11.05.12 - 03.06.12

Ulysses vender hjem

Intro

  • / 2 pauser
  • Fremføres på italiensk
  • / norsk og engelsk / Opera

Om det hjelpeløse mennesket. Ulysses har vært i krigen i 20 år, og Penelope har ventet og vært tro mot ham i alle disse årene. Nå vender han tilbake og vil teste sin hustrus troskap. Penelope har omsider gått med på å velge seg en ny mann, og erklærer at hun skal gifte seg med den som greier å spenne buen som bare Ulysses tidligere har klart. Først da har han fortjent hennes kjærlighet. Men hvorfor vil Ulysses teste Penelopes troskap, når han selv har vært utro i årevis? Hvorfor må han massakrere de andre konkurrentene når han allerede har henne? Tvinger ikke Ulysses frem en utrohet hos Penelope? Dette og mange andre spørsmål vil regissør Ole Anders Tandberg stille oss i denne forestillingen. 

Menneskets eksistens fremstilles som fullstendig utrygg, utslitt og knust av den blinde og hensynsløse skjebnen. Når kjærligheten blir underlagt guders nykker, forkrøples mennesket og blir et hjelpeløst offer. 

Ole Anders Tandberg er tilbake etter suksessen med Poppeas kroning sesongen 2009/2010.  

Samtale med regissør Ole Anders Tandberg (Velg Video i navigasjonen)

Dette er et sammendrag av en samtale mellom regissør Ole Anders Tandberg og journalist Alf van der Hagen, den 28 april 2012 i Formidlingssenteret. Her forteller Tandberg om sin tolkning av Monteverdis Opera ”Ulysses vender hjem” som hadde premiere på scene 2, 11. mai 2012

  • Originaltittel Il ritorno d’Ulisse in patria
  • Musikk Claudio Monteverdi
  • Libretto Giacomo Badoaro
  • Musikalsk ledelse Alessandro de Marchi
  • Regi Ole Anders Tandberg
  • Scenografi Erlend Birkeland
  • Kostymer Maria Geber
  • Lysdesign Ellen Ruge

    I rollene

    Handlingen

    Disse er med

    Den menneskelige
    skrøpelighet (i prologen)
    Tiden (i prologen)
    Fortuna (i prologen, lykkensgudinne)
    Amor (i prologen, kjærlighetensgud)
    Ulysses (Odyssevs, Ulisse)
    Penelope (hans kone)
    Telemakos (deres sønn)
    Neptun (havguden, Nettuno)
    Minerva (Visdommens gudinne)
    Juno (Jupiters hustru og søster,Minervas mor, gresk Hera)
    Jupiter (gudenes konge,hersket over lov og orden,gresk Zevs, Giove)
    Evrykleia (Odyssevs amme )
    Pisandro (Penelopes frier)
    Anfinomos (Penelopes frier)
    Antinoos (Penelopes frier)
    Melanto (Penelopes tjenestepike)
    Evrymakos (Melantos kjæreste)
    Evmaios (gjeter i Odyssevstjeneste)
    Iros (snyltegjest hos Penelopes friere)
    3 faiakere

    Bakgrunn

    Da Eris, splidens gudinne, ikke ble invitert til bryllupsfest på Olympen som alle de andre gudene, kastet hun et gulleple med innskriften «til den vakreste» inn på festen. Det oppsto strid blant gudinnene Athene (Minerva), Hera (Juno) og Afrodite (Venus) og man utpekte Paris som dommer. Han valgte i sin tur Afrodite, da hun lovet ham Helena som belønning.

    Men Helena var allerede gift med Menelaos, og da hun ble bortført av trojaneren Paris, gikk hennes bror, kong Agamemnon, til krig mot Troja, sammen med flere av Helenas tidligere friere. Blant dem var Odyssevs (Ulysses), som i likhet med de andre beilerne en gang hadde sverget å beskytte henne og forsvare hennes ekteskap med den vinnende frieren, kong Menelaos. Slik startet den mytologiske trojanske krigen som varte i 10 år.

    Odyssevs havnet under sin hjemferd i kyklopen Polyfems fangenskap, og med list klarte han å rømme, etter å ha gjennomboret Polyfems øye. Men Polyfem var Poseidons (Neptuns) sønn, og som hevn nedkalte Poseidon sin vrede over Odyssevs og lot ham flakke rundt på havene i en årrekke. Her levde han blant annet med Kirke og Kalypso i meget intime relasjoner og fikk flere barn med disse nymfene.

    Prolog

    Den menneskelige skrøpeligheten begråter uvissheten i menneskets eksistens: utslitt av tiden, knust av blind, hjerteløs skjebne og underlagt kjærlighet som beseirer selv gudene. Mennesket er sannelig et ynkelig hjelpeløst offer.

    Første akt

    Penelope gråter over at hennes mann Ulysses har vært borte i 20 år, etter at han forlot Itaka og dro ut i krigen mot trojanerne. Penelopes tjenestepike Melanto og hennes elsker Evrymakos forsøker å overtale Penelope til å gi etter for frierne, slik at de selv kan få leve ut kjærligheten sin i fred.

    I mellomtiden er Ulysses på vei hjem. Men havguden Neptun har sverget at han skal forhindre Ulysses i å vende hjem,som hevn for at Ulysses blindet Neptuns sønn Polyfemos, og er rasende på faiakerne som har tatt Ulysses om bord mot hans ordre. Han klandrer Jupiter for å ha vært for barmhjertig, og får tillatelse til å stille sin hevntrang. Ulysses våkner. Han klager over de uforsonlige gudene som forfølger ham, og forbanner faiakerne, som har forlatt ham.

    Forkledd som gjeter dukker Minerva opp, og forteller Ulysses at han har kommet til Itaka. Så åpenbarer hun seg som den gudinnen hun er, og forbereder ham på den skammelige oppførselen til Penelopes friere. Hun forvandler ham til en gammel tigger, slik at han kan gå omkring uten å bli gjenkjent, og ber ham vente sammen med den trofaste gjeteren Evmaios, mens hun drar til Sparta for å hente Ulysses’ sønn Telemakos.

    Melanto forsøker forgjeves å overbevise Penelope om å ta en ny elsker, for å glemme sine sorger. Evmaios synes synd på alle kongene, som istedenfor å finne lykken i den fredfulle naturen må tåle all verdens ulykker.

    Iros, snylteren som lever på Penelopes friere, latterliggjør Evmaios’ rustikke, enkle liv. Forkledd som en gråhåret gammel gubbe dukker Ulysses opp og ber om å få bo hos Evmaios,og forteller ham at Ulysses er på vei hjem. Minerva kommer med Telemakos i sin himmelske vogn. Evmaios tar gledesstrålende imot Telemakos, og forteller ham at hans far snart er ventet hjem. Telemakos ber Evmaios varsle Penelope om at han er hjemme.

    Jorden sluker Ulysses (Tiggeren), og Telemakos tolker forferdet dette som et varsel om farens død. Ulysses åpenbarer seg imidlertid for Telemakos som den han er.

    Andre akt

    Frierne Antinoos, Anfinomos og Pisandro beiler til Penelope, som avviser dem med stor kløkt og oppfinnsomhet. For å muntre henne opp bestemmer de seg for å underholde henne. Evmaios forteller Penelope at Telemakos er hjemme igjen, og at også Ulysses er ventet hjem om kort tid.

    Jupiters ørn flyr over dem, noe de tolker som et dårlig tegn. Frierne frykter at Ulysses vil hevne seg på dem, og bestemmer seg for å drepe Telemakos etter at de har vunnet Penelopes gunst med gaver av gull.

    Minerva lover Ulysses å hjelpe ham når han skal hevne seg på frierne. Hun skal få Penelope til å arrangere en bueskytterkonkurranse med Ulysses’ bue, der alle frierne vil mislykkes og Ulysses får anledning til å drepe dem. Evmaios forteller den fremmede gamlingen om hvordan frierne ble grepet av panikk da de fikk vite at Ulysses var ventet hjem.

    Telemakos beskriver Helenas skjønnhet for Penelope, og hvordan hun har forutsett Ulysses’hjemkomst og hevn. Penelope klamrer seg til dette spinkle håpet.

    Antinoos klandrer Evmaios for å ha sluppet den motbydelige tiggeren (Ulysses i forkledning) inn. Iros utfordrer tiggeren til brytekamp, og blir slått. Penelope viser den gamle mannen sin gjestfrihet. I tur og orden tilbyr Antinoos, Anfinomos og Pisandro Penelope sine hjerter og gaver. For å bli ferdig med saken lover Penelope å gifte seg med den som greier å spenne Ulysses’ bue. Ingen av frierne klarer dette. Den gamle tiggeren ber om å få delta i tevlingen, men hevder han ikke vil kreve den lovede belønningen dersom han skulle klare det. Han trekker buen, og ved hjelp av Minerva og Jupiter gjennomborer han frierne med en pil.

    Iros jamrer over tapet av frierne, nå har han ikke lenger noen som kan stille hans glupende appetitt. Han ønsker bare å dø.

    Evmaios og dernest Telemakos forsøker forgjeves å overbevise Penelope om at den fremmede er Ulysses, men hun er redd hun bare er et leketøy for gudene. Minerva ber Juno overtale Jupiter til å gi Ulysses fred; han kjempet tross alt på vegne av dem mot trojanerne. Jupiter får på sin side Neptun til å si seg fornøyd med hevnen over faiakerne.

    Evrykleia, Ulysses’ gamle amme, har gjenkjent ham på grunn av et gammelt arr. Men hun nøler – skal hun avsløre hans virkelige identitet eller ikke? Mens Telemakos,Evmaios og Evrykleia uten hell forsøker å overbevise Penelope, kommer Ulysses i sine vanlige klær, men Penelope er fortsatt ikke overbevist, mange beilere har hevdet å være ham. Hun tror ikke engang på det da Evrykleia forteller om det ubestridelige beviset. Først da Ulysses beskriver hvordan Diana, kyskhetens gudinne, er vevet inn i silketeppet hennes,forstår Penelope at det virkelig er ham.

    Claudio Monteverdi

    Den italienske komponisten, sangeren ogmusikeren Claudio Monteverdi (1567–1643) ble svært berømt allerede i sin samtid, men musikken hans var også omstridt på grunn av det nye han tilførte senrenessansemusikken. Ikke minst kom dette tydelig til uttrykk i de åtte første madrigalbøkene han skrev,der han gikk fra det polyfone med flere likeverdigestemmer, til barokkens monodi, dere nkeltstemmen var det vesentligste. I 1599 ble det utgitt en pamflett, der det ble hevdet at flere madrigaler var «utålelige for øret»,og «såret i stedet for å sjarmere», riktignok uten at Monteverdis navn ble nevnt. Imadrigalene ble de klare melodilinjene med forståelig tekst bare sparsommelig akkompagnert– og derfra var ikke veien til den nye operaformen så lang.Allerede i 1607 skapte han L’Orfeo, som var et bestillingsverk til Mantovas årlige karneval,og ble oppført med stor suksess. Dette er den eldste operaen som fremdeles oppføres jevnlig. Monteverdi skulle komme til å skrive 18 operaer i sitt liv, men av disse er bare L’Orfeo,L’Incoronazione di Poppea, Il ritorno d’Ulisse inpatria og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera L’Arianna, bevart.

    Barokkmusikken utviklet seg gjennom nye generasjoner, og Monteverdis musikk ble nærmest glemt, frem til begynnelsen av forrige århundre.Monteverdi var ansatt som sanger og fiolinst ved hoffet i Mantova, og ble ganske snart utnevnt til kapellmester, etter hvert også i Markuskirken i Venezia, som var en av da tidensmest betydelige musikalske posisjoner.I 1632 ble han ordinert som prest, men fortsatte å skrive verdslig musikk ved siden av kirkemusikalske verk.De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men han komponerte likevel operaeneIl ritorno d’Ulisse in patria (1640) og L’incoronazione di Poppea (1642), basert på keiser Neros liv. Monteverdi regnes som den moderne operaens far. Orkesteret var mindre enn tidligere, og operaene var ikke lenger forbeholdt hoffene, men kunne også oppleves av vanlig publikum. Musikken ble tilpasset teksten og ikke omvendt, og i Ulysses gjorde Monteverdi også bruk av to parallelle handlinger (Den ventende Penelope og uenigheten mellom gudene).

    Tandbergs hjemkomst

    Av Alf van der Hagen

    (Intervjuet ble gjort i forbindelse med norgespremieren i 2012.)

    Han flyttet fra Oslo i 1987, han setter opp teaterklassikernepå Stockholm Stadsteater og Dramaten, og gjør de fire store Mozart-operaene på Stockholmsoperaen. Men Ole Anders Tandberg vender stadig hjem, denne gang sammen med Ulysses.

    Han har laget teater av Vesaas, Askildsen, Prøysen og Tor Ulven på Nationaltheatret. Nå er det Monteverdi for andre gang i Bjørvika: Ulysses vender hjem, basert på siste halvdel av Homers epos Odysseen. Forestillingen kunne like gjerne hett «Penelope sitter og venter på sin manns hjemkomst».

    – Jeg tenker først: Hvordan kan vi gjøre situasjonen verst mulig, begynner Ole Anders Tandberg. – Jo, vi lar en mann komme inn på bryllupsfesten og si: «Nå skal du ut i krigen!» Han tar med seg brudgommen og drar. Bruden sitter igjen og tenker at jeg skal sitte her til han kommer tilbake! Det drøyer og det drøyer. 20 år senere sitter hun der fremdeles.

    Handlingen er lagt til et litt trist men fint lokale i Oslo. Penelope sitter og venter på sin Ulysses (Odyssevs). Hun hensleper tiden i Sjømaskinistenes festlokale i Vika. Maritimt miljø, 1980-tallsinteriør, bilder av båter på mørke vegger. Og Penelopes første sang, «Di misera regina»,setter tonen i operaen, en tung og sorgfull klage (her oversatt avTommy Watz):

    Den ulykkelige dronningens sorger har ingen ende. Den jeg venterpå, kommer ikke, og imens iler årene av sted. De bunnfalske håp,ikke lenger grønne, men grå.

    – Det åpner med Penelopes klage over skjebnen hun er satt til å håndtere. «Dette er det fryktelige som har hendt meg i mitt liv! Deter 20 år siden jeg har kjent et annet menneskes fysiske nærhet!» Med freudianske briller ser man også en kvinne som sier at dette savnet er det faste punktet i hennes liv.

    Allerede i prologen møter vi en figur som kalles Den menneskelige skrøpeligheten, L’umana fragilità, og som uttrykker hvor utsatt og skjørt mennesket er:

    Dødelig er jeg, skapt i menneskelig skikkelse: alt forvirrer meg, et vindpust slår meg til jorden; forgjeves søker jeg et sted fritt for fare, for det skrøpelige livet er et sjansespill. Helt uten nåde. Skrøpelig,ynkelig, forvirret skal mennesket være.

    – Det er som å høre Kjell Askildsen, som skriver hele sitt forfatterskap om det hjelpeløse mennesket, og i forlengelsen av ham Tor Ulven,som mente at det eneste som kan skjenke mennesket et slags livsinnhold er å erkjenne den meningsløse tilværelsen. Det er et mirakuløst faktum at vi lever og tenker og er små universer i et gigantisk univers.Vi er borte og utslettet etter noen få sekunder i et kosmisk perspektiv. Livet er ingenting. Denne operaen tangerer det temaet med en kjærlighettil teateret og det teatrale.

    – Til forskjell fra Ulvens og Askildsens gudløse univers, er menneskene hos Homer og Monteverdi utsatt for gudenes luner ogklinkekulespill. De leker med oss der oppe?

    – Ja, det er tydelig i starten, men handlingen blir renere og renere, og til slutt står bare disse to menneskene alene igjen overfor hverandre. Det store smertepunktet i operaen er jo hvordan en kvinne kan orke å vente i 20 år på en mann som aldri kommer. Og hvordan disse menneskene kan finne hverandre igjen når de ser hverandre. Ventingen har jo gitt henne livsinnhold. Mens hans liv verken har vært preget av trofasthet eller hjemlengsel.

    – Penelope har resignert overfor frierne som har inntatt palasset hennes – og sier at den som kan spenne hennes manns bue, han skal hun gifte seg med.

    – Jo, men så spørs det hvem som sufflerer henne dette. Tidligere har gudinnen Minerva hvisket til Ulysses: Jeg skal ordne det slik at din kone kommer til å utfordre frierne til bueskytterkonkurranse. Da skal jeg rope på deg, så du kan drepe dem. Minerva, eller Athene, som grekerne kalte henne, er en viktig figur i stykket. Hun er virkelig en hevnens gudinne.

    – Man kan spørre seg hvorfor Ulysses utførte disse bestialske drapene på frierne. Var det nødvendig?

    – Det kan man virkelig spørre seg om. Det verste er at retorikken til Minerva minner om den vi hører nå fra Tinghuset. Hennes retorikker helt grusom. Det er fullstendig meningsløse drap, det er egentlig bare en maktdemonstrasjon. Spesielt ettersom hans ektemake har vært absolutt tro. Men når han tar av seg forkledningen og sier: Jeg er Ulysses og jeg har drept frierne – så tror hun ikke det er ham. Nei, du er ikke min mann, sier hun. Igjen da, med Freud, så er han jo ikke det! Hun elsker jo han som dro ut for 20 år siden, hun kjenner ikke han som kommer tilbake.

    – «Re meg, du gamle, en seng for meg selv, hvor jeg ensom kan hvile, for av det hardeste jern er det hjerte hun bærer i barmen,»sier en forbitret Odyssevs hos Homer, i Peter Østbyes gamle oversettelse.

    – Ja, hennes første avvisning er en nedtur for Ulysses. Monteverdi løser dette musikalsk ved at de tross alt finner hverandre i åpen mulighetidet stykket slutter, en kort gjenopplevelse av hvordan deres første møte må ha vært – for 20 år siden.

    – Monteverdi skrev først Orfeo i 1608, den regnes som den førstemoderne opera i Europa. Så gikk det over 30 år med madrigaler og banebrytende kirkemusikk før han lot seg lokke tilbake til operaen, over 70 år gammel. Ulysses vender hjem ble fremført i 1640 i San Cassiano, som var verdens første offentlige operahus da det åpnet i 1637. Her kunne alle som kjøpte billetter få gå i operaen, man trengte ikke lenger å være invitert av en fyrste elleret hoff. Dette setter også sitt preg på musikken?

    – Verket har en folkelighet i seg, det er flere partier av rene slagere. Det er også mange resitativer, og plutselig åpner det seg et hull, der musikken tar deg gjennom et mørkt og dystert landskap. Likevel er det underlig hvor mye humor, i betydningen gjenkjenneligheten av det menneskelige, som bor i musikken, også i skildringen av gudene.

    – Gjør du narr av gudene?

    – Det klarer de veldig bra selv. Den gresk-romerske mytologien er fornøyelig, den ble til som nidbilder av menneskelige trekk og dårskaper. Den var både skrevet for underholdningsverdien – og selvfølgelig som forklaringsmodell. Monteverdi må ha hatt utrolig glede av selve musiseringen. Mye av musikken må ha vært skapt i en koloratureufori! Den er gjennomsyret av spillegleden til et jazzensemble, gleden ved å ta tingene helt ut.

    – Som regissør har du vel begrensede friheter i operaen sammenlignet med teateret?

    – På teateret jobber vi innenfra og ut, vi komponerer verket mens vi prøver det frem. I operaen er alt ferdig og regien arbeider utenfra og inn kan du si. Alle har alt med seg fra første dag på prøvene. De vet akkurat hva de skal synge. Fra mitt perspektiv gjelder det å få dette plassert så fort som mulig innenfor en altfor kort prøveperiode, for å skape største mulige grad av fordypning og mangfold i utrykket. Operaregi er en ekstremsport, eller snarere et slags verdensmesterskap i Rubricks kube. Jeg liker den begrensningen.

    – Du underlegger deg verket?

    – I motsetning til mye annet som ble skrevet samtidig, har denne operaen tålt tidens tann. Den har kommet til oss gjennom 400 års filtrering, fordi den har noe fullendt over seg. Det har tatt dette verket 400 år å komme til Norge, så nå er det på tide at den får fremstå i sin fullendthet. Det er målet.

    – Hva sa du da du presenterte operaen for ensemblet her i Oslo? Har du en kjerneidé, Tandberg?

    – Klassiske verk blir store fordi de er så fylt av alt det som er livet, også av det mest brutale: den totale ynkeligheten i å være til, i at livet er så forgjengelig, at mennesket er så fragilt. Det er det verste i budskapet til dette verket. Og selv kjærlighetsduetten til slutt er så liten og kort,operaen slutter i et slags ingenting … Hvem er det som sier det, er det ikke Mykle? «Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside.» Der er vi. Det er ikke noe mer enn det.

    – Og natten de to har sammen er så kort.

    – Der går teppet igjen her. Et liv leves aldri om igjen, sier Peer Gynt. «Å angest – der hadde jeg kjærligheten!» Han står og ser hele livet er forspilt, fordi han ikke gikk inn der hun var. Og man kan jo spørre hva slags krig Ulysses egentlig har vært i?  Han kan like gjerne ha våknet etter en 20 års fyllefest. Hvor har han vært? Han har veldig mye skyld og skam med seg inn på det soverommet. Jeg vet ikke hvordan de skal få det til, altså. Og jeg tror det blir enda vanskeligere for henne enn for han. Men det slutter med at de kysser hverandre, det skal de ha.

    Video

    Ulysses vender hjem | Intervju Ole Anders Tandberg del 1
    Intervju Ole Anders Tandberg del 2
    Intervju Ole Anders Tandberg del 3
    Intervju Ole Anders Tandberg del 4
    Intervju Ole Anders Tandberg del 5
    Intervju Ole Anders Tandberg Del 6

    Anmeldelser

    "Aktørene blomstrer i denne svært lekne oppsetningen av Ulysses", skriver Aftenposten etter fredagens premiere på Ulysses vender hjem.

    "Forgjengelighetens triumf"

    "Denne utrolige operaoppsetningen (...) må bare sees!"