28. september kl. 19.00

Wagner, Stensvold og Fiore

Det er duket for mestermøte når en av verdens fremste Wagnersangere, Terje Stensvold, møter Wagnerautoritet og musikksjef John Helmer Fiore til konsert 28. september på Hovedscenen.

Intro

  • / 1 pause
  • / Hovedscenen / Konsert

Terje Stensvold har hatt en mildt sagt uvanlig karriere. Etter 25 år ved Den Norske Opera, kom hans store internasjonale gjennombrudd da han ble pensjonist. Nå, tretten år etter at han gikk av scenen for siste gang i Folketeateret på Youngstorget, har han sunget på La Scala, Covent Garden og Staatsoper i Berlin, jobbet med de beste dirigentene - fra Barenboim til Rattle, og hatt de virkelige store rollene i operalitteraturen. Det er med andre ord en av Europas største operasangere som nå vender tilbake til Oslo for å feire sitt 40-årsjubileum som sanger. 

Siden gjennombruddet med Den Flyvende Hollender har Stensvold markert seg sterkt som Wagnertolker og det er spesielt den krevende rollen som Wotan/Vandreren i den episke operasyklusen Ringen som har satt ham på kartet. Fredag synger han utdrag fra begge disse verkene, med Operaorkestret og Operaens egen Wagnerekspert, musikksjef John Helmer Fiore, på dirigentpodiet. Fiore gjester stadig operahus verden over for å dirigere Wagners verker, sist med Parsifal i Praha tidligere i år, og Tristan og Isolde her i Oslo i vår.

På konsertprogrammet står også Wagners store helt, Beethoven, og Wagner-familiens nære venn, Richard Strauss.

  • bassbaryton Terje Stensvold
  • dirigent John Helmer Fiore
  • Medvirkende Operaorkestret

    Program

    Program:

    • Ludwig van Beethoven: Leonore, ouverture nr. 2. Symfoni nr.2, D-Dur op.36. 
    • Richard Wagner: Hollenderens monolog, fra Den Flyvende Hollender.
    • Richard Strauss: Symfonisk fragment fra Die Liebe der Danae. 
    • Richard Wagner: Wotans Abschied, fra Die Walküre

    Komponistene

    Ludwig van Beethoven (1770–1857)

    Ludwig van Beethoven (1770–1857) ble født i Bonn under vanskelige oppvekstforhold med en alkoholisert musiker til far. Hans talent ble likevel tatt vare på av faren og hans musikerkolleger, og etter hvert fikk han undervisning i komposisjon av hofforganist Christian Gottlob Neefe, som også ble som en farsfigur for ham. Beethovens tre første pianosonater, som han utgav som 13-åring, dedikerte han til kurfyrst Maximilian Friedrich, som støttet og oppmuntret ham til videre musikkstudier. I 1792 bosatte Beethoven seg i Wien og ble Joseph Haydns elev. I tillegg til å være en markant komponist allerede i sin samtid, var han også en stor klavervirtuos. Som komponist var han innovativ, og ledet wienerklassisismens symmetri og logikk over i romantikkens melodiske tonespråk, der det emosjonelle uttrykket ble satt i sentrum. At wienerne hadde trykket ham til sine hjerter, kunne man se da anslagsvis 20 000 mennesker fulgte ham til graven.

    Leonore, ouverture nr. 2, er en av hele fire ouverturer Beethoven skrev til sin eneste opera Fidelio. Beethoven slet med å finne det riktige uttrykket både av hensyn til publikum, tidens musikalske krav og for best mulig tilpasning til operaens innhold. ”Leonore 1” tror man Beethoven forkastet før han skrev ”Leonore nr. 2”, så det ble nr. 2 som ble brukt ved den første forestillingsrekken i Wien i 1805. ”Leonore nr. 3” kan høres som et symfonisk mellomspill i 2. akt, men som ouverture ville den ha overskygget Fidelios sterke drama, som omhandler fangen Fidelios frihetskamp og hans kone Leonores kjærlighetsoffer. Den siste ouverturen han skrev, Fidelio ouverture, ble komponert til gjenoppsetningen i 1814 da Fidelio endelig ble en suksess, og er blitt standard for senere fremføringer. 

    Beethovens symfoni nr. 2 ble skrevet i 1802, etter at han hadde forstått at hørselen var så svekket at den kunne føre til døvhet. Dette skremmende scenariet dro ham inn i følelsesmessige traumer, noe som kan gjenkjennes som en til tider dysterhet i hans musikalske uttrykk. Han tilegnet sin Symfoni nr. 2 til sin mesén, prins Lichnowsky, og den ble første gang fremført på Theater an der Wien i 1803 med Beethoven selv ved dirigentpulten. Tungsinnet til tross, symfoniens 3. sats er en scherzo (it. for spøk), som sammen med den hurtige 4.-satsen tilfører symfonien lystighet, snert og energi.

    Richard Wagner (1833–1883)

    Richard Wagner (1833–1883) er et ruvende symbol på den komplette operaformen han selv skapte, Das Gesamtkunstwerk, en totalopplevelse av musikk, tekst og visuelle effekter, der drama og musikk er likeverdige elementer som danner en ny dimensjon innenfor operabegrepet. Hans musikk preges av en ”uendelig” tonestrøm i et fortettet lydbilde, der orkestret utvides til maksimal størrelse og får en klang med et preg av tett og fyldig messing. Ledemotivet, der et musikalsk tema knyttes til en person, en gjenstand eller en idé, er vesentlig i Wagners operaer, og hans orkestrering og harmonikk ble senere skjellsettende for den klassiske musikkens utvikling utover i Europa. Til forskjell fra de fleste andre operakomponister skrev Wagner librettiene sine selv, og temaene hentet han som oftest fra germansk mytologi, fordi han var opptatt av å skape en tysk identitet for operakunsten, på linje med den italienske og den franske. Wagner ble født i Leipzig og virket ved flere tyske teatre. Ved hjelp av økonomiske bidrag fra den kunstinteresserte Kong Ludwig II av Bayern, fikk Wagner bygget sitt eget Festspielhaus i Bayreuth, spesiallaget for kravene til hans Gesamtskunstwerk. Dette huset åpnet til premieren av Der Ring des Nibelungen (Ringen) i 1876. 

    Die Frist ist um er hentet fra Den flyvende hollenders første akt, der hendelsen er bygget på et sagn om skipskapteinen som er dømt til å seile hvileløst rundt på havet til dommedag. Wagner sier om Hollenderen i boka Mein Leben at historien er inspirert av en opplevelse fra hans eget liv; fra den gangen han i 1839, på flukt fra skattefuten, dro på en sjøreise fra Riga til England, der skipet ble ført av en storm og strandet i Tvedestrand. Et annet sted (i Eine Mitteilung an meine Freunde) sier han om Hollender-skikkelsen at den representerer en ur-egenskap i menneskets natur: lengselen etter hvile midt i livets stormer. 

    Wotan, kongen over alle konger i den germanske mytologien, tilsvarer Odin i den norrøne. Denne rollen finner vi i Wagners gedigne operasyklus Der Ring des Nibelungen, som på norsk kalles Nibelungenringen, eller bare Ringen. Syklusen er satt sammen av fire operaer, Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Ragnarokk. Den gripende Wotans Abschied er hentet fra den kanskje mest kjente av dem, Valkyrien. I Wotans Abschied tar Wotan avskjed med sin yndlingsdatter Brünnhilde før han overgir henne til evig søvn, mens ildguden Loge antenner et flammehav som beskyttelse rundt klippen hun ligger på.

    Richard Strauss (1864–1949)

    Richard Strauss (1864–1949) ble født i München i 1864 og vokste opp i en svært musikalsk familie. Som barn fikk han undervisning på flere instrumenter. Han dirigerte av og til sine egne komposisjoner, og ved en slik anledning, da han var nitten år, satt dirigent Hans von Bülow i salen. Bülow tok frem superlativene og tilbød ham en stilling som dirigentassistent i Meiningen, som var et av landsdelens fremste orkestre. Strauss var opptatt av filosofene Schopenhauer og Nietzche, og hans interesse for det skrevne ord førte til en stor produksjon av symfoniske dikt. Etter århundreskiftet dreide han fokus mer over på å skrive operaer, der Ariadne auf Naxos, Der Rosenkavalier, Die Frau ohne Schatten, Die schweigsame Frau, Elektra og Salome er de mest kjente. 

    Die Liebe der Danae er en mindre kjent opera som Strauss skrev like før utbruddet av den 2. verdenskrig. Den skulle ha premiere ved Festspillene i Salzburg i 1944, men attentatet mot Hitler samme år medførte at festspillene ble avlyst. Premieren kom først i 1952, tre år etter Strauss’ død, men med samme dirigent, regissør og kulisser som på generalprøven. Som opera oppføres den ikke ofte i sin helhet, men dette sterke og vakre symfoniske fragmentet står ofte plakaten som eget konsertnummer. Richard Strauss’ liv og virke strakte seg over en svært turbulent periode i Europas historie, der han med nære forbindelser i maktapparatet har vært politisk omstridt. Tiltalen etter krigen endte med full frifinnelse, og i det praktiske liv viste Strauss sider der han reddet jødiske venner fra nazistene og også skrev den pasifistiske operaen Friedenstag.  

     

    Biografier

    Terje Stensvold

    Terje Stensvold var ansatt som solist i Nasjonaloperaen 1972–1999, og feirer med denne konserten sitt 40-årsjubileum som operasanger. Han har han sunget omlag 80 roller, fra Iago i Otello og Hollenderen til Gianni Schicchi, Figaro, Mefisto, Don Giovanni og Scarpia. Da han gikk av med pensjon etter 27 år som medlem av solistensemblet, fikk han sitt europeiske gjennombrudd. Det startet med rollen som Scarpia i Tosca ved Scottish Opera, deretter tittelrollen i Den flyvende hollender ved operaen i Frankfurt. Han gjester jevnlig operahus som La Scala, Covent Garden, Frankfurt, Berlin, Barcelona, Wien, Monte Carlo, Stuttgart og Kungliga Operan i Stockholm i roller som Dr. Schön i Lulu, Pizzaro i Fidelio og Wotan og Der Wanderer i Der Ring des Nibelungen. Han har nylig sunget Wotan og der Wanderer i Ringen ved operahusene i Helsinki og Frankfurt, og Frankfurt-produksjonen er høyt ansett og nettopp utgitt på CD med Daniel Barenboim som dirigent. En DVD av samme produksjon er under utgivelse. I 2008 ble Terje Stensvold utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.  I operaen i Bjørvika deltok han under åpningsgallaen i 2008 og gjestet oss deretter som Dr. Schön i åpningsproduksjonen Lulu. Stensvolds kommende engasjement er i Den flyvende Hollender i Zürich og i nye Ringen-produksjoner i Frankfurt og Deutsche Oper i Berlin.

    John Helmer Fiore

    John Helmer Fiore regnes for å være en av Europas ledende operadirigenter med Wagner som spesialitet. Han har vært sjefdirigent ved Deutsche Oper am Rhein og Düsseldorfer Symphoniker. I tillegg gjester han jevnlig anerkjente scener som Bayerische Staatsoper, Metropolitan Opera, Prague National Opera, Chicago Lyric Opera, San Francisco Opera, Genève Opera og Semperoper Dresden. Høsten 2009 ble han ansatt som musikksjef i Den Norske Opera & Ballett. Her har han dirigert ballett- og operaforestillinger som Tosca, L’Enfant et les Sortilèges og Oedipus Rex, Lulu, Figaros bryllup, Ariadne auf Naxos, Peter Grimes, Macbeth, Tristan og Isolde, Madama Butterfly og ballettproduksjonene Wild Flowers og Askepott. Han har også ledet Operaorkestret med solister ved flere anledninger, bl. a. på Nyttårskonserter i Oslo og på turné, hans egen orkesterversjon av Wagners Der Ring des Nibelungen (Fiores Rheinfahrt), Søderlinds Fruen fra havet og i rene symfoniske konserter på hovedscenen, med program av komponister som står ham spesielt nært: Mahler, Brahms, Beethoven, Sjostakovitsj og Wagner. John Helmer Fiore er også en habil pianist og deltar av og til som klaversolist ved Operaorkestrets kammerkonserter. 

    Operaorkestret

    Operaorkestret har en mye lengre historie enn man skulle tro, hvis man ikke avfinner seg med at det ble grunnlagt ved operainnvielsen i 1959. Historien går egentlig tilbake til Strømbergs Theater i 1827 – et tidlig senter for selvstendig norsk kulturhistorie og et av de første stedene det ble spilt opera i Norge. Musikerne flyttet ti år senere til Christiania Theater, og nok en gang i 1899 da Nationaltheatret ble åpnet. Bortsett fra navnet er dette altså ett og samme orkester som har spilt i fire av Norges viktigste kulturbygg, og det femte er det første i Norge som er spesiallaget for opera. Operaorkestret har fått et nytt liv og oppblomstring i det nye operahuset i Bjørvika, der en egen orkesterprøvesal har kunnet bidra til langt bedre øvingslokaler. Flere av musikerne er også opptatt av kammermusikkformen og gir lørdagskonserter gjennom sesongen med egne favoritter på programmet. Gjennom musikksjef John Helmer Fiore har orkestret fått en kunstnerisk utfordring ved å la musikerne arbeide med symfonisk musikk, som har bidratt til at orkestret har fått et kvalitetsløft og er blitt mer synlig som selvstendig kunstnerisk aktør.