikt å fri til publikum med denne rollen – noe han også skulle vise seg å lykkes i. Da første akt var ferdigskrevet, oppdaget Mozart og Schikaneder imidlertid at samme tema var blitt valgt av et konkurrerende teater, Leopold Stadt, som skyndte seg å annonsere operaen Kaspar der Fagottist, oder die Zauber-Zither av en populærkomponist, Wenzel Müller. Stykket hadde stor suksess, og for å unngå å kopiere snudde Schikaneder på poenget i historien, og forandret den onde trollmannen som røvet Nattens dronnings datter, til en storfilosof og menneskevenn. Dermed ble den praktfulle rollen Sarastro til, med sin storslagne musikk.

    Et opplyst eventyr

    I september 1791, da Tryllefløyten ble oppført første gang, var det intellektuelle Europa inne i en virvel av nye tanker. Det var vitenskapens tidsalder, den franske revolusjon var i gang, USA ble tuftet på opplysningstidens idealer, og imens skapte Mozart denne underlige operaen, som bød på en magisk slange, magisk fløyte- og klokkespill,en fjærkledd mann, hellige prøvelser med ild og vann og mer til. Men til tross for det tilsynelatende uvitenskapelige temaet, er Tryllefløyten egentlig en historie for vitenskapens tid; Mozarts verden og erfaring sto for handling, bildespråk og struktur i denne operaen, som nok er hans mest populære.

    Da Tryllefløyten ble komponert i løpet av 1791, var mange intellektuelle i Europa og Amerika frimurere. Dette hemmelige samfunnet av menn, som forpliktet seg til å hjelpe hverandre og drive veldedig arbeid, hadde også George Washington, John Adams og Thomas Jefferson blant sine medlemmer (i tillegg til Mozart og Schikaneder). Frimurernes ritualer og bildespråk spiller en viktig rolle i Tryllefløyten.

    Musikken i Tryllefløyten

    Tryllefløyten er et Singspiel, eller syngespill, en opera med talte replikker, spilt og sunget på tysk, og som oftest med lykkelig slutt. Musikken skifter hele tiden karakter fra letthjertet til dypt alvorlig og tilbake igjen. Rangerer man sangnumrene i Tryllefløyten etter sangernes sosiale status, begynner man å legge merke til flere av Mozarts musikalske knep.

    Operaens store sjarm ligger i originaliteten og den herlige friskheten ved det at komponisten gir hver rolle uavhengige og karakteristiske melodier, samt den fantastiske kombinasjonen av teknikk og absolutt melodiøsitet.

    En enkel sang

    Til tross for Tryllefløytens og opplysningstidens idealer om kjærlighet og brorskap mellom alle mennesker, opprettholder musikken de sosiale klasseforskjellene. Papageno er bare en ganske vanlig, velmenende og enkel fyr som synger vanlig og enkel musikk fra sent på 1700-tallet – enkle sanger, låter som er lette å huske, uten altfor mange noter, og strukturert slik at musikken er den samme fra vers til vers. Og når Papagena slutter seg til ham i den lille duetten mot slutten av operaen, er den enkle musikken tøysete, munter og uimotståelig.I åpningsscenen, etter Taminos møte med dragen, har Papageno en lett, iørefallende sang («Der Vogelfänger bin ich ja»). I likhet med all Papagenos musikk var den spesialskrevet for Schikaneder, og er blitt klassifisert under overskriften «Wiener-viser». Selv om Mozart her er melodiøs som alltid, må disse sangene betraktes som en tjeneste til bajasen som sang dem.

    Kompliserte arier

    En arie er operaens motstykke til en monolog i et skuespill: det er en rolles personlige uttrykk og et nummer der solisten kan få vist seg frem. Tamino og Pamina har hver sin krevende arie; hans («Dies Bildnis ist bezaubernd schön») er en lyrisk overflod av en første romantisk forelskelse, hennes hører vi i annen akt («Ach! Ich fühl’s, es ist ver-schwunden»), full av klagende akkorder og mørk stemning.Mozart fremstiller Sarastro og Nattens dronning som vokale motpoler; hun er en koloratursopran med en ekstremt høy og smidig stemme som raser oppover og nedover glitrende skalaer i de to berømte ariene. Koloratur sang kan beskrives som «hurtig rekkefølge av toner med korte noteverdier av lik lengde», forsiringer av en melodi.I sjette scene forekommer Nattens dronnings første arie («O Zittre nicht, mein lieber Sohn») som i likhet med hennes andre arie er en fantastisk øvelse i stemmeprakt, -omfang og -akrobatikk, skrevet for en usedvanlig stemme.Sarastro på sin side er en basso profundo, den dypeste menneskestemmen. Hans to arier – dype, langsomme og smertelig vakre – er ifølge en stor musikkkritiker den eneste musikken som «kunne legges i Guds munn uten blasfemi».Annen akt åpner med en statelig marsj og et kor av prester, som leder frem til Sarastros første store arie («O Isis und Osiris»), en praktfull bønn i brede, flytende harmonier. I neste scene kommer den andre og flotteste arien til Nattens dronning («Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen»), som regnes som en av de mest kjente og krevende gjennomkomponerte koloraturarier i operalitteraturen. Ariens toneomfang er to oktaver, fra F4 til en forbløffende F6. Den ble skrevet som et spesielt bravurnummer for å vise virtuositeten til sangerinnen som skapte rollen, og som har vært de fleste koloratursopraners store utfordring siden hennes tid.I slående kontrast til denne kommer Sarastros mektige arie i neste scene («In diesen heil’gen Hallen»), som også er velkjent på konsertpodiet. En vellykket fremførelse av denne er kanskje alle bassangeres største ambisjon.

    Ensemble

    Når mer enn én person synger på samme tid kalles det ensemble. Tryllefløyten inneholder duetter, tersetter, kvartetter, kvintetter og to store musikknumre som avslutter aktene, kalt ensemblefinaler. Ensemblet er Mozarts største bidrag til kunstformen opera, og ensemblene i Tryllefløyten får en til å forbløffes over at et menneskesinn kan skape noe så perfekt.Scenen som følger Nattens dronnings første arie, kjent som «Henge-låskvintetten», er svært enkel og flytende i stilen, og vil alltid være populær på grunn av sin humoristiske og melodiøse karakter.

    Ouverturen

    Før operaen begynner gir Mozart oss noe av sin største og mest populære orkestermusikk. Fra de tre rungende akkordene som åpner operaens muntre, energiske fugetema, forteller ouverturen oss at musikken vi her skal få høre er både enkel og dypsindig, mer inderlig og perfekt enn i kanskje noen annen opera.Kilder: George Putnam Upton, The Standard Operas, The Project Gutenberg eBook; Spotguide Seattle Opera, 2011

    Biografier

    Rudolf Piehmayer, Musikalsk ledelse

    Rudolf Piehlmayer har studert klaver, klarinett og direksjon ved musikkhøyskolen i München.

    I 1992 ble han ansatt som dirigent ved Theater Regensburg og i 1996 assisterende Generalmusikdirektor samme sted.

    Etter 1 år som 1. kapellmester ved Theater St. Gallen i Sveits var han 2002–2009 Generalmusikdirektor i Augsburg. Piehlmayer har gjestedirigert ved Deutsche Oper Berlin, operaen i Leipzig og Festspielhaus Salzburg.

    2007–2010 var han engasjert som 1. kapellmester for Gewandhausorkesteret ved operaen i Leipzig. Her har han dirigert mer enn 80 forestillinger, bl.a. Manon Lescaut,La Bohème, Hänsel und Gretel og Tryllefløyten. Han har gjort flere radioopptak med Bamberger Symphoniker og gjort en rekke CD-innspillinger med Augsburger Philharmoniker.

    I januar 2011 dirigerte han premieren på Massenets Werther ved Theater Magdeburg og ved festspillene i Eutin i juli 2011 Mozarts Don Giovanni og Humperdincks Hänsel und Gretel. www.piehlmayer.com

    Paul Curran,Regi

    Skotske Paul Curran er utdannet regissør ved National Institute of Dramatic Art i Sydney og ved den Finske Nasjonaloperaen i Helsinki. Han mottok i 2007 den italienske kritikerprisen Premio Abbiati, og ble samme år ansatt som operasjef ved Den Norske Opera & Ballett, der han tiltrådte januar 2009.

    Blant hans mange betydningsfulle meritter verden over kan nevnes The Tsar’s Bride ved Royal Opera House Covent Garden, Die Frau ohne Schatten og Lulu ved Lyric Opera of Chicago; Tannhäuser ved La Scala; Lady Macbeth of Mtsensk, Tosca, og Othello ved Canadian Opera Company; The Capulets and the Montagues ved Spoleto Festival USA; og Il Trovatore ved Teatro Communale, Bologna, Teatro dell’Opera, Roma, og Bunka Kaikan, Tokyo. Andre arbeider inkluderer Ariadne auf Naxos og Daphne (DVD) ved Teatro La Fenice; Othello ved Welsh National Opera; Die Fledermaus og L’Incoronazione di Poppea ved Royal Academy of Music, London; Götterdämmerung for the BBC Proms, Royal Albert Hall; La Cenerentola (DVD) ved Teatro San Carlo, Napoli; Chérubin (DVD) i Cagliari; Tosca ved Mariinsky Theatre, St. Petersburg og Prince Igor ved Kirov Opera.

    Den Norske Opera & Ballett har satt opp flere av Currans produksjoner: Tosca, Peter Grimes, og en ny oppsetning av Rusalka. Andre nylige produksjoner omfatter Peter Grimes ved Washington National Opera; Billy Budd, Albert Herring og La Bohème ved Santa Fe Opera. Paul Curran har også regissert musikalene Man of La Mancha og A Funny Thing Happened on the Way to the Forum for Covent Garden Festival. Han var både forfatter og regissør for et nytt stykke, The Rehearsal, for Los Angeles Philharmonic i Disney Hall. I 2012 kommer Curran til å sette opp alle tre Mozart/Da Ponte-operaene for Los Angeles Philharmonic dirigert av Gustavo Dudamel og med scenografi av arkitekten Frank Gehry.

    Gao Guangjian,Scenografi

    Gao Guangjian er sjefdesigner ved National Center for the Performing Arts i Beijing og regnes som en av Kinas ledende scenografer, i tillegg til at han er rådgiver ved det kinesiske kulturdepartemenet. Han har sin bakgrunn fra Central Academy of Drama I 1998, og har mottatt en rekke fremstående priser for sin scenekunst blant annet fra det kinesiske kulturdepartement. I 1999 ble hans scenografiske arbeider beæret med en utstilling under Prague International Stage Art Exhibition og ved Seoul International Stage Art Exhibition i 2009. Han ble invitert til å designe Shenzhen-paviljongen i Urban best Practices Area ved Expo 210 i Shanghai. Blant hans viktigste operaarbeider kan nevnes The Taming of the Shrew i 1991, Rigoletto i 1993, Boundless Prairie i 1995, Turandot (1997/Teatro del Maggio Musicale Fiorentino i Firenze, Italia; senere satt opp blant annet i Den forbudte by i Beijing; Seoul, Paris og München; La Traviata i 2001, Tryllefløyten i 2009; Das Waisenkind in 2011. For teater har han jobbet med bl.a. King of Nanyue Kindom og Wangfujing, og også dansedramaer som The Moon over a Fountain i 1999, Dunhuang My Dreamland i 2000,A Love Story in the Imperial Garden Yuanming Yuan i 2001, Tibetan Antelope i 2002, The Silk Road on the Sea i 2007, Marco Polo i 2010. Han har også gjort designet til Princess Turandot i 2003 og Red Cliff i 2008 for Peking Opera

    Paul Edwards,Kostymedesign

    Australske Paul Edwards har sin bakgrunn scenedesign-studier ved Royal Academy of Dramatic Art (RADA) i London, hvor han senere ble fast ansatt. Han har designet scenografi og kostymer for teaterstykker og musikaler over hele verden. Nylige operameritter omfatter Poppeas kroning og Flaggermusen ved The Royal Academy of Music, London, Lucia di Lammermoor for Opernhaus Halle, Chérubin for Teatro Lirico di Cagliari, Jacobin og Eva for Wexford Festival Opera, Den solgte brud for Darmstadt Opera og New Israel Opera, L’Italiana in Algieri og Il mondo della Luna for Garsington Opera, Figaros bryllup for Opera Ireland, Tryllefløyten for New Israel Opera, La Finta Semplice for Opéra de Nice og Opéra Comique i Paris, The Mikado i Cardiff, Carmen for Richmond Opera, Perlefiskerne for Opera Kazan og Den Haag Opera, Othello for Welsh National Opera og The Canadian Opera, Hänsel und Gretel for Opera Holland Park, Il Matrimonio Segreto for Opéra Comique i Paris, Tosca for Marinskij-teatret og Sunset Boulevard for Göteborg-operaen. Han er nå i ferd med å lage scenografi til musikalen Dirty Dancing i Stockholm, Tomas Ledin Showtime i Göteborg, La Cour de Cémeline for Wexford Festival Opera og Carmen for Opera Saint Louis.

    Avid Martin Jacques, Lysdesign

    David Martin Jacques har gjort lysdesign til mer enn 300 forestillinger innen teater, opera, tv og dans. Han har jobbet med Paul Curran som regissør på Peter Grimes for Teatro San Carlo, Napoli, Lulu og Die Frau ohne Schatten for Lyric Opera of Chicago, Tosca med Kirovballetten for Mariinsky-teatret i St. Petersburg, Othello for Welsh National Opera, Lady Macbeth of Mtsensk og Tosca for The Canadian Opera Company, Tannhäuser for Teatro alla Scala, I Lombardi for Teatro Maggio Fiorentino, The Rehearsal/Shostakovich’s Symphony Nº.13 (regi og tekst) med Los Angeles Philharmonic Orchestra, og The Rape of Lucretia, A Midsummer Night’s Dream for Central City Opera. De siste årene har han gjort lysdesignet på Tosca for English National Opera, Solome for Washington Opera, Rusalka for DNO&B, og The Tsar’s Bride The Royal Opera House Covent Garden. Jacques bor i Los Angeles, og er professor i lysdesign ved California State University Long Beach.