30. april–29. mai

Turandot

Mystiske gåter, maktens brutalitet og Puccinis vakre musikk

Intro

Prinsessen Turandot  i Puccinis opera har sverget at hun ikke gifter seg med noen mann, med mindre han kan svare riktig på hennes tre gåter. Trollbundet av hennes skjønnhet, tar den ukjente Prins Calaf utfordringen. Han er fullt klar over at denne uoppnåelige is-prinsessen har stilt et ultimatum: Den som forsøker, men mislykkes, må dø. 

Giaccomo Puccini skapte et rikt og vakkert lydbilde til dette mørke og erotiske eventyret. Han satte det i det klassiske Beijing og flettet enkle kinesiske folkemelodier inn i orkestrets store klangmasse.

Operaen inneholder kjente arier som «Signore, ascolta», sunget av tjenerinnen Liù da hun prøver å hindre prins Calaf i å gi seg i kast med Turandots livsfarlige utfordring. I den vakre «Nessun dorma» synger prinsen om hvordan han ser frem til å vinne prinsessens hånd. 

I regissør Andreas Homokis produksjon møter vi ikke et klassisk, folkloristisk Kina, men et moderne eventyr der skjermene har blitt historiefortellere og kameralinser representerer makthavernes blikk. Individets brutale møte med massenes unådige krav er likevel det samme. 

Et åpent spørsmål

Den nest siste scenen i Turandot var det siste Puccini skrev før han reiste hjemmefra til en klinikk i Brüssel, der han døde etter en kreftoperasjon i 1924. Operaen ble fullført av Franco Alfano to år senere. Under urpremieren ved La Scala i Milano i 1926 la dirigent Arturo Toscanini ned pinnen midt i tredje akt, vendte seg mot publikum og sa: «Her døde mesteren.» Dette er etter at slaven Liù har sunget «Tu che di gel sei cinta» til Turandot, om hvordan prinsessen er omsluttet av frost og kulde. Like etterpå tar Liù sitt eget liv. 

Vi viser den ufullendte versjonen av Turandot, som ender ved Liù – og Puccinis – død. Når vi ikke vet om prinsen og prinsessen får hverandre, ender eventyret som et ubesvart spørsmål.  

Dette er en samproduksjon med Semperoper Dresden.

  • Gratis introduksjon en time før forestilling
  • Forestillingsprogram kan kjøpes i foajeen, billettluken, butikken og i barene 
  • Musikk Giacomo Puccini
  • Libretto Giuseppe Adami og Renato Simoni, basert på Carlo Gozzis drama
  • Musikalsk ledelse John Helmer Fiore (Terje Boye Hansen 11. mai)
  • Regi Andreas Homoki
  • Scenografi Wolfgang Gussmann
  • Kostymer Wolfgang Gussmann og Frauke Schernau
  • Lysdesign Franck Evin

    Roller

    Hovedroller

    • Calàf

      Diego Torre
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 04.05.2016
      • 09.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 24.05.2016
      • 26.05.2016
      • 29.05.2016
      Henrik Engelsviken
      Spiller følgende dager
      • 02.05.2016
      • 07.05.2016
      • 11.05.2016
    • Liù

      Eli Kristin Hanssveen
      Spiller følgende dager
      • 02.05.2016
      • 07.05.2016
      • 11.05.2016
      • 29.05.2016
      Yana Kleyn
      Spiller følgende dager
      • 26.05.2016
      Marita Sølberg
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 04.05.2016
      • 09.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 24.05.2016
    • Turandot

      Elizabeth Blancke-Biggs
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 04.05.2016
      • 09.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 24.05.2016
      • 29.05.2016
      Irina Rindzuner
      Spiller følgende dager
      • 02.05.2016
      • 07.05.2016
      • 11.05.2016
      • 26.05.2016
    • Ping

      Espen Langvik
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 02.05.2016
      • 04.05.2016
      • 07.05.2016
      • 09.05.2016
      • 11.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 24.05.2016
      • 26.05.2016
      • 29.05.2016
    • Pang

      Marius Roth Christensen
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 02.05.2016
      • 04.05.2016
      • 07.05.2016
      • 24.05.2016
      • 29.05.2016
      Thor Inge Falch
      Spiller følgende dager
      • 09.05.2016
      • 11.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 26.05.2016
    • Pong

      Thorbjørn Gulbrandsøy
      Spiller følgende dager
      • 30.04.2016
      • 02.05.2016
      • 04.05.2016
      • 07.05.2016
      • 09.05.2016
      • 11.05.2016
      • 13.05.2016
      • 16.05.2016
      • 24.05.2016
      • 26.05.2016
      • 29.05.2016

    Andre roller

    Handling

    Byen er i en tilstand av frykt og terror. Folkemengden har samlet seg og venter på henrettelsen av enda en ekteskapskandidat for prinsesse Turan¬dot. For å få gifte seg med henne må hver av kandidatene løse tre gåter. Hvis en kandidat ikke finner løsningen, blir han halshugd.

    I mengden støter den avsatte, lutfattige og hjemløse gamle kong Timur på sin sønn Calaf, som har vært savnet lenge. Faren er helt blind og må stole på hjelpen fra den uselviske unge slavepiken Liù. Hun er hemmelig forelsket i sønnen hans og ofrer seg selv for ham.

    Da Calaf får se prinsessen, blir han umiddelbart bergtatt og bestemmer seg for å ta utfordringen, på tross av at faren bønnfaller ham om å la være. I tillegg prøver Liù og de tre ministrene Ping, Pang, Pong å appellere til hans medfølelse.Ping, Pang og Pong klager over sin skjebne i det inhumane spillet om liv og død.

    Mengden samler seg igjen. Den gamle keiseren, Turandots far, prøver å overtale Calaf til å gi opp vågestykket, men til ingen nytte. I konfrontasjonen med Turandot lykkes Calaf i å løse gåtene. Folket feirer sin nye helt.

    Turandot nekter å gifte seg med Calaf, som sier at hvis hun kan løse hans gåte, og finne ut hva han heter innen daggry neste morgen, vil han overgi seg til bøddelen uten kamp. Turandot godtar utfordringen, men forlanger at folket må skaffe henne den fremmedes navn, hvis ikke venter dødsstraff dem alle.

    Ping, Pang og Pong og det truede folket bønnfaller Calaf om å forlate byen, men forgjeves.

    Liù og Timur blir tatt til fange. Siden de har blitt observert sammen med Calaf, blir Turandot tilkalt for å forhøre dem. For å beskytte Timur hevder Liù at hun alene vet hva den fremmede heter. Men for å holde på hemmeligheten, begår hun selvmord …

     

    Filmer

    Kort teaser fra Puccinis Turandot
    Se utdrag fra Puccinis Turandot, med Elizabeth Blancke-Biggs, Diego Torre og Marita Sølberg i hovedrollene
    Premieresamtale Turandot

    Introduksjonsforedrag

    Introduksjonsforedrag Turandot, Frida Steenhoff Hov

    Marita Sølberg/Eli Kristin Hanssveen

    To blad Liù

    Av Siri Lindstad

    Sant nok: Det er prinsesse Turandot som hersker. Men det er den kvinnelige slaven Liù som griper oss. Marita Sølberg og Eli Kristin Hanssveen har begge sin rolledebut i denne høyt elskete sopranrollen.

    – Jeg kommer nok aldri til å synge selvmordsarien på samme måte igjen. Jeg har sunget den mange ganger på konsert tidligere. Men heretter blir den annerledes. Man blir jo farget av hele rolletolkningen, av det å skulle gestalte det livet som gjennomleves i løpet av operaforestillingen, sier Eli Kristin Hanssveen, som skal alternere med Marita Sølberg i rollen som Liù.

    Også Sølberg har allerede et nært forhold til de vakre ariene i Turandot. Første gang hun sang «Signore ascolta» var da hun vant Dronning Sonja internasjonale konkurranse, i 2001. «Tu che di gel sei cinta» sang hun på eksamen ved Norges musikkhøgskole i 2004. Begge er med på CD-en hun kom ut med i mars, Opera Arias.

    – Liù er en litt typisk sopranrolle, som ender i en fantastisk dødsarie. Her får du virkelig Puccini på sitt beste, sier Sølberg.
    Hun fikk med seg Operaens tidligere musikksjef John Fiore som musikalsk leder på CD-innspillingen. Det er også han som dirigerer Operaorkestret i oppsetningen av Turandot.

    – Det er så herlig å ha ham tilbake på huset, sier Hanssveen. – Fiore betyr jo blomst, og det er nettopp det han er, en hel musikalsk oase.

    Godt å synge Puccini

    Selv om forestillingen inneholder en rekke kjente og kjære stykker, er Turandot likevel ikke den mest spilte operaen. Det var den siste han skrev, og som han ikke rakk å fullføre. Eleven hans, Franco Alfano, skrev en slutt noen år senere, basert på Puccinis skisser. Regissør Andreas Homoki har imidlertid valgt å slutte stykket der Puccini måtte gi tapt – med Liùs selvmord.

    Men hva er det egentlig med Puccini og musikken hans?

    – Puccini er usedvanlig flink til å lage opera for stemmer. Han kan det å skrive for den enkelte stemmen. De lange linjene han skaper, gjør det lett å forme musikken. Det er rett og slett godt å synge. Samtidig har han en nerve i musikken, en måte å bygge og framføre dramaet på, sier Sølberg, og får støtte av Hanssveen:

    – Bare hør hvordan han gjentar temaene, prenter inn hva og hvem som kommer. Du hører jo hele handlingen i musikken!

    Stille, dramatisk

    Sist vi så Sølberg i en Puccini-oppsetning i Bjørvika, var som Mimì i Stefan Herheims oppsetning av La bohème, en rolle hun fikk Kritikerprisen for.

    – I den operaen ligger det en bittersøthet gjennom hele historien. Slik er det også i Turandot. Liùs selvmordsarie handler nok mye om dødsangst, men samtidig har den noe både fandenivolsk og bittert i seg, sier Sølberg.

    Hanssveen beskriver rollen som Liù som «stille, dramatisk».

    – Hun er den mest forsiktige av dem alle. Hun rommer store følelser som hun forsøker å vise, men ved hjelp av små virkemidler. Først mot slutten av stykket bryter hun helt ut. Det er også det beste, rent sanglig sett, i alle fall for meg. Det er herlig å jobbe med å sentrere og implodere energien, la de små tingene lenge være de viktige, for så å bare BOOOM!

    Smerte og kjærlighet

    Tidligere på dagen har regissør Homoki sagt at det er jo nettopp dette vi vil ha, denne lille, ømme, nydelige skapningen, som til slutt tar rotta på oss emosjonelt og som får oss til å gi oss over.

    – Det er sterkt å få lov til å være i den rollen, og skulle la folk virkelig få kjenne på Liùs smerte, sier Hanssveen.

    Men hvem er egentlig Liù?

    – Som slave vet hun at hun hele tiden lever på Turandots nåde. Det gjør på et vis at hun ikke har noe å tape. Hun vet at hun skal dø når herskeren bestemmer det. Samfunnet som skildres har vel ingen paralleller til i dag. Det måtte være Nord-Korea. Alle vet at Liù må dø når hun begynner å opponere mot Turandot. Liùs ydmykhet må til, skal hun overleve som slave. Men hun er samtidig sterk, og hun har ikke minst lært å kjenne kjærligheten. Hvem blir ikke forelsket, når Calaf synger «Nessun dorma», spør Sølberg og ler.

    Hun peker på hvordan Puccini skaper disse stille momentene, som får tiden til å stoppe opp.

    – Som når Liù synger om kjærlighet. Det er en så vakker stund.

    Må finne din egen Liù

    Verken Hanssveen eller Sølberg har sett Turandot på scenen før.

    – Det eneste jeg har sett, er et gammelt opptak fra The Metropolitan i New York, sier Sølberg.

    Hanssveen snakker imidlertid med begeistring om en tysk LP-innspilling hun har, med Ingrid Bjoner som Turandot.

    – Orkestret spiller så intenst at man skulle tro de skal henges ved daggry, og Ingrid Bjoner synger bare så nydelig! Jeg har også en innspilling med Birgit Nilsson som Turandot, Renata Tebaldi som Liù og Jussi Björling som Calaf. Den er ikke så gær´n, den heller! Men når du jobber med en rolle som Liù, er målet å ikke gjøre det helt som alle andre. Du må finne din egen Liù. Samtidig har både Homoki og regiassistent Arturo Gama veldig klare tanker om historien. Når jeg spør hvorfor gjør vi ditt og hvorfor skjer datt, har de som regel et svar.

    Los Angeles og Oscarsborg

    Sølberg har vært mye ute og reist det siste halve året. Hun har spilt Mimì i La bohème ved Wien Staatsoper, og Pamina i Tryllefløyten ved Los Angeles Opera.

    – Jeg elsket Los Angeles! Været var fantastisk, og kollegaene ved LA Opera var de mest inkluderende, sosiale og varme jeg noen gang har møtt som gjest. Produksjonen var i regi av australske Barrie Kosky, og har hatt voldsom suksess over hele operaverdenen. Det finnes to sett som løper samtidig, så mens jeg sang i LA, var det også forestillinger i Madrid.

    Senere denne våren skal hun være solist når Kringkastingsorkestret og Operakoret inviterer til Verdis Requiem. Og når en ny operasesong er i gang til høsten, venter Pagliacci av Ruggerio Leoncavallo.

    Hanssveen er derimot ikke ferdig med Puccini når Turandot er ferdigspilt. I august skal hun fylle rollen som Madama Butterfly i regi av Mira Bartov på utescenen på Oscarsborg.

    Kontrasten til rollen hun nettopp kommer fra, som transhuman i Rolf Wallin og Mark Ravenhills helt nye opera Elysium, kunne nok ikke vært større.

    – Ja det var virkelig noe helt annet enn romantiske Puccini. Elysium var så altoppslukende, og med et veldig komplisert tonespråk. I så måte er jeg litt in between ennå, litt i fritt fall, nå når jeg driver og omstiller meg.

    Dagsrevy-sending

    Målet hennes når hun nå jobber med å forme rollen som Liù, er å skape en skikkelse som publikum faktisk blir nysgjerrige på. Hva tenker og gjør Liù nå? Hva skjer nå?

    – Det er ingenting som er så kjedelig som å sitte i salen og se noe som er flatt og ensformig. Publikum skal få slippe det. Det er jo liv og død vi formidler. Det er en Dagsrevy-sending vi serverer!

    Derfor gjør hun noe litt annerledes hver kveld.

    – Det må jeg bare. Det jeg gjør på scenen, må være live, det må være her og nå. Vi er tilsynelatende ute etter det perfekte, men da blir jo alt bare kjedelig og polert. Så jeg kjenner etter hver kveld hvordan musikken og tolkningen beveger seg forskjellig fra forestilling til forestilling, hvordan motspillernes energi varierer og gir ulike respons, og gang hvilken styrkegrad som behøves akkurat denne kvelden. Det varerier. Og der er dirigent Fiore så god å ha med på laget, for han er virkelig til stede, sier Hanssveen.

     

     

     

     

     

     

     

     

    Drømmen om den fremmede

    Turandot og drømmen om den fremmede

    Av Hedda Høgåsen-Hallesby, dramaturg

    Turandot er en underlig opera. Den er en siste blomstring i en over 300 år lang historie, der opera fungerte som samtidens definerende populærmusikk. Tiden da nye operaarier ble morgendagens hits, tiden da klassiske operakomponister ble hyllet som helter – den døde med Giacomo Puccini.

    I tillegg er Turandot den siste av en lengre rekke operaer som reflekterte en sterk interesse for det eksotiske og den fremmede. Fra Napoleons invasjon av Egypt i 1798 og gjennom kontakten med kolonilandene, økte den europeiske interessen for Orienten kraftig gjennom det 19. århundret. Vi finner den i Moses i Egypt av Rossini (1818), Jødinnen av Halévy (1835), Afrikanerinnen av Meyerbeer (1865), via Aida av Verdi (1871), Samson og Dalila av Saint-Saëns (1877), Lakmé av Delibes (1883), over til verker fra det 20. århundret, som Salome av Strauss (1905) og Puccinis andre opera fra Det fjerne østen, Madama Butterfly (1904).

    Turandot er også en underlig opera på den måten at den reiser en rekke spørsmål, som i motsetning til prinsessens gåter blir stående ubesvart. Hvorfor blir Calaf så tiltrukket av henne? Vil hun egentlig ikke ha noen mann? Og hvorfor har stakkars Liù valgt å hengi seg til denne tartar-prinsen – til og med ofre livet sitt for ham – bare fordi han en gang smilte til henne?

    Puccinis Kina

    Puccini søkte stadig etter nye verdener: latinerkvarteret i Paris i La bohème, Californias gullminer i La fanciulla del West, Nagasakis havn i Madama Butterfly. I mars 1920, etter en lunsj med de som ble Turandots librettister, Giuseppe Adami og Renato Simoni, ble han fristet til å gi seg i kast med enda én: den forbudte by Peking, slik den opptrer i Carlo Gozzis stykke med samme navn fra 1762.

    Det skulle ikke bli noen lett reise. I desember 1922 skrev han til Adami og klagde sin nød: «Denne kinesiske verdenen! Jeg har prøvd igjen og igjen å skrive musikk til åpningsscenen i andre akt, men jeg får det ikke til. Jeg føler meg ikke komfortabel i Kina.»

    Selv om Madama Butterfly og Turandot oppsto i en tid da begrepet «den gule fare» ble brukt som et politisk slagord, var det ukomfortable Kina i høy grad en verden Puccini skapte selv. I likhet med Madama Butterfly ville han at musikken skulle ta oss med til Det fjerne østen – eller hvert fall til ideen om det, slik det i flere århundrer hadde vært til stede i europeisk kunst i form av diverse chinoiserie (stilform i europeisk kunst). Puccini fikk Adami og Simoni til å redusere Gozzis fire hoff-skikkelser til tre og erstatte deres commedia dell’arte-aktige navn (Pantalone, Tartaglia, Brighella og Truffaldino) med de mer «autentiske» kinesiske: Ping, Pang og Pong. Adelma, som hos Gozzi er Turandots favorittslave, blir til den selvoppofrende Liù – et navn komponisten selv syntes låt kinesisk. At navnet Turandot er av persisk opphav, syntes derimot ikke å plage komponisten nevneverdig.

    Av baron Fassini Camossi, som tidligere hadde vært italiensk diplomat i Kina, hadde Puccini fått en liten spilledåse med kinesiske melodier. Tre av disse brukte han direkte i Turandot, som folkemelodien «Mo Li Hua» (jasminblomsten). Den høres første gang i barnekoret etter påkallelsen av månen i første akt, men får etter hvert rollen som et ledemotiv for prinsessen selv. En annen folkemelodi, «Sian Chok», var utgangspunkt for Liùs «Signore, ascolta», og vi hører fragmenter av den kinesiske nasjonalhymnen når de tre ministerne prøver å overtale Calaf. Den musikalske fargen han var på jakt etter ble også fremkalt ved hjelp av femtone-skalaen (lyden av bare de sorte tangentene på pianoet) og mesterlig orkestrering, der en mengde perkusjonsinstrumenter inngår som en del av paletten.

    Kinas Turandot

    I mange år var det ikke tillatt å oppføre Turandot i Folkerepublikken Kina. Ifølge styresmaktene ga Puccinis opera om isprinsessen et uriktig bilde av landet og av kinesere. Først i 1996 hadde operaen sin Kina-premiere i Bejing, da i en produksjon der handlingen var flyttet til et sted i Midtøsten. Regissør Xu Xiaozhong forklarte valget slik: «En kinesisk prinsesse ville aldri vært så ond som Turandot, men vennlig, lydig og konservativ.»
    To år senere var operaen tilbake i Bejing, denne gangen i form av den storslåtte produksjonen Turandot i den forbudte by, regissert av Zgang Yimou, dirigert av Zubin Metha. Isprinsessen var ikke lenger forbudt i den forbudte by, men snarere omfavnet som en kinesisk stolthet. Dette ble bekreftet etter OL, da Yimou satte verket opp igjen i 2009, men denne gangen på en arena som rommet 80 000 tilskuere og med en ny slutt, skrevet av en kinesisk komponist.

    Den fremmede i vårt bilde

    Kanskje handlet Turandot aldri om Kina? Operaen er basert på en fransk oversettelse av et persisk folkeeventyr (Les Mille et un jours [Tusen og en dager] av François Pétis de la Croix), omskrevet av en italiensk dramatiker (Carlo Gozzi) og senere omskapt av en tysk forfatter (Friedrich Schiller), som igjen inspirerte flere italienske komponister, blant dem Puccini.
    Og kanskje spilte det «kinesiske» en annen rolle enn det vi tror? I et brev til librettisten Renato Simoni datert 23. mars 1924, ber Puccini om å legge en «kinesisk følelse» til den siste duetten, men han legger til: «jeg vil ha en menneskelig situasjon og når hjertet snakker – enten det er i Kina eller Holland – finnes bare én følelse som er lik for alle».

    Kommentaren peker på en viktig funksjon ved fremstillingene av det eksotiske: en samtidig distansering og nærhet. Avstanden den «kinesiske følelsen» eller den «orientalske fargen» skapte, førte samtidig til en tiltrekning mot det fremmede, fascinerende og forlokkende – en dobbelt funksjon som minner om isprinsessen selv.

    Ifølge regissøren bak vår produksjon, Andreas Homoki, er fremmedhet et hovedtema i dette stykket. Turandot peker på hvordan det fremmede og uforståelige henger sammen med hengivelse – enten det er snakk om Calafs lidenskap, Liùs kjærlighet, Orientens tiltrekning eller vårt behov for å gi oss hen til noe annet, noe eventyrlig og noe vi ikke helt forstår.

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Hovedscenen
    • Pris
      :
      100 - 745 NOK
    • /
      Ingen pause

    april 2016

    Ferdigspilt

    mai 2016

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt