8.–17. september

Ballerina

Urpremiere på opera av Synne Skouen og Oda Radoor

Intro

Ballerina tar oss med inn i den autistiske tenåringsjenta Malins verden. Der finnes den dype dammen og den store fuglen, sirkushesten, tuntreet Herr Carl, knirkegrinda onkel Anton, og møllesteinen fru Ludovica – alle med «blå stemmer».

Synne Skouens nye kammeropera er basert på hennes far Arne Skouens skuespill med samme navn fra 1976, og er skrevet om til opera-libretto av Oda Radoor. I det sterke dramaet om en kriserammet familie får Malins indre verden spille seg ut i musikken.

En mors valg

Malins mor, Edith, en tidligere ballerina, har stått overfor valget om å følge Malin til en institusjon, etterlate henne der og leve med smerten – eller å ta henne med hjem igjen. Edith valgte det siste, noe som ødela en familie.

Malin ble omdreiningspunktet i Ediths liv – Malin og hennes verden er også omdreiningspunktet i Ballerina. Gjennom den klassiske ballettens strenge, men kontrollerte språk og posisjoner finner Malin og Edith en måte å kommunisere på. Men hvem skal lære seg disse kodene, ta over Malin og byrden når Edith ikke finnes mer?

Ny norsk opera

Synne Skouen er en av våre fremtredende norske samtidskomponister. Blant hennes viktigste verker finner vi balletten Volven, urfremført av Nasjonalballetten høsten 1989 i Kjersti Alvebergs koreografi. Skouen har komponert for blant andre Festspillene i Nord-Norge, Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Grieg Festival, Ny Musikk, Den Norske Opera, NRK Fjernsynet og Radioteatret.

Hun har også laget musikk for teater og film og har en rekke ganger samarbeidet med dramatikeren Cecilie Løveid. I tillegg har hun hatt en rekke andre viktige roller i norsk kulturliv: som musikkskribent, redaktør og kritiker, musikksjef i NRK P2, kultursjef i NRK og leder i Norsk Komponistforening.

Presenteres i samarbeid med Ultimafestivalen

 

 

  • Musikk Synne Skouen
  • Libretto Oda Radoor, basert på Arne Skouens skuespill
  • Musikalsk innstudering Bjarne Sakshaug
  • Regi Hilde Andersen
  • Scenografi og kostymer Bård Lie Thorbjørnsen
  • Lysdesign Ingrid Tønder
  • Produksjonsdramaturg Jonas Forssell
  • Medvirkende Ensemble fra Operaorkestret

    Roller

    Hovedroller

    • Edith

      Hege Høisæter
      Spiller følgende dager
      • 8. sep 2017
      • 10. sep 2017
      • 12. sep 2017
      • 13. sep 2017
      • 16. sep 2017
      • 17. sep 2017
    • Malin

      Silje Marie Aker Johnsen
      Spiller følgende dager
      • 8. sep 2017
      • 10. sep 2017
      • 12. sep 2017
      • 13. sep 2017
      • 16. sep 2017
      • 17. sep 2017

    Handling

    Dette har skjedd:
    Birger og Edith har to barn, Audun og Malin. Malin er i sin egen verden, og foreldrene får ikke kontakt med henne. Etter hvert blir hun sendt til en institusjon. Edith blir syk, og må også legges inn. Da hun kommer ut, henter hun Malin for å bo på en gård oppe i en liten fjellbygd. Der bor de to alene. Birger lar det skje, men blir boende med sønnen Audun i byen. Malin knytter seg til naturen rundt seg, og trær og steiner blir hennes venner. Familien er splittet, og barna vokser opp hver for seg.
    Nå er barna blitt voksne, og foreldrene begynner å bli gamle.

    Scene 1
    Malin drømmer om en stor fugl som jager henne opp på fjellet. Der ligger det en dam, og dammen sier at hun kan hoppe opp i ham, flykte gjennom hullet i andre enden av dammen. Da vil hun komme hjem til sengen sin igjen. Malin hopper.

    Scene 2
    Men Malin kommer ikke hjem, hun våkner opp på et hotell. Moren Edith forsøker å roe henne: De er på hotellet fordi mamma har vært hos ørelegen, og nå skal Rutta komme, hun som passet Malin da hun var liten.

    Scene 3
    Værelsespiken Hanne kommer inn døren og kjenner igjen Edith fra da Edith danset i Svanesjøen. Tankene som sier nei våkner i Malin og tar over, og må spyles ned i do.

    Scene 4
    Rutta kommer, og minnene fra da Malin og Rutta var sammen, våkner til live. Rutta forteller om den store fuglen som skremte en hest så den skadet seg og måtte skytes. Edith blir skremt, og minnet på at hun og Malin også deler en fortelling om en fugl.

    Edith foreslår at Rutta skal flytte tilbake til dem igjen, og tilbyr å kjøpe nabogården ved siden av henne og gi den til Rutta, slik at Rutta kan bo der sammen med Malin når Edith blir for gammel. Før Rutta rekker å svare på det overraskende tilbudet, forteller Edith eventyret om Den store fuglen og Dammen.

    Scene 5
    Malin drømmer om tankene som sier nei.

    Scene 6
    Birger og Audun forsøker å overtale Edith til å sende Malin på institusjon igjen. Edith vil at de heller skal kjøpe nabogården og la Rutta overta den og Malin.

    Malin skriker, og i det skriket blir Birger og Ediths mørkeste ønske levende igjen. Birger nekter for at han noen gang har ønsket at Malin ikke levde. Audun får endelig bekjenne skammen han har båret livet gjennom. Rutta vil ikke overta ansvaret for Malin og går sin vei.

    Scene 7
    Edith forteller om Malins verden og Audun kjenner den igjen fra da Malin var liten. Han innser også at han ikke kan flytte sammen med Malin på morens premisser. Birger, Edith og Audun skriker til hverandre, og Malin blir skremt.

    Scene 8
    Værelsespiken Hanne kommer og ser Edith og Malin. Edith har blitt helt omsluttet av Malins verden; hun tar datteren med seg og de hopper ut i dammen.

     

    Synne Skouen om å skrive opera

    Om å lage opera

    Tekst: Synne Skouen

    Min lærer, komponisten Finn Mortensen, fikk studentene til selv å skrive ut alle stemmer i orkesterverket vi måtte levere til eksamen. For, som han sa: Hvis dere oppdager at tubaisten bare har fått én tone å spille, så har dere lært noe.

    Dette fortalte jeg til en annen komponist, Antonio Bibalo, en gang jeg besøkte ham i Larvik, og da lærte jeg én ting til: Hvis den tonen er viktig, sa Bibalo, så er det ok.

    Dette poenget skal jeg komme tilbake til.

    Men først skal jeg si noen ord om sirkus, som jeg elsker, og som kanskje var min barndoms opera. For jeg kom ikke i operaen før jeg var i tenårene, men da ble det også kjærlighet ved første blikk, og den har aldri gått over.

    Men altså sirkus: Noen elsker akrobatenes virtuoseri under kuppelen. Jeg elsket klovnene og musikken. Ok, jeg var veldig redd for at akrobatene faktisk skulle falle ned, men de gjorde jo ikke det. Det perfekte har for det meste kjedet meg. Jeg er mye mer opptatt av det som er i den andre enden. Musikk som intime betroelser, et sted der jeg må tørre å uttrykke sånt som jeg aldri våger å si ellers. Og der angsten for å være banal må overvinnes, hver gang.

    Så da er det kanskje litt risikabelt å lage opera? Riktignok en kammeropera, men kommer jeg til å klare å lage intimkunst av den?

    Fordi virtuose prestasjoner står så sterkt i det klassiske musikklivet, ganske særlig i opera og ikke mindre i samtidsopera – så har jeg lyst til, fra komponistens ståsted, å si noe om isdans.

    Teknikk og tuba

    En komponist kjenner ofte på forventningen om å skulle lage noe som liksom viser fram musikerne/sangernes beste sider; på sett og vis forventes vi å leve opp til utøvernes nivå, eventuelt strekke det enda noen virtuose hakk. Det er her poenget med isdans kommer inn: Vi driver jo ikke med VM i isdans, sier jeg med jevne mellomrom til meg selv, der det gjelder å vise fram den aller beste teknikken.

    Jeg ville lyve om jeg ikke innrømmet at jeg kjenner på flinkhetskravene, men jeg er blitt – vel: «flinkere» – til ikke å være så opphengt i det. Det er ingen floskel at det er nødvendig å finne seg sjæl, sin egen stemme, og etter hvert skjønner man at man ikke kan skrive noen annen musikk enn den man har i seg, og som vil ut.

    Det innebærer at jeg risikerer å henvende meg bare til en del av en sangers potensiale – «det som musikken trenger». Det kan være mye flott og halsbrekkende en sanger kan som hen ikke får vist i min musikk, fordi jeg er ute etter noe helt annet. Derav mitt åpningspoeng med den skarve tubatonen. Det hender man må være tuba.

    Til gjengjeld hører jeg nokså fort om en sanger eller musiker har akkurat det jeg trenger, og det hender nesten alltid at jeg får noe av dem som jeg ikke visste at jeg ville ha. Musikk er alltid medskaping.

    Røvertokt?

    Jeg arbeider best når jeg vet hvem jeg skriver for.

    Det betyr ikke at jeg vil ha utøverne helt inn i arbeidsværelset, jeg er nokså sky sånn. Det som foregår der kan være temmelig fragilt, og det kan også binde musikkskapingen å stå for tett på utøveren. Det trengs faktisk litt avstand, et rom der fantasien kan fly.

    Felles workshops, derimot, har jeg hatt stort utbytte av, men det fordrer for min del at jeg har laget noe konkret i forkant, som kan prøves ut. Hvis du samarbeider med musikere som er drevne til å improvisere, kan det lett skje at du blir presentert for moduler som er utøverens spesiale, og så er du raskt ute på røvertokt. Et skapende samarbeid er et finmasket gi og ta, men jeg har de beste erfaringene fra å lage noe selv i eget arbeidsrom først, og så bygge videre på det som da skjer «på gulvet».

    En sanger kan løfte det du har tenkt og notert til uante høyder. Naturligvis også det motsatte, men med dagens standard på utøvere skjer det ikke ofte!

    Synne Skouen diskuterer med regissør Hilde Andersen

    Synne Skouen og regissør Hilde Andersen samarbeider tett

    Credo

    Hva er det så jeg for min del er ute etter? Det kan synes elementært, og det er det: Musikalitet, framfor alt. Nærvær. Å få en tekst, en dialog, og ikke bare musikken til å synge. Å kunne være, og synge, veldig stille. Å tåle, og fylle pauser. Timing. Enkelhet. Å bære noe helt alene i et stort rom. Uten for mange fakter.

    Sånt bare en god, klassisk skolert sanger kan.

    Som en følge av dette har jeg insistert på, og heldigvis fått lov til, å skrive et verk for Scene 2 i Bjørvika, der ti musikere og seks sangere er på scenen, uten dirigent, uten noen musikalsk ledelse. De må være hverandres med- og motspillere. Jeg vil ha en opera som beveger seg sømløst, organisk, fra første til siste takt, og der all tekst skal være like tydelig som musikken. Der alt egentlig hviler i regi og samspill – som i teatret. Det legger rimeligvis noen begrensninger på samspillets kompleksitet.

    Men det er opera.

    Den som sier at det er kunstig å synge til hverandre i stedet for å snakke, har ikke holdt det første barnet sitt i armene og kjent sangen komme så lett som bare det.
    Alt begynner der.

    Film

    Slik reagerte publikum etter premieren på Ballerina
    Komponist, librettist, regissør og sanger forteller om prosessen med Ballerina
    Oda Radoor og Hege Høisæter forteller om moren Ediths valg

    Om verkets tilblivelse

    Samstemt og ustemt

    Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

    Fra hun var fire år har autisme vært en del av Synne Skouens liv. Nå har hun skrevet en opera om det ustemte i oss alle – i nært samspill med librettist Oda Radoor og regissør Hilde Andersen.

    – Som musikkdramatiker er man alltid på jakt etter et tema for en opera. I lang tid lette jeg etter en historie fra samtiden som ikke ville slutte å fascinere meg i de årene jeg skulle komponere. Og plutselig så jeg den – rett foran nesen min.


    Skuespillet Ballerina er skrevet av Synnes far, journalist, forfatter og filmskaper Arne Skouen, og hadde sin første premiere ved Nationaltheatret i 1976, i Edith Rogers regi. Få andre norske dramatiske verk fra det 20. århundre kan vise til en liknende suksess: Ballerina har blitt oversatt til 14 språk, og blitt oppført på en rekke scener i Norge og over hele verden. Men komponistens forhold til dette materialet går lenger tilbake, og er enda nærere. Stykket handler om en ung, autistisk jente, Malin, og hennes familie. Synne har selv en autistisk lillesøster.

    – Jeg ville ikke lage scenemusikk til min fars verk, men skape det som opera, som har en annen lovmessighet enn et teaterstykke har. Regissør Hilde Andersen, som jeg har samarbeidet med i flere tiår, pekte meg da i retning av Oda Radoor – og takk og pris for det!

    Med en mor som jobber på snekkerverkstedet, har Oda har praktisk talt vokst opp i Operaen. I tillegg har hun lang fartstid i teaterverdenen som dramaturg, dramatiker, produsent og regissør, men hun hadde aldri tenkt at hun skulle skrive operatekst. Etter et intensiv-kurs i libretto-skriving i regi av programmet «Verker underveis», gikk hun i gang med å legge til rette for at A. Skouens drama kunne bli til S. Skouens opera.

    – Jeg har anstrengt meg for å tenke enkelt, forteller Oda, – for å gi plass til musikken.

    Et eget kunstverk

    Synne innrømmer at det hendte hun var skeptisk til Odas endringer. Hva ville faren sagt? Det var da dramaturgen Jonas Forrsell, som har fulgt og støttet prosjektet fra idéstadiet, ga henne et uvurderlig råd: «Du måste gå ännu längre, Synne!» Det gjorde hun, Oda fikk spillerom.

    – Min fars stykke er én ting, men Oda har med sin libretto skapt et eget kunstverk. Det er selvsagt som komponist har forholdt meg til, forteller hun.

    Uten å kjenne hverandre fra før, dro Oda og Synne på hyttetur sommeren 2011. Der leste og diskuterte de Ballerina, teksten, tematikken og felles erfaringer.

    – De fleste familier har en som er annerledes, på en eller annen måte, sier Oda Kommer det da noen fremmede inn i en situasjon som ellers var hyggelig, kan man oppleve å bli litt brydd. Noe blir vanskelig – vi blir vanskelige. Det samme skjer idet værelsespiken Hanne kommer inn på hotellrommet til Malin og moren i begynnelsen av stykket. Hanne er oss – hun er den som kommer utenfra og ser noen som ikke oppfører seg slik det skal, noe ukontrollert. Det er naturen og den er ikke bare er pen, den er litt stygg, faktisk, litt svart.

    Foreldreskapets fortvilelse

    Malin og moren Edith står i et symbiotisk forhold, et nært og tett bånd av følelser, kommunikasjon og tillit. Da Malin ble for mye for familien og sendt på institusjon, ble Edith syk av det.

    – Mange av oss har vært igjennom tilvenning i barnehagen og hørt lyden av barnet som gråter når vi går. Ediths valg er hundre ganger verre, sier Synne – Alle med et funksjonshemmet barn konfronteres med det: Skal man ha barnet hjemme eller overlate det i samfunnets varetekt?

    Selv om moren tror hun gjør et aktivt valg idet hun tar Malin med seg, er det snarere en dyd av nødvendighet for henne selv.

    – Det er ikke mulig for henne å leve uten, forklarer Hilde. – Dette stykket handler i høy grad om morens psykologi, om morsbindingen og den uforbeholdne kjærligheten.

    Samtidig er moren barnets rake motsetning. Edith er tidligere ballettdanser i Nasjonalballetten, kjent for sin tolkning av svanen i Svanesjøen. Hun representerer disiplin og kontroll, mot den ukontrollerte autisten, som har beskrevet seg selv som «ustemt». Likevel har både Edith og eks-mannen Birger planer for det barnet som ikke vil la seg planlegge. Denne spenningen mellom det kontrollerte og det ustyrlige har regissøren vært opptatt av å fremstille på scenen:

    – Det er en sterk motsetning mellom kultur og natur i dette stykket. Selv om man prøver å disiplinere og forme naturen, med de beste intensjoner, slik Edith forsøker med Malin, så blir dette en måte å oppnå kontroll på.

    Malin og moren har utviklet et kodespråk som bare de forstår, og som baserer seg på disiplinen i ballettspråket. Ved å innta første eller andre posisjon, kan Malin konsentrere seg, tenke og snakke sammen med moren. Prisen er at de har skapt et rom få andre har tilgang til og som isolerer dem. Librettist, komponist og regissør gjenkjenner det allmennmenneskelige i dette.

    – Som mor selv vet jeg at vi har behov for å kontrollere barna våre. Det å se det frie levende barnet utfolde seg, kan være veldig utfordrende, sier Hilde.

    – Hver enkelt scene i dette verket handler om hvordan vi vil kontrollere hverandre, hvordan vi strever mot å bygge noe sammen, samtidig som vi erkjenner at den andre har noe fremmed i seg, har sitt eget liv, sier Oda, og legger til: – Dette er absolutt ikke en moralsk opera om at det ikke går an å sende fra seg barnet sitt. Sannheten om hva som er best for Malin finnes mellom Edith og Birger, ikke hos hver og en av dem.

    Organisk opera

    Kommunikasjonen mellom familiemedlemmene, eller mangelen på den, gjenspeiler seg i Synnes musikk til operaen, skrevet for 10 musikere og seks sangere på scenen, uten dirigent.

    – Jeg ønsket å skape en form som helt og holdent hviler i regi, i kammermusikkens ånd, et reelt samspill uten styring «utenfra». Språket er noen ganger stakkato og uforutsigbart, mens andre ganger er det flyt – som reell kommunikasjon mellom personene på scenen.

    Synne forteller om hvordan hun i utgangspunktet søkte inspirasjon i svanesang, og lekte seg med Tsjajkovskij og Saint-Saëns.

    – Men på et eller annet tidspunkt så tar det av, musikken begynner å leve sitt eget liv, fjerner seg kanskje helt fra utgangspunktet. Jeg har fokusert på å utvikle ulike karakterer, stemmemessig.

    – Når vi snakker sammen, så utfyller vi jo hverandre, skyter Oda inn. – Dette bare en av måtene opera speiler virkeligheten på. I opera kan også den ytre og den indre verdenen gli over i hverandre, slik hotellrommet og Malins indre liv møtes her på en annen måte enn i teaterstykket. Fordi opera ikke så bundet i sosialrealismen og i tillegg har et enormt emosjonelt potensial, er det verdens mest spennende sjanger å skape nye ting i, påstår hun.

    – Det er morsomt at et teatermenneske sier det, smiler Synne, – jeg pleier å si at opera er komponistenes hevn over teateret, der de hysjer dersom det er noe som overdøver ordet, mens i opera er liksom ikke ordet så viktig. Vi har villet skape noe hvor det visuelle, teksten og musikken er jevnbyrdig.

    Ballerina med alle medvirkende

    Tillitsfull prosess

    Hilde, Synne og Oda forteller om Ballerina som resultatet av en prosess preget av gjensidig tillit, fra idéstadiet til sceneprøver.

    – Da vi startet opp igjen med prøvene nå etter sommeren, tenkte jeg at jeg aldri noen gang har kjent meg så fri i en prøvesal, forteller Hilde. – Mange ganger har jeg følt meg så styrt av detaljer og det perfekte, nå er jeg mye mer opptatt av å få fram emosjonene. Hvor sangerne står og går er ikke så viktig. Det er så mye mat i dette materialet, så mye rom for å stoppe helt opp og bare se hva som skjer mellom sangerne, hvordan de næres av dette. Jeg har jobbet med mange nye verk, men har aldri tidligere vært gjennom en tilsvarende prosess.

    Synne sier det slik: – Jeg har aldri vært med på å skape noe som har vært viktigere for meg.

    Musikere

    Piano/ensembleledelse: Bjarne Sakshaug
    Fløyte: Øyvind Håvik
    Klarinett: Anne-Sofie Halvorsen
    Fagott: Eline Solum Gran
    Trombone: Ingebjørg Bruket
    Slagverk: Anders Kregnes Hansen
    Fiolin: Maciej Frajczyk
    Bratsj: Hanne Søbye
    Cello: Vojtech Novak
    Bass: Eric Nilsson

    Anmeldelser

    • Hopper bukk over intellektet og taler rett til hjertet

      14. september 2017
      Synne Skouen med suksess på Scene 2, mener Aftenposten
      Les mer
    • "Ballerina" er treffsikker og gripende

      9. september 2017
      Vellykket verdenspremiere, skriver Dagbladet
      Les mer
    • Befriende og gripende

      10. september 2017
      STerkt ensemble, poetisk opera, mener NRKs Spillerom
      Les mer
    • Syngende ting og tause mennesker

      13. september 2017
      Godt sett at det lå en opera i skuespillet, skriver Dagsavisen (NB! Betalingsmur)
      Les mer

    Forestillingsdatoer

    Ferdigspilt

    • Scene
      :
      Scene 2
    • Pris
      :
      100 - 395 NOK
    • /
      Ingen pause

    september 2017

    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt
    Ferdigspilt